Kulturell kveld

Etter måneder med mye reising og jobbing har jeg nå seks uker hvor jeg skal prøve å få tømt den delen av oppgavelista mi som har med bilder å gjøre. Der ligger det tusenvis av bilder fra Merzouga og Nikosia, Rohkunborri og Okefenokee, Senja og Savannah, Belfast og Brønnøysund, og hvor nå alle pixlene i haugen her kommer fra.

Det kommer, kanskje snart, men dum som jeg er, var selvfølgelig det første jeg gjorde å gå rett ut i natta og fotografere mer. Her er hvordan det så ut for meg da de fleste av kulturinstitusjonene i Oslo åpnet dørene en kveld i september. Av og til er det fint å leke turist i egen by også.

Korteste vei til sentrum går gjennom Slottsparken. Slottskapellet var åpent, og jeg kikket inn og slang rumpa nedpå de kongelige kirkebenker. Fint der, men fotografering er forbudt, så stoppen representeres her ved en gjeng kortklipte fyrer i uniform på vei gjennom en skog hvor det fremdeles henger insekter under grenene i ettermiddagssola, men snart er alt grønt her gult, og så borte.

Stortinget var også åpnet for fri vandring, men køen var så lang at jeg gikk videre. Over Dasslokket og forbi denne statuen, som jeg er ganske sikker på at ikke har hatt den undertittelen bestandig.

Oppe ved Birkelunden hang høstsola lavt og gjorde livet surt for alle som var på vei vestover. Trafikkfarlig, men fint lys.

Mitt første ordentlige mål for kvelden var selvfølgelig sjokoladefabrikken Freia, hvor denne storken gikk og vadet i den stigende skyggen. Skal si de er gode til å stå helt stille!

Helt siden grunnleggelsen har ledelsen ved sjokoladefabrikken lagt vekt på å omgi arbeiderne med høyverdige og intellektuelle idealer, i hovedsak mer i form av skulpturer og malerier enn av høy lønn. Her er to katter som jeg håper ikke har noe med sjokoladeproduksjonen å gjøre.

Her ser du det dyreste Kraft Foods International Limited Unlimited Corporation ASA fikk på kjøpet da de kjøpte sjokoladefabrikken; en svær lunsjsal full av store Munch-malerier på veggene. Like viktig kunst som det som står på Munchmuseet og i Nasjonalgalleriet, men her henger det altså bare til glede for svensker som spiser knekkebrød mens de tar seg pauser fra sjokoladepakking. Artig.

Og ja, det stod en skål med sjokolade på hvert bord.

Etter å ha fylt sekken i sjokoladefabrikkbutikken (man får MYE sjokolade for en hundrelapp der!) dro jeg ned i sentrum igjen, til Småflaskemuseet. Gærning Ringnes samler ikke bare på nakne damer, men også på miniatyrflasker i alle farger og former. Her ser vi de syv små dverger i flaskeform, med forbausende lite røde neser.

I det mindre uskyldige hjørnet fant jeg en Adolf Hitler-flaske. En litt ekstra rar ting blant mange passe rare ting.

Resirkulering av flasker kan også gjøres ved å lage taklamper av dem. Like fint som krystallysekroner, særlig hvis man er veldig nærsynt.

Miniflaskemuseet har en skrekkseksjon også. Der fant jeg blant annet han her, som vel også burde ha bedt om å få noe å tørke opp med da han bestilte seg den vodkaen han holder i hånda.

I det aller, aller mest tvilsomme hjørnet av museet, bordellet, som man kommer inn til ved å ta på et kvinnebryst og ut av ved å dra i en penis (jeg må jo si det som det er), ligger denne dama i en seng og prøver å stjele oppmerksomheten fra en rekke lugubre miniflasker. Hun gjør jobben ganske godt.

På museet fant jeg også den aller skumleste gjenstanden jeg noensinne har utsatt mine mest private deler for. Det gikk helt fint, men jeg ble fort ferdig.

Jeg gikk innom Universitetets aula og fikk med meg en liten korkonsert og et foredrag om aulaens historie. Det er Munch på veggene her også, og med lerretflater på opptil 55 kvadratmeter er det ingen stor fare for at noen skal stikke av med bildene. Foredraget ble selvfølgelig holdt av en dame med knallrødt hår og som ikke kan si R. Da vet du at det er en skikkelig kunstguru du har å gjøre med.

Flere selvutnevnte kunstnere finner man åpenbart på Kunstnernes hus, og særlig under Høstutstillingen, som pågikk akkurat da. De er ikke så beskjedne av seg, selv om de lager bare tullball.

Her er et typisk bidrag på Høstutstillingen. I Frankrike har de Monet, mens vi tydeligvis må nøye oss med en slags tekstil-manet. Litt artig, men kanskje ikke akkurat noe jeg ville hatt på stua. Med mindre tilbudet inkluderte en stue hvor det var plass til noe sånt som dette, muligens.

På operaen var det også litt å se, men som vanlig er det bygningen selv som er det flotteste.

Det siste jeg fikk med meg før jeg dro hjem var fyrverkeri nede på Aker Brygge. Det var absolutt ikke så beskjedent som dette bildet kanskje formidler, men fyrverkeribilder har mest av alt med flaks å gjøre, og heldigere enn dette var jeg ikke den kvelden.

Og etter fyrverkeriet lå røyken tett over landet. Ser du nøye etter kan du likevel skimte Karlsvogna.

Sånn. Nå skal jeg ha noen dager med forhåpentligvis surt og kaldt høstvær, så jeg kan sitte inne med god samvittighet og varm kakao og redigere bilder, så er jeg nok snart tilbake her igjen.

Ha det fint så lenge! #8D)

Bjørn

CELEBRATION!

Hups! Skremte jeg deg? Det har vært stille fra denne kanten en stund, men nå har jeg fødselsdag og gitt meg selv fri fra jobben, så da har jeg litt tid å avse til bloggen.

Jeg er 14244 dager gammel i dag. Altså er jeg nesten dobbelt så gammel som World Wide Web, en ungfole på 7323 dager. For ikke å snakke om Justin Bieber som bare har 6385 dager å vise til. Hm. Men alt i alt er jeg ganske fornøyd med både alderen og min egen tilstand.

Helt malapropos: Et oppussingsobjekt i Malangen
Siden forrige blogginnlegg har jeg kommet meg levende og med relativt ren underbukse hjem fra Marokko. Det var riktignok ikke med altfor god margin. Omtrent da jeg gikk av bussen i Marrakesh smalt det en kraftig bombe på torget i byen, og hadde jeg tatt en tidligere buss hadde jeg nok vært omtrent der og da det skjedde.

Sorg i Maghreb
Å gå rundt i et sørgende Marrakesh var en ganske trist slutt på en ellers super reise gjennom Marokko. Om ikke lenge skal jeg vise dere noen av høydepunktene fra turen. Bilderedigering pågår.

For å få en passe tydelig kontrast til huleboere, gjetere og berberbønder ble min neste ekspedisjon to uker i Walt Disney World. Ikke så mye for å kjøre berg-og-dalbane som for å studere tjukke amerikanere i sitt rette element. Hva er det som får folk i et samfunn gjennomsyret av "convenience" til å samles i store flokker for å stå to timer i køer som gjerne bare fører til at noen kaster opp litt av de 150 tonnene med popcorn som fortæres der årlig? Jeg skjønner det fremdeles ikke, men det var verdt et forsøk.

Jeg var rimelig lei av folk etter noen dager med høysesong i Disney. Botemiddelet ble vandring i folketomme fjell i Troms.

Tidligere fjellbjørk i Rohkunborri, nå bare motiv
Det siste året har jeg vært mange superflotte steder, men hverken dampende jungelmorgener i Tikal, kryssing av Pyreneene i høstsol, spennende kryp i Saharasanden, Titanic-verftet i Belfast ("She was fine when she left here!") eller VIP-pass i fornøyelsesparker kan måle seg med en midtsommers vår i Nord-Norge på sitt beste. Det ble mye vading i brekaldt bekkevann, fekting etter klegg og kanskje vel voldsomme oppoverbakker, men det er nå helt glemt. Tilbake sitter bare minnene om alt det fine.

Nattvann på Senja

Tromsbildene er det neste som er på vei inn i galleriet mitt, så bare følg med. Og selv om nå altså den ene dagen i året hvor jeg blir litt eldre har kommet, så er jeg fremdeles den samme. Som betyr at snart kommer det mer her.

Ikke malapropos; småbyen Celebration, bygd av Disney som et lite utopia

Følg gjerne med, og ha en fin dag, du også!

Bjørn

Gaaaaaaaaaaaaah!

Jeg blir gal av arabiske byer. Eller for å være mer spesifikk, jeg ble gal av Fes. Den byen er sinnsyk. Og da mener jeg ikke "De gjør så mye rart der", men "Jammen, hallo, er ALLE her fullstendig tilbakestående?!".

Det finnes knapt museer her i landet. Det trengs ikke. Landet ER et museum. Alt gjøres på samme måte som det alltid har vært gjort, unntatt der det går an å bruke nye oppfinnelser til å gjøre verden til et enda dårligere sted å være.

Magre menn farger tøy i store kar med kraftige kjemikalier med bare hendene. Kobberslagerne sitter midt i gata og banker løs på glovarmt metall mens unger løper lekende iblant dem. Gjennom de trange smugene av noen gater de har i Fes trasker det rundt søppelesler, nedlesset med enorme sekker fulle av drit, plast og gørr. Og så kjører det tullinger rundt på motorsykkel overalt, tilsynelatende i den tro at de er på en motorvei. Så kjører de på noen, og så blir det hyling og skriking og slåsskamp. I går så jeg to drosjesjåfører dunke løs på hverandre med henholdsvis stor skiftenøkkel og brekkjern, i kamp om en kunde. Heldigvis kom det politi til etter to minutter, ellers hadde jeg nok måttet vise noen ganske fæle bilder her snart.

Politi er det overalt. Alle steder hvor kongen har kjøpt seg en dyr og fin bolig eller noe i den retningen, er det garantert utplassert uniformerte vakter i særlig stort antall. Og hvis man prøver å snike seg til å ta noen bilder av huset, så viser det seg at det er massevis av politi i sivil der i tillegg. Jeg blir litt stressa av sånt.

Alt i alt så er det trist med land hvor alt som er fint å se på enten er forbudt å fotografere fordi det er finansiert med korrupsjonspenger, eller det er minst fem hundre år gammelt. Det BURDE være noe fint fra nyere tid å finne, men det er det ikke. Befolkningen er dopet ned med fotball og religion. De er like smarte i utgangspunktet som for eksempel meg, men hele systemet her gjør at de aldri får utnyttet potensialet sitt. For meg ser Marokko ut som om det er utarbeidet av idioter, for idioter. Fæle greier, og aller mest synlig blir det i byene.

Men, men. Jeg skal hjem snart, så det er ikke mitt problem. Og mange steder på landsbygda virker det som om de riktignok lever under litt trange kår, men de har det slett ikke så verst, strengt tatt.

For eksempel i Tata. Det høres så flott ut, synes jeg. "Tata!", liksom. Og så var jeg i Rich, som må være veldig ironisk ment, for der var det ikke mye rikdom. Ikke i Taforalt heller, selv om det hørtes ut som et sted med gode inntekter. Jeg kom meg aldri til Saka og Tingis, men kanskje de har mer der? I hvert fall må det være et bedre sted enn Plage des Nations, så vidt jeg kan skjønne. Og MYE bedre enn Tissergate, som kanskje er hva Watergate blir til etter en stund? Hm.

Jeg fikk i hvert fall nok middelalder, og dro videre til Casablanca. Det ser ut som en fin by, eller i hvert fall kan den ha vært det for femti år siden. Og finner jeg ikke noe annet å glede meg over, så skal jeg i hvert fall på KFC en tur. Hurra.

Vi snakkes,

Bjørn

Jesus-kamera

Ojojoj. Nå har jeg havnet på mitt hittil dyreste hotell. De marokkanske turistmyndighetene har satt opp et mønsterbruk midt ute blant Saharas sanddyner. Og siden det var de jeg kom for, så er det lurt å bo her, for nesten to hundre kroner natta. For å gjøre opplevelsen komplett er til og med gulvet på rommet dekket av sand, og når jeg skal dusje så kommer det mer rød sand enn vann det første halve minuttet. Elegante detaljer!

Men hit kom jeg jo nettopp, vi har litt å ta igjen før jeg kan fortelle mer om det. Da vi slapp sist var jeg på vei til Ouarzazate. Det er en slags Las Vegas, bare at det ikke er strippebarer, neonlys, gambling eller spis-så-mye-du-orker-buffeter der. Hm. Kanskje det ikke er en slags Las Vegas likevel. Men det er i hvert fall en haug luksushoteller midt i ørkenen, og en voldsom byggeaktivitet. Folk flytter dit fordi folk flytter dit, og hotellene er fulle av filmcrew som gjør unna ørkenscenene sine i området. Gladiator, Ben Hur, Kingdom of Heaven og alle filmer med Jesus i tittelen (unntatt, åpenbart, "Da jeg traff Jesus med sprettert") for eksempel.

For å feire sin suksess har byen intet mindre enn tre filmmuseer hvor man kan se Hollywoodstjerners forfalskede signaturer og en mengde kulisser som bare står igjen. Jeg var dagens første besøkende på ett av dem, og godt mulig dagens siste også. Jeg anbefaler det ikke så veldig, selv om man får sin helt egen guide som følger deg hakk i hel rundt og sier "nei, nå skal du gå denne veien", hver gang du går litt rundt for å finne en bra fotovinkel, og som skrur av lyset når han synes at nå har du sett lenge nok på dette rommet.

Derfra dro jeg til tiende gir, som faktisk er korrekt uttale på byen Tinerhir. Endelig fikk jeg sett ordentlige oaser. Det blir man fort lei av, så jeg dro opp i Todradalen like ved, for å leve uten strøm og internett i et par dager. Det hadde nemlig blåst bort der oppe.  Sånn går det når man bosetter seg i en av verdens kraftigste naturlige vindtuneller, en canyon med tre hundre meter høye vegger rett opp rundt et tjue meter bredt elveleie. Men fint, det var det.

I hvert fall for meg, som kunne sove i en seng i et rom i et hus i en hage. Verre er det med en del av berberbefolkningen der i Dalen. De er huleboere fremdeles, de! Sammen med sauene og geitene sine. Som de bruker all sin tid på å passe, så noen skolegang blir det ikke snakk om. Resultatet er at de snakker enda dårligere fransk enn meg, og at de ser særdeles stusselige og møkkete ut. Den gjengen har jeg ikke sett så mye av i turistbrosjyrene, nei.

Apropos det, hvordan sier man, uten å virke altfor uhøflig, at det er supert og imponerende at dere har klart å brødfø dere i disse omgivelsene i trilliarder av år, og at dere klarer å spille så høy musikk helt uten takt og melodi, men disse tingene dere lager og prøver å selge meg, de er bare ufattelig stygge og upraktiske og uhygieniske, så for meg er de verdt null og niks, og dere burde kanskje heller gjort noe nyttig med tiden deres, som for eksempel å plukke søppel, innse at Allah ikke finnes, pusse tennene både oppe og nede, og lære dere HTML?

Kjøpepresset i Marokko er noen steder omtrent som om man skulle dratt en nomadeberber inn på IKEA og sagt "Her, ta en Billy bokhylle, den passer nok perfekt inn i teltet ditt, og i den kan du ha boka di og kamelbæsjsamlingen din, den koster egentlig førti tusen, men siden det er du skal du få den for femten dromedarer, gratulerer med dagen, hipp hurra, ding dong!". Det hadde de nok ikke likt, nei.

Jaja. Jeg har nå i hvert fall reist videre, med buss til Erfoud, lekebil til Rissani og tulletaxi til Merzouga. Her var jeg så dårlig til å prute på rommet at resepsjonisten til slutt dro meg ut på gata og sa, hør her, gi meg femti dirham, så får du rom med alle måltider for tre hundre dirham natta, og så sier jeg til sjefen at du var en djevel til å presse pris!". Artig opplegg, og basseng på kjøpet.

Jeg har bare rukket et par timers ørkenvandring foreløpig, men allerede har kameraet mitt dødd. Det har vært med på mange strabaser tidligere også, men aldri full sandstorm. Ikke jeg heller, så det tenkte jeg det kunne være fint å prøve. Etter fem minutter begynte kameraet å klynke hver gang jeg slo det på. Det hadde nettopp sluttet å skrangle etter ørkenen helt sør i landet på begynnelsen av denne reisen, stakkar. Etter et kvarter nektet det å slå seg på i det hele tatt. Heldigvis hadde jeg tidligere på dagen sett hvordan man fikser sånt. Riktignok var det uvillige esler jeg hadde sett bli håndtert, men faktisk kan man fikse også et kamera ved å banne og sverte høyt mens man denger løs på problembarnet. Jeg fant et punkt jeg kunne dunke hardt på akkurat da linsemotoren begynte å gå, så kom linsa frem, akkompagnert av en litt ekkel skrapelyd. Men bildene ser bra ut, de. I kveld har jeg godsnakket med kameraet og blås hardt og lenge inn i alle mulige kamerakroppsåpninger, og nå ser det faktisk ut til at udyret har gjenoppstått. Håper på litt mindre vindstyrke i morgen, så blir det flere bilder å redigere når jeg kommer hjem.

Og leppene mine har blitt myke som asfalt. Hard asfalt. Ørkenlivet setter sine spor.

Nå skal jeg telle maur på gulvet helt til jeg sovner. God natt!

Nacht und Djebel

Nå har jeg kommet meg til Taroudant, som kanskje ikke var så lurt, for jeg har fremdeles ikke funnet noen måte å komme meg videre herfra på. Det ordner seg nok, de har i hvert fall rikelig med kameler her.

Som nevnt så er det rimelig rolig på demonstrantsiden i Marokko. Det mest synlige beviset på at det ikke råder full enighet om alt i landet her, har så langt vært at noen fjell er Atlas, mens andre er Anti-Atlas. Men her i byen var det faktisk litt bråk i dag. Noen hundre personer med bannere gikk rundt og lagde kaos i byen. Det er veldig lett å lage trafikkproblemer når veiene er smug på bare noen meters bredde. Politiet så ut til å glede seg over endelig å få noe å gjøre, men nøyde seg med å omdirigere trafikken.

Jeg tåler litt bybråk bra. De siste par dagene har jeg nytt en nesten total stillhet i fjellene. Det var ingen andre enn meg i påskefjellet her nede denne helga, tror jeg. Jeg har ikke fulgt så mange fjellvettregler, men det har gått bra likevel. I går gikk jeg tre mil til og opp på Djebel el Kest, ved Tafraout. To tusen meter opp og to tusen meter ned, på ti timer.

Turen var merket ganske bra med små varder. Jeg fulgte dem ganske lett frem til det var igjen bare et par hundre høydemetre. Det var fremdeles varder, men bare i den grad man kan sette opp sånne i en tilnærmet loddrett granittvegg... Friklatring fra den ene fjellhylla til den andre gikk bra nok til at jeg kom meg både opp og ned, men dere andre skal være glade for at dere kan få se bildene mine og slipper å klatre opp der selv.

Men det var en super dag i fjellet, altså! Utrolig flott intenst rødt fjell, og utsikt fra kyst til ørken via fjelldekte topper. Ikke mange steder man får alt det på samme sted.

Det var alt for i dag, kjapt forfattet på den lille ipoden min. Nå skal jeg bare finne meg et nett å poste fra. Det ordner seg nok, for selv "Allah er hackbar", som det ropes fra alle minareter her opptil flere ganger daglig.

#8D)

Berberbarbarer

Jeg har endelig kommet meg til fjells. Det har vært et slit transportmessig, men det lille jeg så av fjellene før det ble helt mørkt her gjør at det var verdt det, tror jeg.

Til forskjell fra bussene sørover og inn i okkupert land, blir ikke nordgående trafikk stoppet av politiet for ID-kontroll. Det hadde nok blitt for mye å gjøre, for på de bussene er det bare meg og veldig, veldig mange fra lenger sør i Afrika, på vei nordover for å gjøre seg fete. Og de snakker høyt og mye i telefonene sine mens de gjør det.

Men det var nå greit nok. Noen timer med babbel orker jeg fint. Så skulle jeg fra Goulmim til Sidi Ifni, og der går det jo ingen buss. Da blir det fellestaxi, dvs veteranbil med binkelibonkmusikk. Og det er også greit. Men det var meg og en gammel mann som sov i forsetet og sjåføren og så to kvinner i bortimot burka. Den ene hadde en baby med seg. Da den begynte å småsutre, så begynte jammenmeg mammaen å bla frem og tilbake i sine levantgevanter. Til slutt fant hun et kvinnebryst, og det stappet hun i kjeften på ungen, og så ble det stille.

Både fra meg og fra ungen. Jeg skjønte ikkeno. Er det lov å vise pupp så lenge den brukes til sitt biologiske formål, altså? Rare greier. Men jeg ble stille aller mest av frykt for hva som ville skje hvis sjåføren oppdaget hva som skjedde, for vi kjørte langs noen ganske fæle stup. Men det gikk bra.

Så kom jeg frem til Ifni, som er en rar, rar by i gjennomført Art Deco-stil, bygd og forlatt i all hast av spanske militære, og siden har marokkanerne tatt seg til rette. Dere skal få se bilder senere.

Derfra skulle jeg reise rett opp i fjellet, og det gjorde jeg med vanlig buss. Satt ved siden av en fyr herfra, en ekte berber, og han la ut i det vide og det brede om hvor snille og ærlige og pure fjellberberne er. Helt til han plutselig oppdaget at en av dem hadde stjålet lommeboka hans, i bussen, en eller annen gang mellom da han viste meg bilde av ungen sin og han litt senere skulle vise meg det samme bildet en gang til. Jeg kunne jo ikke le, men det gjorde jeg.

Ellers kan jeg melde at Glenn Medeiros fremdeles er stor her. "Never gonna change my love for you" er å høre både her og der. Og i et butikkvindu her i dag kunne jeg lese at NÅ har 2006-kolleksjonen ankommet. Marokko er sannelig tidløst, på akk så mange måter.

Sånn. Nå skal jeg gå i fjellet, ja. Hohoi.

Intet nytt fra Vest-Sahara-fronten

Stod opp tidlig og fant en buss som skulle til Laayoune. Jeg tror ikke de har Layounnes Club her, forresten. Bussen var full, så jeg måtte sitte langt bak i en fordypning i midtgangen. Greit nok, for det var bare ti mil å kjøre.

Det gikk greit helt til vi kom nesten frem. Før vi kunne slippe inn i byen måtte vi innom en militær kontrollpost, hvor de kan luke ut forfattere og journalister og folk som dusjer jevnlig. Sjåføren lå tre timer bak ruta, og det virket som om både Eid-bonusen og minst et halvt dusin jomfruer i paradis kunne gå fløyten hvis han mistet enda mer tid. Og da hadde han jo ikke tid til at jeg skulle avhøres.

Han ba meg derfor om å ligge lavest mulig når kontrolløren kom ombord, og for å øke sjansene sine for å lykkes enda mer, beordret han ei dame med ekstra stor burka til å skifte bleie på babyen sin foran meg, for å dekke meg ytterligere.

Det fungerte faktisk, og vips var jeg i Laayoune.

Ikke at det er så flott i seg selv, altså. Byen er full av soldater og politi. De er rett og slett overalt, så det er bare så vidt jeg tør å knipse et bilde her og der. Synd, for det er mye rart i gatene her. Jeg tør ikke å gå ut i ørkenen her, siden det er en god del ikke-merkede minefelt i området. I stedet gikk jeg i kirkeasyl. Det er en av to kirker i minst hundre mils omkrets. Presten fra Kongo trodde han luktet kristenmanns blod da han så meg, og låste meg inn og dro meg rundt på omvisning. De kristne har det ikke så lett der. Folk med marokkansk statsborgerskap må være muslimer, ellers er det rett i fengsel. Utenfor kirka står det konstant politivakt for å passe på at ingen misjonerer for andre guder som er den samme guden.

De fleste som går i kirka er FN-ansatte. Denne byen lever av FN. Og de lever godt av FN. Eller muligens er det FN som lever godt av FN her. Har sett privateide både Porsche Cayenne og Hummer i gatene, folk går i fine dresser, og parkeringsplassene på alle de fineste hotellene er fulle av hvite FN-biler med privatsjåfør som passer på. Og byen er full av enorme småslott av noen bolighus. Jeg blir mer skeptisk til måten FN driver butikk på hver gang jeg kommer til et sånt sted. Det de driver med har veldig lite å gjøre med hvordan folk lever, virker det som. Men det er da fred her, til tross for enorme mengder militære, så kanskje det har noe for seg.

Og så har jeg kikket på flamingoer i en bortimot selvlysende radioaktivgrønn innsjø her.

I morgen setter jeg meg på første og beste buss nordover igjen. Vest-Sahara; Been there, done that.

Bjørn

Morrokokko i Marokko

Ojojoj. Etter full charterfeberstemning på flyet bestemte jeg meg for å veie opp for det ved ikke å dra til Agadir i det hele tatt, men i stedet hoppe rett ut i den mest slitsomme delen av Marokko. Da mener jeg ikke pruting i basaren i Tanger, men oppdagelsesferd i VestSahara. Ikke skyld på meg for manglende bindestreker og andre tegn, det er rett og slett noe den arabiske tastaturverdenen har bestemt seg for å klare seg uten, så da kan jo ikke jeg være noe dårligere.

De siste turene har jeg takket være reisefølge stort sett bodd på overdådige luksushoteller med både speil på badet og til dels rene laken på sengene. Nåer jeg på egen haand og tilbake der jeg skal være. Første natta torde jeg ikke bruke sengetøyet som fulgte med rommet. Det rørte for mye på seg. Jeg kunne fått et billigere rom, men da hadde i så fall dusjen vært på den andre siden av veien enn rommet var. Etter å ha sett trafikken her har jeg konkludert med at for sikkerhetens skyld bør minst mulig av det jeg trenger være på den andre siden av veien. Det gikk uansett bra.

Inntrykket så langt er at marokkanere er snille og vennlige mennesker som gjerne vil hjelpe. De er bare ikke så flinke til å holde ting ved like, og heller ikke til å vaske seg noe særlig annet enn rett før de skal i moskeen. Fortauene er fulle av juggel som er til salgs, og av søppel, og ofte er det ikke mulig å si hva som er hva. Spisestedene ser stort sett ut til å være en del av et nasjonalt program for aktiv dødshjelp, og det er som sagt trafikkreglene også. Jeg stortrives.

De har milliarder av appelsiner her, så alt jeg visste om Marokko på forhånd var altså riktig. Trenger man noen tusen kattunger, så skal det ikke ta Marokko særlig lang tid å skrape sammen det heller.

Bussturene sørover i landet blir stadig mer anstrengende. Jo nærmere vi kommer "landsdelen" VestSahara, som egentlig er et land som Marokko har okkupert, jo strengere blir politiet. De vinker som regel bussene forbi, med mindre de ser det bleke ansiktet mitt i vinduet. I så fall blåser de i fløyta si, og sjåføren må stoppe, og inn løper det to politisoldater og tar passet mitt og spør om ditt og datt, og da snakker jeg enda mindre fransk enn vanlig, i håp om å slippe billigere unna. De spør om jeg er journalist eller forfatter, for i så fall får jeg ikke reise lenger sør. Så da er jeg så klart ikke det. Foreløpig har jeg hatt minst fem forskjellige yrker. Håper bare de ikke begynner å kikke i bagasjen min og ser at jeg har en bok skrevet av en fyr som heter det samme som meg. Hm.

Jeg har nå kommet meg akkurat så vidt inn i VestSahara likevel. Skal bare ti mil til, til Laayoune, så lover jeg å snu. Der har FN utplassert våpenhvilestyrker, så det er sikkert fint og trygt og kanskje er det til og med mulig å få noe annet å spise enn geitehode og sand også.

Har ikke sett ett eneste hvitt menneske siden jeg forlot flyplassen utenfor Agadir. Enten er jeg på feil sted, eller så satser ikke Marokko så veldig paa utkant-turisme. Eller kanskje de bare ikke satser på okkupasjonsturisme. Det nærmeste jeg kommer hvitinger er når folk trekker på seg Ku Klux Klandraktene sine for å gå ut i den kalde natta og henge på gata og snakke skit med de andre i klanen. Jeg skvatt litt da jeg så dem første gangen, men det er visst sånn det skal være.

De slipper å rydde snø av veiene om vinteren her, men til gjengjeld må de kolonnekjøre med sandskrape flere ganger daglig. Rare greier. Dromedarfareskilt er også litt rart å se, men siden jeg har sett flere dromedarer uten tilsyn i veikantene her enn skilt som advarer mot dem, så er det nok på sin plass.

Sånn. Nå har jeg mistet forstanden av arabisk tastatur. I Tarfaya, av alle steder.

Jaja. Takk for nå, men ikke for alt.

Bjørn

Dit appelsinene gror

Det er omtrent alt jeg vet om Marokko. At de har appelsiner der. Og sand. Mye sand. Og at de hadde 8 millioner innbyggere i 1956, mens de nå har minst 33 millioner, så appelsiner er åpenbart bra for potensen.

Mye tyder vel på at i løpet av de nærmeste tre ukene skal jeg få hevet kunnskapsnivået mitt om marokkanerne og alt de har å gjøre. Foreløpig har jeg nøyd meg med å finne ut at opptøyene i Nord-Afrika gikk fort over der. Etter at bare en håndfull unge menn hadde satt fyr på seg selv og noen titusener demonstranter hadde bråkt rundt i gatene i de største byene en stund, bestemte kongen seg for å si at greit, de skal få ny grunnlov. Den skal de stemme over i sommer, og i hvert fall frem til da er det antagelig trygt og greit å besøke landet.


Spesielt hvis man holder seg unna den sørlige halvparten av landet. I hvert fall mener Marokko at den delen også er Marokko, men de fleste andre mener det er et eget land, Vest-Sahara, som Marokko har okkupert. Det bor bare en halv million mennesker der, og de har en hel halv kvadratkilometer å boltre seg på, hver. Vi i Norge har til sammenligning bare rundt en femtendedel så mye plass, så jeg tror ikke det skal bli så vanskelig å finne et sted å få tisse i fred og ro deromkring. Det kan derimot bli verre å finne en busk eller et tre å tisse bak. Jeg innbiller meg at det blir mye sand og åpne landskap de neste tre ukene. Jammen flaks at jeg liker sånt.

Skulle gjerne gitt deg flere interessante fakta om Marokko, men siden jeg ikke vet mer, så får jeg komme tilbake til det i senere blogginnlegg.

På denne turen skal jeg og omgivelsene antagelig ta knekken på kameraet mitt. Det henger allerede bare sånn halvveis sammen, og jeg har funnet min neste favoritt, barnebarnet til kameraet jeg har nå. Men ikke si det til kameraet mitt.


Hva mer har skjedd siden sist? Hm. Jo, bildet over, som jeg tok i Tasmania, skal brukes som "bakgrunnsbilde" på en gangbar mynt i Tuvalu! Mynten inngår i en serie, hvor den forrige mynten er her, så jeg antar at "min" mynt ligner litt. Håper bare ikke ørna som skal være i forgrunnen stjeler all oppmerksomheten. Uansett: Rare greier. Veldig rare greier.

Sånn. Da drar jeg. Jeg gleder meg allerede til å komme tilbake! #8D)

Bjørn

PS: Husk å vanne plantene.

På Jaguarekspressen

Man kan rekke det utroligste i løpet av to uker i Cancun. Særlig hvis man bare tar flyet dit og så reiser bort derfra så fort man bare kan. Det er for øvrig det eneste fornuftige å gjøre.


Et verre turisthelvete enn Cancun har jeg sjelden sett. Hotellprisene ligger himmelhøyt over hva du betaler for langt finere overnatting bare få busstimer unna. Spisesteder og taxisjåfører har justert prisene sine tilsvarende. Strendene er beleiret av hovedsakelig skummelt feite turister som ser på byen som en amerikansk koloni uten koblinger til Mexico utover det rent klimamessige. Store deler av året kan du ikke snu deg uten å se tequila og taco flomme ut av både munn og nese på tullinger som kvelden i forveien har belemret seg selv med en svær tatovering i panna og en nesering som nok ville tatt seg bedre ut på en okse.

Blant attraksjonene i byen kan jeg trekke frem tigrene. De holdes i trange bur og får både tenner og klør trukket ut. Sånn må det være for at turister skal kunne kose halvtrygt med de store kattene. Apropos rovdyr; fordi narkotikabaronene i området kvitter seg med hopetall av lik i havet der, har haiene der lært seg å like mennesker, bokstavelig talt.


Cancun har egentlig fine strender, men det ser man bare rett etter at kraftige orkaner besøker byen. Da kommer de frem, nydelige små bukter omgitt av idylliske bergknauser. Så skjer dessverre det at turistmyndighetene setter alle mann i sving med å kjøre inn tonnevis av sand fra ett eller annet sted hvor den burde vært i stedet. Sanden bruker de til å bygge hundre meter brede strender som er akkurat sånn som de tror late og solhungrige turister vil ha dem.

Så hva er alternativet til å bli en del av problemet som heter Cancun? Vel, det enkleste er å dra til helt andre steder. I desember gjorde jeg nettopp det, og her er bildereferatet fra en ganske vellykket flukt fra Cancun.


Bare to-tre timer sørover ligger Tulum. Dit går det busser med komfort som overgår alt som ruller på norske veier, og når du kommer frem er det til mayatempler som ikke ble designet av Disney og til strender som er ufattelig vakre til tross for at ingen landskapsarkitekter har gjort noe med dem. OG de har drager der! Tulum er altså vel verdt en stopp.

Fortsett fire timer sørover, og du er i grensebyen Chetumal. Selv om det litt ulykksalig døpte Hotel Ucum ligger der, er det et trygt og anstendig sted å stoppe, med både en super dyrehage og et ekte meksikansk småbymiljø.

Derfra reiser du lett inn i Belize. Det er et land som du muligens aldri har hørt om, men som du burde besøke likevel. Du kan reise rimelig med båt rett til øyparadisene i Belize, beliggende rett ved verdens nest største korallrev, eller du kan ta bussen for eksempel til Belize City.


Belize er egentlig ikke en del av Karibien, men det er det ingen som har fortalt til dem som bor der. I Belize går ting i sakte film, folk snakker som om de alle har vært på det samme språkkurset på Jamaica, og de merkeligste ting kan dukke opp uten det minste forvarsel. Hvis noen forteller deg at Belize "er farlig", så har de nok bare feiltolket statistikken litt. Landet har bare tre hundre tusen innbyggere, noe som lett kan føre til for eksempel skremmende høye drapstall per innbygger. Ikke tenk på det. Turister er trygge her.


Særlig trygt er det ute på øyene. Så lenge du ikke snubler i skilpadder eller blir påsvømt av delfiner kommer du nok uskadet tilbake til land igjen. Gå og svøm turer, se på rare dyr og fugler, snakk med lokalbefolkningen. De savner noen å snakke med, nå som amerikanerne knapt har råd til å reise utenlands lenger.

Hvis du ennå ikke er overbevist, så bør nasjonalmottoet til Belize gjøre susen. "Sub Umbra Floreo". "Jeg blomstrer i skyggen". Jeg tuller ikke, det står i flagget deres. Bare sjekk. Og folket lever opp til mottoet. Det er i skyggen under trærne at du finner folk, og hvis noe kan gjøre folk trivelige å ha med å gjøre, så er det vel nettopp det å sitte i skyggen og slappe av.

Når du har fått dosen din med sand og sol kan du reise til en helt annen verden, nemlig Guatemala. Seks timer med buss fra Belize City tar deg til Tikal, kanskje det stedet i verden hvor det er lettest å leke at man er Indiana Jones. Midt i jungelen ligger nemlig en enorm mayaby uten innbyggere. Hvis man ikke regner med jaguarer, nesebjørner, brøleaper, tukaner og papegøyer, da. Dem er det mange av i den bare delvis utgravde byen Tikal.


Vil du leve billig så er Guatemala stedet for deg. Det finnes massevis av steder å besøke og ting å gjøre, og at ikke alt er like profesjonelt lagt opp er bare sjarmerende. I forhold til hva du betaler er tilbudet enormt godt. Bare sørg for å gjøre din egen konservative vurdering av hvor nært du egentlig bør gå når folk ivrig vil vise deg krokodiller, slanger og mye annet rart.

Benytt også anledningen til å la deg fascinere av et folk som går i bunad rett og slett fordi det er de eneste klærne de har. Et bra sted å studere dem på kan være ved å reise sammen med dem, på busser som er så gamle at det ikke er lov til å bruke dem som skolebusser i USA lenger, så de har blitt solgt til Guatemala.


Etter Tikal var det på tide for oss å reise tilbake mot Cancun igjen. For å slippe å faktisk besøke byen dro vi til den gamle mayabyen Chichen Itza, tre timer unna. Kontrasten til Tikal er enorm, selv om stedene i utgangspunktet må ha vært ganske like. Chichen Itza ble nylig kåret til ett av "verdens syv nye underverker", selv om Tikal er flerfoldige ganger mer fortryllende.


Problemet er at kåringen baserte seg på en åpen avstemning på Nettet, og da vinner den kandidaten som har flest besøkende. Chichen Itza blir MYE besøkt. De fleste som drar dit er folk som synes at de må gjøre noe kulturelt etter at de har brukt opp nesten hele ferien sin i Cancun på å kose med tannløse tigre, brenne i solen og forspise seg på bare biff og burger. Dem er det mange nok av til at stedet har utviklet seg til å bli en merkelig blanding av fornøyelsespark, tivoli og historisk minnesmerke. De lokale mayaene kan knapt vente på at 2012 og dommedag skal komme.

Jaja. I hvert fall, bildene fra turen ligger nå ute, så kan du selv vurdere om en Cancun-løs reise til Cancun kanskje kan være noe for deg også. I så fall er det best å dra dit i desember, januar eller februar. Da er det akkurat passe varmt og ingen fare for at orkaner skal komme i veien for opplevelsene dine.

Det var bare det jeg ville si.

En tvilsom fornøyelse

For å få februar til å gå leser jeg bøker. I dag var turen kommet til "Frifants ferd" av Peter Birger Holte. En koselig reiseskildring fra litt ut på 1900-tallet, antok jeg. I stedet fant jeg bevis på det jeg alltid har sagt, nemlig at det var mye lettere å skrive reisebok før i tiden. Da kunne bare få eller ingen sjekke forfatterens påstander opp mot virkeligheten. Og hvilke påstander!


Utgangspunktet for boken er at forfatteren etter nesten å ha dødd av spanskesyken bestemmer seg for å feire at han fremdeles er i live ved å begi seg ut på en lang sjøreise. En kompis fra Finnmark får ham overtalt til å bli med til Seychellene, blant annet på grunn av de lokale kvinnenes rykte som ikke akkurat utilnærmelige.

Rett etter første verdenskrig var det mange praktiske og formelle begrensninger knyttet til lange reiser, men etter å ha svindlet seg til visum og jukset seg til plass på en fraktebåt kommer de seg avgårde.

Reglene for bagasje var litt andre den gangen. Det ser vi blant annet av at mens båten ligger i England i noen dager for å fylle kull, kjøper de en bil og tar med om bord. "Det kunde være praktisk å ha sitt private kjøretøy for å få sett mest mulig på kortest mulig tid og for å slippe krangel og spetakkel med de lokale drosjekuskene." Bra reisetips!

Første stopp i boka er i Egypt, hvor det tar noen dager å losse og laste i Alexandria, før de skal inn i Suezkanalen. De bruker tiden til å dra inn til Kairo og se på sfinx og pyramider. Allerede her ser vi at fortidens eventyrere ikke nødvendigvis er mer verdensvante enn dagens pakketurister. Han blir kjapt lurt opp på en kamel, fordi "Å gå til fots de få hundre meterne ned til Sfinxen lot seg meget vanskelig gjøre i den løse sanden".


Det går ganske fort sørover. Det meste "er i seg selv ikke av stor interesse", unntatt helt tilfeldige detaljer og små hendelser som Holte velger å konsentrere seg om i cirka to setninger før han raser videre.

De kommer til Zanzibar, hvor det er "bare 250 hvite blant cirka 175 000 svartinger". De gjør tilsynelatende ikke noe særlig der, annet enn å oppdage at de må vente i ukevis på transport videre. Det er "mot-monsun", så for å komme seg til Seychellene må de først dra til India. "Nå, en liten omvei på en 3000 mil kunde jo i og for seg ikke skade noe større".

De bruker ventetiden til å seile over til Dar-Es-Salaam. "Fartøyet var ikke stort. Kanskje en 15-20 tonn, ikke mer." Det er mulig at lesere på midten av 1900-tallet skjønte hvor stor en båt på 15-20 tonn er. Overfarten går langsomt, og det skjer ikke stort. Høydepunktet var antagelig da et par primitive skjønnheter "helt usjenert klædde av seg bare noen få meter fra stedet hvor vi lå til ankers", for å bade.


De gjør ingenting i Dar-Es-Salaam heller, annet enn å få servert noen røverhistorier om de store problemene med løver på togstasjonen, som Holte helt ukritisk bringer videre. Han får også gitt leseren en leksjon i hvordan man gir blanke i lokale lover og regler. "Det er ganske merkelig å se den respekt alle negrene har for en papirlapp bare det er skrevet noe på den." Han har glemt å skaffe seg visum til Mombasa, men viser bare frem et annet papir, og han forteller om en annen fyr som reiste rundt til landsbyer og krevde inn skatt ved å vise frem menyen fra hotellet Kaiser Hof i Dar-Es-Salaam.

Holte bruker et helt avsnitt på å skildre en uke i Bombay, og så drar de til Seychellene. Der blir de tilsynelatende i månedsvis. De leier seg hus i Mahé. Først bor de på en høyde utenfor byen, men etter hvert angrer de seg:

"Det var jo næsten 15 minutters vei fra centrum. Vi måtte nok se til å finne noe nede i byen så vi kunde slippe den lange turen. Oppover gikk det enda an, for da kunde vi ta en riksja [rickshaw, sykkeltaxi], men nedover var det bare sjelden det var en riksja å oppdrive."

Uten engang å bytte avsnitt presterer Holte videre å skrive følgende: "Drivkraften er her som andre steder to-takts neger. Overalt ellers hvor veiene er noenlunde flate, er riksjaene beregnet på å ta to passasjerer. På Seychellene derimot er veien så bratte, eller kanskje negrene så late, at de bare er beregnet på én passasjer. Og skulde man ut på en litt lengere tur, var det alltid to negre. En trakk og en skjøv på bak."

Jeg vet ikke stort om forfatterens omfang, men på bildet fra Sfinxen ser han ikke akkurat ut som noen sylfide.

Problemet med å bo så langt fra byen løses uansett ved at de leier enda et hus, inne i sentrum. Det virker i det hele tatt som om de har mer enn nok av penger å rutte med. Kjøpe bil her, leie hus der, bo på det fineste hotellet som finnes overalt hvor de kommer. Jeg skjønner ikke helt hvordan det norske lesende publikum, relativt fattige og fanget i Norge under krigen i 1944, da boka kom ut, kan identifisere seg med det de leser. Men det er vel nettopp det de kanskje ikke skal gjøre? De skal muligens drømme om andre omgivelser, om frihet og overlegenhet i forhold til andre folkeslag? Hm.


Det skjer ikke stort på Seychellene heller. Før vi i det hele tatt kommer frem til øyene er det bare 30 sider igjen av boka, og de sidene fylles ikke akkurat med reiseopplevelser. Vi får høre om sjøkokosnøtta og noen forviste afrikanske kongelige som er frekke nok til å be om å få bli sekretær for forfatteren. Lista over horrible utsagn om de lokale blir lengre:

"40 prosent av befolkningen dør av alderdomssvakhet, andre 40 prosent dør som spebarn fordi negerkjerringene ikke passer ungene sine."

"Bak hver stol stod en svart tjener som helte vin i glassene våre og saus på de hvite dressene våre."

Og ikke minst, gjennom antydningens kunst i kapitlet "Verdens vakreste - og lettsindigste kvinner" får vi vite at det ble rikelig med sex på forfatteren og finnmarkingen der nede, og det kunne, ikke for å skryte, selvfølgelig blitt mye mer av det.

Så reiser han hjem via Beira og Delagoa i Mozambique, Majunga, Tulear og Morondava på Madagaskar, Djibouti, Marseille, Cannes, Monte Carlo, Gibraltar og Shields. Det tar tre sider.

Til slutt våkner han i Eydehavn og bruker absolutt null tid på å reflektere over hvor han har vært og hva han har gjort.

Jeg tror ikke denne boken ville blitt utgitt i 2011, og det er det mer enn bare én grunn til.

Gamle P-B har forresten begått enda et par bøker. Lurer du på hvordan han skildret tiden sin i Sør-Afrika, kikk på dette blogg-innlegget.

Bildegrimsferd

Endelig er jeg ferdig med den mest slitsomme delen av pilgrimsferden, nemlig det å gjøre bildene fra turen klare til visning.

Og det mener jeg faktisk. Å gå hundrevis av kilometer kan høres krevende ut, men når alle fasiliteter er supergode og når stien er så lett å følge som Camino de Santiago er, så er det faktisk en enkel sak. Levende bevis på det er alle 70- og 80-åringene du møter underveis, som også er på vei til katedralen i Santiago.

Ta en kikk på bildene her, og se om ikke du også får litt lyst til å finne frem langdistansedyret i deg!

Sant nok, de første dagene gjorde det vondt mange steder:
* Solbrenthet på venstre side, for når man hele tiden går vestover er det der sola treffer.
* Såre munnviker, etter inntak av mye fersk, sprø baguette.
* Tær hvor neglene plutselig falt av fikk hvert sitt såre punkt, for å si det sånn.
* Vond hals, da termostaten i kroppen slet med rask overgang fra nullføre ved frokost til varm sommerdag før lunsj.

Det fine med mange plager er at man ikke kan irritere seg over den samme lidelsen lenge av gangen. Og enda bedre er det at smertene gradvis gir seg, helt til du plutselig etter en lang dags marsj oppdager at ingenting gjør vondt lenger, og at det eneste som hindrer deg i å gå videre er at det har blitt mørkt. Da har kroppen blitt en gåmaskin, og du føler deg som et slags supermenneske. For meg tok det en uke å komme dit, og det var det verdt.

Man trenger uansett ikke å gå hele veien for å bli en godkjent pilgrim. Ti mil til fots er minstekravet, og så kan man selv velge hvor mye mer man går, utifra hva man har tid og lyst til. Hvis du ikke kan gå hele veien, bør du etter min mening i hvert fall velge deg en annen strekning å gå enn de fleste gjør, nemlig de ti siste milene inn til Santiago. Den delen er nemlig mer frustrerende enn egnet til å få deg inn på VIP-lista for Himmelen. Med mindre du synes at den beste turen du kan gå i Norge er søndagstur rundt Sognsvann i Oslo eller over Besseggen midt i fellesferien, da. Her går du nemlig i flokk, og er du som meg gjør det at du fort mest av alt føler deg som en sau.

Den fineste dagen på turen min var den første, over Pyrenéene fra St Jean Pied de Port til Roncesvalles. Vel er det en væravhengig opplevelse, men maken til mektig landskap finner du ingen steder langs resten av ruta. Så kom det noen fine skoger og idylliske elver frem til Pamplona, men derfra og frem til Ponferrada, femti mil senere, fikk jeg stort sett de samme inntrykkene hver eneste dag; åkrer, landsbyer og kirker som er til forveksling like hverandre. Er du heldig og sosialt dyktig finner du interessant selskap å vandre sammen med, og da går det greit. Men hvis ikke bør du helst ha mange synder og hverdagsproblemer å tenke på, eller eventuelt en MP3-spiller fullpakket med godbiter.

De ti milene fra Ponferrada til Sarria vil jeg gjerne anbefale, men på resten av turen kan man kanskje enten unne seg motorisert ferdsel, eller eventuelt finne dagsetapper som går andre veier enn den korteste og mest overfylte offisielle pilgrimsveien.

Ikke misforstå min lille misnøye med oppløpssiden av Camino de Santiago. Alt i alt er jeg veldig glad for at jeg gikk turen. Jeg møtte mennesker underveis som det var vel verdt å bli kjent med, og jeg fikk sett mye fin natur og mange fine byer og bygninger. Spansk-kunnskapene mine fikk seg et solid løft, og jeg har skjønt mye mer av den spanske kulturen enn jeg gjorde tidligere.

Det aller beste med turen var likevel at det å mestre de lange dagsetappene gjorde at jeg etterhvert og etterpå følte meg sterkere enn på veldig, veldig lenge. I flere år hadde jeg slitt med vonde knær, men i løpet av denne vandringen bygde jeg opp støttemuskulatur som gjør at jeg nå ikke lenger får vondt i knærne av en dags bratt gange eller andre tunge belastninger. Dét alene var verdt innsatsen min på tre drøye uker.

Hvis du har lyst på en langtur til fots kan jeg godt anbefale Camino de Santiago, selv om den ikke er favoritten min blant lange vandringer. Vil du likevel ha mer info om eller tips til denne pilgrimsreisen er det bare å spørre.

Buen camino! #8D)

Bjørn

Slabbedasken reiser igjen

Nå har jeg vært hjemme i halvannen måned, og bildene fra Camino de Santiago burde vært ute nå. Det er de ikke, og nå skal jeg jammen ut og fly igjen. Se så overrasket krana på badet mitt ble da den fikk høre at jeg skal dra til Cancún uten å gjøre ferdig Spaniabildene mine først:


Hadde jeg fått et par dager til før flyet går, så hadde jeg blitt ferdig. I stedet får vi klare oss med noen kjappe blikk på stien. Fullversjonen kommer antagelig rett over nyttår. Akkurat slik jeg trodde så består bildebunken for en stor del av bilder av åker, skog og kirker. Å ta originale bilder mens man går den stien er ikke lett i det hele tatt. Her er likevel noen av mine forsøk:


Oppstigningen fra fransk side av Pyreneene var den flotteste delen av hele turen, visuelt sett. Litt stusselig at den beste delen er helt i begynnelsen av turen, men da visste jo ikke jeg at det var sånn. I stedet ble dagen i fjellet en voldsom forsmak på det jeg trodde skulle bli en utsiktsfest av en tur. Det ble det ikke, men her og der innimellom var det slett ikke så verst.


På vei ned fra grensefjellene mellom Frankrike og Spania ble jeg møtt av en skikkelig koselig skog. Bare noen dager før jeg gikk over fjellet hadde redningstjenesten vært nødt til å helikopter-evakuere folk ned fra et iskaldt helvete. Noen av dem hadde sikkert planlagt turen sin i årevis. Det var kanskje litt urettferdig at jeg, som ikke hadde planlagt turen i det hele tatt, fikk denne velkomsten.


Midtpartiet på 20-30 mil går over "Meseta"-en, et ganske så flatt land. Der kan man ofte være så uheldig å se riktig mange kilometer med sti foran seg, uten antydning til at det er noe skygge, vann, fin utsikt eller andre forfriskninger å få på veldig lenge. Folk med alle mulige handicap går denne turen. Hvis jeg skulle valgt et alvorlig handicap å gå turen med, tror jeg nok at jeg helst ville vært blind.


En morgen en ukes tid før jeg var fremme kom jeg forbi en gjeng kyr som beitet i et lite skogholt. Noe særlig annet dyreliv kan man ikke regne med å få se. Jeg fikk sett bakparten på noen hjorter og rådyr. Og en rev og noen harer. Og et dusin ekorn og en del husdyr. Det er altså ingen spesielt stor fare for å bli spist opp av ville dyr på denne turen.


På denne turen er det lett å få en overdose kirkekunst. Er man riktig ivrig kan man visstnok gå innom cirka 1800 kirker på de drøyt åtte hundre kilometrene det er å gå. Det er altså i snitt godt under 500 meter mellom kirkene. Gærne katolikker. Men i hvert fall, noen av dem er absolutt verdt å se nærmere på. Jeg likte denne ganske godt. Det er katedralen i Léon.


Det er flere pilgrimer enn pilgrimskulpturer langs ruta, men det er bare så vidt, tror jeg. Han her fikk jeg fotografere utenfor katedralen i Burgos supertidlig en morgen. Himmelen var ganske skummel, og det smittet litt over på den ellers så harmløse metallmannen som tar seg en evig hvil i byen.

Sånn. Det var det jeg rakk å vise frem nå. Om en måneds tid skal du få mer. Da blir det selvfølgelig også nærbilder av insekter, vinrankehøst, eldgamle bruer, spindelvev i soloppgang, en bordellrumpe, graffiti, fjell og daler. Det er bare å forberede seg mentalt, eller eventuelt glede seg.

Frem til da er jeg altså for det meste i Mexico. Eller i Belize. Eller kanskje til og med i Guatemala. Det blir en super avslutning på et over gjennomsnittlig godt reiseår.



God jul, alle sammen!

Bjørn

S Express

Men i all verden?! Nå har jeg plutselig bare en eneste dag igjen å gå før jeg er fremme! Riktignok forutsetter det at jeg går omtrent en maraton i morgen, men siden jeg har gjort nettopp det de to siste dagene, så tror jeg nok at det skal gå.

En grunn til denne forferdelige farten er kanskje at da kommer jeg frem til Santiago akkurat før det begynner å regne der. Men den viktigste grunnen er en helt annen. Da det var cirka ti mil igjen av turen skjedde det nemlig noe.

Der skogen før var full av ro og sisik, trost og stær, ble det plutselig en helt annen støy som fylte omgivelsene. Ulydene kom fra tjukke tyskere med de lengste og mest fettete hestehalene du kan tenke deg, japanske turgrupper med veldig pratsomme guider, spanjoler som røyker mens de går der og hoster, og hele skoleklasser av tenåringer. Jeg er for så vidt imponert av at de klarer å tvinge skoleungdom til å gå mer enn hundre kilometer, men ikke helt imponert nok til at det gjør det greit at skogen fylles av stemmeskiftevræl.

Stien er også plutselig full av graffiti i diverse former. Veiskilt, steiner, milepæler og gamle hus er mer eller mindre heldekket av hilsener, signaturer og visdomsord, forfattet i både stolthet og desperasjon av stiens mange minstekravsvandrere fra de siste årene.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Det gjør i hvert fall at jeg går mye fortere enn før, sånn bare for å bli ferdig med det.

På den mer positive siden treffer jeg av og til på folk fra tidligere på turen. Jeg tar igjen noen sånne, av den typen som har tatt buss og jukset litt for å slippe de kjedeligste delene av vandringen og på den måten har kommet foran meg i løypa. De synes også det er hyggelig å treffes igjen, tror jeg. I hvert fall helt til de hører at ikke jeg også har tatt buss. Da blir de litt skremte, virker det som.

Utenom en dag har jeg hatt sol hele veien. Det er jo fint, men det gjør også at jeg hver dag må takle overgangen fra nullføre om morgenen til litt over 20 grader utpå ettermiddagen. Det blir en del svette av det.

Hvis jeg skal mene noe om hvorvidt det å gå denne turen har forandret meg på noen måte, så må det vel først og fremst være på den måten man kan merke hvis man har en fungerende nese.

Og det er greit nok. Turen har vært fin uansett, og nå har jeg et par tusen bilder å sortere før dere får se hvordan det har sett ut i Spania underveis. Det blir nok morsomt.

Bjørn, snart helgen.

Begynnelsen paa slutten

Jeg tror jammen meg at Einstein hadde rett. Alt ER relativt!

Nå er jeg i Sarria. Byen er full av folk som skal til å begynne på sin pilgrimsgang til Santiago. De begynner her fordi det er såvidt over 100km til Santiago herfra, og det er det man minst må gå for å få det godkjent og få diplom og sånn. Og du verden så nervøse de er. Så langt er det ingen av dem som har gått før, virker det som. Jeg, derimot, har kommet hit etter å ha gått sånn cirka 70 mil, og nå føles det som om jeg er så godt som ferdig. Ti mil går jo fort, har jeg begynt å tenke. Når jeg forteller folk som har angst for timila som står foran dem at jeg har gått fra Frankrike, så ser det ikke ut som om det hjelper så veldig på humøret deres.

Jaja. Verst for dem og bra for meg. Kanskje er det de mange ferskingene som gjør det, men faktum er i hvert fall at det er lenge siden jeg har følt meg så sterk som jeg gjør nå, og det er ikke vondt noen steder i det hele tatt. Eller kanskje gjør det vondt, men nervene har bare gitt opp å melde ifra om det. Jeg går opp og ned bratte fjell uten antydning til smerter i knærne. Det er så fint! Og nei, jeg tror ikke det er et mirakel, eller engang en liten hilsen fra noen gud.

Jeg begynner å bli litt lei av mirakler, nemlig. Det siste jeg hørte om fant sted for bare et par dager siden. Ei amerikansk dame i 50-årene gikk rundt i skogen og hadde så vondt i hælene at hun trodde hun måtte gi seg. Så ba hun til guden sin om hjelp, og ikke mer enn et kvarter senere kom det en gubbe med Fiat kjørende og lot henne sitte på til nærmeste lege. Helt gratis! Tilfeldig, eller bare et utslag av medmenneskelighet? Neppe, i følge damen. Hun insisterte på at dette var et gudsens mirakel, og sånn var det med den saken.

Wi-fi er jeg derimot tilbøyelig til å anse som en dyrebar helligdom. Plutselig et sted langs stien for noen dager siden fant jeg et punkt med MASSE trådløs båndbredde. En time senere hadde jeg masse podcaster på iPoden, og ved hjelp av Verdibørsen, Verden på lørdag, Radiolab, This American Life, Språkteigen og Ukeslutt fra de siste ukene var jeg plutselig løftet over til Galicia.

Men nå er det tomt igjen. :( Og ikke har jeg klart å finne noen grei og økonomisk måte å komme meg hjem igjen på heller. Jeg har IKKE tenkt å gå, selv om det føles som om jeg godt kunne klart det...

Vi snakkes nok.

Lalling i Leon

Nå har jeg jammen passert 50 mil, så nå er det bare en knapp Jotunheimsti igjen, så er jeg fremme i Santiago! Det har gått fort for seg gjennom Castilla y Leon, fylket jeg er i nå. Det er litt fordi stien går ganske rett frem, fordi den for en stor del går på en gammel romervei (fra Bordeaux til gullgruvene ved Astorga), og litt fordi dette fylket har masse penger og har misforstått fullstendig hva vandrere vil ha, så de har erstattet koselig natursti med flate sykkelstier som er superlette å gå på.

En sjelden gang går stien ikke langs åker eller vei, men gjennom skog, og da føler man seg som en konge eller general som inspiserer troppene. Det er ikke akkurat snakk om urskog, nei. Her står hvert tre pent og pyntelig nøyaktig på rekke og rad. Naturen her er temmet så det holder. Jeg har sett ekorn og hjort og skogmus, og det er alt de har av vilt dyreliv heromkring, tror jeg.

Jeg er fremdeles ikke spesielt sliten. Trikset er muligens at jeg har begynt å med jevne mellomrom drikke Cola og så skynde meg å spise en Mentos eller tre. Hvis du ikke har sett video av den kombinasjonen ennå, så anbefaler jeg å søke på +Cola +Mentos på YouTube. Det frigjør store mengder energi på veldig kort tid.

Det var fullt på herberget i landsbyen Ledigos. Det syntes jeg var litt artig.

Saann halvveis

Jeg er så godt som halvferdig med gåingen! I hvert fall skal jeg være det før jeg blogger igjen. Det er jammen ikke verst, prøver jeg å oppmuntre føttene mine med. De sutrer litt likevel, men jeg tror det skal gå bra. Det gjør bare vondt overalt, så jeg slipper å ha på Compeed noe spesielt sted.

Jeg er i Catrojeriz, som muligens også er en av kattene i Cats. Det er mye katter her, i hvert fall. Jeg torde ikke å stoppe i forrige landsby, Hontanas. For det første fordi de ikke kan stave Montañas, og for det andre fordi han som driver herberget og lager mat der heter Victorino, og han er en litt skummel fyr. Han kan drikke en hel liter vin rett fra mugga uten å stoppe for å puste. Og han gjør det visstnok så ofte at man skal være litt forsiktig med hva man spiser i restauranten hans.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har sett enda flere åkrer siden sist. Og en del kirker. Noen av dem går jeg inn i også. Der er det som regel tomt, men av og til er det masse gamle damer der. De er frivillige og de pusser og gnikker og gnur på sølvlysestaker og glassmalerier med en iver som bare kan matches av min egen fra den gangen jeg jobbet på tivoli og hadde ansvaret for at radiobilene fremstod som skinnende rene. Skal tro hvordan det går med kristendommen her i landet når de damene dør? Tror det blir ganske støvete i kirkene, i hvert fall. Håper prestene ikke har astma.

Jaja. Nå er det leggetid her i klosteret. Vi skal bare si hundre Ave Maria-er først.

Bjørn

Pilgrimsgrums

Nå har jeg kommet meg til Agés, og det tok 8 dager. Det er bare 540 kilometer igjen, så da har jeg gjort unna godt over en fjerdedel av jobben. Sikkert litt fordi det ikke har regnet, men det HAR blåst. Internett blåste helt bort i hele området i to dager. Selv merket jeg ikke så mye til det. Ikke annet enn at jeg fikk pusten blåst helt ut av meg et par ganger. Og så var det riktig nok noen små koreaner-pilgrimer som fløy forbi i feil retning, når jeg tenker meg om. Motvind, ja. Men det går fremover for meg, i hvert fall.

I går stoppet jeg litt tidlig, for jeg var helt nødt, for jeg fant et motell som heter El Chocolatero. Og ja, de hadde mye greier med sjokolade på menyen. Dette var på et ganske lite sted. De eneste som stopper der er jeg og trailersjåfører, tror jeg. Derfor består hele stedet av gjestgiveriet El Chocolatero, en butikk som er inne i stua til en gammel gubbe (man må banke på før man går inn), ei lita kirke og en go-go-bar med ekte neon-naken-dame-lys utenfor. Rare greier.

Natta før det stoppet jeg i Azofra, hvor nå det er hen. Der ofret jeg en tånegl, rett av. Heldigvis var det et økologisk vandrerhjem hvor de driver med kildesortering, så jeg fikk plassert kroppsdelen min helt korrekt i kurven for biologisk avfall. Håper den blir biodiesel.

Dagens pep-talk/råd sett i graffitiform langs Camino de Sadomasochistiago: "Smerten er uunngåelig, men lidelsen er valgfri!"

Mon det.

I morgen går jeg til Burgos, og deretter ser det litt regnfullt ut fremover. Spørs hva jeg gjør da. Men foreløpig er alt bare fryd og gammen, altså!

Bjørn

666 kilometer fra Santiago

Du vet det har vært en hard uke når den dagen du løp halvmaraton i ettertid fremstår som den slappeste dagen den uka. Ojojoj. I dag ble det 46 kilometer spansk landevei og skogssti. Så nå har jeg gjort unna 17 prosent av hele stien, hurra!

I kveld bor jeg på et herberge som er ganske enkelt, bortsett fra at de har Internett og kjøleskap. Jeg fikk den siste senga i huset (kom frem litt sent, mest pga at det tar store deler av dagen å gå to dagsmarsjer), og den står oppe på loftet. Det er så klart et stort minus at det er mange trapper å gå opp, men på den positive siden kan jeg jo trekke frem at taket tydeligvis er så tynt at det går helt fint å bruke GPS-en min der. Innendørs. Og nei, det er ingen vinduer der.

Har ikke så mye nytt å melde, egentlig. Det er grenser for hvor mye man kan si om et landskap fullt av åkrer og vinranker. Tror jeg, da. Noen av dere kan forresten angre på at dere ikke ble med. Jeg gikk forbi en stor vinprodusent i dag, hvor stien går rett gjennom vingården deres. Med jevne mellomrom langs stien finner man kraner hvor man kan hente seg rent drikkevann. Det kan man hos den vinprodusenten også, men i tillegg har de en vinfontene som alle pilgrimer står fritt til å forsyne seg fra. Jeg antar at det ikke er 1950-årgangen de tapper av, akkurat, men det virket som om de fleste pilgrimer tar seg en god del slurker der.

Jaja. Og i morgen skal jeg gå til Logroño. Det er bare 28 km dit! Hurra! #8D)

Husk å fyre i peisen og kle godt på dere når dere skal ut. Det slipper nemlig jeg.

Bjørn

Strevesti

Nå har jeg gått i to dager, og i løpet av den tiden har jeg rukket tre dagsmarsjer. Jeg er nok litt sliten, men det er mest fordi jeg vet at jeg antagelig har enda cirka 25 sånne dager foran meg. Jaja.

Strevet startet for så vidt allerede på Gardermoen. Ble stående et par timer på asfalten mens vi ventet på at en streik i Frankrike skulle gå over. De streiket på grunn av pensjonsreformer, så det er altså ikke bare på jobb at jeg plages med sånt!

Jeg brukte flyturen til å lese i Norwegian-bladet. Der stod det som vanlig ikke stort, men jeg likte kronikken "Ferieavvikling" som var signert av en avbildet Guri Heftye. Hun er jo en mandig blondine, men jeg stusset likevel over setningene: "Ved sengetid er den der! Flåtten! Det viser seg at den har bitt seg fast i høyre testikkel! Med pinsett drar jeg ut faenskapet, men brodden sitter igjen." Jeg tror kanskje at noen har forvekslet Guri Heftye med en Geelmuyden eller noe, men jeg er jammen ikke sikker.

Uansett, etter å ha flydd over skyer bare avbrutt av fabrikkpiper i solnedgang i Ruhr et sted kom jeg frem, og landet klokka 10:20. Klokka 10:45 satt jeg på flybussen inn til Bordeaux, klokka 12:17 satt jeg på toget til Bayonne, klokka 14:19 byttet jeg tog i Bayonne, og klokka 16:30 var jeg fremme i St Jean Pied de Port. Og der begynner stien jeg går.

Første dag over Pyreneene var superfin. 37 kilometer fløy avsted med masse utsikt og knær som nesten ikke bråkte. Ikke verst, dagen etter en halvmaraton i Oslo. (På under 1:49, som man jo må være fornøyd med.) Ble 250 fotografier av fjellovergangen, noe som gjorde meg litt bekymret for om jeg har med nok minnepinne. Heldigvis var dag 2 (enda 39 kilometer) mye kjedeligere, så dette går nok bra.

Jeg går nok litt lengre dagsetapper enn de fleste, blant annet fordi jeg tar avstikkere for å plukke geocacher her og der. Og det skal de ha, de lager vanskelige cacher her! I går var det en jeg ikke fant, til og med. Den hadde terrengvanskelighetsgrad 4, men jeg er ganske sikker på at den er oppe og lukter på 5. Det manglet i hvert fall ikke på tornekratt, rustne piggtrådgjerder og koordinater som egentlig lå midt i et fall ned fra et ganske voldsomt stup. Jeg gav meg før blodtapet ble for stort, for jeg hadde noen kilometer igjen å gå før jeg var fremme i Pamplona.

I dag har jeg vært turist litt og gått rundt i Pamplona. Kunne nok hett Pantelåna, for det ser ut som et mye rikere sted enn det er. Jeg startet dagen med å gå i katedralen, som selv pilgrimer må betale et par euro for å få se. Jeg var der da de skulle åpne, men det kom ingen. På et skilt stod det åpningstider og "In an exceptional way these schedules will be able to be modified for reasons of worship", så jeg øynet muligheten for å få se noe helt eksepsjonelt, ja. Dessverre var det bare en dame som hadde forsovet seg, og det så ikke ut som om det var så veldig uvanlig, akkurat.

Da jeg kom hit i går var det meste av byen stengt på grunn av generalstreik. Inkludert overnattingssteder. Pilgrimsherberget var åpent, men fullt, fordi amerikansk ungdom som antagelig tror at de burde ha lest Hemingway kommer hit i stedet, og for å få billig husvære sier de at de skal gå pilgrimstur. Hah! Særlig. Uansett, jeg spurte meg for via tre barer, og til slutt ordnet det seg. Jeg fikk nøklene til et pensjonat som var stengt pga streik, jeg måtte bare passe på å snike meg inn uten at noen streikevakter så meg.

I dag er byen full av ansatte som står og skraper bort GENERALSTREIK-klistremerker fra alle butikkvinduene i byen. De ser misfornøyde ut med oppgaven, men det må jo ha vært de selv som klistret dem på?

Jaja. Nå skal jeg ut og gå igjen. Skal prøve å rekke frem til Logroño innen søndag, for da begynner det visst å regne her i nærheten. Det er en stor nok by til at de kanskje har Kentucky Fried Chicken der, og da har i hvert fall jeg noe å gjøre innendørs frem til det slutter å regne.

Habra så lenge!

Bjørn