tirsdag, desember 30, 2008

I Hobart med hannbart

For nå er jeg nede fra fjellet, og jammen har jeg blitt skjeggete igjen. Til gjengjeld har jeg ikke et eneste gnagsår og ingen vannblemmer etter drøyt hundre kilometer oppe i Tasmania-fjellene. Men skjeggveksten skal jeg nok få gjort noe med, for her i Hobart har de elektrisitet og greier.

Langs The Overland Track har de ikke sånne nymotens ting. Derimot har de, har jeg nå sett på kloss hold, ekidna, wombat, wallaby, blodigle, quoll, nebbdyr, tasmanske djevler og tigerslanger. Takke meg til Jotunheimstien. Der har de sau, og ferdig med det, stort sett.

En dag på turen var det spesielt varmt og fint, og jeg gikk fortfortfort under løvtaket til eukalyptusene. Men så skulle jeg skritte over en trestokk, og så lå det halvannen meter tigerslange og solte seg på den andre siden av stokken. Jeg stivnet i panikk, og slangen blunket rolig to ganger før den døsig buktet seg til skogs. Jaha, artig å se såpass farlige slanger rett under foten sin, tenkte jeg, og gikk videre. I et kvarter, helt til nøyaktig det samme skjedde igjen.

Da måtte jeg sette meg ned på en stubbe og tenke litt over livets skjørhet. Og ikke før hadde jeg satt meg ned, så kom slange nummer tre smygende ut av buskaset like ved siden av meg. Resten av den dagen var hver eneste skygge på stien for meg en slange inntil det motsatte var bevist. Det gikk ganske langsomt for seg.

Forresten var det ikke så greit med antistoff mot slangebitt her som jeg meldte i forrige post. Riktignok finnes det ett enkelt stoff som virker mot alle slangebittene, men det stoffet finnes ikke noe sted ute i bushen eller hos skogvokterne. Man blir nemlig omtrent like syk av å få antiserumet i seg som man blir av giften det skal virke mot, så man må til sykehus og få det tilført av en lege. Så nå vet jeg hvorfor det er så mange landingsplasser for helikopter ute i villmarka her.

Turen var likevel bare fin. Til i morgen er det meldt snøvær i området jeg gikk i, så det føles veldig riktig å ha dratt derfra. Mens jeg gikk var det derimot stort sett klarvær, og kanskje litt kaldere enn jeg hadde trodd. I snitt har de 30 dager pr år uten regn der, så jeg får vaere fornøyd med å ha fått oppleve 5 av dem. Takket være litt gammelsnø har jeg nå også fått kaste australsk snøball for første gang. På en tysker, såklart. Det var oppe på Mount Ossa, 1614 meter høyt, Tasmanias høyeste fjell.

Fra Mount Ossa ser man det meste av øya. Og fra like nedenfor kan man se kenguruer som bokser med hverandre. Kickbokser, til og med. Jeg ble nesten tvunget med i kampen, for jeg stod bare et par meter unna dem og bevegelsene deres var litt uforutsigbare. Stilig med nærkontakt med dyr, men de slåss som kjerringer. Propellbevegelser med armene og mye lugging og kloring. Såvidt jeg skjønte sloss de om en blomstereng, noe som også var med på å gjøre kampen mindre karslig.

Uansett, jeg kan trygt anbefale denne turen i desember, men selv om det høres langt og slitsomt ut, så er det mest en kosetur i lett terreng med mange rare dyr å se langs stien. Naturen er ikke mektig her, bare godslig og til tider litt komisk. Og i og med at det er såpass mange nisser som går turen, så passer det jo ekstra bra å gå der før jul.

Godt nytt år til alle der hjemme!

mandag, desember 22, 2008

Julefjellet

Kinesere er rare. De raper etter at de har spist for å vise at de likte maten, og de snorker tydeligvis som orkaner natta lang på sovesal for å vise at de setter pris paa romkameratene sine. "You my first Norway fliend", sa han ene til meg, til og med. "Well, you are lucky then. I have no Chinese friend", svarte jeg. Han skjønte nok ikke hva jeg mente.

Heldigvis klarte jeg å sove greit likevel, for jeg var ganske utslitt hver kveld i Coles Bay. Det lille stedet ligger nemlig rett ved Freycinet nasjonalpark, og der har de umåtelig fine strender å gå til og langs, og et bra utvalg av dyreliv. Ekidna (svaert pinnsvin som har så lang nese at man bare må le av det), wallaby (små, men egentlig ikke så veldig små, kenguruer) og wombat (pungdyrenes svar på stridsvogn). Og en raring som de kaller for bettong, men jeg tror ikke det har noe med Billy Bettong fra Pelle Parafins Bøljeband å gjøre.

Egentlig burde wombaten het bettong, for det er hardføre skapninger. De er ikke så raske av seg, så de blir ofte påkjørt. Resultatet er oftest at bilen som kjører på wombaten blir slengt til værs og flyr i en bue over veien og ned i grøfta. Så fnyser wombaten litt av det hele og tasser inn i buskene igjen. Eller, det hender vel strengt tatt at de dør. I hvert fall finner man døde wombater langs veien i Tasmania ganske ofte. Men de SER ut som om de tålte sammenstøtet ganske godt, i motsetning til andre dyr, som typisk blir helt maltrakterte.

For å komme til og fra høydepunktene i Freycinet må man klyve opp og ned en del skråninger. Parken får 300 000 besøkende pr år, i alle alders- og vektklasser. Det betyr at det foregår en del klatring på forsiktigst mulig vis, helt uten nødvendige kvalifikasjoner. Etter å ha ventet tålmodig paa min tur ved en del klatrestasjoner kan jeg rapportere at det virker som om de ikke selger mange truser her til lands. Har aldri sett så mange dype rørleggersprekker før, og det uten det minste tegn til at det finnes noe plagg der som bare har sklidd ned litt. Eller kanskje alle bare har slitt ut trusa fra i fjor, og nå går uten, i påvente av at de skal få ny til jul?

Et annet grusomt syn var stranda i Wineglass Bay. Der er bølgene ganske voldsomme, så hele stranda var full av lik! Heldigvis var det bare manet-lik. Svære skumlinger knust til småbiter av det tøffe havet. Det så ut som om millioner av isbiter hadde drevet i land, men når jeg kom nært så var det altså millioner av geleklumper i stedet.

Apropos jul: Nå er det visst jul! Og det feirer jeg med å dra til fjells på det stedet i Tasmania hvor det er størst mulig (og faktisk reell) sjanse for hvit jul. Dere kan jo se hvordan det ligger an på værmeldingen om dere vil. Jeg blir nok oppi der omtrent til nyttårsaften, for det er ikke akkurat ofte det går buss ned til sivilisasjonen igjen derfra.

Tror ikke jeg kommer til å gå meg vill, for halve løypa er visst plankekjøring, eller gåing på snekret plank, for å vaere helt nøyaktig. Og det er liten fare for å dø av slangebitt også. Det er massevis av slanger, men de tasmanske slangene er veldig greie. Man slipper å fange slangen etter at man har blitt bitt, for uansett hvilken slange man blir bitt av, så er det samme anti-serum man må ta for å motvirke giften. Og det serumet finnes visst både her og der, om man skulle trenge det.

Neste gang vi hører fra meg er jeg antagelig i Hobart og ser på nyttårsfeiringen der. Den er visst ganske utagerende, mye fordi det sammenfaller med at båtene fra en svær regatta, Sydney-Hobart, kommer til havn. Hvis de ikke har sunket på veien, da, som de gjorde for 10 år siden, og legger i hvert fall en liten demper på festen.

Jaja. God jul. Ho ho. Nå må jeg i butikken og kjøpe masse mat som jeg kan orke å bære med meg over fjellet. Bør være nok til 6-7 dager, så det blir vel reprise på Jotunheimstien-dietten, tenker jeg.

I år trenger dere ikke å si "Tenk på de sultne barna i Afrika og spis opp maten din!", hvis dere kommer ut for noen som ikke synes lutefisk og ribbefett er noe godt. I stedet kan dere si "Tenk på stakkars, sultne Bjørn som går tur på the Overland Track og spis opp maten din!".

Ojojoj.

fredag, desember 19, 2008

Tazzing omkring

Jeg holdt på å forsove meg til båten til Tasmania! Og jeg hadde gjort det også, om det ikke hadde vært for kineseren i underkøya. Han forsov seg nemlig til flyet hjem etter et år i Australia, og bannet og svertet derfor så høyt og mye at selv øreproppene mine ikke klarte å holde det ute.

Turen over Bass-stredet gikk helt fint. Massevis av bølger, såklart, men de var bare en meter høye, så da så. Over høyttalerne på båten proklamerte de at Tasmania nå nærmet seg 500.000 innbyggere, så hvis vi meldte flytting til øya akkurat den dagen, så ville vi bli med i trekningen om å bli Tasmaniac (neida, det heter faktisk Taswegian!) nummer en halv million. Og om man blir det, så vinner man... av alle ting, et gavekort på reiser! For å dra bort igjen når man oppdager hva man har gjort, kanskje.

For de som er interesserte i sånt, så var spyposene på båten kjedelige. Helt hvite, med sølvfolieforing. Veldig standard båtpose. Ingen logo.

Haiket hit ned til Launceston, og her er det ordentlig gammeldags, engelsk småby. Victoriansk arkitektur, folk står pent i kø for å gå på bussen og salget av fish and chips ser ut til å gå strykende. Arven fra straffangetiden holdes også godt i hevd. Jeg la en stoooor sjokolade i en pose i kjøleskapet på felleskjøkkenet på puben hvor jeg overnattet, og den forsvant jammen før jeg fikk sukk for meg. Kjeltringer! Ellers kan jeg bare anbefale Lloeyd's pubhotell. Rent og pent, og det er spesielt flott hvis man liker følelsen av å sove inni en høyttaler. Sånn er det nemlig der hvis man legger seg litt for tidlig og det er live-musikk i etasjen under.

Jeg må være veldig langt sør nå, for sola går ned først klokka 21, cirka. Kaldt er det også. Så kaldt at jeg må nok investere en del før jeg drar til fjells på julaften. Må kjøpe telt, fjelljakke, lang under, liggeunderlag og kart, kart og kart. Det blir likevel mange tusen kroner billigere enn å dra på organisert tur, og etterpå eier jeg i tillegg en masse greier jeg kan betale overvekt på flyet for å ta med meg hjem etterpå. Hm.

Skal prøve å ringe hjem til jul, hvis jeg finner dekning noe sted. Men først drar jeg til Coles Bay i noen dager.

tirsdag, desember 16, 2008

Tilbake paa gamle tomter, og nisser

Skjerpings! Nå henger dere TI timer etter meg! Jeg fløy fra Perth til Melbourne i natt. Flyet var ganske forsinket, men til gjengjeld var det veldig trangt mellom setene. Da vi landet, med et brak, faktisk, var klokka seks timer mer enn da vi lettet. To av timene var tidsforskjell, og resten vet jeg ikke hva var. Tiden ble bare borte, enda jeg er sikker på at jeg ikke sov.

I dag har jeg gått halvveis i søvne rundt i Melbourne og sett på saker og ting. Det er flere badevakter enn badende på stranda både her og i Albany, altså forrige stopp. De bemanner med frivillige livreddere etter en plan som tilsier at det skulle være sommer nå, men det er ganske så uvanlig kjølig overalt, virker det som. Så da er det like greit at jeg i morgen tidlig drar til et sted hvor det SKAL være kaldt uansett, nemlig Tasmania.

Har vært og kikket litt i museer i dag, så kaldt var det. Et aboriginerkunstmuseum, for eksempel. Det minnet meg litt om sånne tegninger som foreldre aller pliktskyldigst henger opp på kontoret, etter at treåringen har laget det i barnehagen og dratt det med seg hjem. Men de er flinke til å tegne prikker, det skal de ha. Jeg tror at hodet mitt ubevisst så på prikkene som sauer, og prøvde å telle dem. Da jeg gikk ut av museet var jeg enda trøttere enn før.

Egentlig skulle jeg fortelle litt om det andre museet jeg var i også, men jeg tror jeg dropper det. Det var så mange bilder av nakne damer fra 1970-årene der. Og hvis jeg skriver om det, så får jeg bare enda flere rare besøkende til denne bloggen. Se bare her hvilke søkeord som blant annet har ført folk hit de siste par dagene:

* koalabjørner (ok)
* koalababy (ogsaa ok)
* hva slags lyd lager koalaen (godstoglyd, fant vedkommende ut)
* koalabjørn i australia (hvem ER alle disse koala-søkerne?)
* rare fornærmelser (det prøver jeg heldigvis stadig å komme med)
* kenguru parring penis (nå begynner raringene)
* singapore prostitutes (humm, humm)
* kenguru hanner pung (jaha)
* hvordan lever koalabjørner (takk bare bra)
* hva spiser koalaene (i all verden, da!)
* koalabjørn penis (enda en raring)

Det får holde. Heretter skal jeg bare skrive om søndagsskoleting, det er helt klart. Og kanskje om en og annen tasmansk djevel, men det får vi tåle.

lørdag, desember 13, 2008

Bounty & Western

Nå er jeg i ferd med å runde av tiden i Vest-Australia. Eller det heter jo ikke West Australia, men Western Australia. De går riktignok ofte med cowboyhatt, men det er ikke mange indianere igjen her. Kuer, derimot, det har de massevis av. Men hvis de radmagre, solsvidde skinnfellene på de skrinne slettene i nord får høre om de saftige engene her i sør, da tror jeg det blir bråk.

Det er forresten ganske mye bråk på vandrerhjemmet her allerede. Siden sist jeg var i Australia, for 11 år siden, har det skjedd ting. Vandrerhjemmene på alle steder som er såpass befolkede at folk fra byer tør å reise til dem, er fulle av asiatisk ungdom. De jobber flittig som fruktplukkere og på supermarkeder og tar generelt alt av jobber som ingen australiere gidder. Men når de har fri, da nyter de til fulle friheten som følger med å være langt hjemmefra. Det er babling og støyende bildeposering og skingrende fnising slik bare japanske skolepiker kan fremføre det, mer og mer jo senere på kvelden det blir. De stakkars svenske blondinene som pleide å herske her i gamle dager har blitt helt fortrengt. Kanskje er de i Thailand, eller kanskje de rett og slett jobber som servitører i Oslo, hele gjengen. Her er de i hvert fall ikke lenger.

Asiatene har også begynt å drikke øl naa. Kaldt øl, til og med! Tenke seg til. Jeg fikk et langt foredrag om øl her en kveld, av en fyr som hadde tatovert inn Ford-logoen på det meste av ryggen sin. Han var ganske glad i biler, kan du si. Og i øl. En grei kombinasjon i et land hvor de har drive-in-"vinmonopol", og hvor du får rabatt på bensin hvis du bare kjøper nok sprit.

Han fortalte meg blant annet at i Darwin har de ikke isbil, de har ølbil. Den spiller kjenningsmelodien fra Cheers for å fortelle at nå er det øl å få, fra 35- og 70-literstønner. Blant annet kan man kjøpe øl av merket XXXX, som heter det fordi ingen kunne stave BEER da de skulle lage logo, visstnok. Og det eneste som er bedre enn et australsk ølmerke er et annet australsk ølmerke. Så da vet dere det.

Men det er vel neppe for å lære noe nytt om øl at dere kommer til akkurat denne bloggen. Hva har jeg gjort siden sist? Gått, for det meste. Det er ikke så mange åpenbart betydelige høydepunkter i denne delen av landet, så man må i stedet bare gå langsomt rundt og få med seg detaljene som gjør Australia så merkelig og spesielt.

Langs stien møter man kanskje en wren, en metallic spurv, som om det var det naturligste i verden. Eller en australsk ravn. De ligner på vanlige ravner, men når de skal kreke, eller hva det heter når de lager lyder, saa høres de ut som kråker som nettopp har inhalert mye helium. Smurferavner! Da ler jeg. Hver gang.

I går gikk jeg fra ytterst på Flindershalvøya og tilbake til byen. Jeg begynte selvfølgelig på helt feil sted, så jeg kom ikke inn på stien før jeg kom til et punkt hvor halvøya er så smal at det er umulig å ikke gå på stien. Så jeg hadde en fin tur langs klippene i mange timer, og det var først paa vei ut av området igjen at jeg fikk se alle skiltene med advarsler om monsterbølger, rasfare, generell ufremkommelighet og den tallrike lokale bestanden av tigerslanger.

Artig nasjonalpark, den der Torndirrup. I stedet for plaketter til minne om de mange friluftsmenneskene som gikk sin siste tur nettopp der, har de et lite skilt hvor de markerer den ene gangen de faktisk klarte å redde en person.

Mange har blitt tatt av bølgene og bare forsvunnet her. Det kan jeg godt forstå etter å ha sett denne delen av kysten. Det er flotte strender å gå langs og se etter rare ting som har blitt skyllet i land. Men man må virkelig følge med, for det er ikke langt mellom tsunami-lignende vannmasser her. Plutselig bare drønner det inn tonnevis med vann som renser stranda og svaberget for alt som ikke sitter godt fast. Kraftige greier.

Kontinentaldrift er en artig teori, men jeg tror nå at hovedgrunnen til at Australia hvert år beveger seg 5 centimeter nordover er at hele landet blir dyttet nordover av bølgene fra Sydhavet. Med den farten regnet jeg ut at hvis de ikke kræsjer underveis, så kan de komme seg Jorda rundt på bare 80 millioner år, så her går det unna!

Det går bra unna med meg også nå snart. Mandag er det buss fra Albany til Perth. Natt til tirsdag er det fly fra Perth til Melbourne. Onsdag morgen er det båt fra Melbourne til Devonport på Tasmania. Torsdag er det muligens bygging av snømann, Værmeldingene for Tasmania er i hvert fall litt skummelt varierende. Håper det blir sommer snart der også!

onsdag, desember 10, 2008

Kartprat

Ojameg... I dag har jeg gått mer enn 30 km gjennom en skog full av karri-trær, så høye at jeg strengt tatt ikke har sett mye grønt i dag.

Det var ikke saa tungt å gå, men det var tungt å klatre over trærne som hadde falt over stien her og der. Burde hatt stegjern og tau, men jeg klarte meg uten. Når trærne her faller overende på stien så blir det fort en ny sti som går rundt treet, og vips har stien blitt 100-200 meter lengre.

Jeg fikk sitte på med en tysker ut til et område med mange store og flotte trær. Det var 17 kilometer å kjøre. Å gå tilbake langs stien rundt alle trærne var det derimot drøyt 30 kilometer...

Uansett, hvem er vel interessert i å høre om en ganske hverdagslig tur i skogen? Ikke mange, tenker jeg. Så i stedet kan jeg fortelle om noen av stedene jeg ikke har besøkt, men som jeg har reist fort gjennom eller forbi, med navn som satte min uskyldige fantasi i sving:

* Tabba Tabba, Balla Balla, Bally Bally og Balladong. Hvor tar de det fra?

* Beyondie. Dit var det ganske langt å kjøre.

* Abba River. ABBA er så store her at de har fått en egen elv!

* Enangalnoogoo. Er det bare meg, eller høres det ut som et stedsnavn som noen fant på mens vedkommende var hos tannlegen og hadde kjeften full av bomull?

* Chutunullup. Nabobyen til Shutthefuckup.

* Datatine. PC-kabinett?

* Horrocks. Folk derfra er kjent for å ha forferdelige rumpeballer.

* Barrabup og Barragup. Tjolahei, tjolahopp!

* Beermullah. Her er det noe som ikke rimer.

Og ennå har jeg altså bare vært i delstaten Western Australia!

Velkommen tilbake ved en senere anledning.

fredag, desember 05, 2008

Verdens beste!

Det er ikke bare lett å reise rundt i dette rare landet. For eksempel har jeg hatt lyst til å ta toget over Nullarbor Plain (Nullarbor er latin for "ikkeno trær", og ikke noe aboriginer-sjargong), men det lar seg bare ikke gjøre.

Australia har nylig overtatt førsteplassen som planetens mest forurensende nasjon pr innbygger, og når de først har klart å bli nummer 1 til noe her, så gjør de alt de kan for å beholde posisjonen. For eksempel legger de alt til rette for å minimere bruken av miljøvennlige fremkomstmidler, som for eksempel tog. Vanligvis går det to tog i uka over prærien her, men nå har de kuttet ut det ene. Og det toget som er igjen har bare to vognsett for sitteplass-passasjerer. Så når hundretusenvis av australiere som jobber i Perth men egentlig hører hjemme på den andre siden av landet skal hjem til jul, så har de akkurat 124 sitteplasser å dele på den siste uka før jul.

Billetter må kjøpes så lang tid i forveien at de som har billett til de sitteplassene har antagelig arvet dem av besteforeldrene sine. Og for å sikre seg at folk heller kjører selv eller tar buss i stedet for å fly, så har de lagt ned alle bussruter paa strekningen.

Jaja. Men jeg har ordnet meg fly (tror jeg) til Melbourne om et par uker, så jeg kommer meg dit jeg skal, i hvert fall. Og jeg skal altså til Tasmania. Og der har jeg klart å karre meg til en plass på The Overland Trek. Det er på en måte Australias svar på Besseggen. Eller, det er i hvert fall den fjellturen som er anerkjent som den flotteste i landet. Og den er det kanskje ikke så lett å gå, for det er 8 mil med fjell eller noe. Men det vanskeligste er å få lov til å gå turen i det hele tatt.

Igjen, Australia har nylig gått forbi USA og er nå verdens tjukkeste folkeslag, dvs de har størst andel av befolkningen med en BMI på over 30. Og igjen, den posisjonen har de tenkt å beholde. Så for å unngå at folk skal drive og svette av seg kilo oppe i Tasmanias høyfjell, så har de begrenset antall personer som får lov til å gå der. Det er store områder med ødemark der, og dit slipper bare cirka 60 personer inn pr dag.

De åpner for reservasjon av gå-tur-tillatelser i juli, og det pleier å være fullbooket i løpet av få dager. Men av en eller annen grunn var det 1 plass igjen til meg, med start 24. desember. Så nå slipper jeg å lure mer på hvor jeg skal feire jul. Det blir antagelig sammen med en wombat og en wallaby oppe i Cradle Mountains. #8D) Det er ikke mobildekning der, og ikke så mye annet heller, tror jeg.

Men først skal jeg se det australske Sørlandet, med start i morgen tidlig. Whoopi!

torsdag, desember 04, 2008

Tilbake til det Perthentlige

Så var jeg i Perth og sivilisasjonen igjen, i den grad man kan si det om noe sted i Australia. Det er deilig å være ute av den trykkende og klamme heten som råder i det tropiske nord, men jeg hadde det fint der oppe også.

For eksempel hadde jeg mitt livs mest intense kinoopplevelse i Broome. Sammen med en gjeng jeg til og fra har reist sammen med langs lysløypa oppover kysten her, gikk jeg og så den ambisiøst titulerte klisseromantikkfilmen Australia. Målet var ikke å se filmen, men å se det nettopp på kinoen Sun Pictures. Men kombinasjonen av den filmen og den kinoen var virkelig noe av det beste jeg har vært borti siden jeg oppdaget at det går an å ha potetgull på brødskiva. (Prøv det som tilleggspålegg en gang, sammen med noe annet du liker!)

Denne kinoen er verdens eldste "picture gardens", altså friluftskino bygget for nettopp det formålet. Anlegget er fra 1912 eller så, og bortsett fra en oppdatert fremvisningsmekanikk og at de i 1975 bygde en demning sånn at man ikke lenger trenger å bære det kvinnelige publikum inn over en liten dam, så har ikke mye forandret seg siden 1912. Alt er oppført i sånn passe termitt-tygd tre, på veggene henger det 60-70 år gamle filmplakater, sittingen foregår på noe som mest ligner på strandstoler, og popcornet smaker perfekt.

Filmen "Australia" er helt ny. Nicole Kidman er med, men hun stilles helt i skyggen av hovedrolle-innehaveren, det vil si landskapet rundt Broome, hvor filmen ble spilt inn. Handlingen er ukomplisert: Til det røffe området nord i Australia kommer den fisefine engelske ladyen for å se til eiendommen sin og mannen sin. Han blir såklart drept av en slemming med en gang, sånn at ladyen kan bli forelsket i en ordentlig cowboy i stedet. Andre verdenskrig starter, japanerne er slemme og aboriginerne snille, og alt går bra til slutt, for de som er snille.

Så filmen er i seg selv ikke akkurat revolusjonerende. Men å se filmen akkurat der var veldig spesielt, fordi:

* Når filmen begynner oppdager man alle gekkoene som løper rundt på lerretet og spiser fluer som tiltrekkes av lyset fra filmen. Mange fluer kommer aldri så langt som til lerretet, men blir i stedet snappet opp av kjempeflaggermus i lufta, som blir enda større for oss som ser på når vi bare ser skyggene av dem på lerretet. Og som om ikke det var nok, så er gressplenen full av slanger, varaner og fisler på nattejakt, som ikke bryr seg det døyt om film, og som glemmer at det er folk tilstede bare vi sitter stille lenge nok. Naturnør opplevelse, altså!

* Det viser seg at kinoen vi sitter i ER med i filmen! Plutselig er det som å se rett inn i et speil, bortsett fra at antrekkene i speilet er fra 1942. Oppe på lerretet ser vi på en gjeng kinopublikum som sitter og ser på lerretet vi sitter og ser på. Surrealistisk og genialt av regissøren.

* Høydepunktet kom under en scene hvor mengder av japanske krigsfly går på vingene for å bombe byen i filmen. Hvordan de fikk det til aner jeg ikke, men det var antagelig bare et kosmisk sammentreff. Akkurat da, nemlig, drønner det inn et svært propellfly 50 meter over hodene på oss. Kinoen ligger i innflygingen til Broome International Airport. DET var surround-lyd, det. Helt uvirkelig.

Den forestillingen kommer jeg til å huske lenge.

Ellers var Broome bare helt greit, men med detaljer det var verdt å ta med seg. Ved inngangen til byens gravlund henger det skilt som sier "Smil! Du er på TV!", eller noe sånt. Poenget er at gravlunden er kameraovervåket, men jeg synes kanskje det er litt ufint å oppfordre til å smile på et sånt sted. Det er sjelden god grunn for det nettopp der. Noe som for øvrig gjelder det meste av Broome. Det er mye trist å se der.

På de andre stedene jeg har besøkt i Vest-Australia har det ofte vært sånn at under busker og trær har det ligger kenguruer og slappet av. I Broome ligger det fordrukne aboriginere der i stedet. Ofte med spedbarn blant seg. De ligger bare der og ser sure ut, virker det som. Antagelig fordi politiet nettopp har vært der og tømt ut det aboriginerne hadde av øl og sprit. Det er hovedoppgaven til politiet der omkring. Det, og å ta med seg til arresten de aboriginerne som bokstavelig talt driter i parken mens politiet ser på. Det er et trist skue.

Om kvelden er det fremdeles trist, men det blir litt saann skummelt også. Da stabler de av aboriginerne som orker det seg opp på beina, sånn noenlunde i hvert fall, og så går de ustødig rundt og snøvleskriker usammenhengende til hverandre. Det er mye som har gått galt der i byen, mistenker jeg.

I bymuseet i Broome har de samlet fire permer med stoff om den lokale urbefolkningen. Om den lokale golfklubben har de seks permer.

Jeg har likevel lært litt om aboriginernes liv. For eksempel rettsprinsippet deres, som enkelt kan oppsummeres saann: "Hvis jeg slår kona di, saa er du i din fulle rett til å slå kona mi tilbake." Litt sånn øye-for-øye-variant, altså. Det resulterer relativt ofte i at hvis en aboriginer dreper en annen aboriginer, så stiller den levende aborigineren opp for å bli drept av den drepte aboriginerens familie, og så er den saken ute av verden.

Nå er jeg altså tilbake i Perth, hvor jeg bor på YMCA! Det er et 11-etasjes kompleks som stort sett er fullt av menn på rehab. Jeg burde egentlig fått betalt for å bo der, så god innflytelse som jeg sikkert har på alle de andre. Alle andre steder var selvfølgelig overfylte da jeg kom hit. Unntatt helvetet jeg bodde på sist, såklart, men tilbake dit drar jeg aldri igjen.

Lørdag morgen tar jeg buss sørover, og sånn det ser ut nå så drar jeg til Tasmania like før julaften. Hohoho!

mandag, desember 01, 2008

Karijini! Herre Jemini!

Tjoho! Nå har jeg vært noen dager i det fineste Australia har å by på, nå som sprettrumpene til både Kylie og Elle har begynt å skli litt ut. Nasjonalparken Karijini er fine greier, skal jeg love dere!

Først kjører man i mil etter mil etter mil over flate sletter som på avstand og i forbifarten ser så grønne ut, at man virkelig undrer seg over at sauene som står langs veien ser så mismodige ut. Så stopper man for å pisse eller dra en kenguruskrott av veien, eller begge deler, og så ser man at mellom de grønne buskene så er det masse rød og skrinn jord, og buskene er bevæpnet med spisse, harde strå som går et hvilket som helst pinnsvin en høy gang. Stakkars sauer.

Man kjører også forbi bensinstasjoner med cirka tredve mils mellomrom, hvor man kan kjøpe bensin til for eksempel dobbel eller trippel pris av hva det koster inne i byene. Hvis man er for eksempel tolv år gammel kan man bruke hele ukelønna si på en brus. Det er harde kår ute i bushen.

Kanskje kjører man gjennom Marble Bar, hvor noen hundre sjeler bor og er stolte av at de bor i den offisielt heiteste tettbebyggelsen i Australia. Den tittelen vant de den gangen de 160 dager på rad klarte å tyne termometeret over 37,8 grader Celsius, dvs 100 grader Fahrenheit. Og det er faktisk sant, se her.

Men så, midt i det tørre helvetet, finner man plutselig nasjonalparken Karijini. Det er riktignok varmt nok i massevis der også, men det gjør ikke så mye. Nede i de mange og dype elvedalene i parken er det betydelig svalere, det er massevis av dammer man kan bade i og kjøle seg ned i, takket være relativt kjølig vann som spretter ut av fjellet fra underjordiske elver. Dessuten er det hele så vakkert å se på at man glemmer hvor varmt det er.

Og der har jeg vært de siste fire-fem dagene, nesten mutters alene. For egentlig skulle det vært enda varmere enn det var, og på grunn av det er det veldig, veldig få som frivillig reiser inn dit på denne tiden.

Jeg hadde blitt advart om at det var ingenting der, så jeg hadde med meg alt jeg trengte av mat og drikke dit. Men plutselig oppdaget jeg en økologisk camp inni der, hvor man kan leie en seng i et telt med gjennomsiktige nettvegger som holder sola ute, men som vinden kan blåse svalende inn gjennom, og som man kan se på soloppgangen gjennom. Superherlig aa ligge under dyna si i den kalde ørkennatta og bare se at Melkeveien på himmelen (den er faktisk synlig som en tydelig stjernesky fra den sørlige jordhalvkule) gradvis blir erstattet av masse fine farger som danner bakgrunns-teppe for silhouetten av en rad av akasie- og eukalyptustrær. DET er en bra start på dagen, det! Mmmm...

Jeg tok meg en ordentlig walkabout der ute en dag. Eller, jeg gikk meg vill, som vi sier i Norge. Jeg hadde masse vann, så det var ikke farlig. Eller, jeg overlevde i hvert fall. Jeg fant veien tilbake til slutt (takk til mobiltelefonprodusenten som puttet GPS inni fonen min), men før jeg klarte det hadde jeg blant annet funnet et tre som stod og fossblødde. Det var jo litt merkelig, tenkte jeg, så jeg tok bilder av det. Og da jeg kom tilbake til leiren og viste frem bildene til aboriginerne som driver stedet ble de helt fra seg av glede og krevde at jeg tok dem med til treet.

Det var visst et apotek-tre jeg hadde funnet, og de hadde aldri sett maken til blødninger. Så da ble jeg venner med dem og fikk smake deres egen medisin, fra treet jeg hadde funnet. Det skulle visst være veldig bra mot hoste, men siden jeg ikke hadde hoste jeg kunne bli kvitt, så fikk jeg i stedet en voldsom økning i produksjonen av tarmgass i stedet. Godt jeg bodde i enetelt og det var langt til nærmeste nabo!

Jeg slapp forresten visstnok billig unna. Ei dame jeg møtte litt senere hadde prøvd samme greia, og hun hadde fått fri flyt i begge ender i dagevis. Og da snakker vi ikke om ender som i fugler, altsaa. Men hun ble i hvert fall kvitt hosten sin. Jeg tar med litt hjem til dere, så dere også kan få proeve. Det smaker jø og fyse.

Jeg lever altså fremdeles, og nå har jeg vroomet til Broome. Her håper jeg at jeg finner en klesbutikk snart, for etter all klyvingen og skrevingen i fjellsidene i Karijini har det oppstått cirka 27 hull og revner på mer og mindre sømmelige steder på shortsen min. Jeg har kondemnert den , men backup-løsningen går helt ned til sokkene, og det er rimelig varmt i Broome...

Fortsatt god advent!

(Bloggen ble redigert for å rette opp en faktafeil om hva temperaturrekorden til Marble Bar faktisk bestod i. Takk til Anonym.)