søndag, desember 30, 2012

Juling!

I år har jeg prøvd noe nytt, nemlig jul i Sør-Norge. Det gikk helt fint, og siden jeg tok med kameraet mitt både til Romerike og Kvitfjell, så kan jeg vise deg litt av det.

Vi begynner en tidlig julaften i Nannestad. Vi skal ut i skogen for å gjemme en postkasse med noen plastdingser oppi. Ikke spør hvorfor. Snøen har lavet ned hele natta, så det er ganske tungt å gå, men også veldig fint å se på skogen rundt oss.

Forest wearing white

Heldigvis er det brøytet et hardt skispor deler av veien. Der går vi, nesten uten å ødelegge sporet.

A walk in the woods

Tilbake fra postkasseturen har det blitt julaften, og vi spiser ribbe. Da er det jul, da!

Norwegian Christmas Dinner

Etter å ha åpnet julegaver reiser vi opp til Kvitfjell, for det går rykter om at der er det enda flere julegaver! Det kan være lettere å finne hytta si om sommeren enn om vinteren.

Heavy snow

Hurra! Ryktene stemmer! Vel inne i hytta finner vi både peis, vakthund og juletre med presanger under.

Christmas on duty

I år sammenfaller jula med fullmåne og klarvær. Det gjør nettene lyse, og det går helt fint å ta seg en kveldstur i skogen, uten lommelykt.

Cabin under the moon

Når sola står opp i desember, så gjør den det veldig langsomt, og det er bare den delen av verden som ikke ligger i skyggen av en lav sol som får farge på seg. Til gjengjeld får de den lekreste rødfargen sollyset kan oppdrive. Det kler Rondane i det fjerne svært så godt.

Red Rondane


"Vår" side av fjellet lever i tre uker uten sol nå midt på vinteren. Verden blir ganske blå av sånt. Men fargene over åskammen kan vi kose oss med likevel.

Morning on the horizon

Jo mindre utsnitt av bildet over, jo flere farger kan vi ane.

A new day arrives

Man kan få ganske mye ut av en fargepalett med bare hvitt og blått. I hvert fall har naturen klart det fint her, synes jeg.

This is winter

Hvis Disney skulle laget en versjon av det samme bildet, så tror jeg det hadde blitt seende omtrent sånn ut.

This is winter - Cartoon style

Oppe på platået, nesten ved toppen av Kvitfjell, har fjellvinden plutselig gjort det om til en gråværsdag. Da kan det være vanskelig å se noe særlig annet enn at det er mye hvitt der oppe.

White in the mountains

Det klarner fort opp igjen, og vi kan se nordover mot en liten hyttelandsby ved Ringebu. Man skjønner godt hvorfor bygningene der borte er både bygd og oppvarmet av tre.

Living in the forest

Denne utsikten holder oppe troen vår på at om bare et par uker så skal vi nok få se sola igjen, på vår side av fjellet også.

The promise of sun

Hadde dette vært et bilde fra Asbjørnsen og Moe sine samlede folkeeventyr, så hadde enten den toppen vært et troll, eller så hadde det bodd et inni det. Knausen heter Hestknappen.

Hestknappen

Vi går en tur med hunden for å se på solnedgangen. Først er hunden hoppende glad for endelig å få komme ut en tur. Etter noen minutters baksing i snøen får et par bebreidende øyne oss til å sette nesene og snuten mot peisvarmen igjen. Men utsikten kan man ikke klage på.

Hiking buddies

Sånn ser nemlig utsikten ut der oppe på Kvitfjell.

Ringebu Panorama

Når sola går ned i vest, kommer en rød måne opp i øst, et sted bak Rondane. Det blir vårt siste glimt fra julen 2012.

Red Moon Rising

Håper at du også hadde en fin jul! #8D)

lørdag, desember 15, 2012

Litt milegrim pilegrim

Slike scener forutsetter ganske streng kulde
Nå som Norge er på sitt mørkeste og kaldeste er det ikke akkurat optimale forhold for å gå seg en tur. Det nærmeste jeg kommer er å mimre om min lange, varme vandring gjennom Italia sist sommer. Sleng deg gjerne med, det tar ingen av oss skade av.

For et par år siden gikk jeg pilegrimsturen Camino de Santiago de Compostela. Det likte jeg godt. Jeg lærte hvor mye gåing jeg faktisk er i stand til å gjennomføre, og det viste seg å være ganske mye. Gjennom turen følte jeg også at jeg nesten ble en del av Nord-Spania og den århundrelange pilegrimstradisjonen de har der. 

Jeg drar sjelden tilbake til samme sted to ganger, med mindre jeg må. Likevel innrømmer jeg at jeg har fundert på å gjøre en ny vandring til Santiago, helst via en av flere andre ruter som leder dit. Men det ville nok uansett blitt ganske likt den første turen, så jeg prøvde å se meg om etter et mer ulikt alternativ. 

Det neste åpenbare alternativet var å gå til Roma og Vatikanet. Tilfeldigvis går det en pilegrimsrute akkurat dit, nemlig Via Francigena. Den begynner i Canterbury i England, og bare avbrutt av en lang svømmetur eller en kort båtreise over Den engelske kanal, går den gjennom Frankrike, Sveits og Italia frem til målet. Det hørtes ut som et utmerket alternativ til mer Santiago, men jeg hadde aldri møtt noen som visste mye om turen, langt mindre som hadde gått den selv. Vanligvis er det i seg selv en god grunn, for meg, for å ta turen.

Klikk på kartet for å gå til en interaktiv versjon.
Jeg hadde bare tre uker til rådighet, så det var klart at jeg ikke kunne gå hele ruta. Fordi jeg vet at jeg godt kan gå 200 kilometer i uka, begynte jeg å lete etter et sted som 1) ligger cirka 60 mil fra Roma, og 2) har et sted man kan gå for å skaffe seg et pilegrimspass. Jeg fant det; Fidenza!

En billig flyreise tok meg til Milano, og tidlig neste morgen satte jeg meg på toget sørover. Det er en super start. Milano er travel, grå og kjedelig for alle andre enn shopoholikere. Jeg var kledd for å gå langtur, så jeg fikk misbilligende blikk fra alle moteløvene i gatene der. Da toget mitt rullet ut fra den sinnsvake sentralbanestasjonen i Milano satt jeg med en lettet følelse. Hvor enn jeg var på vei ville jeg føle meg mer til pass der enn i Milano. 


Halvannen time senere gikk jeg av toget i en liten og koselig landsby i Parma. Torget var fullt av smilende, lett overvektige mennesker. Man blir nok sånn av å bo midt i parmaskinkens og parmesanostens hjemland. De spiste hjemmelaget is og drakk kaffe på en varm, varm formiddag. Det var et supert sted å påbegynne en vandring gjennom Italia.

Jeg fikk pilegrimspasset mitt, "credenziali", fra et kontor i bygningen Casa Cremonini, like ved katedralen. Folkene der virket ganske kunnskapsløse om Via Francigena og pilegrimsgreier generelt. Italiensk-kunnskapene mine hjalp ikke så mye på kommunikasjonen, men jeg hadde i hvert fall egentlig sett for meg at jeg ville bli møtt av folk som lignet litt mer på den typen som hjelper folk i gang med Camino de Santiago i Saint Jean Pied-de-Port.


En eldre dame så meg begynne turen min utenfor katedralen og bestemte seg for å gi meg applaus på veien.
Mens det i høysesongen kan være hundrevis av mennesker som starter pilegrimsvandringen sin fra SJPP, kan det gå dagevis mellom hver gang en pilegrim stikker innom kontoret i Fidenza, og enda færre starter turen sin der. Cremonini-folkene hadde ingen brosjyrer eller nærmere kjennskap til Via Francigena, så jeg bare ba dem om å peke ut veien mot Roma for meg. De pekte på døra, og så var jeg i gang, lettere desillusjonert. Lite tydet på at denne turen kom til å ligne mye på Camino de Santiago.

Det gjorde den da heller ikke. Etter bare et par minutter forstod jeg at sammenlignet med Caminoens vennlige gule piler som hele veien peker riktig retning videre, ofte til og med på helt rette veier med dype grøfter langs sidene, er det lite eller ingen hjelp å få fra Via Francigena. 

Jeg gikk meg vill fire ganger allerede før jeg kom meg ut av Fidenza. Den eneste måten å holde meg på stien var ved å stole på et GPS-spor jeg hadde kjøpt fra en kommersiell pilegrim før jeg dro hjemmefra. Du bør ikke starte på Via Francigena uten noe sånt til å hjelpe deg med. Den gode nyheten er at hvis du starter turen din i Fidenza eller et sted lenger sør, klarer du deg fint med sporet mitt, og det kan du laste ned gratis. Jeg tror til og med at sporet mitt er bedre enn det du kan kjøpe, for jeg fant mange steder hvor stien hadde flyttet på seg, eller hvor det var bedre å gå en litt annen vei for å unngå de morderiske italienske bilførerne.


Den smale stripa gjennom åkeren der, det er Via Francigena. Jeg tuller ikke.
Når du etter hvert lærer deg å leve med den sparsommelige skiltingen av Via Francigena, begynner du fort å lure på logikken bak veivalgene. Avstanden du blir nødt til å tilbakelegge fra Fidenza til Roma er mye lenger enn avstanden som utgjøres av bilveien mellom byene. Det gir for så vidt litt mening. Opprinnelig var Via Francigena det som folk anså for å være den mest fornuftige ruta å velge gjennom villnisset i Nord-Italia. Så gikk det århundrer, og mye av ruta ble erstattet av stadig mer effektiv trafikk med hest og kjerre og etter hvert bil, og nå får bare fotgjengerne klare seg med det som er igjen.

I dag er Via Francigena litt av en labyrint som leder gjennom og rundt et uendelig antall åkre og gårder som ligger mellom deg og Roma. Omveiene du blir sendt ut på er frustrerende mange og lange. Min første (halve) dags vandring tok meg fra Fidenza til Medesano. I luftlinje er det 13,5 kilometer. Hvis du kjører er veien 18 kilometer lang. Turen jeg gikk ble på... 26 kilometer! (Og da inkluderer jeg ikke de delene hvor jeg hadde gått meg vill.) Det er ikke like ille hver dag, men det føles sånn. Særlig når det er mer enn 40 grader varmt.

Åkrene sør for Siena, i nærheten av San Quirico D'Orcia.
På den andre siden, så får du virkelig sett mye vakkert bondeland. Og det kommer ikke til å være noen bråkebøtter der som forstyrrer mens du nyter utsikten. Når du går Via Francigena, så gjør du det nemlig bare med det selskapet du selv tar med deg. Starter du turen alene, så kommer du til å vandre alene helt til du er i Roma. Det er absolutt ikke som på Camino de Santiago, hvor det aldri går en hel dag mellom hver gang du møter en eller annen interessant person, som har sine historier å fortelle, og som kanskje til og med er villig til å høre på deg fortelle dine. 

Det største problemet med mangelen på pilegrimer på stien er ikke ensomheten. Problemet er at det dermed heller ikke finnes fasiliteter for pilegrimer. Bare på noen få steder finnes det tilrettelagt overnatting. Og selv der det finnes er det ofte sånn at når du endelig finner frem til stedet, så er det stengt og ikke tegn til liv noe sted. Ingen i landsbyen kan hjelpe deg med å finne ut hvem som har nøkkelen.

Riktignok er det en håndfull dramatiske unntak fra regelen, men i utgangspunktet må du altså enten bo gratis ute i skogen, uten fasiliteter, eller du må ta inn på hoteller med mer luksus enn du trenger og ønsker, til en pris langt høyere enn hva du har budsjettert med. Fantastiske pilegrimsherberger til rundt 10-20 euro, sånne som det er så mange av på Camino de Santiago, de finnes det så godt som ingen av i Italia.


Bibola ble en gang i tiden plassert høyt der oppe for å være beskyttet mot plyndrere og malaria.
Jeg liker ikke å få det til å høres så stusselig ut. Det er ikke så galt, særlig når man ser tilbake på det et halvår senere. Det er massevis av vidunderlige opplevelser og utsikter langs veien, steder jeg fikk oppdage bare fordi jeg gikk Via Francigena;
  • Spise på pizzastedet som holder oppe til sent på kveld i Medesano.
  • Middelalderlandsbyen Castello di Casola så dramatisk plassert over dalen sin.
  • Krysse Appenninene over Passo della Cisa.
  • Nyte iskremen i Villafranca In Lunigiana.
  • Bibola! Ojojoj, Bibola, en mer fotogen landsby skal man lete lenge etter.
  • Observere rike og vellykkede italienere, obskønt solbrune og enda mer obskønt kledde, mens de hygger seg i Pietrasantas nattklubber og diskoteker. 
  • Se navnene på berømte viner dukke opp igjen og igjen på skiltene til vingårder langs stien. 
  • Vandre gjennom frodige åkre og skoger.
  • Utforske fortryllende, gamle Viterbo, skjønnhet av forfall.
  • Tusle gjennom en smal stripe av urskog før innmarsjen til amfiteateret ved Sutri. 
  • Snuble halvt utmattet gjennom den gamle og dårlig vedlikeholdte parken på Monte Mario, runde et hjørne og så plutselig se Peterskirken skrike visuelt imot meg.
Jeg kunne fortsatt. Lista er sannelig lang. Kanskje er den til og med lang nok til å gjøre det verdt det for deg å ta turen. Din vandring vil måtte bli annerledes og du er sikkert ikke ute etter akkurat de samme opplevelsene som meg, men hvis du går, så vil du helt sikkert etterpå se tilbake på mange minner du vil være glad for å ha fått.

I den tilstanden Via Francigena er nå, er det umulig å anbefale den som et bedre alternativ enn Camino de Santiago. Den mangler fasilitetene. Den mangler bror- og søsterskapet fra caminoen. Den mangler rimelig mat og overnatting. Via Francigena er livsfarlig, takket være stadig nærkontakt med gærne hunder og idioter som kjører bil.

En irriterende hund. Jeg liker kompisen hans i bakgrunnen mye bedre.
Hvis jeg likevel måtte anbefale Via Francigena, så måtte det være for en vandring i april/mai eller i oktober, når været og temperaturene er mer overkommelige for gåing enn det var i hete-helvetet jeg opplevde i juni. Og du bør absolutt prøve å bestille overnatting i forveien, på diverse klostre langs stien. (Ring dem, de snakker bare italiensk, og sørg for at du møter opp til avtalt tid og utenom bønnetidene deres.) I tillegg bør du hver morgen kikke på dagens rute og vurdere om du faktisk vil gå hele veien. Når du ser at du kommer til å bruke mye tid på noe som ligner på motorvei, så er det antagelig en god idé å ta litt buss her og der.

Om du har en uke og du vil ha med deg høydepunktene langs ruta, så foreslår jeg disse vandredagene:
  • Fra Fidenza til Medesano. Pittoresk bondeland så det holder.
  • Fra Cassio til Berceto og over Appenninene til Pontremoli. Finfine fjell.
  • Fra Aulla til Sarzana, særlig den første delen, inkludert en avstikker innom Bibola.
  • Fra Gambassi Terme til San Gimignano. Nydelig toskansk jordbruksland.
  • Fra San Quirico D'Orcia til Radicofani. Hele dagen ser du vakkert landskap.
Jeg så en del av dette, for å si det sånn.
De beste overnattingene mine på turen hadde jeg på disse stedene:
  • Pilegrimsherberget i Cassio. Det er antagelig stengt, men stikk opp til baren lenger opp i gata, så tilkaller de antagelig en fyr med nøkkel for deg.
  • Pilegrimsherberget i Radicofani. Det er akkurat som de beste stedene på Camino de Santiago; det jobber frivillige der, og de vasker føttene dine og ber for deg og lager mat og er hyggelige.
  • Pieve di Santa Maria Assunta a Chianni, rett før Gambassi Terme. På baksiden finner du et koselig nyrestaurert overnattingssted, og det er stor sannsynlighet for at de faktisk holder åpent.
  • Bed & Breakfast Monticelli, rett etter Capranica. Til at det er eneste overnatting på stedet er de utrolig hyggelige der, og de er selv vante vandrere som vet hva sånne trenger.
Det var bare meg der, men herberget i Cassio stilte likevel opp med frokost for meg og alle mine imaginære venner.
Mitt siste tips til deg som fremtidig pilgrim til Roma er at når du kommer til Vatikanet, så må du ikke nøye deg med å gå til turistinformasjon for å få ditt "Testimonium", eller diplomet ditt om du vil. I stedet bør du gå opp på sørsiden av Vatikanet, rundt kolonnaden. Der er det en sikkerhetssjekk. Så lenge du har lagt fra deg storsekken og bare har en liten sekk og du har med deg passet ditt, så slipper du igjennom og får et besøkspass til Vatikanet. Med det kan du gå inn og rundt hjørnet, hvor du finner sakristiet til Peterskirken. Der får du utlevert et mye stiligere Testimonium fra Fader Bruno, og etterpå er det gode sjanser for at han sniker deg rett inn til Skattkammeret, rett forbi køen som alle de andre turistene må stå i. Se på det som en forsmak på Himmelen.

Sånn. Det var alt. Du kan se flere bilder fra turen min her. Hvis du mener at jeg tar feil om noe, si veldig gjerne ifra. Og er det noe mer du lurer på, så er det bare å stille spørsmål i kommentarfeltet nedenfor!

Takk for følget!

tirsdag, desember 11, 2012

Bagsrevyen

Enda et år går mot slutten, og blant alt som skal stues bort i en krok for å gjøre plass til et nytt år er en haug spyposer. Spyposesamlingen min, påbegynt i 1994, vokser nemlig fremdeles jevnt og trutt. Nå har jeg godt over 200 forskjellige poser som jeg kan dra frem om nøden blir stor.

Utvalg fra min stolthet, spyposesamlingen

Jeg gjør fremdeles så godt jeg kan for å få muligheten til å plukke nye poser selv, men jeg får heldigvis også god hjelp fra reiseglade venner som plutselig har vært et rart sted og plukket opp en spennende kreasjon.

Blant favorittene mine fra nyere tid er:

  • En "Hill Sickness Bag" fra indisk Himalaya. Svingene opp fra Chandigarh til fjellbyen Shimla er ingen spøk. Jeg anbefaler veldig å ta toget i stedet. Det er marginalt mindre svingete, men går også mye langsommere. I tillegg er sjansen for å fare utfor et stup langt lavere med tog enn med buss der. Men spyposene er tøffe, altså.
  • Flysykeposen fra Yeti Airlines i Nepal. Navnet på flyselskapet er i seg selv nok å fryde seg over, og i tillegg slår de til med en sarikledd spyerske med tikka i panna på baksiden, i full gang med å vise hvordan en spypose brukes. "Kindly use this air sickness bag in case of vomitting during flight. Thanks!"  Ingen subtilitet, sånn liker vi det!
  • En personlig spypose som fulgte med et sett med ting man har bruk for når man skal ut og fly; tykke sokker, øyemaske, ørepropper og spypose pent pakket inn i en konvolutt. "Hvis du aner at en urolig mage er på gang, pakk spyposen ut av denne konvolutten og ha den klar. Det er ingenting å være flau for, til og med veteraner innen flyreise blir av og til flysyke". Kan bestilles engros fra Allied Aviation Supplies Co., Box 75013 Farley Station, Oklahoma City, Oklahoma 73147, USA.
  • AeroGal, som ikke er så galt som det kan høres ut som, men Galapagosøyenes eget flyselskap. De har en haviguan i logoen, og kaller seg "det intelligente flyselskapet", og er bare så lite og søtt at det kom med på lista her.
  • Iran Aseman Airlines. Kan lett uttales Assman, men er uansett litt artig. De flyr nemlig Boeing 727-200, en flytype som bare ble produsert i perioden 1963-1984. Men Iran får ikke lov av USA til å kjøpe nye fly, så de må bare holde de flyene de allerede har i lufta så lenge de klarer. Spyposer herfra kan det altså fort bli vanskelig å få tak i fler av. 
Det var alt i denne omgang, men følg med, det kommer sikkert flere spennende spyposenyheter her etter hvert!

søndag, desember 09, 2012

Det er aldri for sent å gnu

Selv om det har vært stille her i bloggen en stund har jeg da fått rørt litt på meg. For eksempel har jeg vært i Afrika et par ganger siden sist.

Hvis du bare vil se bildene, så finner du dem her.

Har du lyst til å bare gå/ri/kjøre i mine fotspor og hjulavtrykk, så finner du 
Klikk på bildet for å se et interaktivt kart
GPS-sporet her.
--
Fremdeles med meg? Supert!

Øst-Afrika var helt til i høst et stort, gapende hull på reise-CV-en min. Uten noen spesiell grunn, egentlig.

Vanligvis velger jeg reisemål ved å hoppe på det tilbudet som til enhver tid virker best og billigst når jeg mer eller mindre tilfeldigvis innleder en permisjonsperiode, typisk en måned fri fra jobben av gangen.
Landene i Øst-Afrika er veldig fattige. Kenya er på 152. plass og Tanzania er på 158. plass på Verdensbankens 180 land lange liste rangert etter personlig kjøpekraft. En nordmann har sånn 30-35 ganger så sterk kjøpekraft som en øst-afrikaner. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er det dyrt å være turist på en trygg måte i Øst-Afrika, og dermed har den delen av verden falt utenfor søkelyset mitt, gang på gang.

Denne gangen falt friperioden min sammen med den beste tiden av året for å dra dit. I august og september kan man se Den store dyrevandringen, hundretusenvis av store dyr tråkker og gresser seg bortetter slettelandet i Tanzania og Kenya. Skuet er fantastisk, og nå ville jeg endelig se det.

Den store migrasjonen ganske på sin topp


Du må tenke på en litt spesiell måte når du reiser til Øst-Afrika. På nettsidene til forskjellige hoteller oppdager du fort at de ikke legger så mye vekt på svømmebasseng og sentrumsnærhet. I stedet presenterer de stolt det de mener er vanntette sikkerhetsopplegg og høye murer med piggtråd på toppen, ofte langt unna der det bor farlig lokalbefolkning. Å reise rundt via offentlig transport kan være litt av et eventyr, men i større grad enn andre steder må du være forberedt på mye venting og muligheten for at reisen din ender i ei kiste.

Gitt det, og det faktum at Øst-Afrika faktisk kan tilby noe av det ypperste på planeten av møter med ville dyr, er det ikke så rart at det finnes en stor jungel av turselskaper som tilbyr sine tjenester i regionen.

Kappbøfler, nesten like skumle som det å reise på gruppetur


Mange av mulighetene er udiskutabelt veldig dyre. Andre er bare litt veldig dyre. Selvfølgelig kan man gjøre alt litt billigere på egen hånd, men denne gangen hadde jeg reisefølge og vi hadde litt tidspress, så vi bestemte oss for å hoppe på et gruppeopplegg med fastsatt program og datoer. Vi valgte å reise på en nesten to uker lang rundtur, "East Africa Safari" med Exodus. Av en eller annen merkelig grunn kan man ikke booke direkte med dem, man er nødt til å gå via norske Reisebasar, som sikkert drar inn en god provisjon på de 1750 euroene turen kostet for hver av oss. Risikoen for at noen skulle klare å fullstendig ødelegge dyreopplevelsen som utgjøres av "The Great Migration" var minimal, antok vi.

Slik gikk det:

Det var en gang i Afrika

En fyr vi møtte på farmen før turen
Etter at vi hadde aklimatisert oss ved å tusle fritt rundt i noen dager på en farm utenfor Nairobi, hvor det nesten helt sikkert ikke var mange dyr som kunne eller ville spise oss eller trampe oss ned, ble vi plukket opp fra et hotell inne i byen.

Allerede fra start var vi et par timer etter skjema. Halve gjengen i turgruppa kom nemlig rett fra England og et forsinket fly derfra. Det er passe sprøtt å gå rett fra te og småkaker i London til safari i Kenya, men har man virkelig dårlig tid er det antagelig en fin ting å gjøre. For oss betød det at dagen ville bli travel, for på gruppetur med stramt program er det i praksis umulig å hente igjen et par timer noe sted.

Det var ikke så farlig, men situasjonen ble ikke stort bedre da vi etter en halvtime i rushtrafikken i Nairobi (noe det tydeligvis alltid er, natt og dag) stoppet ved en Bonjour-bensinstasjon. Guiden vår, Julius Leteele, anbefalte oss å stikke inn og bunkre opp med snacks og drikke, så da gjorde vi det, da.

Hele stedet var et bakholdsangrep av dimensjoner. Gruppen vår var helt forsvarsløs, de fleste utmattede etter en lang flytur. Folk hadde nettopp vekslet penger til en valuta av helt uviss verdi. Fyrene i kassa fikk en drømmedag. Det var tid for å slakte blekansiktene.
"En flaske vann og en pakke kjeks? Skal vi se... Det blir to tusen schilling!" Det er langt høyere priser enn man ville betalt for de samme varene selv i Europe. Ingen kvitteringer ble gitt, og fyrene var tydelig nervøse for at noen skulle protestere og de skulle bli tatt i forsøket. Alt gikk bra. For dem. I dét vi kjørte ut fra stasjonen så jeg de to fyrene fra kassa løpe jublende ut av sjappa med hver sin pengesekk over skuldra, i retning høylandet, hvor de antagelig skulle kjøpe seg herskapshus og leve i sus og dus resten av livet.

Skogen vest for Lake Naivasha
Vi, derimot, fortsatte kjøringen mot Great Rift Valley og Lake Naivasha. Natta skulle tilbringes i Crayfish Camp. Julius viste oss hvordan vi skulle sette opp teltene uten å stikke ut for mange øyne, og så stakk vi til skogs for den eneste av utfluktene på turen som var av typen gå-safari.

Det var finfint å tusle rundt i skogen ved Crater Lake, men det var ikke akkurat noen ekspedisjon i villmarka. Du skjønner at du ikke reiser med proffer når folk bruker iPad-en sin for å ta bilder av dyrene med. Men koselig var det, og vi fikk sett massevis av antiloper, noen bøfler og Som introduksjon til øst-afrikansk dyreliv for folk som aldri har opplevd det før, og som nettopp datt ut av et fly og egentlig helst vil sove, tror jeg det dugde utmerket.


Det var helt mørkt før vi var tilbake i leiren. Vi stoppet et par minutter underveis for å skimte konturene av et par flodhester ute i innsjøen vi campet ved. I leiren hadde kokken gjort sitt beste for å tilberede mat tilpasset britiske ganer og smaksløker. Dessverre var han ganske flink til det, så gjennom hele resten av turen måtte vi lide oss gjennom ordentlig engelsk basiskost. Jøkk!

Jeg startet morgenen på dag to med å risikere både forfrysninger og forbrenninger ved å kle av meg i kald luft for å gå inn i en skoldende dusj. Sånn var det ofte underveis. Exodus velger ikke akkurat ut de flotteste stedene å campe. Etter en lang og helt for jævlig engelsk frokost kom vi oss avgårde, kjørte i tre timer med trucken til Narok for å bytte til Land Cruiser-e, og derfra var det to timer med humpevei frem til Sekenani-porten til nasjonalparken Maasai Mara.

Der skulle vi bo i to netter, som også er det eneste riktige å gjøre. Man skal ha minst én hel dag i denne parken, særlig hvis man er der midt under Den store dyrevandringen. I stedet for enkel camping bodde vi i "permanente telt", det vil si en slags tekstilhytter med ordentlige senger, innlagt vann og lerretsvegger som antagelig er akkurat passe tykke for en løveklo å flerre.

Vi brukte den første ettermiddagen og kvelden på en 3,5-timers kjøresafari og et godt måltid. Vi hadde forlatt kokken vår ved Lake Naivasha, så her var det faktisk ordentlig mat å få, hurra!

Den tredje dagen var helt super. Vi var ute og kjørte med profesjonell guide og så etter dyr absolutt hele dagen, i ti timer, helt til Maraelva og grensen til Tanzania og tilbake.


Landskapet i Maasai Mara


Dag 4 var ikke altfor spennende. Alt vi gjorde var å kjøre samme vei tilbake til Lake Naivasha for å hente kokken, og så kjørte vi videre nordvestover til Lake Nakuru. 340 kilometer med kikking på vei kan bli litt kjedelig i lengden. Vi holdt oss våkne ved å vinke og smile til alle vi kjørte forbi, noe som også var stort sett eneste mulighet for kontakt med lokalbefolkningen på denne Exodus-turen.

Da vi kom frem til Nakuru ble vi tilbudt en "farm walk". Det viste seg å være en litt forundret og forvirret gårdsarbeider som tok oss med til et jorde for å se på kyr og til en låve for å se på at alle strikkerne ved Kenana Knitters hadde gått hjem for dagen.

Så var det bursdagen min, som jeg for andre gang feiret i Afrika med en flott naturopplevelse. Forrige gang var det kystvandring i Sør-Afrika, og denne gangen ble det altså safari ved Nakurusjøen.

Dessverre var det nok en gang full engelsk frokost som skulle fortæres og oppvask som skulle tas før vi kom av gårde, så vi var ikke i parken før klokka 9. Sola hang høyt på himmelen og det begynte å bli varmt, og statistisk sett skal de fleste mer spennende dyrene da ha trukket langt inn i skogen og skyggen der. En eller annen lokal gud må ha sett i nåde til oss, for vi kjørte bare i noen minutter før vi fant tre løver oppe i et tre (det er en litt atypisk ting å gjøre for løver), og ikke lenge overrasket vi et svart neshorn i veikanten.

Alt i alt var det en veldig fin bursdag med masse dyr å se, selv om guiden vår falt i søvn nå og da i stedet for å hjelpe oss med å oppdage dyr. Jeg klarte likevel å finne enda et neshorn, men dessverre var det bare en stein. Og like greit var det, egentlig, for på grunn av et ormehull i universet eller noe sånt, så tok det typisk et minutt fra vi ropte ut at nå måtte vi stoppe, for vi hadde sett en enhjøring eller noe, frem til meldingen nådde sjåføren og han stoppet doningen vår. Om det fremdeles var noe å se utenfor vinduene da, så var det ved et rent heldig sammentreff.

Så kom den minst interessante av alle dagene på turen, en 416 kilometer lang og humpete kjøretur gjennom Kenya til Tanzania og Viktoriasjøen. Vi kjørte og kjørte og stoppet ikke et øyeblikk for å ta inn over oss det nydelige landskapet som utgjøres av teplantasjene i høylandet der. Hvorfor det? Visstnok fordi man må booke besøk på sånne teplantasjer en måned i forveien, for så lang tid tar det antagelig for plantasjeeierne å få stedene sine til å se ut som et etisk forsvarlig sted å ha folk arbeidende. Det er min teori, i hvert fall. Uansett, de fleste på bussen hadde fått turen i dåpsgave eller arvet den fra en bestefar eller noe, dette hadde de planlagt i lang tid, så jeg skjønner ikke hvorfor ikke Exodus skulle kunne booke et plantasjebesøk. Særlig siden brosjyren mumler noe om "Our long drive today allows plenty of time to appreciate the superb scenery". Jepp, jepp, men altså uten å stoppe.

Te-land!


Så vi bare kjørte og kjørte og kjørte. Blærene til alle ombord stod for imponerende prestasjoner, så det førte ikke til noen større katastrofer. I denne delen av Kenya er det bare lov til å ta tissepauser ved souvenirsjapper der prisene er minst dobbelt så høye som alle andre steder, virket det som.

Etter å ha lest og hørt så mye om den historiske Viktoriasjøen gledet jeg meg veldig til å få se den. Derfor var det litt skuffende å oppdage at jeg fikk bare en drøy halvtime med dagslys der. Vi var fremme like før solnedgang, og neste morgen skulle vi jo ikke ut og se på dyr, så da var det plutselig superviktig å stå opp lenge før sola og komme oss på veien igjen. De eneste som var oppe før oss den dagen var den lokale myggen. Massevis av lokal mygg. 

Jeg brukte tiden min ved Viktoriasjøen godt, ved å snike meg midt inn i et bryllup på stranda der. 


Dag 7 var nok en lang transportetappe, men den var bedre enn dagen før. Vi brukte mye av tiden på å kjøre gjennom Serengeti nasjonalpark, og der er det alltid mange dyr å se. Høydepunktet i Serengeti skulle være å overnatte midt i villmarka, på et sted uten noen som helst form for beskyttelse rundt oss annet enn hva vi selv eventuelt kunne lage ved å tisse på oss. Der skulle vi ligge og høre på savannens natteliv. Og det gjorde vi, bare at det vi fikk høre var latter og skrål fra den delen av gruppa som aldri hadde vært utenfor England før, og som etter å ha hørt guiden vår advare om det lokale dyrelivet var vettskremte. De holdt alle mulige dyr på god avstand fra oss gjennom hele natta.

Starten på den åttende dagen var grei, fordi vi dro ut på morgenkjøretur. Det ble igjen en sen start, fordi før vi fikk lov av guiden vår til å dra og se på noe av det ypperste verden har å vise frem av dyreliv, måtte vi både måtte spise opp frokosten vår og pakke telt og sekker. Vi delte leir med en annen gruppe, noe som gjorde det ekstra ille. De gjorde nemlig alt riktig, ved bare å hive i seg en kopp te eller varm sjokolade og så dra avgårde rett etter at de stod opp, i stedet for å "nyte" en full engelsk frokost.

Leiren i Serengeti
Tiden vår i Serengeti ble dermed begrenset til en tretimers kjøretur. Heldigvis var vi på vei til et enda bedre sted for å se på dyr; Ngorongoro-krateret.

Et kraftig regn satte i gang, og sjåføren vår bestemte seg åpenbart for å kjøre gjennom den så fort som mulig. Veien kjempet imot. I fire timer kjørte vi fort, fort over Serengetislettene og opp i fjellene, mens kjøretøyet vårt langsomt gikk mot et sammenbrudd. Vinduer begynte å frigjøre seg fra resten av kjøretøyet, og nye og spennende metalliske lyder brøt ut i en kakofoni ingen før har hørt.

Men ingenting kunne stoppe oss! Ikke ennå, i hvert fall.


Igjen kom vi ikke frem til leiren vår før det ble mørkt, så vi fikk aldri gleden av å nyte utsikten over Ngorongorokrateret fra kanten ved solnedgang. I stedet satte vi opp teltene våre, tok halvkalde dusjer med bøfler og elefantbæsj rundt husveggene, og henholdsvis kikket på eller hjalp til med å lage mat for anglofile basert på de rareste ingredienser.

Dag 9 var utmerket. Vi droppet det nå ganske ubrukelige kjøretøyet vårt og ditto sjåfør og guide, og dro på en ordentlig safari i stedet, transportert i mer behagelige Land Cruisere. Timene i krateret var fantastiske. Det begynte med at vi startet i tykk tåke oppe på kanten. Mens vi sakte kjørte ned i krateret på en dårlig grusvei åpenbarte landskapet der nede seg gradvis, og utover dagen brøt sola gjennom skyene og lagde en blå himmel over den isolerte verdenen der nede. Uberørt av alt utenfor kraterveggene byr naturen der nede både på det mest uskyldige og det mest brutale, hele tiden og fra alle kanter.

Morgen i Ngorongorokrateret


Exodus hadde tydeligvis bare kjøpt halvdagsbillett for oss, for det ble råkjøring opp og ut av krateret så vi var ved utgangen av parken akkurat klokka 12. Bilen vår hadde blitt vasket og delvis fikset med gaffatape og hyssing, så vi kunne plukke den opp og kjøre østover mot Arusha.

På veien kjørte vi forbi Lake Manyara, beskrevet på denne måten i programmet: "We continue our journey through beautiful country, where there is a great view over Lake Manyara, often tinted pink around the edges from large numbers of flamingos". Den utsikten fikk vi nyte i cirka et halv sekund gjennom bilvinduene og en skarp sving. Jeg kan ikke akkurat si at det var en minneverdig opplevelse.

Vi stoppet på campingplassen ved Maserani slangepark. Det er et trygt sted helt uten lokale innbyggere som kan lage bry og usikkerhet. Unntaket er en ganske trist ansamling av bur inneholdende lokale levende slanger, fugler og aper.

Dusjene var varme, eller man ble i hvert fall ganske varm av de elektriske støtene man stadig fikk i dem.


Dag 10 brukte vi på å komme oss tilbake til Kenya og den siste nasjonalparken på turen, Amboseli. Trucken vår knakk sammen ved inngangen, fremdeles rystet etter bruduljen mot sjåføren i Serengeti et par dager tidligere. Det var det beste som hendte den dagen. Nå måtte vi vente i timevis på at Plan B for transport videre skulle dukke opp, og hvis vi ville var det nå ingenting som kunne komme mellom oss og lokalbefolkningen. De syntes det var ustyrtelig moro å se på vår problematiske tilværelse. Skal si rollene forandrer seg fort noen ganger. Noen av oss gikk bort til dem der de satt i skyggen under et tre og hadde en fornøyelig samtale via et språk blottet for grammatikk.

Til slutt kom det en buss fra nasjonalparken og kjørte oss til leiren vår. Det ble ikke noe safari denne dagen.

Typisk Amboseli!


Det gjorde ingenting, for den aller siste dagen på turen vår var en hel dag med kjøring rundt i Amboseli, parken kjent for sine spesielt mange og store elefanter. Jeg koset meg. Jeg likte også leirstedet godt, selv om det antagelig var det enkleste på hele turen. Fasilitetene bestod av null tilgang til strøm, men fri tilgang til to dusjer og to toaletter et godt stykke vandring fra teltene våre. Det eneste som ble solgt på stedet var vann og øl servert rett fra en håndholdt frysebag.

Som vanlig fikk vi en skremmende innføring i hvor farlig dyrene var her, sånn at ingen skulle få sove om natten. Artig nok brukte vi kveldene der på å brenne opp "gjerdet" som skulle beskytte oss, nemlig hauger av akasiegrener med lange torner. De andre leirene i området hadde to- og tredoble lag med høye, elektriske gjerder...

Den siste dagen kjørte vi selvfølgelig tilbake til Nairobi. For å være helt nøyaktig, så brukte vi det meste av dagen på å kjøre gjennom Nairobi. På det verste brukte vi nesten tre timer på sju kilometer vanvittig langsom trafikk. Vi kunne selvfølgelig ha gått mye fortere, men hvis man regner inn at vi i så fall måtte brukt lang tid i kø på politistasjonen etter å ha blitt utsatt for et bredt spekter av kriminelle handlinger, så hadde vi nok ikke spart mye på det.

Kork i Nairobi


Og det var det.

Hadde jeg det bra i Øst-Afrika? Jepp, superfint! Jeg kom for å se dyr, og jeg fikk se mange dyr.

Var jeg fornøyd med hvordan Exodus gjennomfører turene sine? Absolutt ikke.


Jeg har kontaktet Exodus i ettertid, og spurt om hvorfor det er så stor forskjell mellom turene slik de presenteres og turene slik de faktisk gjennomføres. Jeg fikk et ordentlig svar, og det virker som om de har tatt til seg mye av det jeg foreslår at de kan og bør forandre. 


Når det er sagt, så har jeg følelsen av at det de faktisk svarte, er at turer i Øst-Afrika er noe som bare selges under Exodusnavnet. I praksis er det lokale operatører som kjører turene, og da på den måten de vurderer er den beste. Så lenge det er begrunnet i at man da unngår at noen kommer til skade, så er det for så vidt greit. Noen trenger faktisk å bli passet på fra dørkarm til teltduk til dørkarm igjen. Problemene oppstår når den typen turister og mer erfarne reisende må dele alt, inkludert regler, advarsler og timeplan.

Hvis du kan det å reise, vil du antagelig alltid få en bedre og potensielt billigere opplevelse om du ordner alt selv i stedet for å la et selskap av typen Exodus ordne alt for deg. Noen ganger er det likevel sånn at i praksis er det nødvendig å reise i en gruppe for å få sett og gjort noe spesielt.

Hvis du velger et av de billige alternativene, slik som det jeg nettopp har beskrevet, så må du være forberedt på å bruke mye av tiden din rundt solens oppgang og nedgang til å gjøre "husarbeid" og spise, i stedet for å utforske stedene du besøker. Velger du et dyrere alternativ får du også mer fritid, og, håper jeg virkelig, et mindre engelsk kosthold. For Øst-Afrika er det dessverre sjelden mulig å velge et alternativ som er noe midt imellom kjempedyrt og bare litt dyrt.

Den kanskje beste måten å gjøre det på er å bare kjøpe flybillett tur/retur Nairobi eller Dar-es Salaam, og så ordne seg et opplegg der eller i Arusha. Da vil du antagelig få "bedre" (som i mer komfortabel overnatting, bedre mat og et langsommere tempo) turer, til samme eller lavere pris enn hva jeg betalte til Exodus.


Kanskje får du også bedre og mer entusiastiske guider. Vår fyr kunne navnet på mange arter, men han virket veldig mett på naturopplevelser. Mens jeg var helt overveldet av alt vi så, presterte han ved flere anledninger å sovne i stedet!

Før du går, møt Julius!
Jeg kan på en måte forstå at han var trøtt. Han fortalte oss at da vår tur begynte kom han rett fra en annen tur, og dagen etter at vi ble trygt avlevert i Nairobi skulle han ut igjen med en ny gruppe, til Uganda for å se på gorillaer. At han ikke fikk noen hvile og mulighet til å bygge energi igjen er helt og holdent Exodus sitt ansvar.

Snille dyr


At vi mottok en stadig strøm av advarsler var det bare å akseptere. Hvis du selv reiser til Øst-Afrika, pass på at du filtrerer informasjonen du får av denne typen. Vær åpen, interessert og moderat forsiktig, så skal det gå deg godt og du får mange store opplevelser i landet.

Snille mennesker


Alt i alt er jeg veldig fornøyd med denne reisen. Jeg fikk se mye, og det meste av det jeg hadde håpet på. Leoparden manglet, men som engelskmennene på turen gang på gang sa; "Mustn't grumble!"

Dette ble langt. Tusen takk for at du bar over med meg!

Stengetid

Hvis du har lyst til å bruke kommentarfeltet til å fortelle meg om dine egne opplevelser fra tilsvarende turer, er du veldig velkommen til det!

Habra! #8D)