onsdag, november 30, 2005

The Beach

Naa begynner det virkelig aa ligne paa noe. Helt konkret ligner det paa strendene i Thailand slik de var FOER jeg kom dit foerste gang. Det er fordi strendene jeg er paa naa ligger i Kambodsja, og her var det full borgerkrig den gangen jeg foerst kom til strendene i Thailand.

Den store forskjellen mellom strendene her naa og strendene der da, er at da stroemmen gikk der da, og det gjorde den ofte, saa ble det moerkt. Naar stroemmen gaar her naa, og det gjoer den ofte, da blir det ganske moerkt, men moerket brytes av fosforskinnet fra 8 PC-skjermer med Internet som fortsetter aa gaa, fordi de faar stroem fra et noedaggregat. Saa verden gaar vel fremover.

Men i hvert fall. Det er superfint her. Sihanoukville er en liten husklynge som er Kambodsjas nest stoerste by. Ikke skjoenner jeg hvor de to hundre tusen menneskene bor. Har faatt bungalow paa stranda for 15 dollar natta. Det er dyrt her, men det vetjo ikke jeg. Vaeret er fint, og i dag har jeg vaert og snorklet og nesten traakket paa mange giftige skapninger i havet.

Saa Sihanoukville er alt som Phnom Penh ikke er, og takk for det. Tenkte aa dra hit for aa vente paa behandling av visumsoeknaden min til Vietnam. Blir i fire dager, selv om nissene paa konsulatet her klarte aa skaffe meg visum paa under en halvtime.

Ellers noe forunderlig nytt om Kambodsja? Hm. Jo, folk pisser og driter overalt her, for de toer ikke aa gaa ut i skogen, for der er det landminer. Greit nok at de gjoer det her ute paa landsbygda, men hvorfor de gjoer det i den minefri hovedstaden sin, det er vel kanskje bare gammel vane. Ikke vet jeg.

Og saa har de ikke hagledesperadoer her.

For I pose og sekk, Bjoern i Sihanouk Ville, Kambodsja.

mandag, november 28, 2005

Kall meg bare Bruce

Det er mulig at Phnom betyr topp, men Phnom Penh er ikke toppen av by, for å si det sånn. Tvertimot. Høl, kunne man godt ha kalt det. Det bor riktignok et par millioner mennesker her, men de ser ut som om de godt kunne tenkt seg å ha vært et annet sted. Og det skjønner jeg godt. Forskjellen på dem og meg er, i tillegg til at de kan det der med å prute og å sitte åtte stykker på én moped, at jeg har et valg. Så i morgen tidlig drar jeg til Sihanoukville (høres heftig ut, hva?) og tar noen dager på stranda.

Men altså, Bruce. Eller hva nå han der krokodille-gærningen på Discovery Channel heter. Jeg gikk innom en krokodillefarm her om dagen, en sånn en hvor de aler opp vesker og sko og belter og sånn. Og det var kjedelig, det, for krokodillene lå bare der og dormet i sola. Men så kom jeg på noe en indianer i Amazonas lærte meg (Rubins, for de som husker godt og leser reisebloggene mine). Og så gjorde jeg trikset han lærte meg. Og herrejemini som det ble liv i krokodillehaugen. Alle som en løftet hodet og snudde det mot meg, og så begynte de å vagge imot meg. Og plutselig var det femti krokodiller som kjempet om å få komme nærmest mulig meg. Det var liv, det. Har aldri fått så mye kjeft i en dyrehagelignende institusjon før.

Først fikk jeg kjeft for at jeg hadde lagd så mye bråk og haallåi i parken deres, og så tvang de meg til å lære dem trikset fra Amazonas, for de skjønte ikke hva i all verden jeg hadde gjort. Så da lærte jeg dem et annet triks, som helt sikkert ikke virker, men det blir jo artig for dem som skal se på, når de prøver å få det til. (Nei, det involverer ikke å dra ned buksa og vise rumpa til krokodillene, men du er inne på noe. Og nei, jeg avslører ikke trikset her. #8D)

Ellers har jeg trampet rundt i pagoder og markeder, og er lei av asiatisk slum, egentlig. Har reist gjennom sånne i ei uke nå, og da er det på tide med en pause. Er vel på tide aa bytte underbukse også. Neida, jeg tuller bare. Jeg har byttet underbukse allerede. Hm. Tror jeg, da.

Bjørn

søndag, november 27, 2005

Phnomtung

Tjohoi! Bare en liten Nettsnutt før jeg går i koma her.

Dro fra Siem Reap klokka 5 i morges, for å rekke båten til Battamboing, som heller ikke jeg hadde hørt om før nå når jeg er i Kambodsja. Var litt artig båt, for den var veldig lokalbåt, tok bare en ti-tolv passasjerer, og vi fikk sitte inne i motoren alle sammen. Skal si det dundret! Folk flyktet opp på taket, helt til sola ble for sterk, og man måtte velge mellom hudkreft og hørselsskader.

Men det var en fin tur, altså. Tok bare fem og en halv time, og vi kjørte oss vill bare hele tiden. Turen gikk gjennom en slags sivjungel i nordenden av en svær innsjø, som i praksis sørger for næring til halve landet. Og sivet flytter på seg hele tiden, så det er ikke godt for kapteiner å vite hvor de skal kjøre, tydeligvis. Derfor hadde vi med en stakkar i minimal badebukse, som stadig vekk måtte hoppe ut i vannet og grave gress ut av propellen.

Gjorde en kjapp vurdering av forholdene i Battambang, og bestemte meg for at slummen der var helt lik slummen i Siem Reap, og så fant jeg kjapt en buss videre til Phnom Penh. Som betyr Penh-toppen, etter en dame som kanskje var penh, for alt jeg vet. I hvert fall, Siem Reap betyr "Kverk thailenderne!", og det er jo litt artig at den første byen man kommer til når man kommer fra Thailand inn i Kambodsja heter. Som om Halden skulle hete "Dødoversvenskesvina", omtrent.

To ting du antagelig ikke visste om Kambodsja:

1. Naar du skal oppgi mailadressen din må du ikke si "alfakrøll" når du skal si @. Du må si "at-yahoo". Så min adresse blir for eksempel bct-at-yahoo-pvv-dott-org. Rare greier.

2. De har en sjåførskole her som heter Dai Young Driving School. Artig, det.

Nuvel. Skal se på triste nasjonalmuseer her i hovedstaden i en dag eller to, og så håper jeg å finne en strand snart. Er så mye finvær at det er synd å bruke den på å svette gatelangs, egentlig.

Har fått rom med utsikt over Mekongfloden. Det er kanskje ikke så flott som det høres ut, men det er litt stilig å kunne si det, i hvert fall.

Bjørn

fredag, november 25, 2005

Another land bites the dust

Skikkelig kjedelig dag. Ingen drap eller mishandling å se noe sted. Tok seg litt opp nå i kveld, da jeg satt på moped inn til byen og noen ringte til damen på mopeden foran oss, og hun dro opp telefonen og dundret inn i en bil som skar rett over veien mens hun var uoppmerksom.

Jeg hoppet av vår moped og løp bort for å se hvordan det gikk med henne, for hun forsvant helt inn under bilen og det så ganske stygt ut. Der lå hun, og da jeg kom frem hadde hun fått telefonen opp til øret og sa "Harro?" inn i den. En hverdagslig sak, tydeligvis. Og ja, det gikk bra med henne.

Ellers har det bare vært enda flere templer i dag. Jeg har gjennomskuet bussgruppenes timeplan, så jeg tar de største attraksjonene mens alle andre spiser lunsj. Dermed får jeg alle stedene for meg selv, og blir på den måten utrolig populær blant souvenirselgerne rundtomkring. Jeg deler ut ballonger til dem i stedet for å kjøpe noe av dem. Gjennomsnittsalderen på selgerne er godt under lesedyktig alder. En liten tass sjarmerte meg først litt med aa si "You buy t-shirt from me! Or I kill you!". Men etterpå innså jeg at det bare er trist at seksåringer selger t-skjorter.

Og så har jeg kjøpt meg Lonely Planet Vietnam. Det rare med den er at den er litt rar. Etter å ha bladd i den oppdaget jeg mange skrivefeil og dårlig trykk på en del sider, og det pleier det ikke å være. Så var det jammenmeg en piratkopi! Ikke skjønner jeg hvordan de kan lage så gode kopier så billig, men det er jo greit å vite til jeg skal lage andreopplag av I pose og sekk! Kopien var bare litt skjemmet av at jeg tror at de som har laget kopien har falt for fristelsen til å legge inn noen av sine egne feriebilder i boka, i stedet for Lonely Planet sine.

Fremdeles ikke sett noen fugleinfluensa, men det kan umulig vare mye lenger nå. Det er høner, haner og eksosryper overalt!

Bjørn

torsdag, november 24, 2005

Blodig alvor!

Kambodsja er et veldig, veldig merkelig land å besoeke, samme hvor mangeogfemti land man har besøkt før. For eksempel her i denne Internet-cafeen. Det flyr en gekko inn og ut av PC-en jeg bruker, så hvis det lukter svidd av denne meldingen, så er det nok bare fordi dyret tok seg en tur inn i strømforsyningen. Og hver gang noen er ferdige med å bruke en PC så løper innehaveren bort til PC-en og skrur av både skjerm og PC fortest mulig. Og det å bruke nettet koster meg altså 4 kroner i timen. Det kan virke som om marginene er små her.

Men raritetene stopper ikke der. I går landet jeg på Siem Reap internasjonale flyplass, og der ble jeg tatt imot av åtte karer som satt på rekke og rad langs et bord. I sine enkle uniformer og med bolleklipp så de mest ut som Lego-figurer. Det var visumsøknadsbehandlingsnemnda, som jobbet effektivt etter samlebåndsprinsippet. Og da de var ferdige med sitt og lot meg komme inn i landet, ble jeg tatt imot av en liten spjæling med BJORN på et skilt. Ikke hverdagskost for meg å bli hentet noe sted, men han her skulle kjøre meg til hotellet som jeg hadde bestilt på forhånd. "Er det bare meg du skal hente?", spurte jeg. Og det var det, selvfølgelig, sa han, og jeg skjønte snart hvorfor det var så selvfølgelig. Farkosten han hentet meg med var en moped han hadde fått låne av storebroren sin. Eller, de har vel egentlig ingen storebrødre her i landet lenger. Alle er små. Storebror gikk av moten med Pol Pot, mistenker jeg. Uansett, vi kjørte fort på moped til hotellet på en humpete gjørmevei, og så var jeg plutselig her.

Det skjer rare ting hele tiden, men jeg får ta dagens høydepunkter. Jeg har gått en runde i tempelområdet her i dag. Jeg gikk meg selvfølgelig vill, noe som ikke er så bra i en jungel hvor det visstnok skal finnes miner. Jeg glemte minene, for det var så mange flotte edderkopper overalt. Sånn ved lunsj ramlet jeg ut av jungelen igjen, blodig og nesten dekket av kvister og løv, så en gjeng parkvoktere skvatt. Men snart var det min tur til å skvette. De ville åpenbart hevne seg, og dro en middels stor hund opp av en sekk de hadde med seg. Den så mildest talt forskremt ut. Og så begynte de å denge løs paa den, så den hylte hjerteskjærende. Jeg ble bare stående med åpen munn og se mer og mer sint ut. Til deres store fornøyelse. Det var ikke stort jeg kunne gjære, men jeg gikk bort derfra, inn i jungelen igjen. Da jeg gikk meg vill tilbake en liten stund senere så jeg at de hadde knust hodet til hunden med en stor stein, og nå satt de og spiste opp resten av hunden.

Det verste er at det bare KANSKJE var det mest voldelige jeg opplevde i dag. For da jeg litt senere på dagen satte meg ned på huk for å ta bilde av en nydelig, gul liten frosk som poserte så fint i en gjørmepytt, da spratt det plutselig en litt større frosk frem og glefset i seg ett av beina til den lille frosken. Og så fortsatte den med å sluke mer og mer av lillefrosken, helt til den lille ble borte i kjeften på den store. Det ble en merkelig bildeserie av det, men sånn fotografisk sett så hadde jeg superflaks med den. Verre med hellet til lillefrosken, ja. Hadde nok sett for seg aa komme på forsiden av Playfrosk eller noe sånt, og så ble den spist i stedet!

Ellers er det meste mer muntert enn det der. Folk smiler og ler, unntatt de som har mistet en arm eller fot eller to på grunn av minetraakking. Eller kanskje de bare akkurat såvidt kom seg unna en kjempefrosk. Det er nok av hender å legge småpengene sine i her, for å si det saann.

Hva mer? Masse. Men jeg rekker ikke å få med særlig mer nå. Jeg er redd for at hvis jeg ikke skriver fort nok så kommer eieren bort og skrur av skjermen for å spare strøm. Så takk for meg, og fortsettelse følger nok.

Bjørn

tirsdag, november 22, 2005

Godt i farta!

Hohoi,

Skal si det går fort å komme inn i gammelt trav, eller hva det heter. Det er få ting som kan få en så kjapt tilbake til sann backpacker-ånd som ei natt i Khao Sarn m/omegn.

Bula jeg bor på er ordentlig som tatt ut av The Beach, for de som husker starten på den filmen. Særlig om natta er det typisk masse rart som skjer et sted utenfor dør og vindu. På naborommet hørtes det ut som om noen hadde en heftig kickboxing-trening, med mange gjentagelser av øvelsene. Eller kanskje var det bare et par som gikk gjennom siste nytt fra Kama Sutra. Ikke vet jeg, men det hørtes i hvert fall vondt ut. Det var intensivt nok til at de klarte å dra med seg alle bydelens løshunder i et hylekor mot månen til slutt.

Andre lyder kommer når folk raver seg hjem fra Khao Sarn, hovedgata, og må stå og hamre hardt på døra i 10 minutter før romkameratene våkner og slipper dem inn.

I tillegg, når man ligger der i mørket, så hører man kakerlakkene tasse rundt på gulvet. Det er vanskelig å tro at de går barføtt, sånn som de tramper.

Til slutt gjør alle lydene at man biter i den sure durianfrukten og skrur på vifta i taket. Man testet den før man la seg, men bestemte seg for å la den være avslått, i frykt for å gjenskape en filmscene IKKE fra The Beach, men fra Catch-22, den hvor en fyr som står på bakken og vifter entusiastisk til et lavtgående fly plutselig ikke har overkropp lenger, men bare har en stor porsjon lungemos i stedet.

Med vifta på blir det litt bråk, og man blir litt kald, det er nesten så man tror man er hjemme igjen. Alt man hører er det skumle suset fra vifta i mørket, og så sovner man til slutt.

Helt til kickboxerne på naborommet innleder neste runde.

Jeg klager ikke, altså. Jeg våknet tidlig (som dere forstår var ikke det noe problem) og dro ut av byen for å se på det flytende markedet. Det er egentlig det flytende verdensmesterskapet for bestemødre uten tenner i å padle rundt i lange kanolignende farkoster fulle av hauger av bleikfeite tyskere med store kameraer. Det er tungt arbeid, og tenners gnissel over det har ført til at de ikke har noen tenner igjen. I stedet går det på gommene løs. Men de tjener bra, så de synes ikke synd på seg selv.

Andre nordmenn dro til Syd-Thailand i dag for å leve et liv i sus og diverse former for rus, så i morgen drar jeg på egen hånd til Siem Reap, og hvordan det går, det får vi kanskje svar på etterhvert. Jeg holder alle muligheter åpne.

Følg med, følg med!

Bjørn

mandag, november 21, 2005

Sant Kaos Road

Hoi,

Har kommet meg greit frem til Khao Sarn Road, som altså er de ryggsekkreisendes store sentral i Asia. Her vandrer langhårede hippie-etterligninger, fulle briter i tenårene, sleske svindlere og forvirrede skandinaver rundt, som vanlig. Og her skal jeg være i to dager før jeg drar til Kambodsja.

Turen gikk helt fint. Hadde ordnet meg nødutgangplass, og selv om jeg ikke fikk egen skjerm å se filmer på på flyet, så sørger en thailender i setet bak meg for underholdningen, ved konstant å snike seg til å ta bilder av flyvertinnene, helt til de ble lei av ham og banket ham opp. Verbalt. På et språk han ikke forstod, så han var bare henrykt over oppmerksomheten.

Jeg våknet på flyet i morges og åpnet luka foran vinduet, og der var jammenmeg Mount Everest, badet i sol og med snøføyk over toppen. Bra start på dagen, det.

Har ikke sett noen fugleinfluensaer ennå.

Bjørn

fredag, november 18, 2005

Ho ho (Chi Minh-byen), snart er det jul!

Sånn. Da er boka i butikkene (i hvert fall i de beste), jeg har lært at i Kambodsja er det forbudt å kjøre med lys på bilen om dagen, men ikke forbudt å kjøre uten lys om natta, vi har avverget VM-deltagelse i fotball til neste år, og det har blitt så kaldt ute at jeg godt kan klare meg uten. Da er det tid for å flytte på seg.

Drar til Bangkok på søndag, kaster klærne og kjøper meg nye (muligens i omvendt rekkefølge), og så fyker jeg videre til Siem Reap. Der er det sikkert fint. Skal ta inn hos en gjeng nordmenn som har startet gjestehus like utenfor Angkor Wat. Og etterpå vet jeg ingenting. Men det blir sikkert bra.

Kunne godt blitt hjemme også. Superfint lys vi har nå om dagen. Eller om morgenen og ettermiddagen, i hvert fall. Selv i bakgården min.



Vi snakkes!

Bjørn

tirsdag, november 01, 2005

Hohoho!

Nå har vi mekka omslag og vi har brent CD,
Og vi har sett opp nettsted, og vi har stressa ned.

Jepp! Ferdig. Bare ei uke igjen eller så, så skal du få se noe fint. #8D)

Og dessuten har jeg fått billett til Sørøst-Asia med avgang veldig snart, så ting tyder på at november i år kan bli ganske bra.

Men nå skal jeg sove.