torsdag, mai 31, 2012

Fort og gælisk gjennom Irland

Jeg er selvfølgelig for lengst hjemme fra Irland, og bildene fra turen ligger der de skal, mens oppsummeringen her har latt vente på seg. Nå kommer den. Kortversjon: Fin tur, men jeg ble litt solbrent mens fire haier sirklet rundt meg. Nå ble du vel nysgjerrig? Les i så fall videre.

"Hei, hva er det som skjer her, da?!"
Opplegget denne gangen var at da jeg tok fri fra jobben oppdaget jeg at det var meldt finvær i Irland de neste to ukene. Vips, så satt jeg på flyet til Dublin, og der landet jeg midt på nasjonaldagen deres, Saint Patrick's Day. Jeg droppet som vanlig ølkrøll og dro i stedet på naturhistorisk museum. Jeg tror det må ha vært en midlertidig utstilling jeg fikk se, antagelig resultatet av at den irske varianten av munn- og fotmalende kunstnere hadde vært på helgekurs i utstopping av dyr. Sånn så det ut:

Fra oppe til venstre og rundt med klokka; stekepanneape,
penisape, klumpnesekanin, guløyefnuff og blotterrotte.
Så snart det var en edru bussjåfør å oppdrive etter nasjonaldagen dro jeg rett vest, til Cashel. Der ble jeg, som tidligere blogget, innelåst på turistinformasjonen og måtte reddes ut av politiet, men ellers var det en helt fin stopp. Det er et lite sted, hvor det blir helt feil å synge "It's a long way to Tipperary", for Tipperary er nabogrenda. På det lokale gatekjøkkenet kunne jeg se hvilke melodier de i stedet liker å høre på. På Topp-10-lista på jukeboksen fant jeg:

1. Galway Girl, featuring Sharon Shannon. Hun spiller fele og trekkspill, og hennes store hit før dette var "What You Make It (da, da, da, da)". Sikkert flink.

2. The Gambler (Kenny Rogers). Det å vinne i lotto er den mest sannsynlige veien til rikdom i Irland for tiden.

3. Crazy World (Aslan). Trøstesang i tunge tider. Utrolig lang låt, så man får mye musikk for pengene. Ikke lagd av en løve, men av en slags irsk DDE.

4. Fisherman's Blues (Waterboys). Lengtende tekst om folk som bare kan hente maten sin rett fra havet, også når de ikke har råd til å hente den i butikken.

5. Sweet Child O' Mine (Guns N'Roses). Litt tvilsomt i et såpass katolsk land, spør du meg.

6. Down Under (Men At Work). Naturlig nok, siden halve Irland (den unge halvparten) går og mumler om å emigrere til Australia.

7. A Nation Once Again (Wolfe Tones). Så godt som en nasjonalsang i Irland, skrevet rundt 1840. Omtrent som om en nyinnspilling av Sondre Lerche av "Vi ere en nation vi med" skulle vært på VG-lista i dag.

8. Apologize (Timbaland). Hæ? En vanlig poplåt på lista? Rare greier.

9. Big Girl - You Are Beautiful (Mika). Motivasjonsmusikk spesialskrevet for avspilling på gatekjøkken.

10. Heaven (Bryan Adams). Tydelige spor av det katolske igjen.

Keltiske kors er litt stiligere og mer mosegrodd enn de fleste andre kors.
Etter alle skandalene med seksuelt misbruk av barn innen kirken står religionen ganske svakt i Irland. Men i Cashel står de gamle kirkene og gravene, fremdeles like flotte og unyttige.

Jeg dro videre til Cork. Det er bare den nest største byen i landet, men takket være sine mange studenter er jeg ganske sikker på at de drikker mer alkohol per innbygger der enn de gjør i Dublin. Og de har Irlands høyeste ikke-kirke-bygg; "The Idle Tower".

Irsk luksusskyskraper i et ellers traurig strøk.
Egentlig heter bygningen The Elysian, og den var ment å bli det flotteste leilighetskomplekset i hele rødtopplandet. Så kom finanskrisen og ødela prosjektet, og nå står hele greia 99 % ferdig og så godt som tomt. Bare parkeringsanlegget i kjelleren så ut til å være i bruk. Men selvironien er det altså ingenting i veien med.

Trangt, gammelt og søtt i Cobh.
Da er det koseligere i Cobh, en forstad som ligger ute ved havet. Herfra var det at Titanic seilte ut på sin første og siste tur over Atlanterhavet, og siden den gang har de ikke gjort mye annet i Cobh enn å prøve å vedlikeholde den altfor store katedralen sin og å bygge opptil flere Titanic-museer.

Katedralen dominerer fullstendig over den lille byen.
Spesielt godt likte jeg en utstillingen hvor sjøsyke var tema. Der hadde de livaktige tablåer med folk som var ganske grønne i ansiktet og/eller hadde ansiktet tredd ned i ei bøtte halvfull av gulbrun guffe med høyt magesyreinnhold.

Fine detaljer!
Smørmuseet i Cork, som finnes, på ordentlig, kan man derimot godt styre utenom, synes jeg.

Nå hadde jeg fått nok byliv, så jeg dro til Killarney. "Stakkars Arney!", tenker du sikkert, men det er ikke et spesielt rart stedsnavn i Irland. Her er noen andre:
  • Kilbarrack: Jeg regner med at CIA følger nøye med her.
  • Kilbride: Det finnes neppe noe verre sted å reise på bryllupsreise.
  • Straffan: Kanskje det var her straffangene bodde før de dro til Australia?
  • Graiguenamanagh: Forsøk på å høres ut som et sted hvor de lager eksklusiv whisky?
  • Artfart: Oooh! Fancy!
  • Skibbereen: Her er det bare nødt til å bo sjømenn som banner og sverter.
  • Knocknadobar: Sted hvor de antagelig har et røft utested.
  • Gap of Dunloe: Jeg er ganske sikker på at det er et sted i Midgard, et med mange orker.
  • Letterfrack: Også kjent som konvolutt?
  • Flesk: FETT!
  • Doon Well: Ingen har fått salmonella der, tipper jeg.
 Og vi kunne ha fortsatt og fortsatt. Barna. Knock. Bloody Foreland. Gortahork...

Skumring ved en av innsjøene ved Killarney.
Men altså, Killarney. Der går man turer i skogen og langs innsjøen og på fjellet og nyter av et landskap som både her og der ligner mye på Norge. Jeg hadde ingen problemer med å se troll som nettopp hadde løpt og gjemt seg hver gang jeg kom rundt en sving i de dype skogene der.

Velkommen til Hobsyssel!
Det man skal passe seg mest for i Killarney er lumske sykkelutleiere. "Se her, ta denne sykkelen, den er helt ny, du kommer aldri til å få problemer med den", sier de. Og så sykler man tjue kilometer ut i ødemarka, og så punkterer man, og så oppdager man at det er bare å trille sykkelen tjue kilometer videre langs rundturen man hadde sett seg ut, og så kommer man tilbake. Da sier de plutselig "Jaha, skulle du opp i tåkeheimen, ja. Ja, der punkterer i hvert fall halvparten av kundene våre." Og så føler man seg både litt dum og litt lurt, men mest av alt bare veldig, veldig sliten.

Neida, det begynte ikke å regne, været bare poserte dramatisk for meg.
Jeg drar veldig gjerne opp dit igjen, men da skal det være med pumpe og lappesaker også. Enda bedre er det om man tar taxi til Kate Kearney's Cottage, og så går man 25-30 kilometer derfra og inn til Killarney Det er gode muligheter for haiking den siste mila, og får man til det blir det en perfekt dagstur i godt vær.

Etter å ha slitt meg ut i de irske fjellene ville jeg ut til kysten igjen. Dingle ligger nemlig ikke på ei fjellhylle, som man kanskje skulle tro, men langt ute på ei halvøy aller lengst vest i Irland. Der er det grønt og frodig overalt, og har man lyst kan man hilse på delfinen Fungie, som har bodd rett ved kaikanten der i mer enn 25 år nå.

En sånn strand finner du i enden av nesten hver eneste sidevei du ikke vet hvor leder på Dinglehalvøya.
Jeg syklet en god runde fra Dingle til det vestligste på halvøya og tilbake igjen. Så tidlig på året var det ikke særlig mange andre turister å se, men det var godt å se de få som var der. Få ting gjør meg mer lykkelig enn å være helt fri, til fots eller på sykkel, og å ha hele dagen til å bevege meg rundt i mitt eget tempo og nyte nydelig natur. Ekstra godt blir det når man av og til møter på en buss full av folk som sitter og vansmekter bak vinduet og åpenbart ønsker at de var i ditt sted.

Kult pattedyr, den modigste i flokken.
Dinglehalvøya skal man ta seg god tid til. Utkikkspunktene ligger tett, og stort sett er veien så smal at har du bil kan du bare glemme å stoppe lenge nok til at du kan gå ut og se deg om. Så dra dit og ta en overnatting eller to. Utrolig nok finnes det dagsturer dit fra Dublin, men å dra på en sånn en er bare å kjøpe seg magesår.

Lekkert, eller hva
Via et langt bussbytte i Limerick kom jeg meg videre til Doolin.

Pensjonister og kirsebærtre i Limerick.
Doolin er nesten ingenting. Det er bare ei gate, Fisher Street, med et vandrerhjem, to puber og et par Husfliden-aktige butikker hvor du kan kjøpe deg en ullgenser i et nødstilfelle. Men det geniale med Doolin er at derfra kan du gå langs kysten sørvestover, og snart er du i et klippelandskap som er flottere enn det meste jeg har sett av sånt rundtom i verden.

Lykke.
Der er det bare å gå bortetter kanten, akkurat langt nok fra avgrunnen til at man føler seg trygg, og så åpenbarer underverkene seg for deg. På veien møter du store flokker av tjeld og fuglefjell fulle av lundefugl og lomvi. En stor tetthet av sauer og kyr fører riktignok med seg enorme mengder drittfluer, men det blåser vanligvis såpass heftig langs klippekanten at de bare fyker forbi og gjør liten skade. I hvert fall så lenge man klarer å holde munnen igjen. Men hold øynene åpne, altså. Det er allerede mer enn nok av kors og plaketter langs stien, satt opp til minne om folk som har falt utfor stupene eller druknet i bølgene her.

Er det en god dag kan du se fullstendig vanvittige surfere leke i de enorme bølgene utenfor klippene. Det fikk jeg se, men enda heldigere var jeg da det plutselig dukket opp fire brugder, mange meter lange kosehaier, som med de enorme kjeftene sine "gresset" rundt i sjøen etter plankton, mens jeg kunne følge med rett ovenifra. Det er naturen sin, det!

Ganske høy på naturopplevelser hadde tiden fløyet fra meg, og jeg måtte tilbake til Dublin for å rekke flyet hjem.

Konklusjonen min er at Irland kan man godt reise rundt i ganske lenge, og drar man dit bør man ta med seg sine beste vandresko. Både Dublin og Cork kan få to-tre dager hver, men høydepunktene på en reise til landet ligger altså for det meste strødd langs vestkysten. Bare prøv selv, så skal du se at jeg snakker sant.


En helt vanlig morgen i Dublin.
Litt artig er det at for å komme seg mellom sentrum av Dublin og flyplassen så tar man buss nummer 747. På bildet over ser du hvordan turen opp paradegata O'Connell Street arter seg fra vindusplass i andreetasje på nettopp den bussen.

Vel hjemme har jeg jobbet kanskje litt for mye i det siste, men nå er jeg straks på vei ut i verden igjen. Følg med her, så finner du snart ut hvor jeg skal.

I'll be back.