tirsdag, desember 04, 2007

Kryp Show (med mer)

Da har jeg vært hjemme i to uker, og jeg har allerede rukket å gjøre ferdig engelsk bokmanuskript, maaange kodelinjer på jobb og en bildeserie på 84 fra Afrika.
Boka er klar til nedlasting før nyttår (og kjøp om en måned eller to), jobbgreiene legges i produksjon denne uka (heldig er den som er Storebrand-kunde og får se dem, ja), og Afrika-bildene kan du se med en gang. Her.

Og ellers har jeg det bare bra. Muligens i likhet med han senegaleseren som malte huset du ser ved siden av her, men jeg antar egentlig at jeg har det bedre enn ham.

Er hjemme nå, men hvis noen har tenkt å rømme bort en uke før jul så si ifra. Jeg blir med!

Bjørn

tirsdag, november 13, 2007

Gaaah!

Trøtt. Men fremme. Hjemme.

Må bare fylle på litt frostvæske og/eller marsipan, så blir dette sikkert helt fint.

Bjørn

lørdag, november 10, 2007

Saann mot slutten

Om to doegn sitter jeg og surmuler over dvask flymat et sted over Atlanterhavet, som slett ikke er saa ille naar man tenker paa alt det rare som kunne skjedd meg i Afrika som likevel ikke har skjedd.

Det jeg kan si om Gambia og soendre Senegal er at det er sikkert fint for dem som drar paa chartertur til et av de tre fine hotellene i landet, og holder seg inne paa hotellet, og at det er enda finere for dem som liker aa ha det skikkelig strevsomt naar de reiser rundt.

Hoey arbeidsledighet er med paa aa drive alt av unge og friske mennesker mot Europa, enten ved at de gaar eller loffer nordover til Middelhavet og saa legger paa svoem eller paa baat, eller ved at de gaar rundt i turistlandet her og leier paa en gammel dame fra vaar kant av verden. Begge deler er like trist aa vite om, og enda tristere aa se. Men det er virkelig ikke noe annet de kan drive med. "Heldigvis" er presidenten en raatass som vet at hvis folket hadde hatt vaapen, saa hadde de foer eller senere brukt dem mot ham. Saa ingen har vaapen. Og dermed er det heller ingen som raner turister. Vi er altsaa trygge her, men det er litt vanskelig aa foele seg helt glad her likevel, naar man ser hvordan folk har det.

De siste dagene bruker jeg til aa ta bushtaxi ut av byen og finne jungel og sumpland som jeg tasser ut i, og saa setter jeg meg paa en stubbe eller en fraflyttet termittue og bare venter og ser hva som skjer. Det tar som regel ikke mange minutter foer en eller annen ape eller antilope eller fugl med enorm stjert eller knallroede vinger kommer forbi. Da er jeg fornoeyd.

Vel. Hjemme snart, og det er i grunnen like greit.

torsdag, november 08, 2007

Home Free! (Paa sett og vis)

Jeg kan trygt anbefale alle aa vaere paapasselige med aa faa alle stempler som trengs ved alle grenseoverganger, ogsaa i Afrika. For jeg var mer nervoes enn jeg var paa lenge da jeg skulle krysse fra Senegal til Gambia naa. Foerst maatte jeg komme meg ut av et land som jeg i foelge passet mitt ikke hadde kommet inn i ennaa, og saa maatte jeg komme meg inn i et land som jeg i foelge passet mitt allerede var i!

Det meste av svettingen foer grensen skyldtes riktignok at det var tusen grader i u-landsbussen jeg satt i. Men etter et par-tre timer i den naermet vi oss grensen, og da var det andre grunner til aa svette. Jeg hadde ikke faatt stempel da jeg sneik meg inn i Senegal, og da skal man egentlig ikke slippe ut foer saken er grundig undersoekt. Som kan ta aarevis heromkring, antar jeg. Eller en tjukk bunke sedler. Trikset jeg satset paa var aa kjoepe en potet og lage meg et eget stempel av den. Saa utydelig som mulig, med noe som kunne ligne paa teksten "Senegal" inni der et sted.

Kom til grensa, smilte hoeflig og leverte fra meg passet. "Hm, humm...", sa mannen med maskinpistolen. "Fint vaer i dag!", saa jeg. Paa fransk. For det er det eneste spraaket de skjoenner, som jeg kan bittelitt av. "Humm, humm. Hvor er stemplet til Senegal?", spurte mannen. "Ja, ikke vet jeg. Det er sikkert inni der et sted.", sa jeg. Eller, "Je ne sais pas", sa jeg vel. Det er lettere aa si. "Nei, det er ikkeno stempel her. Du maa nok bli i Senegal resten av livet", sa mannen. "Da tok jeg passet og viste frem potetstempelet og sa "DER er det!". "Ja, saa sannelig", sa mannen, og saa gav han meg et ut-stempel ogsaa. Og det var det!

Men saa skulle jeg inn i Gambia, som jeg allerede var i. Den saken loeste jeg ved litt kreativ innteiping av bagasjelapper og vaksinebevis for gul feber oppaa Gambia-stempelet mitt. De sjekket ganske noeye, men jeg var heldig med kontrolloeren min. Han hadde vaert i Norge, og kunne ALLE banestasjonene mellom Oslo S og Holmlia! Jeg klappet henrykt i hendene og var fra meg av beundring for den prestasjonen, saa han skulle konsentrere seg mer om det enn om aa kontrollere passet mitt. Og vips hadde jeg faatt nytt inn-stempel! Saa naa har jeg to, og det er veldig mye bedre enn ingen, og ikke noe verre enn ett. Charter-utreise-kontroll pleier aa gaa veldig fort for seg, saa naa kommer jeg nok hjem til jul.

Er i turistland naa. Har sett lassevis av hvite fjes allerede. Og roede. Litt nedtur, det, men jeg er saa sliten etter aa ha vaert i bushen og bussen at det gaar greit.

Habra!

tirsdag, november 06, 2007

Slaraff

Hoi,

Fremdeles i Cap Skirring. Det er et greit sted å være. Selv om det er flere strandselgere enn turister her, så gjør det ikke så mye når det bare er 16 turister. Og siden jeg bare snakker spansk, så får de ikke solgt så mye til meg uansett. De bare ler av alt det rare jeg sier, og så går de videre.

Alt jeg har gjort i dag er å ligge under en palme (kokosnøttefri!) og se på et kart. Der fant jeg følgende stedsnavn jeg aldri har sett hjemme:

* Tredje (men ingen Første eller Andre, merkelig nok)
* Makan (men det var bare en av den)
* Kartong (bra strandsted, visstnok. Kanskje den er full av Milk bottles, som de kaller finske turister i Gambia?)
* Njau og Nja (litt ubesluttsomme folk der?)
* Youtoo (Haveaniceday burde etableres i nærheten et sted)
* Kunthair (den var litt grov, men jeg tar den med)

I tillegg så spiller fotballaget Viking her til helga, men jeg tror ikke de kommer fra Stavanger.

Artig plass, Afrika.

mandag, november 05, 2007

Cap Skiring

Jeg fikk saa lengsel etter snoe at jeg dro til et sted som nesten heter Skirenn! Og ikke bare det, men sanden her er jammen helt hvit ogsaa. Hadde de bare hatt kjoeleskap og softis i tillegg, saa hadde alt vaert bra. Men jeg klager ikke, altsaa.

Proevde aa komme meg paa oeyhopping her, men flyet fra Dakar med gjengen som hadde chartret baaten jeg skulle snike meg med paa var innstilt for tredje dagen paa rad, saa jeg gav opp. Dro i stedet ut til Cap Skiring, som jeg tror maa vaere et litt beroemt strandsted for franskmenn. I hvert fall er det veldig fint her, og de har Club Med. Club Med er noe man finner paa typisk flotte steder, og dit drar folk som har mer penger enn fantasi, for et utall aktivitetsledere soerger for at dagene fylles med aktiviteter. Som for eksempel aa jage backpackere bort fra stranden, og saann.

Begynner aa tro at jeg skal klare aa komme meg ut av landet. Paa vei hit i dag ble jeg stoppet av politiet tre ganger. De undersoekte papirene mine og noeyde seg med henholdsvis null, 500 og 200 bestikkelses-franc for aa la meg gaa. Det er saa aa si ingenting. Saa enten er papirene mine nesten i orden, eller saa kunne ikke de politifolkene lese. 655 franc er 1 Euro. Det kunne vaert mye verre. Jeg kunne for eksempel vaert en hund. Paa de ikke mer enn fem milene mellom Ziguinchor og her, klarte sjaafoeren aa kjoere paa to hunder. Ikke at det saa ut som om han la merke til det, men. Det, pluss alle fyrene som farer rundt i nasjonalparkene her og skyter paa fugler med sprettert, gjoer meg litt bekymret for utryddelsestakten for dyrene heromkring. Det er bare 55 arter igjen, visstnok. Begynner aa naerme seg et fattigslig norsk nivaa, jungel til tross.

Blir her i tre netter, tror jeg, saa er det Gambia igjen. Blir nok passe roed innen den tid, for det er ikke saa voldsomt mye annet aa gjoere enn aa sole seg og bade her. Med mindre jeg flytter over til Club Med, da.

A bientot!

søndag, november 04, 2007

Some like it hot

Men naa er det for varmt til aa gaa rundt utendoers her, saa jeg sitter inne litt. Fem kroner for en time Nett, inkludert air-condition og saa mye glohet(!) te jeg bare orker. Begynner aa faa taket paa AZERTY-tastatur ogsaa naa. Det hjalp litt aa faa et tastatur hvor bokstavene paa tastene ikke er helt bortslitte.

I dag har jeg gaatt langt ut av byen, til en liten farm hvor de visstnok satset paa alternativt, turistrettet jordbruk. Ikke for aa virke skraasikker, men jeg tror de fleste turister vil sette pris paa et lite gjerde rundt den lille dammen med krokodiller de hadde der. For det var store diller! Jeg proevde aa snakke med krokodillene, etter knallsuksessen i Kambodsja (se blogg fra desember 2005), men nilkrokodiller snakker visst en annen dialekt. Paa vei tilbake til byen tok jeg en snartur gjennom et palmeskogholt, og endte med aa maatte loepe i full fart bort fra en gjeng unger som viftet hissig med macheter. Det er viktig aa ha med nok ballonger naar man skal ut blant de innfoedte!

Og ja, det gaar altsaa fint aa loepe fra afrikanere. Ikke vet jeg hva det er med de som vinner 100 meter og maraton og saann, for jeg har ennaa ikke sett en afrikaner som loeper. Jeg gaar sikkert dobbelt saa fort som gjennomsnittsafrikaneren ogsaa. Slappinger, altsaa.

Vel, ikke mye nytt aa melde. Gleder meg til klokka 15, for da skulle det komme mer mat til byen. Restaurantene her holder oppe til gjestene gaar, eller til de slipper opp for mat, hva som enn inntreffer foerst.

lørdag, november 03, 2007

Blir det mer afrikansk naa, saa gaar jeg av

Hepp!

Jeg lever. Det tar nemlig minst 10 dager for malaria aa slaa ut, og jeg har bare vaert her i 6 dager. Fransk tastatur her, saa dette gaar veeeldig langsomt, og derfor blir det kort.

Skal bare faa si at det er utrolig afrikanske tilstander her i Afrika. Veiene er en vits, har moett oerten unge menn som har svoemt i land i Italia for saa aa bli sendt hjem igjen flere ganger, stroemmen gaar stort sett naar man venter det, et under om denne meldingen kommer frem, de har ikke engang parenteser her! Lette lenge etter komma, saa det faar holde.

Og saa er det bare jeg som er hvit alle steder jeg drar! Hvor ER alle turistene§ Og hvor ER spoersmaalstegnet§ Skjoenner for saa vidt godt at de ikke er akkurat her. Ikke mye aa komme for. Gaar hele tiden rundt og lurer paa om disse menneskene er i stand til aa ta vare paa seg selv. Lite tyder paa det. Faar lyst til aa bli her og redde denne delen av verdenen, for det er VELDIG lett aa finne forbedringspunkter. Men det er saann det er naa etter at veldig mange har forsoekt aa hjelpe til, saa det er kanskje ikke saa lurt.

Har vaert i bush-bushen de siste dagene, i Tenda-ba. Eneste hvite der ogsaa, unntatt en morgen da det plutselig var 300 tyskere rundt meg, ikledd prikkfri khaki og med hver sin stjernekikkert rundt halsen. Cruiseskipet Bremen hadde satt dem i land som snarest for aa la dem fuglekikke litt. Surrealistisk. Langt aa kjoere baat for aa se paa storspove og noen andre av de 400 rare fuglene i jungelen der. Og for aa klage paa at kaffen ikke er varm, i 40 graders varme. Tyskere er tyskere.

Jeg er i Ziguinchor i Casamance, og sliter litt. Fikk ikke stempel i passet paa vei inn i landet, for jeg gikk paa feil bil, dvs den eneste som var ventet forbi kommende uke, og den kjoerte en vei gjennom jungelen som ingen grensevakt kjenner til. Haaper jeg kommer meg ut igjen. Blir kanskje ekstra enkelt naar ingen snakker engelsk her. De veksler i stedet mellom fransk, jolof og mandinka, alt etter hva de foeler seg sikre paa at jeg ikke forstaar.

Fullt kaos, altsaa, men saa var det jo Afrika jeg skulle til ogsaa!

Naa toer jeg ikke tro paa at stroemmen holder lenger. Habra!

Bjoern

tirsdag, oktober 30, 2007

Svett

Herrejeminiforetland!

Dette gaar baade India og Swaziland en hoey gang, om ikke to. De har en bitteliten, smal, konsentrert stripe av nesten-sivilisasjon, befolket av britiske og tyske turister, helt ute ved kysten. Resten er akkurat saann som man har en mistanke om etter aa ha lest Mungo Parks beretning fra 1795.

Stod opp tidlig for aa gaa paa museum. Selveste nasjonalmuseet i Gambia. Som var fullt av bongotrommer og forherligende propaganda om presidentens fortreffeligheter. Og om to av de viktigste familiene i landet; familien Fatty og familien Savage. Mistenker at britene hadde problemer med aa holde seg alvorlig i samtaler med familiene. Men pytt.

Og saa var det en utstilling av baatmodeller, med foelgende perle av et oppslag: "Early boats were probably dugout canoes made from a single log, much like those being used today". Historisk museum og samtidsbrukskunst paa en gang, altsaa.

Jeg laerte ogsaa at av de 67 dyreartene i Gambia som har vaert her i moderne tid, saa har 13 blitt utryddet. Og i den anledning hadde de stilt ut en kjole som i 1984 ble baaret av Miss Gambia, Mirabelle Carayol. "Beauty queens helped to market Gambian tourism and symbolized Gambian beauty and dignity. Now, however, beauty contests are almost extinct, due to pressure from feminists." Jajaja, saa saann har de det her.

Etterpaa tok jeg bush-taxi til Serekunda, for der skulle det visstnok gaa an aa finne seg enda en bush-taxi til aa dra inn i landet, til Tendaba Camp, som visstnok skal vaere fin jungel aa besoeke. Jeg fant bussen. Den hadde staatt i to dager og ventet paa nok folk. Inni satt damene og ventet taalmodig. Utenfor satt mennene og drakk te og diskuterte damene inni bussen. I TO DAGER HADDE DE SITTET DER! Jeg delte hverdagen deres med dem i tre timer foer jeg gav opp. Hadde det kommet nok folk saa hadde vi uansett kommet saa sent frem at det hadde vaert moerkt, og jeg liker ikke aa komme frem naar det er moerkt. Saerlig naar jeg skal til midt i jungelen. Dessuten saa satt sjaafoeren og roeyket marihuana, og ble i verre og verre kjoereform, saa det var ikke helt tilraadelig, tror jeg. Og saa er jeg rimelig sikker paa at to av damene i bussen hadde tuberkulose, som de villig delte med omverdenen via kraftige og dype host. Saa jeg flyktet til et hotell som har vifte i taket, CNN paa TV-en og myke madrasser. Men ikke vann i dusjen. Saa jeg holder en viss lav-standard, da. Badet i havet i stedet, og det var ganske deilig.

Proever meg paa buss igjen imorgen tidlig, skulle visstnok vaere bedre muligheter jo tidligere jeg kommer. Mangler de fire-fem passasjerer saa kjoeper jeg fire-fem billetter, saa kan vi forhaapentligvis dra. Hvis ikke saa sitter jeg vel og ser dem sloeves i noen timer, foer jeg drar til Senegal i stedet. Til Ziguinchor, i saa fall. Der har de forhaapentligvis litt mer ryddige forhold, fransk-inspirerte som de er (Haha!)

Vel. Nettet eller stroemmen doer hvert oeyeblikk, saa takk for meg i denne omgang.

mandag, oktober 29, 2007

Banjulestria

Hoi! Naa er jeg midt i ikke akkurat smoeroeyet, mer midt i doskaala eller noe, men det foeles merkelig godt etter en lang periode i reisedvale hjemme.

Banjul er en skikkelig skummel by etter moerkets frembrudd. Ikke fordi det er slemme folk her, men fordi byen har mer enn nok av aapen kloakk, for aa si det saann. Dette er et utmerket sted aa ikke ta med kjaeresten paa overraskelsestur! Hele hovedstaden er slumland, det er 35 grader og lufta lukter rart. Det ligger bokstavelig talt i lufta at her kan man bli syk.

Bor paa Hotel Carlton, som ikke maa forveksles med Hotel Carlton i noen annen by. Jeg tok det beste rommet de hadde, til cirka hundre kroner. Bor sentralt, med hoeyttaleren til bymoskeen bare to meter fra vinduet mitt, som er knust. Fint for myggen. Det er hverken vifte eller air-condition paa rommet, saa jeg slipper aa fryse.

Paa flyplassen kom jeg aldri ned under 500 dalasi for taxi inn til byen, som er absurd, siden buss til den andre siden av landet, 300 kilometer oest, koster rundt 200. Saa jeg begynte aa gaa. Etter fire liter svette, eller fem hundre meter om du vil, fikk jeg haik med en kamikazemotorsyklist. Han tok meg halvt til byen for 30 dalasi, og saa tok jeg bush-taxi resten av veien for 8 dalasi til. Gikk veldig bra, bortsett fra damen som ble veldig irritert da hun ba meg flytte meg saa hun kunne faa gaa av, mens jeg trodde hun forsoekte aa selge meg datteren sin, saa jeg avslo selvfoelgelig, gang paa gang.

Jaja. Dette er et hoel, og jeg skal bort fort. Nettet er limtregt, og s, d og e finnes ikke paa tastaturet, saa dette innlegget krevde MYE klipp og lim. Spoers naar jeg gidder dette igjen.

Men alt gaar altsaa, eh, som forventet saa langt!

Bjoern, som drakk banjulebrus i sted.

søndag, oktober 28, 2007

Travels in the Interior of Africa

Det heter en bok fra 1799, skrevet av Mungo Park. Etter å ha overlevd sikkert mye mobbing for navnet sitt opp gjennom barndommen, og en reise noen hundre kilometer opp Gambia-floden, trodde han nok at han var udødelig. Så etter å ha skrevet boken dro han tilbake til Gambia for å reise lenger inn i landet. Og det var i grunnen det siste verden hørte fra ham. Den boken kan jeg godt anbefale. (Kan lastes ned gratis fra www.gutenberg.org)

Jeg vil tro at min reise blir mindre preget av døende reisefeller (siden jeg drar alene), langvarige tilfangetagelser (siden jeg tar med mange dollarsedler til å blidgjøre politifolk med) og kanoforlis (siden det nå finnes noe som ligner på veier der). Men det blir sikkert litt spennende likevel. "Planen" er å reise fra hovedstaden Banjul og inn i landet, til en by som heter Jangjang-bureh(!), for å se om det virkelig er sant at det tar 12 timer å kjøre 20 mil. Og for å se på fugler, som visstnok er det man gjør i jungelen der.

Så vil jeg reise sørover, inn i Senegal, til Casamance-provinsen. De som har lest at der er det bare krig og elendighet kan sikkert godt oppdatere seg litt på senegalesisk innenrikspolitikk, for nå har de vært vel forlikte i flere år. Problemet er bare at de snakker fransk, så det spørs hvor lenge freden varer når jeg kommer på besøk.


Jeg er relativt godt forberedt, tror jeg. Har plukket opp de beste tipsene fra Mungo Park ("Bring lots of guns and ammunition", og "Do NOT camp near the natives!") Og så har jeg lagt på meg 3-4 kilo de siste par ukene, så jeg har litt å gå på når jeg blir syk. Skal følge godt med luftrommet rundt meg de første dagene, sånn at hvis jeg får malaria, så er jeg hjemme igjen før de verste symptomene slår ut i full blomst.

Litt usikker på nett-tilgangen deromkring, men jeg skal prøve å blogge litt underveis. Skulle det gå dårlig så får dere nøye dere med disse essensielle opplysningene om landene:

  • Spisesteder holder visstnok oppe til gjestene går, eller til stedet slipper opp for mat.

  • Fant en restaurant i Senegal som faktisk hadde en bra nettside; "Come and mostly enjoy our edible foods!", stod det der.

  • Begge landene har et brutto nasjonalprodukt på cirka 2000 dollar pr innbygger. Som gjør dem styggrike sett i forhold til naboen i sør, Guinea-Bissau (cirka 400 dollar) og i øst, Mali (cirka 1200 dollar). Det er mest takket være sånne som meg, dvs turister.

  • Sjokkerte utbrudd ved middagsbordet av typen "Nei, og nei, ta mer! Du har jo ikke spist noenting!" betyr egentlig "Jepp, nå har du spist oss ut av huset, tar du en bit til nå så spiser vi DEG til kvelds!"

  • 80 prosent av Gambias eksportinntekter kommer fra peanøtter.

  • Gambia heter ikke Gambia, det heter The Gambia. Så det ikke skal forveksles med, eh, ja, ikke vet jeg.

  • Statistisk sett er det farligste yrket i Gambia å være journalist. Det har selvfølgelig ingenting med eventuell kritikk av presidenten i landet å gjøre.

  • Det største innenrikspolitiske problemet er for tiden en bande på 9 flodhester som tasser rundt om nettene og spiser opp åkrene til bøndene langs Gambia-elven.


Jeg gleder meg, stort sett. #8D)

mandag, september 10, 2007

Livets mirakel!

Sannelig min hatt! Planten min, som lå an til å bli grønnsak, eller hva man nå kan kalle paralyserte potteplanter, har begynt å leve livet igjen. Hardfør skapning, gitt.

Selv har jeg gjort ferdig et utkast til engelskspråklig versjon av "I pose og sekk!", og denne gangen har jeg lært meg å formatere teksten litt penere enn sist, tror jeg.

Dessverre viser det seg at konstruktive kritikere i utlandet mener at teksten kan ha godt av en runde til med bearbeidelse, så da blir det vel sånn, da. Omslag må også lages, på ett eller annet vis. Dermed har jeg noe å gjøre den neste måneden også, samtidig som jeg skal redde Storebrand-prosjekter fra fortapelsen. Og løpe Oslo (halv)Maraton.

Lykke til. Takk.

Bjørn

torsdag, august 16, 2007

Langhelgelandstur

Hoisann! Her hadde det visst ikke skjedd stort på en stund. Antagelig fordi jeg har brukt sommeren til å jobbe med oversettelse av boka mi, og litt fordi jeg har vært en tur hjemmehjemme.

The book blir nok klar i løpet av et par måneder , men bildene fra turen til Sør-Helgeland kan du allerede finne her.

mandag, juni 04, 2007

Ugh!

Som er indiansk for "Sånn. Da har jeg gjort ferdig bildegalleriet fra Mellom-Amerika".

Og godt er det, for nå er det så fint vær at jeg har hendene fulle med å ligge i parken dagen lang.

Neste prosjekt er å jobbe med å gjøre ferdig oversettelse av "I pose og sekk!" til engelsk. Flaks at det fint lar seg kombinere med å ligge i en blomstereng (takket være Oslo kommunes manglende gressklipperberedskap) som heter Langaardsløkken, rett utenfor her. #8D)

Bildene finner du her.

Bjørn

onsdag, mai 30, 2007

Returnert

Sånn. Da er jeg plutselig hjemme og i gang med vanlige saker og ting igjen. Trist å være hjemme igjen, særlig for noen potteplantegreier som fikk lov til å være alene hjemme.



Jeg tror kanskje at det ikke er så mye håp for den der. Men vi må vel la det gå en 40-50 dager før vi gir opp at det skal skje et mirakel. I disse pinsetider.

Ellers tror jeg alt har gått bra. Ingen rare kuler som vokser og vokser på kroppen, for eksempel. Nå som jeg er tilbake så kan jeg poste følgende gruelige infosnutt fra Internetten. Jeg kunne ikke gjøre det før vi dro, for da hadde aldri i livet Maria blitt med. Det er snakk om en brems. Ikke en hestbrems, eller en klegg, men en aldeles superskummel menneskebrems. Flue som legger larver som spiser kjøtt. I kjøtt. Ojojoj. Anbefales ikke for andre enn folk med sterke nerver: Fæle greier. Og da tenker jeg ikke på den hårete ryggen på videoen eller all banningen.

Kommer snart tilbake med forhåpentligvis litt mer behagelige bilder å se på...

Bjørn

lørdag, mai 19, 2007

Mexit!

Svær by, den der Mexico City. Tuslet rundt i den i går, og oppdaget både at den er uendelig stor, og at jeg ser ut som en boms. Det har jeg for så vidt gjort hele veien, men det er først når man plutselig går gjennom et moderne finansdistrikt hvor alle går i dress og slips og kjører sportsbil med modelldame som ferdigmontert ekstrautstyr at man merker at man har gitt litt slipp på sin egen estetikk. Fine greier. Litt som da vi tok speedbåt fra Belize City til Caye Caulker og tilfeldighetene ville det sånn at jeg ble sittende ved siden av Paris Hilton og Paris Hilton og Paris Hilton. "Tror du de synes at jeg lukter rart?", spurte jeg Maria. "Nei, de synes nok ikke du lukter rart, bare at du lukter vondt", sa hun. Alltid ærlige Maria.

Men pytt. Jeg har i hvert fall kommet meg til byen hvor flyet hjemover går fra, så det er greit. Nå skal jeg straks ut på tur til Teotihuacan, en samling ikke spesielt fine, men voldsomt store pyramider like i nærheten. Det er deilig og kjølig om natta, og de har hundrevis av gærninger som tror at de er aztekere som står på rådhusplassen her og danser halve natta, mens de inhalerer "rensende" røyk. Med visse berusende bivirkninger, mistenker jeg.

Bjørn

onsdag, mai 16, 2007

Las Blubbas!

¡Ay caramba! Det begynner å nærme seg slutten nå, ikke bare for turen min, men også for min tro på meksikanernes fremtid som noe annet enn vanlige amerikanere, bare litt brunere.

Ruinene i Chichen Itza er superfine, men litt overbefolkede av turister fra og med etter frokost en gang. Verre er det med de lokale. De er bælfeite! Godslige, og vel så det. I Merida, en millionby du aldri har hørt om, stavrer det rundt uendelig mange tjukkaser, og siden de ikke har råd til elektrisk rullestol bruker de stokk i stedet. Det er ikke lett å komme seg rundt i den byen, for trafikken er ganske vill og fortauene veldig smale. Så der går det i sakte film, ja.

Folk er så tjukke at veiene er fulle av huller. Og ikke går det an å skylde på McDonalds heller. For hver amerikanske søplematkjede som finnes her er det også minst ti meksikanske alternativer. Jeg tok en telling i noen gater og fant ut at rundt 75 prosent av alle sjappene i byen selger kjappmat. Ojameg, hvordan skal det gå med dem? Nevnte jeg at hovedindustrien i området er produksjon av hengekøyer. Bedagelig gjeng de der nord-mayaene, ja.

I dag har jeg flyttet meg til Campeche, og her har de bygget høye murer for å beskytte seg mot pirater. Mulig de hadde litt andre pirater den gangen de bygde murene, for et par hundre år siden, for med det utvalget av piratkopier av alle mulige varer som er å finne innenfor murene her så tror jeg ikke taktikken holder lenger.

I morgen skal jeg ta 17-timersbussen til Mexico City. Åh, som jeg gleder meg. Tuller ikke, engang. Det er førti grader overalt i lavlands-Mexico, UNNTATT inni langdistansebussene, hvor jeg fint kan ta på meg alle klærne jeg bærer rundt på, uten at det fører til at jeg svetter. Gode greier. Nesten like bra som en sommerdag i Norge. Som jeg håper det kommer mange av, fra og med tirsdag i neste uke.

Habra,

Bjørn

mandag, mai 14, 2007

Benidormitorium

Tulum er et greit sted å tilbringe en halv dag. Halvannen dag er derimot litt mye. Det er det eneste stedet hvor mayaindianerne dristet seg til å bygge noe stort helt ute ved kysten, og det ER litt pent å se et sånt byggverk ligge på en klippe over grønt, grønt hav og hvit, hvit sand. Men ellers er det ikke stort å gjøre der.

Ikke at jeg ikke prøvde. Jeg tenkte å gå meg en tur til stranden. Det tok halvannen time, selv om det ikke var særlig langt dit. Jeg måtte nemlig lete lenge og vel etter en strandlinje som var tilgjengelig for allmennheten. Kom nesten i håndgemeng med fire småmeksikanere som var ansatt for å vokte hundre meter strand som en eller annen har kjøpt, men ennå ikke har bygget noe på. Meningsløst å hindre folk i å gå inn der, vel? Gav meg ikke før de fant frem rottweilerne.

Et annet sted klarte jeg på ninjavis å komme meg helt ned til strandkanten før jeg ble oppdaget, og det var bare fordi jeg i et øyeblikk var uoppmerksom som resultat av at jeg oppdaget en fotograf som jobbet hardt nede på stranda. Eller, for å være helt nøyaktig, jeg oppdaget motivet han jobbet med. Seksten bikinidamer. I dag ser jeg i avisa at Miss Universe-gjengen var i området for å bli fotografert i går, så jeg synes jeg hadde gode grunner for å bli distrahert av det.

Men altså, jeg rakk bare å bade i fem minutter før tidenes tordenvær rullet inn over stranda. Regnværet som har vært meldt alle steder jeg har besøkt på denne reisen har altså konsentrert seg på Mexicokysten. Like greit, for det er det aller minst trivelige stedet jeg har vært på lange tider. Da jeg kom til Cancun i formiddag begynte jeg umiddelbart å lengte tilbake til alle de andre stedene på denne turen. Inkludert dassen på hotellet i Panajachel, hvor jeg prosjektilspøy veggimellom. Så ille er Cancun. Det må være det mest utbygde turiststedet i hele verden, tror jeg. Siden jeg er turist kan jeg ikke klage så veldig, men litt måtehold må da gå an. Men nok om det.

Er i Valladolid, midt i Yucatanyungelen, og har fått meg billett til Chichen Itza i morgen tidlig. Det er sikkert fine ruiner, det. Skal si ifra hvis ikke.

Maria: Hvis du leser dette, jeg bor på Hotel Lily like ved bussterminalen. Blir der sikkert i et par netter til, men aldri i verden om jeg drar tilbake til Cancun. #8D)

Bjørn

lørdag, mai 12, 2007

Tulum or not Tulum

Min karriere som passiv røyker er nå forbi, i og med at jeg stakk av fra reisefølget mitt grytidlig i morges. Nå skal det bli mer tempo på reisingen, tenker jeg.

Siden sist har jeg sittet på en seilbaat ute langs det beliziske revet, som er verdens nest største, og flyttet meg fra Caye Caulker til Placencia. Derfra tok jeg et antall busser i dag, så nå er jeg nesten helt på tuppen av Yucatan-halvøya, i en liten by som heter Tulum. Forresten satt jeg ikke på bare én seilbåt, men på to. For det ble etter hvert en helt surrealistisk tur.

Vi startet turen med å seile og snorkle og spise barracudaene som vi halte ombord fra kroken som hang bak på båten. Så overnattet vi på ei øy med akkurat 12 trær på. Og så skulle vi seile og snorkle og spise barracudaer en dag til, men vi hadde ikke kommet lenger enn til å snorkle bare litt før vi plutselig oppdaget en katamaranbåt som stod på grunn på revet.

Plutselig handlet ikke turen om å ha det fint og flott, men om å være pirater. Jeg svømte over til båten som førstemann og fant ikkeno folk ombord. Bare noen papirer fra tre uker siden, fra et verksted i Honduras, og en haug italienske bøker og en sekspakning Cola Light. Skikkelig mysterium på havet.

For å gjøre en kort historie lang brukte vi noen timer på å få båten av revet, og så tenkte jeg at nå skal vi sikkert gi båten til politiet så de kan gi den tilbake til eieren og så kan vi få finnerlønn. Men neida. Fyren som jobbet på båten jeg seilte med hadde andre planer. Han har fått seg ny båt, rett og slett. Men siden jeg antagelig har mailadressen til fyren som egentlig eier båten så får vi nå se på det. Det skal bli artig å nøste opp i denne saken. Artigere enn å pleie alle riftene korallrevet påførte meg mens redningsaksjonen pågikk, i hvert fall.

Og så har jeg klemt en hai. Den var bare like lang som meg, så den var ikke farlig, sa de.

På bussen hit i dag viste de en artig film. Dissekering av et skuddoffer fra en skyteepisode i et tvilsomt miljø, med utførlige kommentarer fra en doktor som åpenbart visste nøyaktig hvor han skulle klemme for at det skulle skvette ut mest mulig blod. Skal si alle barna på bussen fulgte oppmerksomt med!

I morgen skal jeg kikke på ruiner og definitivt kjøpe ny deodorant. Apropos ruin, var det nå virkelig nødvendig å tulle sånn på Oslo Børs akkurat mens jeg var uten nett?!

Habra,

Bjørn

mandag, mai 07, 2007

Ya betta Belize it!

Jeg skjoenner ikke et kvidder av hva folkene i Belize sier, men de snakker engelsk, paastaar de. Saa overgangen fra Guatemalaindianerspansk var ikke saa stor. Alt annet er derimot forskjellig fra Guatemala til Belize.

Det er dyrt her. Maria og jeg klarte aa spise middag for 400 kroner i gaar. Det er omtrent like mye som vi brukte paa mat i hele Guatemala til sammen. Og naa skal vi paa seiltur i ei lita jolle i tre dager, og det koster jammenmeg en finfin liten pakketur til Syden. Ikke rart at folkene i landet her gaar rundt og smiler. Og spoer om vi trenger noe aa roeyke.

Ikke rart at folk liker aa roeyke rare urter her, forresten. Politistasjonen er knallgul, og har en puddel i hagen som passer paa at ingen sniker seg inn for aa overnatte i den koselige turkisrosa cella de har der. Eller, jeg vet ikke at de har en koselig turkisrosa celle der, men det skulle ikke forundre meg. Med isbitmaskin i et hjoerne og kabel-TV med ti millioner amerikanske kanaler i den andre.

Men altsaa, Belize er et rart sted. Hovedveien gjennom landet gaar rett gjennom byens hovedkirkegaard paa innfarten til Belize City. Og det er en stor kirkegaard, altsaa. Usikker paa vikepliktreglene der, men det er sikkert ganske sivilisert, om enn litt slitsomt med trafikkstoey i begravelsen.

Paa den lille oeya Caye Caulker er Internet saapass dyrt at det faar holde i denne omgang.

Habra,

B.

fredag, mai 04, 2007

It came from the dessert!

Hepp,

Fysisk svekket av vulkanstrengelsen saa noen faele smaatasser sitt snitt til aa rense systemet mitt for, vel, det meste, og det begge veier. Artig det, i mikrobuss paa Guatemalas velartikulerte og utfyllende svar paa Trollstigen. Kom meg til Antigua likevel, og der ble jeg liggende litt.

Til alt hell er Antigua full av amerikanere som gaar paa "spraakskole" (som later til aa vaere humbug, med mindre altsaa spansk er sleng for milde narkotiske stoffer). Dermed er Antigua ogsaa full av alskens fastfood-kjeder, som har isbiter i dispenserdrikkene sine. Saa da var det bare aa bestille masse dispenserdrikker uten flytende vaeske, og vips var jeg like frisk igjen neste morgen.

Alt jeg fikk med meg av Antigua var at annenhver innbygger var politimann eller militaer og gikk rundt med automatgevaer og/eller et par pistoler og passet paa at ingen plaget turistene der. Da jeg tasset bort fra gaagata for aa kikke paa en bakgaardsfotballkamp og en kyllingbussterminal ("kyllingbuss" av den store sjansen for at medpassasjerene kanskje ikke ER kyllinger, men i hvert fall har med seg noen), kom det ganske fort et par gevaerfyrer og sa at det kanskje ikke var saa lurt at jeg var akkurat der. Saa passet de paa meg mens jeg fotograferte litt, og saa gikk vi sammen tilbake til fastfood-land. Fine greier.

Tok nattbuss til hit, helt nord i Guatemala. Det var ogsaa litt artig. "Paabudt aa bruke setebelte naar man sitter helt fremst oppe i bussen", var det. Men ikke saa lett naar det ikke er setebelte der. Jeg tok frem teiprullen min, og saa fikk det holde med det.

Helt nord i Guatemala er det ikke stort annet aa gjoere enn aa kikke paa Tikal, som er noen veldige Maya-ruiner midt i jungelen. Av uklare aarsaker var det omtrent ingen turister der, saa der har jeg med foelge tuslet rundt og klatret paa pyramider relativt uforstyrret det siste doegnet. Relativt, fordi broelapene i omraadet ikke akkurat er stille av seg. Og ikke papegoeyene heller. Og slett ikke insektene. For ikke aa snakke om alle danskene som vet aa nyte billig oel.

Men i hvert fall, da drar jeg til Belize. Snakkes.

Bjoern

tirsdag, mai 01, 2007

Himmeltur

Huhei,

Ikke stort å melde i dag, annet enn at det å tusle opp på en 3000 meter høy vulkan slett ikke er så ille, mens det å tusle ned igjen ikke er spesielt bra for knærne. Var definitivt verdt det likevel. Nede ved sjøen var det litt disig, en evig marihuanarøyksky ligger og hviler over landsbyen San Pedro, det er dit alle 18-åringer fra USA og store deler av Europa tigger og ber foreldrene sine om å få lov til å reise "for å gå på spanskkurs". Jada. Men pytt. Koselig sted.

Over skyen var det bare blå himmel, nesten vertikale kaffeplantasjer og insekter ingen noensinne har sett før. (Bilder kommer.) Og på toppen var det Norsk Melkesjokolade og utsikt til tre-fire andre vulkaner som var i godlune den dagen. Veldig bra.

Ellers har dagen gått med til å gjenvinne kaloribalansen via et antall burgere og pizzabiter. Nå skal jeg vagge tilbake til hotellrommet og fordøye både dagen og maten.

I mangel av mer spennende ting å melde kan jeg jo fortelle om mine oppdagelser rundt rare stedsnavn i Honduras, som jeg leste om her en dag.

"Kukalaya" - Kanskje bare en landsby, men kanskje også en honduransk fjellkjede med litt tvilsomme profiler?

"Mosquitia" - Guatemalas svar på Finnmark, men hvor de har gjort tabben å kalle landsdelen opp ikke etter urbefolkningen, men etter den største delen av "befolkningen". Tipper turistkontoret der ikke har altfor mye å gjøre.

Det var egentlig alt for i dag. I morgen drar vi til Antigua.

Bjørn

mandag, april 30, 2007

Guriatemalla!

Nytt stempel i passet, og nye bulker i hodet. Først pga litt humpete guatemalansk landevei, og så etter galmannsbåtkjøring på guatemalansk innsjø. Pyttsann. Det er det da verdt.

Avslutningen på første runde av Mexico var veldig bra. Fra San Cristobal kan man gjøre mange fine dagsturer. Jeg gjorde en til Canyon Sumidero, som er tusenmetersvegger langs en elv. Veggene kunne vaert enda høyere, hadde det ikke vært for at mexingene har bygget et vannkraftverk og en demning i enden av elvedalen. Ingen som mumler noe om miljøvern her, selv om langs canyonen var det både iguaner, krokodiller (som heter kokodriller paa mexispansk, og det er jo litt artig) og andre rare dyr å se. Veldig fint.

En annen dagstur var enda finere, særlig siden vi ikke ble fanget og spist av lokalbefolkningen, klitzhklatshk-indianerne, eller hva de het. En dressert en tok oss med opp dit i minibuss, og dro oss inn i huset til familien hans. Der hadde de både tre senger, et alter med Jesus, Maria og de tolv jaguarene og dovendyrene, kjøkkenutstyr som var 30 år gammelt, men som like godt kunne vaert 2000 år gamle, og gamle koner som satt og lagde klær med mønstre som tatt ut av en Commodore 64. Skikkelig firkantete. Men det var artig det, altså.

Enda artigere var det å gå i kirka der. De har droppet å sette inn benker, i stedet har de fylt hele gulvet med barnåler fra furu. Og for at ikke brannfaren skal bli for liten, setter de stadig opp tusenvis av små stearinlys som de brenner opp så fort de bare klarer. Veldig fint å se på, selv om det gjør at indianerkirkene ikke akkurat har den svalende effekten som andre kirker i tropene gjerne har. Jeg overdriver ikke når jeg sier tusenvis, altså. Til å fremskynde brannene har de et lite orkester, tre mann på gitar, en på tromme og en på trekkspill, som går rundt og sparker borti lysene mens de spiller.

Aller artigst var det å se alle indianerne som kom inn med hver sin toliters flaske Cola og satte i gang med å bælje ned flaskeinnholdet. Det utløste selvfølgelig noen førsteklasses Cola-rap, som i mayaenes verden ikke er Cola-rap, men onde ånder som kommer ut og gjør sjelen deres renere. Dem om det. Flott var det i alle fall.

Nå er jeg altså i Guatemala, ved Atitlan-sjøen. Veldig fint sted å gå turer, med konstant utsikt til tre svære vulkaner rett i nærheten. Håper å få gått opp på en av dem i morgen, men vi får nå se hva slags vær det blir. Fint å sitte på stranda og se lynnedslagene falle i hopetall om kvelden. Ikke så fint om dagen.

Det får holde som livstegn i denne omgang. Habra så lenge!

El Oso

torsdag, april 26, 2007

Los Loboso

Hepp,

Gàr fremdeles så bra at. Har kommet til San Cristobal de las Casas, og det er midt i svarteste indianerland. Foreløpig ser jeg ikke stort forskjell mellom dem og andre meksikanere, bortsett fra at de går med fletter ned til rumpa og bærer bunad. Og at de denger opp folk som tar bilde av dem, før de knuser kameraet med noen velrettede stokkeslag. Heldigvis har jeg i dette tilfellet bare lært av andres feil.

De er litt rare, da. Resten av Mexico driver med sommertid og vintertid og sånn, akkurat som i Norge. Men ikke indianerne. De sier at det er da ingen vits, dagen er som dagen er uansett, så de nekter å stille klokka. Dermed er ikke rutetidene på bussene til og fra indianerlandsbyene helt gode å forholde seg til.

Jeg lot meg true til å kjøpe en souvenir av en av de innfødte her i går. Det var en terroristdukke. En hjemmelaget blanding av strikkesak og dorullnisse, Subcomandante Marcos i maskert utgave. Han lever et sted oppe i fjellene her, og stikker bare hodet sitt frem en gang i blant for å fortelle utenlandske journalister på jakt etter et skup at Mexico er i ferd med å gå i oppløsning. Men av det jeg har sett så kommer dette landet til å holde en god stund til.

Likevel, godt man skal til et annet land. Hvor ting sikkert er mer konsistent forvirrende, og ikke bare av og til forvirrende, som her i Mexico. Guatemala med avgang lørdag morgen, til Atitlan-sjøen vest i landet.

Det høres kanskje ut som om det går fort unna her, og det er riktig. Etter fire dager lå vi faktisk en uke foran skjema. Men det er i ferd med å rette seg opp, og jeg tror kanskje at veistandarden i Guatemala vil gjøre resten av justeringen helt automatisk.

Chiapas,

Bjørñ

tirsdag, april 24, 2007

Maxico

Det er helt fortvilet. Alt går greit og hele landet virker å være på greip, så jeg vet sannelig ikke hva jeg skal skrive om turen til Mexico så langt. Unntatt det.

Flyturen over var en lek, og i mangel av andre innfall falt vi rett i armene på en dame som solgte hotellrom. Ikke lett med valutaer, så etter å ha betalt ettellerannet uten å ane hva vi gjorde, ble vi plutselig dratt inn i en stor og fin drosje som tok oss til El Mirador Mexico Gonzales Felipe Pedro Pedro Excelsior Bonito Hotel & Schpaa. Hvor vi ble dumpet og jeg måtte sloss i atten minutter for å få bære ryggsekken min til rommet selv. Det endte med at tjueni pikkoloer la meg i jern og holdt meg nede helt til sekken lå trygt på rommet mitt. Så bar de meg også dit, og da var jeg så utslitt at jeg sovnet.

Ikke akkurat hverdagskost for meg, sånn hotell med skinnsofaer, spa-avdeling og, vel, eget bad i det hele tatt eller speil på badet for den saks skyld, så etter en jetlagget natt der rømte vi byen.

Dro til Oaxaca med buss. Seks timer, og fine var de. Når man trenger gjennom gass-skyen som omgir Mexico City møter man et fint fjellpass med utsikt til kritthvite vulkaner. Kalde utenpå, men varme inni, bevist ved søte røyktopper som stroemmer opp fra dem. Og hvilke giganter! Svære så det holder. De kunne lurt seg inn i Himalayaklubben om de bare hadde stått et helt annet sted.

Den fineste utsikten var likevel en kjempedal vi kjørte opp langs. Ugjestmild så det holdt, men så flott, så flott. For hver kvadratmeter skrinn jord opp langs dalsidene stod det en enorm kaktus og pekte potent opp mot himmelen. Den dagen Mexico slipper opp for olje kan de bare finne en måte å lage biodrivstoff på av kaktuser, så er de reddet i et par hundre år til. Minst.

Oaxaca er en gaaammel by, og de har en gullkatedral her. Den ble bygget av noen dverger for sju millioner år siden på oppdrag fra en katalansk konge. Bjelkene som holder det hele oppe er laget av oppstivede seigmenn som holder hverandre hardt i hendene. Klosteret bak katedralen drives av et marsvin som løper på en tredemølle. Det var alt jeg fikk ut av den guidede rundturen en forvirret eldre dame som trodde jeg forstod alt hun sa på spansk. Det er mulig jeg trenger noen dager på å komme ordentlig inn i spansken, men det var et nyttig kræsjkurs, i hvert fall.

Nå skal vi få sett et første Maya-tempel eller noe, og verdens største tre, og så er det videre til San Cristobal de las Casas, eller noe. Fordi derfra går det buss til Guatemala.

Habra så lenge!

Bjørn

torsdag, april 19, 2007

¡Guau!

Sånn. Endelig er alt klart. Nå får kakerlakkene her hjemme smøre brødskiva si sjøl i noen uker.

Jeg drar til Mexico til helga, og blir borte til jeg kommer tilbake. Nye www.storebrand.no er på plass (alt virker!), jeg har rettet opp selvangivelsen, trodde jeg, og så rettet tilbake til det som var rett før jeg begynte å rette, jeg har kjøpt pesos og jeg har tatt et oppfriskningskurs i spansk. Riktignok bare et kurs jeg har laget selv, men det er bedre enn ingenting. Kanskje.

Regner med å rapportere litt her underveis, så bare følg med.

El Oso.

mandag, februar 26, 2007

Boogie

Hoi,

Jeg tenkte bare å se om dette funker:



Og ellers har jeg det ganske bra. Bortsett fra at jeg ikke har reist utenlands i år i det hele tatt ennå! Og innenlands har det begrenset seg til Trondheim og Geilo. Fæle greier.

Den gode nyheten er at dette betyr at når mars er omme har jeg jobbet mer enn halvparten av det jeg totalt sett skal jobbe i år.

For en slask jeg er!

Snakkes når jeg får fri igjen.

Bjørn

tirsdag, januar 09, 2007

Indiagnert!

Hoi!

Da har jeg jammen rukket å gå igjennom bildene mine og finne 54 som er presentable. Du finner dem her.

Håper det kan være til litt inspirasjon for den som selv går og lurer på om India er landet for dem. Goa og Sør-India er relativt enkle å reise i, og fattigdommen er ikke så påtrengende som ellers i landet. Det er i hvert fall mye fint å se, håper jeg å ha demonstrert med dette.

Fortsatt godt nytt år,

Bjørn