søndag, mai 25, 2008

Maltastisk!

Sånn. Det var vel passe imponerende raskt levert, tenker jeg. En uke fra retur fra Malta til hele bildehaugen fra turen var dissekert og klassifisert.

Du finner bildene her. Blant høydepunktene kan vi nevne en nonne foran en naken mannsfigur, busser fra andre verdenskrig, en rustning som ligner litt på Thomas Alsgaard og en tykk dame som sover.

Hvis jeg skal oppsummere Malta så må jeg vel si at det er et greit nok reisemål. Det er ikke så mange det passer perfekt for, men vannet der er så vanvittig klart at for dykkere må det jo være et bra valg, hvis man får billige billetter dit. Og kanskje for klatrere også, for det er mye stein der og ingen regler mot bruk av naturen.

Ellers er det litt sånn terningkast 3. Øyene er for tettbebygde til at jeg kunne falle helt for dem. Og selv om det åpenbart er lassevis av historie på øya, så ble jeg litt skuffet over å oppdage hva historien er, og hvor lite man egentlig vet om det som antagelig er de mest interessante delene av øyas historie.

Apropos historie, så oppdaget jeg at tempelridderne jo bare var én i en usedvanlig lang rekke av innvandrere til øya som bare tok for seg og herset med lokalbefolkningen. Så malteserne ble litt glade da noen århundrer med festningsbygging ledet frem til at Napoleon bare overkjørte tempelridderne fullstendig i løpet av et par dager på slutten av 1700-tallet. Senere banket britene franskmennene og skulle akkurat til å gi øya tilbake til tempelridderne, da malteserne plutselig spratt opp og ba tynt om de kunne slippe. Og så slapp de. Og plutselig en dag 150 år senere fikk de bli et eget land.

Selv om de ikke likte tempelridderne noe særlig, og selv om tempelridderne viste seg å være en gjeng pyser som ikke kunne stoppe en franskmann engang, så er storparten av det malteserne tilbyr turistene ting som bygger på tempelridder-perioden. Litt dobbeltmoral der, altså. Men pytt. 9 av 10, minst, som kommer til øya bryr seg ikke om hverken maltesere eller tempelriddere, så det gjør ikke så mye.

Jaja. Jeg fant altså noen andre ting som jeg syntes det kunne være greit å skrive hjem om. Så hvis du er interessert, sving innom Malta-galleriet og lær noe nytt i dag også!

onsdag, mai 21, 2008

Historieleksjon

Jeg ble hektet inn på en meme av Elisabeth, som går sånn:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Da fant jeg følgende folkeopplysning om byen Mdina i Lonely Planet sin Malta & Gozo-bok:

"The Romans built a large town here and called it Melita. It was given its present name when the Arabs arrived in the 9th century - medina is Arabic for 'walled city'. They built strong walls and dug a deep moat between Mdina and its suburbs (known as rabat in Arabic)."

Så har vi lært noe i dag også.

Jeg avventer videretaggingen litt. Med sånne kjedegreier pleier det å følge en trussel om at hvis man ikke sender videre innen x antall dager, så får man antagelig en elefant i hodet eller kanskje diaré ut året, eller det som verre er. Men det fulgte ikke med på denne, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om sånt er gitt implisitt, eller om det faktisk ikke medfører noen straffereaksjoner. Følg med, følg med!

Hvis det blir veldig stille i bloggen her fremover, så har jeg gjort altså en stor feil. Hvis ting derimot går bra, så kan man vente en liten posting med Maltabilder snart.

Habra så lenge!

Bjørn

torsdag, mai 15, 2008

I Gozonen

Sånn. Nå har jeg altså besøkt opptil flere maltiske øer, og det er Gozo som er favoritten så langt. Klippene på vestkysten er flotte å gå langs, og sikkert å basehoppe fra også. Og om man plutselig går rett inn i skuddlinjen til en trekkfugljeger der, så bare smiler og vinker han og sier "Zkfgxz", eller noe i den duren. På Malta, derimot, er det åpenbart at de tar deg for å være en gjøk, og så peker de på deg med hagla, så du skal skjønne at det er nok lurt å gå fort videre i stedet for å stoppe og ta en saklig diskusjon om etikken og nødvendigheten av å skyte på stakkars forbipasserende, det være seg turister eller trekkfugler.

Og så har de verdens vondeste brus på Malta. Den heter Kinnie, og markedsføres som en alkoholfri, bitter soft drink brygget på sure appelsiner og aromatiske urter. Jø og fyse, som den smaker! Den er så fæl at den i 1975 ble kåret til årets drikk av franske Comité International d'Action Gastronomique et Touristique. De fleste land har en lokal favoritt, og ofte er det ikke så lett å skjønne hvorfor. Bortsett fra at alle synes det er moro at noe selger bedre enn Coca-Cola. I for eksempel Peru har de Inka Cola, som lider av at den smaker Hubba Bubba og ser ut som en urinproeve. I Norge har vi Solo, og det er sikkert noe galt med den også, vi vet det bare ikke, for vi er vant til den. Men altså, dagens advarsel fra meg til Maltafarende er å holde god avstand til Kinnie.

Jeg må bare hjem og legge meg litt. Nå har jeg gått rundt bokstavelig talt halve Malta og halve Gozo, altså langs kysten. De delene jeg ikke har gått er tettbebygde, så jeg er sånn sett ferdiggått. Men jeg finner nok paa noe de to siste dagene også.

Habra,

Bjørn

tirsdag, mai 13, 2008

Mere Malta

Huhei,

Neida, hadde ikke sett alt etter halvannen dag. Men etter tre, da begynner det å nærme seg. Så nå drar jeg nok over til nabo-øya, Gozo. Det høres ut som noe en klovn kunne hete, så det blir sikkert morsomt.

Siden sist har jeg sett blant annet at det er uhorvelig mange dykkeshoper her. De er overalt. Antagelig er det mye fordi man ikke trenger båt for å dykke her. Det holder lenge med bil. Man bare kjører til et passe sted og vasser rett ut i sjøen. Da blir dykking ganske billig, relativt sett.

Det er så mange dykkere her at ingen gidder å dra båten opp på land for å ta vårpussen. De bare leier inn en liten gjeng dykkere (de står og henger på annethvert hjørne heromkring), gir dem hver sin skrubb og svamp og hiver dem på hav. Så pusser de båten mens den ligger til kai. Så praktisk! Til noen av båtene trenger de ganske mange dykkere. Har aldri sett makan til tetthet av yachter med egen helikopterlandingsplass på taket.

Jeg har gått en fjerdedel av kysten her nå. Det er litt skummelt. Med jevne mellomrom, for eksempel femten meter, har Maltamenn som savner krigen bygd seg små bunkere med skyteskår. Inni dem sitter de og skyter på spurv og diverse trekkfugler som farer forbi. De skyter minst et par millioner fugler i året! Effektiviteten har de økt ved at de setter opp masse små pinner som i hvert fall jeg fort hadde fått lyst til å lande og sette meg på hvis jeg hadde vært trekkfugl på vei over Middelhavet. Makan til slappfisk-jegere. Inni de små hyttene kan man finne en del øl- og spritflasker, og ikke så veldig sjelden et pornoblad eller to. Men foreløpig har ingen tatt meg for å være en gjøk og skutt på meg, så jeg skal ikke klage.

I går var jeg innom Sweethaven. Det var en merkelig form for flashback. Det er filmkulissene fra Skipper'n-filmen fra for lenge siden. Den med Robin Williams. Halvt sammenfalt, men de selger fremdeles billetter til de som vil inn og kikke på dem. På kjøpet kan man få danse med en tjukk Olivia, en spjæling av en Skipper'n, og en fyr som ser ufattelig misfornøyd ut med å ha fått rollen som Tjoms.

Så dere skjønner at det er litt av et eventyr jeg er ute på, ja!

Habra saa lenge!

El Oso, snart på Gozo

søndag, mai 11, 2008

Milde Malta!

Nå har jeg vært i Malta i halvannen dag, og begynner å føle at jeg har sett det meste øya har å by på. Håper jeg tar feil, men vi får se. En ting som imidlertid er sikkert, det er at Malta er ikke noe ordentlig land. Malta er et lekeland.

De har til og med et offisielt lekemuseum i lekehovedstaden sin, Valletta. Der har de masse teddybjørner og lekebiler. Og når man betaler en hundrelapp for å få kjøre saa mye buss rundt på øya i en uke som man bare gidder, så må man kjøre lekebuss. De er knallgule og knallrøde og heter Bedford Express og Leyland og sånn og ser ut som om de er fra 1950, hele gjengen. Og de ER antagelig fra da også, eller de er i hvert fall så gamle at de ble bygget før noen fant opp støtdemping.

Og så språket deres, da gitt. Det er lekespråk, det. På et krigsminnesmerke jeg så i dag var teksten under soldaten "Dejjem niftakru finhom!". Det skjønner jo alle at umulig kan bety noe som helst. Men de lekeprater ivrig med hverandre, og kan til nød snakke litt engelsk også seg imellom når de må kommunisere noe viktig, og når de nedlater seg til å snakke med turister. Likevel, det er ikke lett å spørre om veien når dit man skal er til krysset mellom gatene Trig Gorg Borg Olivier og Ix-Xatt Ta'Xbiexi. Og det er en liten prikk over g-ene i tillegg! Men, men. Øya er heldigvis så liten at det er ikke mulig å komme særlig langt unna der man egentlig skulle vært.

Foreløpig er det litt rokk og fokk her. Men det er greit. Da får man et alternativ til lekebussene. Det er bare å åpne paraplyen sin, og vips så er man et helt annet sted. Eller, i hvert fall er paraplyen et helt annet sted, hvis man ikke holder godt fast i den.

Om jeg får driste meg til en aldri så drøy generalisering etter veldig kort tid blant de innfødte, så vil jeg nok si at folk er ikke akkurat pene her. De ser ut som en slags stusselig blanding av grekere og briter. Ikke vet jeg om det går an å lage en heldig kombinasjon av de to, men de har i hvert fall ikke klart det her heller.

Antagelig kommer det til å fortsette sånn en stund til. De virker ikke spesielt mottagelige for nye gener heromkring. Selv om de ligger midt i den verste rushtrafikken av desperate afrikanere som vil til Europa, men som rett som det er driver i land her i stedet, så ser man ikke mange mørkhudete mennesker. Selv på Burger King jobber det bare godt innavlede, gode og runde maltesere! Og ikke bare er de fra Malta, de er også godt oppe i årene. Og så er de kvinner, såklart. I det høykatolske, tradisjonelle Malta skulle det tatt seg ut om menn skulle laget mat! Nei, menn de skal kjøre lekebuss, de.

De tjukkeste damene jeg så i dag var likevel ikke i Burgerland. De var på arkeologisk museum. For 5-6000 år siden bodde det noen mystiske mennesker her som bygde svære templer av kjempestein, og noen voldsomme kvinnefigurer, museet kaller dem "fat ladies", med litt i overkant brede hofter og noen utrolige kjempemugger. Men det er også alt vi vet om dem. Skal se om jeg kan finne ut noe mer i løpet av uka.

Og så gikk jeg på pinsegudstjeneste i morges. Alt skal prøves, og det var første gang i mitt liv at jeg gjorde akkurat det, tror jeg. Mye babling paa maltisk, og jeg var entusiastisk med på Halleluja-biten av salmene, i god Mister Bean-stil. Det var godt for en ateist å se at selv paa pinsemorgen klarte de ikke å fylle mer enn en fjerdedel av benkeradene i katedralen i Valletta. Og av den fjerdedelen var sikkert en kvartpart igjen turister som bare var ute etter en gratis kikk inn i helligdommen, med musikk til. Av dem som var ordentlige kirkegjengere var så å si alle sånne som uansett skal dø snart. Så jeg er ikke saa sikker lenger på akkurat hvor katolske folket her er. Men det var fin katedral, ja.

Nok for nå. Eller som de antagelig sier her på Malta: Ixfonokx mukk ftalbra!

fredag, mai 09, 2008

Lei av tralta? Bli med til Malta!

Sånn. Da skal jeg på tur igjen. En uke sammen med Malta og den mer ukjente lillebroren hennes, Gozo. Der skal jeg, eh, vet ikke helt.

Nasjonen Malta dekker 316 kvadratkilometer land, som stort sett består av stein i mer eller mindre foredlet form. Det tilsvarer cirka en tredjedel av Brønnøy kommune eller tre fjerdedeler av Oslo kommune. 400 000 mennesker som snakker en blanding av syd-italiensk og arabisk bor der, og det de driver med er stort sett å skyte etter trekkfuglene som kommer forbi, diskutere Melodi Grand Prix og å selge mat og drikke til de 1,2 millioner turistene som årlig kommer til øyene.

Det er med andre ord liten fare for at jeg skal gå meg bort i ødemarka denne gangen. Hvis man følger skiltene til "National Park" på hovedøya Malta, så ender man opp på nasjonalanlegget for idrett... Men landet er farlig nok. Denne gangen må jeg VIRKELIG passe meg for å gifte meg med en av de lokale. På Malta er nemlig skilsmisse forbudt!

Likevel tror jeg det blir en fin tur. I hvert fall er det nødt til å bli det relativt sett, målt etter en nøktern kost-/nytte-vurdering. Restplassen kostet 448 kroner.

Ny rapport følger så snart jeg finner meg et sted å bo.