Intet nytt fra Vest-Sahara-fronten

Stod opp tidlig og fant en buss som skulle til Laayoune. Jeg tror ikke de har Layounnes Club her, forresten. Bussen var full, så jeg måtte sitte langt bak i en fordypning i midtgangen. Greit nok, for det var bare ti mil å kjøre.

Det gikk greit helt til vi kom nesten frem. Før vi kunne slippe inn i byen måtte vi innom en militær kontrollpost, hvor de kan luke ut forfattere og journalister og folk som dusjer jevnlig. Sjåføren lå tre timer bak ruta, og det virket som om både Eid-bonusen og minst et halvt dusin jomfruer i paradis kunne gå fløyten hvis han mistet enda mer tid. Og da hadde han jo ikke tid til at jeg skulle avhøres.

Han ba meg derfor om å ligge lavest mulig når kontrolløren kom ombord, og for å øke sjansene sine for å lykkes enda mer, beordret han ei dame med ekstra stor burka til å skifte bleie på babyen sin foran meg, for å dekke meg ytterligere.

Det fungerte faktisk, og vips var jeg i Laayoune.

Ikke at det er så flott i seg selv, altså. Byen er full av soldater og politi. De er rett og slett overalt, så det er bare så vidt jeg tør å knipse et bilde her og der. Synd, for det er mye rart i gatene her. Jeg tør ikke å gå ut i ørkenen her, siden det er en god del ikke-merkede minefelt i området. I stedet gikk jeg i kirkeasyl. Det er en av to kirker i minst hundre mils omkrets. Presten fra Kongo trodde han luktet kristenmanns blod da han så meg, og låste meg inn og dro meg rundt på omvisning. De kristne har det ikke så lett der. Folk med marokkansk statsborgerskap må være muslimer, ellers er det rett i fengsel. Utenfor kirka står det konstant politivakt for å passe på at ingen misjonerer for andre guder som er den samme guden.

De fleste som går i kirka er FN-ansatte. Denne byen lever av FN. Og de lever godt av FN. Eller muligens er det FN som lever godt av FN her. Har sett privateide både Porsche Cayenne og Hummer i gatene, folk går i fine dresser, og parkeringsplassene på alle de fineste hotellene er fulle av hvite FN-biler med privatsjåfør som passer på. Og byen er full av enorme småslott av noen bolighus. Jeg blir mer skeptisk til måten FN driver butikk på hver gang jeg kommer til et sånt sted. Det de driver med har veldig lite å gjøre med hvordan folk lever, virker det som. Men det er da fred her, til tross for enorme mengder militære, så kanskje det har noe for seg.

Og så har jeg kikket på flamingoer i en bortimot selvlysende radioaktivgrønn innsjø her.

I morgen setter jeg meg på første og beste buss nordover igjen. Vest-Sahara; Been there, done that.

Bjørn