søndag, desember 18, 2005

I peiskroken

Etter å ha holdt meg frisk i fugleinfluensaland i nesten en måned, føles det litt teit å komme hjem og så klare å bli superkvalm av bare å ta flybussen inn til byen. Den der norske, avrundede støtdemperen i bussene er ikke god for meg. Og mindre dårlig ble jeg ikke av å feire hjemkomsten min med å spise to kilo klementiner i ett strekk på fredagskvelden. Menmen. Nå begynner jeg å komme meg igjen.

Skal bare gjøre hundre ting, så er det jul. Ting flyter litt, her illustrert ved et elveløp jeg fotograferte fra flyet, et sted over Myanmar. Eller Burma, som noen tror at det fremdeles heter.


Kommer snart nytt galleri fra turen, og jeg kan allerede love noen rare insekter, en dame som kommer opp av en blomst, krokodiller som er ute etter å ta meg, kanskje verdens beste øyenstikkerøyebilde, rare hatter, ruiner, ruiner og atter ruiner. Skal bare, først.

Bjørn

onsdag, desember 14, 2005

Boomerang-Bjoern

Vel, snufs, da er jeg paa vei tilbake. Tok flyet fra Hanoi til Bangkok, og fra 10 til 30 graders varme. Overgangen er ikke saa stor, begge er steder hvor jeg stadig tok meg selv i aa oenske at jeg hadde langt fyldigere nesehaar. Det er virkelig utrolig hvor mange smaa, irriterende partikler de fyller lufta si med.

Ha Long Bay var veldig, veldig fin. Tusenvis av smaa oeyer som bare ligger der og stikker hodet saavidt opp av vannet, tett i tett. Maa nesten beskrive det med bilder, og de kommer snart. Ellers var det artig at selv om det var knapt ti grader i lufta, saa var det 25-26 grader i vannet. Saa naar lokalbefolkningen kom i de smaa robaatene sine for aa selge kaker og frukt, ikledd full vintermundur, saa syntes de visst at jeg var litt rar som stupte ut i havet og svoemte rundt blant baatene deres. Foerste og siste gang jeg foeler meg som en herdet isbader, antar jeg.

Kommer helt klart til aa savne mopedister med flere hundre kilo levende, ekskrementsprayende grisekjoett liggende paa bagasjebrettet, aa ha lomma full av hundretusen-lapper og at jeg samvittighetsloest kan ignorere nesten alt alle sier til meg, for jeg forstaar det ikke. Men likevel blir det litt godt aa komme hjem.

Vi sees snart!

Bjoern

lørdag, desember 10, 2005

Towers of Halloj!

Endelig har jeg funnet en Internetkafe i Vietnam som ligger saa bortgjemt i ei bakgate at de klarer aa omgaa myndighetenes sensur. Manglende meldinger fra min kant i det siste skyldes altsaa rett og slett at det vietnamesiske folk blir avskaaret fra aa nyte det jeg, og alle andre som skriver blogg paa blogspot, skriver. Men naa er jeg tilbake.

Har reist igjennom monsun-tiden som herjer i midt-Vietnam, saa gleden var stor da jeg vaaknet paa nattbussen til Hanoi her i morges og faktisk saa sola igjen. Ikke bare er det toerketid her, det er frysetid ogsaa. Det drar seg godt under 20 grader om natta, saa de innfoedte gaar rundt i boblejakke og topplue. T-skjorte holder lenge for meg, selv om jeg har blitt litt forkjoelet.

Litt for mye aa oppsummere siden sist, men jeg kan jo alltids skrive litt om trafikken her, for den blir bare verre og verre jo lenger nordover man kommer. Folk kjoerer som guder, i den forstand at de kjoerer som om de var udoedelige. Saa bevis paa at det er de nok ikke likevel i gaar kveld. Laa plutselig en motorsyklist smurt utover veien, saa bussen maatte stoppe litt. Lege kom ganske raskt til stedet, men ikke raskere enn at andre rakk aa fyre opp en ring med roekelsespinner rundt ham foer legen kom. Var nok aldri noe haap om aa redde noe liv, og da er det jo fint av dem aa soerge for godlukt paa veien inn i neste liv.

Oppholdet i regntid-land var absolutt verdt det. For det foerste saa var det ordentlig storm, med kjempeboelger inn mot land. Stilig. For det andre saa har de tydeligvis bare regnjakker til halvparten av befolkningen her. Resultatet av det er at naar det regner, saa fylles gatene av folk som to og to kler seg ut som en hest, og loeper rundt fra hus til hus. Altsaa, den ene har paa seg hetta og staker ut kursen fremover, mens den andre har over seg resten av regnjakken. Artig.

Vel. Hm. Naa skal jeg padle kajakk i Soerkinahavet, i Ha Long Bay. Hvis boelgene ikke blir for hoeye er jeg tilbake om et par dager, og den 13. drar jeg til Bangkok.

Habra.

B.

mandag, desember 05, 2005

Viet Fjong

Jahapp. Da har jeg proevd det ogsaa, og for aa vaere aerlig saa tror jeg heller at jeg hadde latt amerikanerne vinne krigen enn aa labbe rundt paa knaerne i aaletrange ganger ni meter under jorden (leira) i aarevis. Men men, saa fikk de noe aa vise frem i Vietnam ogsaa etterpaa, i det minste.

Etter Kambodsja er Vietnam ellers nesten skuffende normalt. Trafikken er mer strukturert (selv om det er vanskelig aa tro det for dem som ikke har vaert i Kambodsja, bare i Vietnam), de har massevis av spisesteder som ville overlevd en hygieneinspeksjon paa kjoekkenet, de har egen valuta som virker, og de sitter ikke og stirrer paa deg paa hele bussturen.

Og godt er det, for da trenger jeg ikke aa ha saa stor sorg for at jeg maa ekspressfarte gjennom landet. Begynner med en droey strekning i morgen, Ho Chi Minh - Nha Trang, hvor jeg antagelig bare skal overnatte foer jeg stormer videre. Faar se paa vaeret og hvor bra strendene der egentlig er.

I dag hadde jeg en naer-doeden-opplevelse. Heldigvis var det ikke min doed det handlet om, men det var ganske faelt likevel. Satt i bussen paa vei ut til disse hulene utenfor byen, og stirret saann der halvtomt ut av bussvinduet. Plutselig kikker en cap-kledd vietnameser forundret opp paa meg, og jeg ser nok like forundret ut tilbake. Han kjoerer nemlig veldig fort, og ikke ved siden av bussen, men MOT bussen. Og saa tar det ikkeno tid, og saa sier det bang-klaesj-schmokk, og saa tenker jeg "Jaha, jeg ble det siste han saa i livet, stakkars. Hadde nok forventet seg en bedre revy."

Vi stoppet, og sjaafoeren loep ut og saa bekymret paa skadene paa bussen, og saa gikk han langsomt tilbake til der hvor stakkars motorsyklisten laa bevisstloes. Lege blant passasjerene fikk ham opp og sjekket at han i hvert fall SAA bra ut paa utsiden, og saa kjoerte vi bare videre. Var jo for saa vidt hans feil, men jeg ser for meg at det fort kunne blitt litt mer papirarbeid av en saann totalkraesj hjemme i Norge. Haaper han ikke vaer oedelagt paa innsiden, og at jeg ikke faar altfor faele mareritt i natt.

Ellers har jeg det bra.

Bjoern

søndag, desember 04, 2005

Ho ho Chi Minh, velly klissmas!

Saann. Da var land nummer 54 kommet paa lista. Og passet er snart fullt av stempler. Hadde det ikke vaert for at jeg var i en by med 6 millioner innbyggere, saa hadde livet vaert veldig, veldig bra. Som byer paa denne stoerrelsen flest, saa er ogsaa Ho Chi Minh-byen, eller Saigon som vi ikke faar lov til aa si, ganske saa blottet for sjarm og hygge. Men det er veldig spennende hver gang man skal krysse gata, i hvert fall.

Overgangen fra Kambodsja er ganske stor. Hvordan dette kommunistlandet har klart aa bli saa mye rikere enn boendene nordenfor, det vet jeg ikke. Men her har jeg i hvert fall ennaa ikke sett nakne barn loepe rundt paa fortauene, de invalide ser ut til aa ha ok rullestoler og saann, og de har til og med trafikklys og fotgjengeroverganger som nesten fungerer her. Og julenisser. Julenisser overalt. En hel gate full av juletrepyntbutikker, og glitter og stas og gule stjerner og hammer og sigd paa hver eneste lyktestolpe.

Tror jeg skal proeve aa krype ned i saanne underjordiske vietcong-ganger imorgen. Teste klaustrofobien min litt.

Ellers er det ikke stort aa si, annet enn at jeg gleder meg til aa legge meg, for jeg har faatt rom med air condition, som jeg skal stille inn paa fryseboks.

I gaar trodde jeg at jeg saa en fugleinfluensa, men saa var det bare ei havoern som var litt tufs. I Ream nasjonalpark.

Bjoern

fredag, desember 02, 2005

Jungle Bells

Hvit snoe og mange tjukke nisser som gaar rundt her og leier, i dobbelt forstand, damer fra Thailand, saa det er ikke helt fritt for julestemning her heller. Men ha et fint julebord, dere der hjemme.

Selv skal jeg sitte paa buss i et par dager, ser det ut til. Gaar fint, for de viser artige videoer med veldig hoeyt volum hele tiden. Ingen fare for aa sove bort tropenatta paa bussene her omkring, nei. Hvis det er en komedie saa har alltid alle mennene en stygg loesbart, type Hitler. Skal de vaere ekstra morsomme, saa har de helskjegg. Og damene er noen raatasser i karate, alle sammen, og banker opp de morsomme mennene, og hverandre. Hvis det ikke er en komedie, saa er det en karaoke-CD. Jeg skjoenner ikke helt hvorfor de viser karaoke-CD-er paa bussene, for det er aldri noen som synger til dem. Men pytt.

Mer morsomt enn aa sitte paa buss, er det aa sitte paa en benk i parken om ettermiddagen. For naar folk har fri, saa gaar de gjerne i parken og boeyer og toeyer litt. Og naar de skal gjoere det, saa kler de seg ikke i joggedress, for det blir altfor varmt. I stedet kler de seg i pysj. Saa en ettermiddag i parken blir som et gigantisk pysjparty, og det er ikke mulig aa la vaere aa le av alt man ser.

Imorgen altfortidlig skal jeg ta bussen fra Sihanoukville til Phnom Penh, og derifra er det sju timer til med buss, til Ho Chi Minh-byen, som alle som ikke er kommunister heller kaller Saigon. Men siden de ikke liker aa kjoere buss etter at det har blitt moerkt, saa vet jeg ikke om jeg rekker noen saann buss. Da blir det en dag i Lille Helvete, altsaa Phnom Penh. Vurderer sterkt aa finne et hotell med badebasseng og vakter som ikke slipper inn mineoffertiggere, for de har jeg begynt aa faa litt nok av, egoistisk som jeg er. Men jeg har gitt dem litt, da. I rettferdighetens navn.

Men nok om det. Mer om noe annet. Senere.

Bjoern

onsdag, november 30, 2005

The Beach

Naa begynner det virkelig aa ligne paa noe. Helt konkret ligner det paa strendene i Thailand slik de var FOER jeg kom dit foerste gang. Det er fordi strendene jeg er paa naa ligger i Kambodsja, og her var det full borgerkrig den gangen jeg foerst kom til strendene i Thailand.

Den store forskjellen mellom strendene her naa og strendene der da, er at da stroemmen gikk der da, og det gjorde den ofte, saa ble det moerkt. Naar stroemmen gaar her naa, og det gjoer den ofte, da blir det ganske moerkt, men moerket brytes av fosforskinnet fra 8 PC-skjermer med Internet som fortsetter aa gaa, fordi de faar stroem fra et noedaggregat. Saa verden gaar vel fremover.

Men i hvert fall. Det er superfint her. Sihanoukville er en liten husklynge som er Kambodsjas nest stoerste by. Ikke skjoenner jeg hvor de to hundre tusen menneskene bor. Har faatt bungalow paa stranda for 15 dollar natta. Det er dyrt her, men det vetjo ikke jeg. Vaeret er fint, og i dag har jeg vaert og snorklet og nesten traakket paa mange giftige skapninger i havet.

Saa Sihanoukville er alt som Phnom Penh ikke er, og takk for det. Tenkte aa dra hit for aa vente paa behandling av visumsoeknaden min til Vietnam. Blir i fire dager, selv om nissene paa konsulatet her klarte aa skaffe meg visum paa under en halvtime.

Ellers noe forunderlig nytt om Kambodsja? Hm. Jo, folk pisser og driter overalt her, for de toer ikke aa gaa ut i skogen, for der er det landminer. Greit nok at de gjoer det her ute paa landsbygda, men hvorfor de gjoer det i den minefri hovedstaden sin, det er vel kanskje bare gammel vane. Ikke vet jeg.

Og saa har de ikke hagledesperadoer her.

For I pose og sekk, Bjoern i Sihanouk Ville, Kambodsja.

mandag, november 28, 2005

Kall meg bare Bruce

Det er mulig at Phnom betyr topp, men Phnom Penh er ikke toppen av by, for å si det sånn. Tvertimot. Høl, kunne man godt ha kalt det. Det bor riktignok et par millioner mennesker her, men de ser ut som om de godt kunne tenkt seg å ha vært et annet sted. Og det skjønner jeg godt. Forskjellen på dem og meg er, i tillegg til at de kan det der med å prute og å sitte åtte stykker på én moped, at jeg har et valg. Så i morgen tidlig drar jeg til Sihanoukville (høres heftig ut, hva?) og tar noen dager på stranda.

Men altså, Bruce. Eller hva nå han der krokodille-gærningen på Discovery Channel heter. Jeg gikk innom en krokodillefarm her om dagen, en sånn en hvor de aler opp vesker og sko og belter og sånn. Og det var kjedelig, det, for krokodillene lå bare der og dormet i sola. Men så kom jeg på noe en indianer i Amazonas lærte meg (Rubins, for de som husker godt og leser reisebloggene mine). Og så gjorde jeg trikset han lærte meg. Og herrejemini som det ble liv i krokodillehaugen. Alle som en løftet hodet og snudde det mot meg, og så begynte de å vagge imot meg. Og plutselig var det femti krokodiller som kjempet om å få komme nærmest mulig meg. Det var liv, det. Har aldri fått så mye kjeft i en dyrehagelignende institusjon før.

Først fikk jeg kjeft for at jeg hadde lagd så mye bråk og haallåi i parken deres, og så tvang de meg til å lære dem trikset fra Amazonas, for de skjønte ikke hva i all verden jeg hadde gjort. Så da lærte jeg dem et annet triks, som helt sikkert ikke virker, men det blir jo artig for dem som skal se på, når de prøver å få det til. (Nei, det involverer ikke å dra ned buksa og vise rumpa til krokodillene, men du er inne på noe. Og nei, jeg avslører ikke trikset her. #8D)

Ellers har jeg trampet rundt i pagoder og markeder, og er lei av asiatisk slum, egentlig. Har reist gjennom sånne i ei uke nå, og da er det på tide med en pause. Er vel på tide aa bytte underbukse også. Neida, jeg tuller bare. Jeg har byttet underbukse allerede. Hm. Tror jeg, da.

Bjørn

søndag, november 27, 2005

Phnomtung

Tjohoi! Bare en liten Nettsnutt før jeg går i koma her.

Dro fra Siem Reap klokka 5 i morges, for å rekke båten til Battamboing, som heller ikke jeg hadde hørt om før nå når jeg er i Kambodsja. Var litt artig båt, for den var veldig lokalbåt, tok bare en ti-tolv passasjerer, og vi fikk sitte inne i motoren alle sammen. Skal si det dundret! Folk flyktet opp på taket, helt til sola ble for sterk, og man måtte velge mellom hudkreft og hørselsskader.

Men det var en fin tur, altså. Tok bare fem og en halv time, og vi kjørte oss vill bare hele tiden. Turen gikk gjennom en slags sivjungel i nordenden av en svær innsjø, som i praksis sørger for næring til halve landet. Og sivet flytter på seg hele tiden, så det er ikke godt for kapteiner å vite hvor de skal kjøre, tydeligvis. Derfor hadde vi med en stakkar i minimal badebukse, som stadig vekk måtte hoppe ut i vannet og grave gress ut av propellen.

Gjorde en kjapp vurdering av forholdene i Battambang, og bestemte meg for at slummen der var helt lik slummen i Siem Reap, og så fant jeg kjapt en buss videre til Phnom Penh. Som betyr Penh-toppen, etter en dame som kanskje var penh, for alt jeg vet. I hvert fall, Siem Reap betyr "Kverk thailenderne!", og det er jo litt artig at den første byen man kommer til når man kommer fra Thailand inn i Kambodsja heter. Som om Halden skulle hete "Dødoversvenskesvina", omtrent.

To ting du antagelig ikke visste om Kambodsja:

1. Naar du skal oppgi mailadressen din må du ikke si "alfakrøll" når du skal si @. Du må si "at-yahoo". Så min adresse blir for eksempel bct-at-yahoo-pvv-dott-org. Rare greier.

2. De har en sjåførskole her som heter Dai Young Driving School. Artig, det.

Nuvel. Skal se på triste nasjonalmuseer her i hovedstaden i en dag eller to, og så håper jeg å finne en strand snart. Er så mye finvær at det er synd å bruke den på å svette gatelangs, egentlig.

Har fått rom med utsikt over Mekongfloden. Det er kanskje ikke så flott som det høres ut, men det er litt stilig å kunne si det, i hvert fall.

Bjørn

fredag, november 25, 2005

Another land bites the dust

Skikkelig kjedelig dag. Ingen drap eller mishandling å se noe sted. Tok seg litt opp nå i kveld, da jeg satt på moped inn til byen og noen ringte til damen på mopeden foran oss, og hun dro opp telefonen og dundret inn i en bil som skar rett over veien mens hun var uoppmerksom.

Jeg hoppet av vår moped og løp bort for å se hvordan det gikk med henne, for hun forsvant helt inn under bilen og det så ganske stygt ut. Der lå hun, og da jeg kom frem hadde hun fått telefonen opp til øret og sa "Harro?" inn i den. En hverdagslig sak, tydeligvis. Og ja, det gikk bra med henne.

Ellers har det bare vært enda flere templer i dag. Jeg har gjennomskuet bussgruppenes timeplan, så jeg tar de største attraksjonene mens alle andre spiser lunsj. Dermed får jeg alle stedene for meg selv, og blir på den måten utrolig populær blant souvenirselgerne rundtomkring. Jeg deler ut ballonger til dem i stedet for å kjøpe noe av dem. Gjennomsnittsalderen på selgerne er godt under lesedyktig alder. En liten tass sjarmerte meg først litt med aa si "You buy t-shirt from me! Or I kill you!". Men etterpå innså jeg at det bare er trist at seksåringer selger t-skjorter.

Og så har jeg kjøpt meg Lonely Planet Vietnam. Det rare med den er at den er litt rar. Etter å ha bladd i den oppdaget jeg mange skrivefeil og dårlig trykk på en del sider, og det pleier det ikke å være. Så var det jammenmeg en piratkopi! Ikke skjønner jeg hvordan de kan lage så gode kopier så billig, men det er jo greit å vite til jeg skal lage andreopplag av I pose og sekk! Kopien var bare litt skjemmet av at jeg tror at de som har laget kopien har falt for fristelsen til å legge inn noen av sine egne feriebilder i boka, i stedet for Lonely Planet sine.

Fremdeles ikke sett noen fugleinfluensa, men det kan umulig vare mye lenger nå. Det er høner, haner og eksosryper overalt!

Bjørn

torsdag, november 24, 2005

Blodig alvor!

Kambodsja er et veldig, veldig merkelig land å besoeke, samme hvor mangeogfemti land man har besøkt før. For eksempel her i denne Internet-cafeen. Det flyr en gekko inn og ut av PC-en jeg bruker, så hvis det lukter svidd av denne meldingen, så er det nok bare fordi dyret tok seg en tur inn i strømforsyningen. Og hver gang noen er ferdige med å bruke en PC så løper innehaveren bort til PC-en og skrur av både skjerm og PC fortest mulig. Og det å bruke nettet koster meg altså 4 kroner i timen. Det kan virke som om marginene er små her.

Men raritetene stopper ikke der. I går landet jeg på Siem Reap internasjonale flyplass, og der ble jeg tatt imot av åtte karer som satt på rekke og rad langs et bord. I sine enkle uniformer og med bolleklipp så de mest ut som Lego-figurer. Det var visumsøknadsbehandlingsnemnda, som jobbet effektivt etter samlebåndsprinsippet. Og da de var ferdige med sitt og lot meg komme inn i landet, ble jeg tatt imot av en liten spjæling med BJORN på et skilt. Ikke hverdagskost for meg å bli hentet noe sted, men han her skulle kjøre meg til hotellet som jeg hadde bestilt på forhånd. "Er det bare meg du skal hente?", spurte jeg. Og det var det, selvfølgelig, sa han, og jeg skjønte snart hvorfor det var så selvfølgelig. Farkosten han hentet meg med var en moped han hadde fått låne av storebroren sin. Eller, de har vel egentlig ingen storebrødre her i landet lenger. Alle er små. Storebror gikk av moten med Pol Pot, mistenker jeg. Uansett, vi kjørte fort på moped til hotellet på en humpete gjørmevei, og så var jeg plutselig her.

Det skjer rare ting hele tiden, men jeg får ta dagens høydepunkter. Jeg har gått en runde i tempelområdet her i dag. Jeg gikk meg selvfølgelig vill, noe som ikke er så bra i en jungel hvor det visstnok skal finnes miner. Jeg glemte minene, for det var så mange flotte edderkopper overalt. Sånn ved lunsj ramlet jeg ut av jungelen igjen, blodig og nesten dekket av kvister og løv, så en gjeng parkvoktere skvatt. Men snart var det min tur til å skvette. De ville åpenbart hevne seg, og dro en middels stor hund opp av en sekk de hadde med seg. Den så mildest talt forskremt ut. Og så begynte de å denge løs paa den, så den hylte hjerteskjærende. Jeg ble bare stående med åpen munn og se mer og mer sint ut. Til deres store fornøyelse. Det var ikke stort jeg kunne gjære, men jeg gikk bort derfra, inn i jungelen igjen. Da jeg gikk meg vill tilbake en liten stund senere så jeg at de hadde knust hodet til hunden med en stor stein, og nå satt de og spiste opp resten av hunden.

Det verste er at det bare KANSKJE var det mest voldelige jeg opplevde i dag. For da jeg litt senere på dagen satte meg ned på huk for å ta bilde av en nydelig, gul liten frosk som poserte så fint i en gjørmepytt, da spratt det plutselig en litt større frosk frem og glefset i seg ett av beina til den lille frosken. Og så fortsatte den med å sluke mer og mer av lillefrosken, helt til den lille ble borte i kjeften på den store. Det ble en merkelig bildeserie av det, men sånn fotografisk sett så hadde jeg superflaks med den. Verre med hellet til lillefrosken, ja. Hadde nok sett for seg aa komme på forsiden av Playfrosk eller noe sånt, og så ble den spist i stedet!

Ellers er det meste mer muntert enn det der. Folk smiler og ler, unntatt de som har mistet en arm eller fot eller to på grunn av minetraakking. Eller kanskje de bare akkurat såvidt kom seg unna en kjempefrosk. Det er nok av hender å legge småpengene sine i her, for å si det saann.

Hva mer? Masse. Men jeg rekker ikke å få med særlig mer nå. Jeg er redd for at hvis jeg ikke skriver fort nok så kommer eieren bort og skrur av skjermen for å spare strøm. Så takk for meg, og fortsettelse følger nok.

Bjørn

tirsdag, november 22, 2005

Godt i farta!

Hohoi,

Skal si det går fort å komme inn i gammelt trav, eller hva det heter. Det er få ting som kan få en så kjapt tilbake til sann backpacker-ånd som ei natt i Khao Sarn m/omegn.

Bula jeg bor på er ordentlig som tatt ut av The Beach, for de som husker starten på den filmen. Særlig om natta er det typisk masse rart som skjer et sted utenfor dør og vindu. På naborommet hørtes det ut som om noen hadde en heftig kickboxing-trening, med mange gjentagelser av øvelsene. Eller kanskje var det bare et par som gikk gjennom siste nytt fra Kama Sutra. Ikke vet jeg, men det hørtes i hvert fall vondt ut. Det var intensivt nok til at de klarte å dra med seg alle bydelens løshunder i et hylekor mot månen til slutt.

Andre lyder kommer når folk raver seg hjem fra Khao Sarn, hovedgata, og må stå og hamre hardt på døra i 10 minutter før romkameratene våkner og slipper dem inn.

I tillegg, når man ligger der i mørket, så hører man kakerlakkene tasse rundt på gulvet. Det er vanskelig å tro at de går barføtt, sånn som de tramper.

Til slutt gjør alle lydene at man biter i den sure durianfrukten og skrur på vifta i taket. Man testet den før man la seg, men bestemte seg for å la den være avslått, i frykt for å gjenskape en filmscene IKKE fra The Beach, men fra Catch-22, den hvor en fyr som står på bakken og vifter entusiastisk til et lavtgående fly plutselig ikke har overkropp lenger, men bare har en stor porsjon lungemos i stedet.

Med vifta på blir det litt bråk, og man blir litt kald, det er nesten så man tror man er hjemme igjen. Alt man hører er det skumle suset fra vifta i mørket, og så sovner man til slutt.

Helt til kickboxerne på naborommet innleder neste runde.

Jeg klager ikke, altså. Jeg våknet tidlig (som dere forstår var ikke det noe problem) og dro ut av byen for å se på det flytende markedet. Det er egentlig det flytende verdensmesterskapet for bestemødre uten tenner i å padle rundt i lange kanolignende farkoster fulle av hauger av bleikfeite tyskere med store kameraer. Det er tungt arbeid, og tenners gnissel over det har ført til at de ikke har noen tenner igjen. I stedet går det på gommene løs. Men de tjener bra, så de synes ikke synd på seg selv.

Andre nordmenn dro til Syd-Thailand i dag for å leve et liv i sus og diverse former for rus, så i morgen drar jeg på egen hånd til Siem Reap, og hvordan det går, det får vi kanskje svar på etterhvert. Jeg holder alle muligheter åpne.

Følg med, følg med!

Bjørn

mandag, november 21, 2005

Sant Kaos Road

Hoi,

Har kommet meg greit frem til Khao Sarn Road, som altså er de ryggsekkreisendes store sentral i Asia. Her vandrer langhårede hippie-etterligninger, fulle briter i tenårene, sleske svindlere og forvirrede skandinaver rundt, som vanlig. Og her skal jeg være i to dager før jeg drar til Kambodsja.

Turen gikk helt fint. Hadde ordnet meg nødutgangplass, og selv om jeg ikke fikk egen skjerm å se filmer på på flyet, så sørger en thailender i setet bak meg for underholdningen, ved konstant å snike seg til å ta bilder av flyvertinnene, helt til de ble lei av ham og banket ham opp. Verbalt. På et språk han ikke forstod, så han var bare henrykt over oppmerksomheten.

Jeg våknet på flyet i morges og åpnet luka foran vinduet, og der var jammenmeg Mount Everest, badet i sol og med snøføyk over toppen. Bra start på dagen, det.

Har ikke sett noen fugleinfluensaer ennå.

Bjørn

fredag, november 18, 2005

Ho ho (Chi Minh-byen), snart er det jul!

Sånn. Da er boka i butikkene (i hvert fall i de beste), jeg har lært at i Kambodsja er det forbudt å kjøre med lys på bilen om dagen, men ikke forbudt å kjøre uten lys om natta, vi har avverget VM-deltagelse i fotball til neste år, og det har blitt så kaldt ute at jeg godt kan klare meg uten. Da er det tid for å flytte på seg.

Drar til Bangkok på søndag, kaster klærne og kjøper meg nye (muligens i omvendt rekkefølge), og så fyker jeg videre til Siem Reap. Der er det sikkert fint. Skal ta inn hos en gjeng nordmenn som har startet gjestehus like utenfor Angkor Wat. Og etterpå vet jeg ingenting. Men det blir sikkert bra.

Kunne godt blitt hjemme også. Superfint lys vi har nå om dagen. Eller om morgenen og ettermiddagen, i hvert fall. Selv i bakgården min.



Vi snakkes!

Bjørn

tirsdag, november 01, 2005

Hohoho!

Nå har vi mekka omslag og vi har brent CD,
Og vi har sett opp nettsted, og vi har stressa ned.

Jepp! Ferdig. Bare ei uke igjen eller så, så skal du få se noe fint. #8D)

Og dessuten har jeg fått billett til Sørøst-Asia med avgang veldig snart, så ting tyder på at november i år kan bli ganske bra.

Men nå skal jeg sove.


onsdag, september 21, 2005

Rolling, rolling, rolling...

Nå er det mye som er klart for utgivelse av boka, gitt! Teksten er klar, forsiden er nesten klar, baksiden og ryggen er bittelitt klare, og jeg har tilogmed fått begynt på et lite nettsted som supplement til boka!

Bare å kikke og kommentere her, om man har lyst!

Så nå kan bokhøsten med sine mørke kvelder bare komme...

tirsdag, august 23, 2005

Nattlige aktiviteter

Jeg har fanget månen!


Det er så stilig å få seg nytt kamera! Sony DSC-H1. Bare litt mange knapper, kanskje. Jeg finner nok ut av dem etter hvert, men med en god porsjon flaks, sikkert kanskje, så klarte jeg å ta dette bildet allerede etter to dager.

Det kommer mer senere, føler jeg meg sikker på.

Bjørn

søndag, august 14, 2005

Laaaangt øst for Eden

Nå er bildene klare til syning! Bare å kikke der de pleier å ligge, dvs her.

En liten smakebit:



Og nå er det tilbake til å jobbe med å få boka ferdig...

søndag, august 07, 2005

Så var det gjort

Jo, jammen gikk det radig opp gjennom Europa, skal jeg si. Fra Budapest kom jeg meg til Berlin på 12 timer. Der var nattoget til Malmø fullt, men fordi jeg snakker så utrolig godt tysk så fikk jeg plass likevel. Ni timer senere var jeg i Malmø, og åtte timer etter det igjen har jeg allerede ligget en halvtime i mitt eget badekar. Ikke helt som i Budapest, men så er jeg ikke dehydrert heller.

Og snart kommer bildene!

Bjørn

lørdag, august 06, 2005

Returrissen

Vel, ikke mye nytt aa melde herfra, annet enn at byen ser bedre ut naar det ikke regner i den enn naar det gjoer det. Det faar ikke hjelpe, naa skal jeg forsoeke foelgende stormloep for kanskje aa rekke hjem mot slutten av helga: Budapest - Bratislava - Praha - Dresden, Berlin, Stralsund - Malmoe - Goeteborg - Oslo. Saerlig det kommer til aa gaa bra, men i teorien gaar det an aa rekke alle togene.

Til de som lurte paa den Odin-referansen om gamlehjemmet, saa er det helt sant, for det staar i en bok Douglas Adams har skrevet. En av detektivromanene hans, med den store helten Dirk Gently. Enten The Long Dark Tea-Time of the Soul, eller Dirk Gently´s Holistic Detective Agency. Supre boeker begge to, om man bare ikke henger seg for mye opp i at detektivboeker skal ha tunge elementer av krim i seg.

Skal hilse fra kroppen og si at naa er alt i orden igjen.

Bjoern

torsdag, august 04, 2005

Budafest!

Jeg elsker denne byen! Jeg foeler meg litt saann som Odin, som plutselig en dag ble lei av aa vaere gud, da han oppdaget hvor mye deiligere det var aa ligge paa gamlehjem og faa sove i rent lintoey hver natt og drikke te og spise smaakaker om dagene. For hva har jeg gjort i Budapest? Nesten ingenting!

Den stakkars kroppen min maa ha forundret seg stort over de siste dagenes aktiviteter. Foerst loeping fra kommunistpolitiet, saa en lang dag med steikvarme ute paa solsikkeaakrene. Fullstendig dehydrert satte jeg meg paa en buss i ni timer, for saa aa gaa rett over paa et tog som viste seg aa ta nesten et doegn foer det kom frem til Budapest. Og hva gjoer jeg naar jeg endelig kan velge selv, etter to doegn uten noe saerlig mat eller drikke? Setter meg paa strippebulenettcafe og nerder i to timer. Og saa finner jeg sted aa bo, men det er saa tidlig om morgenen at jeg ikke faar noekkelen med en gang. I stedet tenker jeg at da er det nok perfekt aa gaa i ungarsk bad i noen timer, etter aa haa drukket en liter Cola paa styrten. Var saa sulten at jeg hadde glemt det paa det tidspunktet.

Og ungarsk bad er ikke noe for nybegynnere, nei. Moret meg med aa veksle vilt mellom aattegraders-bassenget, 38-gradersbassenget, dampbadet paa 80 grader med mentol-luft og diverse badstuer. Artig saann prikkefoelelse man faar overalt naar man gaar fra aatte til aatti grader og omvendt.

Men altsaa. I saanne omgivelser blir det en del svette. Saa da jeg sjanglet ut derifra og tilbake til rommet mitt, og skulle legge meg ned for aa slappe litt av, saa hadde jeg plutselig sovet i 16 timer! Det er ny rekord for meg, og jeg tror kanskje at kroppen maa ha vaert litt sliten. Jeg vaaknet et par ganger innimellom og sa til meg selv, i ettordssetninger, Maa. Gaa. Ut. Er. I. Budapest. Fin. By. Tror. Jeg. Men kroppen nektet.

Naa er jeg vaaken igjen, har spist og drukket masse, og maa bare velge hva jeg skal videre. Er kommet til det punktet at jeg maa avgjoere om jeg skal vaske klaer, eller om jeg skal begynne aa reise hjemover mens jeg fremdeles lukter greit nok til at jeg kan sitte paa tyske ekspresstog uten aa bli lynsjet. Ser at vaeret hjemme ikke er helt perfekt, men det er det heldigvis ikke her heller.

Har ikke faatt sett stort av byen ennaa, men interessant nok ser det ut til at det mest populaere offentlige transportmidlet er paraply. Folk gaar ut i gaten, aapner paraplyen sin og saa fyker de avgaarde, ut av syne. Artig, det. Skal ut og proeve selv snart. Hvis kroppen vil.

Bjoern

onsdag, august 03, 2005

Budapest og plager

For foerste gang i mitt liv har jeg opplevd at en togfoerer har kjoert seg vill! Han holdt seg riktignok paa eller i naerheten av skinneganger, men GPS-loggingen min viser med all tydelighet at navigasjonen gjennom Romania og Ungarn bar preg av mye proeving og feiling. Saa ble vi sju timer forsinket ogsaa. Men men.

Det viste seg at hulene i Moldova var stengt for vedlikehold, saa det ble ikkeno saant paa meg. Huler som maa stenge for vedlikehold er kanskje ikke noe man skal vaere lei seg for aa gaa glipp av, men litt trist var det likevel. I stedet fikk jeg brukt desto mer tid ute paa en solsikkeaaker, foer jeg slang meg paa bussen ut av landet, det var ikke mer aa hente der naa, foelte jeg. Men klart, er man skikkelig masochist saa er det godt mulig aa bruke ukevis paa det landet.

Ikkeno mat og drikke aa faa tak i i Budapest klokka 3 om morgenen, saa uten mat og drikke maa man klare seg med Internett. Den eneste netttilgangen jeg fant var en kombinert nettbule og strippebar. Det var jammen synd, men jeg overlever vel det ogsaa. Saa snart det lysner skal jeg ut og faa meg mat, og saa tror jeg at jeg drar til Balaton-sjoeen, som er Europas stoerste innsjoe utenfor Skandinavia, og hvor det skal vaere muligheter for aa simulere badeferie i et par dager. Saa drar jeg kanskje innom Budapest igjen for aa ta varme bad og dermed bli kvitt minst halvparten av brunfargen det ser ut som om jeg har naa. Skal si rumenske tog soter faelt!

Snart hjemme igjen, altsaa. Snufs.

Bjoern

søndag, juli 31, 2005

Phuh!

Saann. Da var den aller farligste dagen paa hele reisen unnagjort. Alt er relativt, saa det var ikke saa veldig farlig, men det var mye som kunne gaa galt, og en god del som nesten gjorde det.

Hovedaktiviteten i dag var aa dra til et land som ikke finnes. Det er aldri lett, heller ikke her, men det er i hvert fall mulig. Landet heter noe saannt som den transdnietriske republikk, og er en gjeng gaerne russere som har forskanset seg paa 4000 kvadratmeter oest i Moldova. De sier at de er et eget land, selv om ingen andre sier det. For aa virke overbevisende har de laget seg egen haer, grensevakt, penger, frimerker og saa videre, og det er tildels det som gjoer det litt vanskelig aa besoeke landet.

Jeg har faatt engangsvisa til Moldova, saa det var litt spennende hvordan det ville fungere naar jeg skulle inn i den delen av Moldova som ikke er Moldova, og ogsaa naar jeg skulle tilbake fra ikke-Moldova til Moldova igjen. Teknikken min ble aa forsoeke aa forkle meg som oest-europeer. Jeg droppet ryggsekken, tok en plastpose i stedet, ifoerte meg graa, skitten t-skjorte og jeans i stedet for sommerferie-klaer. Litt av en prestasjon i nesten 40 graders varme bare det. Og saa tok jeg minibuss, tolvseter med atten personer i, og satset paa at grensevaktene skulle vaere litt slakke med sjekken.

Men det var de ikke, paa vei inn i landet. Ble dratt ut av bussen og maatte inn paa et kontor og forklare meg om hva i all verden jeg ville i landet deres aa gjoere. Det endte med at jeg maatte betale ny inngangsbillett. Ikke 60 dollar denne gangen, men tre kroner. Til aa leve med.

Saa var jeg inne i landet, med beskjed om aa vaere ut av det igjen foer det ble moerkt. Det var en oppfordring det ble lett aa foelge.

Gikk av bussen i det som lignet paa sentrum i Tiraspol, og tuslet rundt der. Tok bilder og saa meg om, og hver gang jeg tok bilde av et hus med flagg paa toppen saa kom det en liten bataljon og skulle arrestere meg. Etter tredje bygning hadde jeg laert. Loesningen ble aa snakke absolutt ingenting annet enn engelsk, for da ble de litt forlegne, virket det som. Og saa skyndet jeg meg aa ta en kopi av bildet jeg hadde tatt, og saa viste jeg dem at jeg slettet kopien av bildet, og saa var alle fornoeyde, og jeg fikk gaa. Men makan til mas, da!

Det var litt uoversiktlig i byen, og GPS var det forbudt aa ta med inn i landet, saa jeg droppet aa bruke den. For ikke aa gaa meg vill maatte jeg finne paa noe annet. Det ordnet jeg ved aa dunke en fot inn i en betongblokk saa jeg saa stjerner. Etter det la jeg igjen en fin stripe av blod, som jeg kunne bruke til aa finne tilbake til steder jeg hadde vaert. Vondt. Anbefales ikke. I ettertid tror jeg at jeg burde brukt GPSen likevel.

Men altsaa, den trans-dnietriske republikk er ingenting aa skrive hjem om, bare et land aa ha paa lista si. De er klin gaerne, har fremdeles hammer og sigd i flagget sitt og paa annethvert gatehjoerne, og midt i byparken staar en forgylt Stalin. Parken er ellers selvsagt fullstendig gjengrodd og sammenrast. I et hjoerne av den, hvor jeg sikkert heller ikke burde ha vaert, fant jeg faktisk en rull mikrofilm! Hvor spionfilm er ikke det?! Sneik den ned i lomma og har den med hjem. Ser ut som kretstegninger for ett eller annet.

Returen til Moldova gikk akkurat som planlagt. Grensevakta gadd bare saann halvveis aa stikke hodet inn i minibussen og si at naa maatte alle vifte med passet sitt saa han kunne si at han hadde sjekket oss. Og saa var jeg tilbake i den relativt trygge delen av verden.

Varmt og faelt her fremdeles, men i morgen tror jeg at jeg har en loesning paa det ogsaa. Planen er aa dra ut av byen, kanskje finner jeg en solsikkeaaker aa fotografere, men det jeg skal mest er aa gaa i kloster. Et kloster som er inni et fjell, gravd ut gjennom relativt lang tid, og kanskje litt flott. Der maa de vel klare aa holde en jevn og kjoelig temperatur, i motsetning til paa hotellet mitt.

Bjoern

lørdag, juli 30, 2005

Moldohistorier

Jaha. Saa vet man det. Om man ikke gidder aa ordne seg pass paa forhaand for aa faa se Russland, som man maa om man vil til Russland, saa kan man bare moete opp paa grensa til Moldova og faa visum der og da, og likevel faa se noe som er kliss likt Russland.

Eller, helt likefrem var det ikke. Etter en lang og svingete natt paa bussen saa kom vi frem til grensa klokka halv aatte. Da nektet grensevakten oss aa slippe inn, for de skulle ha vaktskifte klokka aatte, og de ville heller at neste vakt skulle gjoere den jobben. Saa der stod vi.

Klokka ble aatte, og en skummel mann kom inn og tok alle passene han fant. Bussjaafoeren satte paa en kassett med den gode, gamle laaten "I've got the power" akkurat da fyren kom inn, og jeg tror ikke det var tilfeldig.

Etter ti minutter kom en fyr med ropert utenfor bussen og broelte "Kan nordmannen Terisan komme ut og legge seg flatt ned paa bakken med hendene i vaeret!!!", eller noe saant. Nordmann sa han i hvert fall, hoeyt, saa alle i bussen gispet. Jeg tuslet ut og fikk beskjed om at jeg maatte til sjefen til sjefen til sjefen for aa faa ordnet visum i en fei.

Sjefen til sjefen til sjefen maatte vekkes, saa det tok litt tid. Men da han endelig var vaaken saa fikk jeg visum, etter at jeg hadde bestukket ham litt. Bestikkelsen var latterlig. Visum koster 60 dollar vanligvis, jeg maatte betale 61. Naar man foerst er hoey tjenestemann saa burde man holde seg for god til aa korrumperes for mindre enn ti dollar, det mener jeg. Men visum fikk jeg.

Saa kjoerte vi inn i landet, og det var ikke helt ulikt Romania. Bare at den foerste bebyggelsen da vi kom ut av militarisert sone var fem store skur hvor de solgte bilforsikring som er gyldig i Moldovia. Det selger de nemlig ikke noe annet sted i verden, sikkert av gode grunner.

Midtstripa paa hovedveien fra grensa og inn til hovedstaden, Chisinau, hadde ikke akkurat vanlig midtstripe. Den bestod nemlig av en remse med groent gress i sprekken mellom betongblokkene som veien er satt sammen av. Fint for hestene, det, saa faar de noe aa spise.

Litt saann etterslep paa dette landet, altsaa. Men saa lenge de har Internet saa er det greit nok.

Tror det holder for naa. Har det bare bra, bortsett fra at det er 35 grader og steiksol. Men saann er det bare.

Bjoern

fredag, juli 29, 2005

Bjoernetjenestemenn

Humm, humm. I tre dager har jeg bodd i Brasov naa, og en fyr som jobber der har drevet og skrytt av at skogen i Transilvania er full av varulver og bjoerner, men alt jeg har sett er noen labbespor. I gaar var siste kvelden her, og fyren sier plutselig "Nei, naa drar vi ut og ser paa bjoernene!". "Haha, ja, det gjoer vi", svarte jeg paa den spoeken.

Og saa dro vi!

Var ikke akkurat snakk om aa dra ut i svarteste skauen heller. Vi kjoerte til et felt boligblokker som ligger i utkanten av byen, og saa stoppet han bilen. "Herifra gaar vi, saa skremmer vi ikke bjoernene", sa han. "Haha, ja, det gjoer vi", svarte jeg paa den spoeken ogsaa.

Og saa gikk vi ut av bilen!

Bare hundre meter senere kom vi frem til noen soeplekasser som ikke akkurat stod slik de skal. Ut av aapningen paa en av dem stakk det en relativt massiv bjoernerumpe. Snart rygget den ut, og jammen var det ikke en hel bjoern inni der. "Naa tror du vel paa meg?", spurte han fyren. Og det gjorde jeg.

Alt vel saa langt, men saa sa han fyren plutselig "Oh shit!". For plutselig kom de tre smaa bjoernungene til bjoernen med den store rompa frem. Og det er ikke noe godt tegn. Saa vi trakk oss noen meter tilbake, veldig, veldig fort. Men artig var det.

Akkurat da jeg trodde at naa vi var trygge saa sa han fyren "Oh SHIT!!!" enda en gang, men naa med tre utropstegn. Fikk litt angst av det, for hva kunne vaere verre? Og saa var det bare at politiet kom cruisende borti veien. For det var superulovlig aa vaere ute om natta for aa se paa bjoernene. Noe borgermesteren hadde bestemt, fordi de hadde bestemt seg for at det antagelig ikke ville vaere bra for imaget til byen hvis turister ble spist opp av bjoern naa og da. Saa vi maatte roemme, og kjoerte fort tilbake til vandrerhjemmet.

Men det var artig, det.

Naa skal jeg bare plukke frem masse smaasedler til aa bestikke meg inn i Moldova med, saa er alt klart for avgang inn i kommunismens land og rike. Blir nok ikke mer skummelt enn bjoernekikking paa nattestid i Transilvania, i hvert fall.

Bjoern

torsdag, juli 28, 2005

Soveromaniaroma

Det er bare så stilig å ta langsomt-toget i Romania. Det er det eneste toget som stopper noe sted unntatt i Bukarest. De fleste togene starter i Bukarest om morgenen, og så kjører de rundt i hele landet, og så drar de tilbake til Bukarest om kvelden. Det virker i hvert fall sånn. De har mer enn nok togstasjoner her i landet, men på de fleste av dem går det nesten aldri noe tog. Eller, det går tog, men bare i full fart forbi.

Kanskje like greit, for det er nesten ingen som får kjøpt billett uansett. Skal man reise med tog må man nemlig til CFR-kontoret, som vanligvis ligger på den andre siden av byen enn der hvor togstasjonen er, og stå i kø. Lenge. De fleste som tar tog i Romania er gamle. Det er ikke fordi de liker det, men fordi de måtte stå så lenge i kø først. Ser du ungdom på toget så har de antagelig arvet billettene sine. Eller så satser de på den andre måten å kjøpe billett på, nemlig å ikke kjøpe billett. I stedet kan man gå rett på toget og sitte der og se uskyldig ut, og når konduktøren kommer kan man gi ham penger og blunke lurt, og så får man sitte der helt til man skal av, eller til konduktøren får råd til nytt svømmebasseng. Eller råd til en pakke rosiner, i hvert fall.

Men altså. Noen tog stopper på vanlige stasjoner. Det er langsom-togene. Og på dem kan man virkelig få sett landet fra togvinduet. På en enkelt stopp vi gjorde på en stasjon i går rakk følgende å skje i løpet av tre minutter: En søvndrukken sigøyner kom vinglende ut av en døråpning i oppkneppet skjorte, han klødde seg i navelen og kikket forundret på hva det nå var han fant der. Atten høns kom kaklende rundt hjørnet, skrek opp da de så toget og rømte tilbake samme vei de hadde kommet. Ei hestekjerre lastet med høy knirket forbi, med bonden sovende oppå høylasset. Hestene visste nok hvor de skulle. Ei jente gikk langs togvinduene med en sur bløtkake hun ville selge. Som om det var det naturligste togsnacket man kunne tenke seg. Fire store karer sloss, mens noen jenter stod rundt og heiet og overførte kampen direkte via mobiltelefon til en eller annen. Og så kjørte vi videre, og sneiet en gammel Skoda ved togbommen. Føreren av Skodaen syntes tydeligvis ikke at det at bommen var nede kunne være et tegn på at et tog var på vei.

Og sånn går no dagan. Var i Dracula-slottet i dag, men det var stusselige greier. Takke meg til fjellene jeg gikk i de to dagene før det. Og JEG HAR FÅTT BILLETT TIL MOLDOVA! Drar fredag kveld. Lykke til. Takk.

Bjørn

tirsdag, juli 26, 2005

Bad Vlad

Nå har jeg kommet meg midt opp i svarteste Transilvania, men jeg må si at det er ikke mye skremmende her med 30 grader og solskinn. Det skumleste foreløpig er helt klart toalettene på lokaltogene. Hvis du syntes at bildene av de rumenske barnehjemsbarna for en del år siden var skumle, så er de altså INGENTING i forhold til hvor grusomme scener som finnes gjemt i hver ende av småtogene her. Det visste jo ikke jeg, så jeg sjokkerte hele kupeen med å erklære at det hadde vært fint om de kunne flyttet litt på geita si, så jeg kunne komme meg ut i gangen for å få kommet meg på do. Ingen hadde hørt om noen som gikk på do på lokaltoget før, tror jeg.

Men de andre togene er helt ok. Jo dyrere billett man har, jo kortere skjørt har togvertinnen i vogna man får sitte i. Litt artig, det der.

Er tilbake i 30-graders-klima, og begynner allerede å lengte tilbake til litt kulde, i hvert fall om natta. En masse bruer har regnet bort, noe jeg egentlig visste, så jeg er ikke sikker på om det lar seg gjøre å komme til Moldova likevel. Men jeg skal helt klart prøve. Ting tyder på at det kan ta litt tid, men jeg har i hvert fall en uke på meg til å dra dit, før jeg må begynne å bevege meg hjemover.

Tilfeldige, artige oppdagelser i gatene her i Brasov i dag:

Reisebyrået Bomtur
Oljeselskapet RomPetrol

Bjørn

søndag, juli 24, 2005

Romaniatisk

Artig reiserute jeg har valgt. Ting blir bare verre og verre, eller sagt paa en annen maate, bedre og bedre. Naa er jeg i Orodea i Vest-Romania, og her har de ikke engang Big Mac, i gatene spaserer folk med skjeive skosaaler, ikke fordi de gaar saa rart, men fordi de har brukt skoene saa lenge, og ute paa engene er det ikke mulig aa se en gjeng sau uten at det staar en gjeter med hund rett bortenfor og passer paa. Enten er det mye ulv her, eller saa er rumenske menn enda rarere enn de ser ut.

Brukte HELE gaarsdagen paa aa tilbakelegge femten mil med jernbane. Eller, det ble en del flere mil, for toget jeg gikk paa gikk foerst til feil sted (JEG gikk paa rett tog, bare saa det er klart), og vips var jeg nesten inni Ukraina, og det hadde nok ikke gaatt saa bra uten visum. Hoppet av i siste liten, men fra den stasjonen jeg da var paa saa var det ikke mye trafikk paa loerdager, nei. Og ikke hadde de minibank eller vekslingsfasiliteter, og ikke hadde jeg ungarske penger, saa jeg ble litt sulten. Til slutt kom jeg meg heldigvis til en by hvor de arrangerte noe som lignet mistenkelig paa Soemna-dagene, og hvor de visste hva kredittkort var.

I dag kom jeg meg bort med foerste mulighet, har faatt nytt stempel i passet, og jeg tok nettopp ut droeyt tre millioner fra minibanken her. Pen bunke sedler, det. Naa skal jeg finne noe aa bruke det paa, og beveger meg mot Transilvania. Har ikke funnet trestake-og-soelvkors-butikken ennaa, men den dukker nok opp etter kirketid.

Og saa har de solsikkeaakre her! Uendelig store solsikkeaakre. Gjoer seg i solskinnet, det.

Bjoern

fredag, juli 22, 2005

Slovakk-i-morgen

Krakow er oppskrytt, og saann er det med den saken. Gamle hus som ER gamle, javel, men ogsaa ufattelig turist-tetthet, som i og for seg ikke er noe problem, men naar det foerer til koe overalt hvor det er noe aa se, da er det ikke bra.

Saa jeg roemte byen. Tok toget opp i fjellet til Zakopane, og oppdaget at der var det akkurat likedan, fullt av folk som hadde roemt fra trengselen i Krakow. Og speidere. Tusenvis av speidere i alle former og farger, som skulle paa fjelltur. Saa jeg roemte videre. Over grensa, til Slovakia, og byen Tatranshka Lomnitsa som var paa den andre siden av det samme fjellet som Zakopane ligger og smyger seg opp mot. Og der var det endelig fred og ro, enda det var paa solsiden av fjellet. Der ble jeg. Foerst dro jeg til Horny Smokovec, som var et fint lite sted aa tusle opp fra, enda det hoeres ut som om byen er oppkalt etter en serbisk krigsforbryter som har gjort karriere som pornostjerne. Saa dro jeg tilbake til Lomnitsa, og tok taubane fra 800 meter opp til 2643 meter og kom meg paa et vis ned igjen for egen maskin nesten hele veien. Det rare med den fjelltoppen er at det nesten ikke er noen som kommer dit, for det er bare plass til 10-12 stykker i den taubanen, og den tar en halvtime tur-retur, men likevel var det en strykerkvartett fra operaen i Venezia som stod paa toppen der og avholdt friluftskonsert. Saa hvis noen syntes de saa meg staa i bakgrunnen og hoere henfoert paa i et innslag i slovakiske Dagsrevyen i gaar, saa saa dere riktig.

Ting koster ikkeno her, og jeg blir litt nervoes av det, saa jeg maa dra videre. Proever aa komme meg til Ungarn i morgen, i dag er jeg i Koshnitze. Tiden gaar og jeg maa rekke Transilvania og helst Moldova ogsaa, og togene deromkring gaar visst laaaaangsooooomt.

I hvert fall. Fornoeyd med endelig aa ha funnet litt ordentlig villmark, om enn med litt taubane og klassisk musikk i. Og saann passe solbrent. Det blir man nemlig selv om det er overskyet, bare man er hoeyt nok opp i lufta, husket jeg plutselig etter en lang dag i fjellet.

Bjoern

tirsdag, juli 19, 2005

Sydpolen

Helt til Sydpolen maatte jeg for aa faa fryse litt igjen. Er i Krakow, men i morgen drar jeg opp i Tatra-fjellene, til Zakopane. Ja, du har hoert om det, det er hopprenn der en gang i blant. Skisted. Paa lokaltoget her henger det fremdeles plakater om europamesterskapet i skiskyting som skal vaere der vinteren 2000. Saa det er klart jeg maa fryse litt.

Skal soeroestover, selv om det visstnok plutselig skulle vaere flom og katastrofe der naa. Bare jeg holder meg langt nok nord i Romania boer det likevel gaa bra. Jeg har uansett fremdeles tid til aa traakle meg forbi eventuelle jordskred og saann, saa bare jeg ikke faar et rett i hodet saa ordner det seg nok.

Krakow er ellers veldig, veldig oppskrytt, maa jeg si. Det er masse gamle hus her, og de ER gamle, i motsetning til alle andre gamle hus i Polen, som bare er gjenoppbygde hus paa maksimalt 50 aar. Men ellers er det ikkeno spesielt med byen, bortsett fra at den er beleiret av turister mer eller mindre aaret rundt. Har ikkeno mot turister, saa lenge de ikke gaar altfor mye i flokk, og det gjoer de her.

I gaar dro jeg til konsentrasjonsleirene utenfor byen her, Auschwitz og Birkenau. Dystre greier, men fint likevel. Og i hvert fall Birkenau er saa voldsomt stor at det meste av parken er utenfor rekkevidde for de fleste turistbuss-grupper, og der ble det ganske saa rolig og stemningsfullt, heldigvis. Litt uggent noen steder hvor det fremdeles ligger menneskebeinsplinter overalt paa bakken, men bare ingen sier til israelerne at det er saann saa unngaar man nok de stoerste kontroversene. Blir nok noen fine bilder etterhvert, for vaeret var superfint der ute. Glemte helt aa spise hele dagen igjennom, saa paa slutten gikk jeg og nesten besvimte. Men det har vel vaert sultnere mennesker enn meg der foer, saa jeg skal ikke klage.

Hm. Vel. Det var det for naa. Lever fremdeles.

fredag, juli 15, 2005

Bunker-Bjørn

Hoi,

Jeg må nesten innrømme at dette begynner å bli en tur for spesielt interesserte. Fagforeningskontoret Solidarnose og liksom-ørkenen ved Østersjøen var greie nok, men så... I går dro jeg til Olzstyn, for å se på en vegg hvor Copernicus for snart 500 år siden rablet ned noen streker for å finne ut at vi går rundt sola, og ikke omvendt.

Og i dag har jeg gått i sju timer rett ut i skogen for å komme til Ulvehiet, eller hva det heter på norsk. Wolfschansse. Hovedkvarteret til Hitler under det meste av andre verdenskrig. Og stakkars Hitler, sier jeg bare. Makan til avsidesliggende teltleir, full av blodtørstige mygg (selv etter MITT blod) og klegg! Greit nok, de hadde solide telt. 8 meter tjukke betongvegger på de bunkersene der. Enorme byggverk, men med de veggene var det knapt nok plass til rom inni. Og alt det på grunn av myggen! Kunne de ikke lagt leiren et annet sted? Jeg fatter ikke hva de tenkte på.

Nå drar jeg til Warzawa, tror jeg.

B.

onsdag, juli 13, 2005

Gdag gdag

Ja, ja. Eller "takk, takk" som de sier i Polen naar de mener "Ja, ja". Eller "klapski", som de sier naar de mener "flip-flop-sandaler". Begynner aa komme bra inn i interrailingen naa. I gaar kom jeg til Gdansk, og fant fort det gode, gamle Solidarnose-kontoret her, hvor begynnelsen paa slutten kanskje kan sies at fant sted i 1982. Skikkelig forfallent skipsverft, men resten av byen ser bedre ut, heldigvis. Men aller flottest er naa naturen, i dag dro jeg opp til nordkysten, til Leba, hvor L-en egentlig har en strek paa midten og uttales "w". Der har de svaere sanddyner, en oerken som bare vokser og vokser, til stor glede for polakker som liker sand og strand. Og for meg, som liker aa loepe rundt i sand generelt, samme hvor i verden den befinner seg.

Skal komme meg nedover gjennom Oest-Europa, men lurer paa hvor langt jeg egentlig kommer. Det er mye mer aa se her naar man foerst har kommet avgaarde og skjoenner at denne delen av kontinentet slett ikke er den graa massen man ellers alltid har sett for seg. Det er litt brunt ogsaa. Neida. Det er masse farger her. Etter mange aar med bare graatt har de gaatt amok med orange, rosa og turkis paa alskens rare byggverk. Og saa saa billig, da gitt!

Hm. Tror jeg maa stikke. Hele resten av Internettkafeen er full av unge gutter som surfer paa porno-sites og nettsteder som "BoysForOldMen", samt en hel braate med unge jenter som sitter og nettdater folk i Vesten paa ubehjelpelig engelsk, ser det ut til. Det er en rar verden vi lever i.

Do widzenya,

Bjoern

søndag, juni 19, 2005

Of things to come...

Nå begynner det å ligne på noe. Siden boka mi vekselvis er for lang, for rar, for bra og for uselgbar, så kommer den sannsynligvis ut slik som jeg vil ha den. Litt mer jobb på meg, men sikkert verdt det. Blant annet må man lage forside. Kanskje noe sånt:

onsdag, mai 18, 2005

Charter-Bjørn

Sånn. Da var det overstått. En uke med strand, middelalderby, ruiner og utrolig mange gresshopper i fjellet. Rhodos var omtrent som forventet. Eller, du kan egentlig gjøre deg opp din egen mening. Bare se på bildesiden for turen.

En liten forsmak:


Og snart er det sommer her hjemme også!

Bjørn

lørdag, april 30, 2005

Knas

Noen ganger blir vinduer bare finere når de knuses litt.

mandag, april 11, 2005

Å holde en blog i live

Jeg har egentlig ikke noe nytt å melde, men bare så ingen skal tro at denne bloggen skal slettes eller noe, så kan jeg jo legge inn enda et bilde her.



Fortsatt god vår!

torsdag, mars 17, 2005

Galleriet er åpent!

Sånn. Det tok bare nesten uendelig mange timer å få orden på saker og ting, men nå er det endelig klart. Bare å kikke på bildesidene fra turen og oppdage at Amazonas kanskje ikke var akkurat slik du hadde forestilt deg det. Eller kanskje var det det. Fortell meg gjerne hva du fant ut.

Bilde-Bjørn

søndag, mars 13, 2005

Dovendyret

Hele reisefølget kom trygt hjem fra Brasil, og nå sitter jeg og prøver å få noen av bildene jeg tok underveis til å bli representative. Som lovet er her selveste Dovendyret som stupte fra timeteren litt ufrivillig. Det er omtrent sånn jeg ser ut for tiden, mens jeg lar inntrykkene fra Amazonas synke inn.



Bare et par uker til nå, så er sikkert alle bildene klare.

torsdag, mars 03, 2005

Blizzard!

Gleder meg virkelig til aa komme hjem, ja. Sjekket nettopp inn her i Sao Paulo, og om portugisisken min virkelig har tatt seg opp underveis saa mener jeg virkelig at hun sa at vi blir en hel del timer forsinket pga snoestorm i Amsterdam. Herlig.

Saann kan det gaa. Og mens vi venter er vi noedt til aa spise og drikke saa mye vi orker her paa flyplassen. Maria og Alexander har allerede sittet og drukket i Sao Paulo i hele dag, det var det eneste de turde aa gjoere i denne enorme og skumle byen, saa naa blir det nok stemning over Atlanterhavet, ja.

Men, hm. Jeg er altsaa forsinket, og det er derfor jeg eventuelt ikke tar kontakt med folk paa fredag, som avtalt. Men jeg har det bare bra.

tirsdag, mars 01, 2005

Enden er nær!

Siste holdeplass foer flyet hjem er naadd. Jeg er i Curitiba, en by hvor gatefeierne jobber 24 timer i doegnet for at byen skal vaere den reneste i landet. Som om det var noen prestasjon i Brasil. Det er uansett ikke det jeg kom for. Mitt maal er aa ta toget ut til kysten herifra, en visstnok superfinfin tur gjennom bakkar og berg og masse bruer og fjell og saann. Saa det gjoer jeg i morgen.

Kan trenge en harmonisk togtur naa. Siste dag i Florianopolis ble litt traumatisk. Tuslet uskyldig paa min vei langs oestkysten der, fra strand til strand. Mye fint aa se paa, baade av natur (type Monkey Island 2) og folk (type ketchup-sang-videoen). Men. Foer jeg gaar videre maa jeg forklare en ting. Capoeira.

Capoeira er en saer form for kampsport, noe slavene i Brasil startet med for aa faa ut aggresjon og sikkert for aa forberede seg paa en mulig voldelig revolusjon. Slossingen er forkledd som dans, med tilhoerende sang og musikk. Akkompagnert av en gjeng raringer som spiller paa vaskebrett og langkost stiller kamphanene seg opp mot hverandre, og saa begynner de en langsom kamp, med massevis av foetter og armer som fyker opp og ned og rundt den andre, men uten noen beroeringer. Det er relativt mye skreving og hjulslaaing i denne sporten, og det er sikkert estetisk vakkert etter manges mening. Sporten kan observeres i en merkelig, mindre estetisk avart i Frognerparken om sommeren, hvor amatoerer baeljer falskt og loefter paa beina med relativt lite grasioesitet, og kaller det capoeira.

Saann. Da vet alle hva capoeira er.

Og der jeg gikk, saa fant jeg plutselig meg selv paa en nudiststrand. Det gjoer meg normalt ingenting, nudister er aalreite dyr, de, bortsett fra at det er utrolig teit med disse gamle mennene som staar og kikker og viser seg frem saa godt de kan paa en gang, i stedet for aa ligge ned og sole seg som normale mennesker. Saa altsaa. Nudister er ok. Capoeira er ok. Nudister som bedriver capoeira er IKKE ok. Jeg gikk rett paa en stor gjeng som drev med nudistcapoeiraoppvisning, og kommer til aa ha mareritt om det i lange tider fremover.

Saa er dere advart, om dere har tenkt dere paa nudiststrand i Brasil noengang.

Hjemme til helga.

søndag, februar 27, 2005

Endelig ved havet igjen

Saann. Naa er det bare litt vann mellom meg og jobben og saann. Ganske mye vann, saa avstanden er fremdeles betryggende, men det er litt toeft at Atlanterhavet gaar helt hit, og enda litt lenger ogsaa. Det tok ikke lang tid fra jeg kom hit til Florianopolis foer jeg laa i vannet og hikstet saltvann. Fint til en avveksling med badevann uten krokodiller og saann der bitteliten fisk som kan svoemme opp urinroeret og eksplodere.

Endelig har jeg kommet til et sted hvor bikiniene faktisk har den stoerrelsen som alle som har vaert i Brasil skryter av at bikinier har i Brasil. Tydeligvis et kystfenomen, saann der tanntraad-bikini. Artig, det.

Har bare et par dager paa meg til aa bli solbrent naa, saa jeg jobber hardt med saken. Ganske enkelt. Sola steiker, og innimellom lyner det noe helt for jaevlig, saa jeg blir nok svart eller roed eller noe ganske snart.

Ikke stort mer aa si, tror jeg. Fin tur. Og Maria og Alexander har det bra i Rio, sier de.

fredag, februar 25, 2005

Om aa ta bilder

Naa er det under en uke igjen, men saa har vi gjort alt vi hadde haapet aa rekke ogsaa, saa resten blir en slags bonus. For aa rekke over mest mulig har vi naa delt oss inn i to grupper, Maria og Alexander i den ene og Bjoern i den andre. Turtelduene drar til Rio og kjoeper saa smaa badeantrekk som overhodet mulig for saa aa mingle med lokalbefolkningen. Bjoern forsker paa hvordan livet paa nattbussene i det tyskdominerte, sydlige Brasil arter seg.

Siden sist har man floeyet til Foz do Iguacu, akkurat der hvor Brasil, Argentina og Paraguay moetes. Attraksjonen her er en hel masse vann, en 3 kilometer lang fossevegg som braaker forferdelig. Det var fint og det var flott, men det ble litt trist ogsaa. For etter aa ha reist og reist og knipset og trikset i tre uker, kom det plutselig en fyr og tok bilder. Droeyt 500 stykker. Paa minnebrikken som laa i kameraet til Maria og Alexander. Og kameraet ogsaa. Saa de ble naturlig nok litt lei seg. En uke i Rio og tilgang paa mine fantastiske bilder fra noeyaktig samme tur hjelper forhaapentligvis litt, men humoeret fikk seg en troekk.

Nuvel. Jeg tror jeg skal ta bussen til Curitiba, eller kanskje Florianopolis, og saa skal vaeret bli bedre, og saa skal alt bli fryd og gammen.

tirsdag, februar 22, 2005

Here be my swomp!

Det maa jeg si, at brasilianerne er virkelig gode paa aa lage sumpomraader. Naa er vi tilbake i Cuiaba, en by paa stoerrelse med Oslo innbyggermessig, men paa stoerrelse med Jan Mayen naar det gjelder aapne spisesteder etter klokka 19, saa naa er jeg litt sulten.

Alle er friske, og vi er ikke lenger roede av solbrenthet. Naa er vi roede fordi myggstikkene sitter saa tett. Men det var det verdt.

Pantanal er et superfint, fredet omraadet, hvor man kan kjoepe seg et hektar med paradis, inkludert saa mye mygg man vil ha naa i regntiden, for bare cirka 1700 kroner. Man maa bare kjoepe minst tusen hektar i slengen, og gjerne noen cowboyer i tillegg for aa holde gjerder og kyr vedlike. Men paa en saann gaard kan man ha det veldig fint, slik vi har hatt det naa.

Dagene har gaatt med til aa svoemme sammen med pirayaene (igjen), og aa svoemme sammen med kaimaner, som er krokodiller, og aa ri paa hest helt til halebenet ble stort og oemt. Og saa har vi gaatt tur i skogen, hvor det var jaguar og tapir som vi ikke saa. I stedet saa vi bare dritten etter dem. Til gjengjeld fikk vi se tukaner som hadde nebb like lange som kroppene sine, maurslukere, kjempesuperduperrotter paa en meters hoeyde (flodsvin, heter de egentlig), rhea-strutser, kolibri, sumprev, hauker, papegoeyer, solnedganger, kald drikke i kjoeleskapet, 35 grader i skyggen, frosk paa do og indiske kyr som virket veldig forvirrede over aa ha saa mange krokodiller svoemmende rundt seg der ute i sumpen. Artig det.

Har passert 700 foto, saa det er bare aa glede seg til fremvisning av feriebilder naa.

Skulle bare oenske at ikke alle klaerne mine stinket saa jaevlig.

Bjoern

torsdag, februar 17, 2005

Ville veier

I hvert fall er det ikke akkurat enkelt aa krysse Brasilia til fots en del steder. Men vi har gjort det, og vi har overlevd. For min del mye takket vaere at akkurat da to skumlinger skulle overfalle meg saa dukket det opp fra ingensteds tre politibiler, og ut spratt det tolv bevaepnede karer som la skumlingene i bakken og ristet strengt paa hodet da de saa at jeg plukket frem kamera for aa forevige begivenheten.

Her i byen er det bare aa tusle rundt og se paa rare hus og skulpturer, og det trenger man ikke mer enn en dag eller to til aa gjoere. Det har vi gjort, og naa er vi paa flyplassen og venter paa flyet til Cuiaba, hvor det nok er betraktelig mer landlig, for ikke aa si sumpaktig og oversvoemmet. Men fint, sikkert, paa sin maate.

Alt vel, altsaa, bortsett fra at det er dyrt med Internet paa flyplassens business center, saa naa er det over og ut herifra.

tirsdag, februar 15, 2005

Belem-rett

Til slutt kom vi frem til Belem, og det med hele fire timer til gode foer vi maa vaere paa flyplassen for aa komme oss til Brasilia. Veldig bra timing til aa vaere saa utrolig lite planlagt.

Alle er friske, omtrent, og resten av turen blir lett match i forhold til jungeltur og fire dager sammen med kakerlakkene og regnskyllene paa baaten paa Amazonas. Jeg kjoepte meg mange nye venner ved hjelp av ballonger til barna og demonstrasjon av GPS til de voksne. Saerlig kapteinen holdt paa aa gaa i spinn da han saa at jeg hadde en maskin som visste hvor vi var ENDA DET VAR HELT MOERKT UTE! Men saa er det jo litt rart ogsaa, egentlig.

Jeg skulle egentlig vaert paa en annen baat enn Maria og Alexander, men det meste lar seg ordne med velvillige brasilianere, saa da fikk jeg bli med dem likevel. Like greit, egentlig, for baaten jeg egentlig skulle vaert med hadde sunket for en stund siden og 70 mennesker hadde doedd. Men de hadde altsaa klart aa fiske den opp og satt den i trafikk igjen naa, og for alt jeg vet er den kanskje like trygg.

Om Amazonas er det ikke saa voldsomt mye aa si. Veldig mye groent aa se, og en og annen delfin som er oppe og puster ved siden av baaten. Kommer man naert skogen er det plutselig lassevis av rare insekter ombord, og Maria hyler. Flere steder langs elva kom det plutselig masse indianere i smaa trekanoer ut av skogen og padlet rett mot baaten vaar. De var ikke ute etter aa ta oss, men ulte og skrek og vinket og skulle ha oss til aa kaste mest mulig hva som helst ut til dem. Det fantastiske var at folkene paa tredje klasse paa baaten, det er hengekoeyer som henger TETT, de kastet ut hundrevis av poser med klaer og mat til indianerne. Det kan umulig vaere et innfall de fikk, men ting de hadde med seg nettopp for aa gi til indianerne. Og det synes jeg var fint aa se at folk paa tredje klasse gjoer. Selv hadde jeg ikke stort som egnet seg til aa kastes ut i elva, men jeg kjoepte en haug med potetgullposer ombord og fordelte dem jevnt utover Amazonas.

Nuvel. Snart finner vi vel en taxi og drar paa flyplassen og sjekker inn og stinker verst av alle paa hele flyet. Det var dusj ombord paa baaten, men den bragte bare med seg brunt elvevann, draapevis, saa det var begrenset med hygienepleie, ja. Men artig.

lørdag, februar 12, 2005

Dramazonas

Eller, saa veldig dramatisk er det visst ikke. Etter aa ha kommet oss tilbake fra jungelen, hvor Alexander hadde vaert litt syk, saa ble Maria litt sykere, og saa ble Alexander sykest. Det saa ut som om det var best for ham aa holde seg i ro litt, saa Maria og han ble igjen for aa bli friskest mulig og paa en eller annen maate komme seg til Brasilia over helga, mens jeg fant en baat paa Amazonas. Eller baat og baat. Den floet i hvert fall. Over av folk dormende i hengekoeyer.

Jeg hadde kjoept lugar til minst to personer, i tilfelle Alexander plutselig skulle bli superkjapt frisk, men det skjedde jo ikke. Saa dermed hadde jeg egen lugar, og det var det bare jeg og kapteinen ombord som hadde, mens resten av passasjerene hang paa dekk. Sjelden har jeg blitt sjekket opp heftigere. Tydeligvis fungerer egen lugar med plass til et par stykker til voldsomt tiltrekkende paa brasilianske berter paa baattur. De blunket og smilte og spurte og grov, og etter moerkets frembrudd torde jeg nesten ikke bevege meg ute paa dekk, for der vandret hendene deres veldig loessluppent rundt. Men det gikk bra. Var god laas paa doera.

Aa reise paa Amazonas er ellers ganske fint, men ogsaa ganske ensformig. Er halvveis naa, og skal ta resten med start soendag morgen. Kommer frem til Belem med noen timer frem til flyet til Brasilia skal ta meg videre.

Eller, oss videre, tror jeg. For Maria har faatt liv i Alexander igjen. Feberen ble stadig hoeyere, og til slutt dro hun ham med seg paa sykehus, hvor hun fant en lege som hadde en kompis som kunne litt engelsk, og saa ringte legen til ham og saa hadde de tolk via telefon. I all sin legeforstand kom de etter diverse proever frem til at Alexander maatte faa i seg mer vann, og under over alle undere, det raadet fungerte visst. Etter innfoering av en liter vaeske intravenoest, sammen med en haug medisiner, saa ble han fort bedre. Saa naa kommer de paa ekspressbaat etter meg, og vi gjenforenes forhaapentligvis lykkelig i Belem.

Det er veldig varmt her, synes jeg. Fikk rom med vifte og utsikt rett mot Amazonas for hm, 45 kroner. Inkludert frokost. Lavsesong-Brasil er overkommelig.

onsdag, februar 09, 2005

Vi lever!

Saann. Da har vi bodd i jungelen, og det gikk ganske bra. Kanskje har vi ikke faatt malaria engang. Men en del myggstikk. Og kanopadlesaar i hendene. Men det var det verdt.

Ved siden av pingvinen har jeg faatt et nytt favorittdyr. Dovendyret. Hvis man naa klarer aa mixe genene til de to sammen saa trenger vi ikke kjoepe TV for aa hygge oss i sofaen om kvelden lenger. Man kan kjoepe en dovin eller et pingdyr i stedet. Vagging i slow motion maa bare bli bra. Men jeg synes litt synd paa dovendyret vi fant. Vi fant det i et tre ved elva, og den ville guiden vaar klatret opp og skulle hente den ned. Dessverre var det utrolig langsomme dovendyret litt for raskt for guiden vaar, saa det klarte aa bite ham, og boms falt dovendyret i elva. Det er ikke saa bra, for pirayaene liker dovendyr. Men vi fikk dyret opp av vannet i tide, og ansiktet til et dovendyr som nettopp har stupt fra timeteren er noe av det klokeste jeg har sett i hele mitt liv. Foto foelger naar jeg kommer hjem.

Vi er tilbake i Manaus naa, midt i jungelen, og i natt var det slutten paa karneval. Hundre tusen brasilianere danset jungeldans med trekkspill rundt oss. Ikke mye som minner om samba her i jungelen, men det var lett aa la seg rive med likevel. Noen sedler som Alexander hadde i lomma ble veldig medrevet, i hvert fall. Dem ser vi nok aldri igjen.

Fint vaer, saann der regntid. Har ikke blitt vaate ennaa. Naa blir det antagelig fire dager i baat paa elva, ned til Belem. Elva er forresten 60-80 meter dyp (og noen kilometer bred!), saa det kan godt hende at vi drukner hvis vi synker likevel. Bare saa det er oppklart.

Aner ikke hvordan Internet-tilgangen blir fremover, men paa baaten er det ikkeno og i Amazonas-jungelen var det ikkeno, saa ikke forvent for mye nytt herifra foer en gang rundt Brasilia paa planen i forrige posting.

Fortsatt godt skifoere til alle dere hjemme!

Bjoern

torsdag, februar 03, 2005

Reiserute

Her er "planen" for omtrent hvor vi skal være når. Vi har et sett flybilletter som gjør at det nok kommer til å bli sånn cirka disse tidene, men vi får nå se. For at alle hjemme skal kunne sove godt om natta har jeg tatt med flyrutenumrene vi bruker, sånn at dere kan sjekke oss tilbake til livet etter hvert som meldingene om brasilianske flystyrter eventuelt begynner å dukke opp i nyhetene hjemme.

Om vi bare klarer å stå opp i tide til å rekke før-klokka-fem-flytoget til Gardermoen, kommer vi til å være i Sao Paulo (med KL0797) i 20-tiden 3. februar. Etter å ha bestukket passkontrollørene blir vi kjørt av en innfødt til et hotell Express Inn, som er ironisk, for tidlig neste morgen skal vi i ekspressfart ut derfra, for å rekke formiddagsflyet (RG2200) til Manaus, midt i svarteste Amazonas.



I Amazonas skal vi se spørrende på karnevalsfeiring og finne noen som vil ta oss lengst mulig ut i regnskogen raskest mulig. Nærmere melding følger, i hvert fall hvis vi ikke forsvinner i jungelen før jeg er på Nett igjen.

Når/hvis vi kommer tilbake til Manaus, er planen å ta hurtigruta nedover elva, drøyt hundre mil eller så, til Belem. Synker båten er det ikke så nøye, for vi sover sikkert i hengekøye på dekk, og da våkner vi jo i verste fall bare flytende noen mil lenger ned i elva senere på turen. Dessuten er det ikke så dypt i elva, så kanskje det bare blir en liten forsinkelse mens vi øser litt.

Uansett, fra Belem er det via luftfarkost (RG2267, 15. februar) til Brasilia, som ikke er en ost selv om Norvegia er det. Det er derimot en stor by som ikke bare rimer med, men som også ser ut som et fly. Nærmere forklaring følger senere.

Som de arkitektignoranter og barn av villmarken vi er, finner vi snart veien tilbake til naturen. Det skjer med fly til Cuiaba (17. februar, RG3805), og så båt eller jeep videre ut i Pantanal-sumpen, alt etter hvor mye det har regnet i det siste. Der har de mange rare skapninger, for eksempel 1 meter lange marsvin (nam-nam!) og den der fisken som svømmer opp urinrøret hvis man urinerer mens man står godt nedsenket i elva. Det blir nok artig å prøve.

Etter å ha fått fisken ut igjen er det enda en gang litt flyging, (RG3805 igjen, via Sao Paulo og RG3557 den 22. februar) til Foz do Iguacu. Det er stor foss, det. Den er så stor at den ligger i både Brasil, Argentina og Paraguay på en gang. Vi får se hvor mange stempel i passet det blir av det.

Siste flytur før man drar hjem er fra Fozzen til Rio de Janeiro (RG2250, 25. februar). Den flybilletten kostet 19 kroner, så avhengig av værmeldinger og hva man har mest lyst til å gjøre mot slutten av turen så er det ikke helt sikkert at alle er med på den flighten, men det rapporterer vi nærmere om her etter hvert.

Så sånn er det.

Bjørn