fredag, november 20, 2009

I Drageberget!

Hoho! Jeg er fremdeles i live og på tur, ja! Men jeg har vært nære på å dø mange ganger i det siste, kan dere tro. For eksempel da jeg var innom turistinformasjonen i Pretoria, og damen spurte "Can you tell me what is your country, please?", hvorpå jeg tydeligvis svarte "No way!" i stedet for å si navnet på et land hun hadde hørt om. Hun ble sinna, gitt.

Det gikk likevel bra til slutt, i motsetning til hvordan det har gått med gjengen på æreskirkegården i Pretoria. For det første så døde de, og for det andre er de godt i gang med å bli helt glemt. Hero's Acre, heter det, men de nedgravde beboerne er ganske falmede helter nå. Ikke så rart at de som vant boer-krigen ikke minnes med glede av det nye herrefolket, kanskje, men det var i hvert fall bare jeg som var innom der den dagen. Jeg måtte klatre over en murvegg og finne en port som ikke var låst for å komme meg inn, så akkurat det var kanskje ikke så rart. Vel inne møtte jeg Kruger, Pretorius, Verwoerd og andre skjeletter, med utrolig forfalne gravsteiner og beplantning generelt. Rare greier.

De har forresten Pan-Galactic Gargle Blaster på menyen på Eastwoods Bar i Pretoria. Greit å vite for fans av Douglas Adams.

Men jeg dro jo ikke til Sør-Afrika for å dra til Sør-Afrika, så jeg reiste fort videre til Lesotho. Via Sani-passet, et sted som ikke passer inn i Afrika i det hele tatt. Fjell-lufta der oppe (2-3000 meters høyde) fremkalte rare drømmer. Dit kom jeg etter at det hadde blitt mørkt, og så brukte jeg en hel natt på å gå rundt i drømme i fjell som så ut som forsteinede gigant-bavianer, befolket av de der firkantfolkene fra en gammel Donald Duck-historie. Da jeg endelig våknet til virkligheten var det bare tåke overalt. Men jeg gikk på tur, ja.

Jeg så meg ut Ndlovini, en ganske heftig topp med super utsikt. Når det faktisk er utsikt, vel må merke. Jeg satset på at det ville det bli, men i stedet ble tåka bare tjukkere og tjukkere etter hvert som jeg gikk høyere. Det var bra at jeg ikke gikk sammen med noen, for de hadde sikkert fått panikk i så fall. Alt gikk fint, for jeg har jo stedsans. I hvert fall helt til det kom en utrolig flott gresshoppe i intense røde og blå farger. Den måtte jeg jo kravle rundt i mosen og kikke på en god stund. Da jeg var ferdig med det og reiste meg opp ante jeg ikke hvor jeg var lenger, for det var bare ti meter sikt, og alt så likt ut i alle retninger.

Så da gikk jeg i alle retninger i noen timer, etter hvert mens jeg øvde på hva jeg skulle si til redningsfolkene når de kom. Men på en eller annen måte kom jeg meg ned igjen. Dessverre ikke før en time eller så etter at jeg hadde mistet følelsen i lillefingrene, men likevel en god halvtime før det ble stupmørkt. Alt kan fikses av en varm dusj, og så var den dagen ferdig.

Så det var jo artig, men det flotteste siden sist er likevel uansett Lesotho. Det er for mye å fortelle om derfraher, men det kan fint oppsummeres sånn: JØSSEBALL!!!

70 år gamle Matthew guidet meg rundt og kjørte Land Rover som en gud. Det må man for å komme gjennom Sani-passet. Sjekk YouTube for Sani Pass-filmer, så finner du sikkert mye moro. Fyren viste seg å ha blitt laget program om av National Geographic, så ting tyder på at han kan sine ting. Han snakker språket i Lesotho, han vet hvor marihuanaåkrene befinner seg, han vet hvor de sjeldneste fuglene hekker, og han fant bra steder for meg å bo og besøke.

Jeg ble så glad i Lesotho-folkene, som bor så høyt oppe at det kan bli snøstorm der når som helst, for eksempel mens jeg var der, at jeg la igjen alle varme og vindtette klær jeg tok med meg på denne reisen der. Så nå er jeg i Sør-Afrika, fremdeles i Drakensberg, og jeg fryser litt. Men snart skal jeg til Mosambik.

Bjørn, for I pose og sekk, Dragefjellene, Sør-Afrika.

fredag, november 13, 2009

I Oppnedland

Da er jeg på plass i Pretoria, og foreløpig går alt bra. Planen videre begynner å ta form. Søndag tar jeg buss til fjells (Sani Pass på grensa til Lesotho), og der i området blir jeg i en uke. Så er det buss eller hesterygg tilbake til Johannesburg for å hoppe på en tur rundt i Mosambik. Jeg risikerte nettopp liv og lemmer ved å gå i en minibank og ta ut tjueni lokale gjennomsnittsårslønner for å betale for den turen. Jeg har kvittet meg med pengene nå, så da er jeg vel relativt trygg igjen.

Jeg trenger egentlig ikke å ta buss. I stedet kan jeg jo gjøre som de innfødte og bare kapre og stjele en bil. Jeg har lagt igjen sertifikatet hjemme, men det gjør ingenting. For 150 kroner og et passbilde kan man i følge oppslag på trærne utenfor her kjøpe seg "kjøreopplæring" og få utlevert lappen. For den samme summen kan man på oppslaget ved siden av få utført en abort. Jeg reagerte litt på at det er Doctor Maama Mia som står for utførelsen, men det påstås at det er 100 % safe and 100 % pain free, og det inkluderer Womb Cleaning and Blood Detoxification, så da må det vel være bra.

Skulle noe annet feile, så står Dr. Kaasa til disposisjon. Jeg antar utifra navnet at han er norsk. Han er i hvert fall en mester i spirituell og alternativ terapi. "Born with mystical powers, he is a leading spiritualist in the world!" Blant spesialitetene hans kan nevnes:

- Assist single persons get partners in a short time
- Ensure you get the promotion you have long deserved at work
- Remove the black spot in your hands that keep taking away
- Solve weak erection
- Read and tell about your problems before mentioning them
- Mysterious pains

Hva skal man egentlig med reiseforsikring når man har sånne folk rundt seg?

Ikke vet jeg. Men det er i hvert fall ingen grunn til panikk ennå. Og det er jo bra, for jeg har fremdeles nesten fire uker igjen å reise.

Bjørn

onsdag, november 11, 2009

Jeg trekker sørover

Ja! I morgen tidlig flyr jeg avgårde. Jeg er klar for å oppleve Sør-Afrika på godt og vondt, fjellene i Lesotho og hvalhaiene som svever gjennom havet langs kysten av Mosambik. Og sikkert se og gjøre noen andre ting også. Men jeg skal ikke fly til Matekane lufthavn, det har jeg bestemt meg for...

Photo from Wikipedia.

Foreløpig er ingenting i boks, men jeg kommer antagelig til å bli med på en eller annen form for gruppeturer, for å få med meg mest mulig i løpet av de fire ukene jeg har denne gangen. Delvis er det for å føle meg trygg. Afrikanske rovdyr av alle slag foretrekker å velge sine ofre blant individer heller enn i flokker. Jeg skal passe på at samme hvilken gjeng jeg slutter meg til, så skal jeg hverken være det letteste byttet eller den mest langsomme sprinteren.

Selv om jeg ofte heller velger krevende enn lett når jeg reiser, så gjelder ikke den regelen for reiser i Afrika. Å reise der er et helt annet spill enn det å reise hvor som helst ellers. Du har krevende, og så har du afrikansk krevende. Å krysse en grense er ikke nødvendigvis bare en enkel prosess der. Offentlig transport finnes alltid, men den har neppe noen rutetabell. Du kan måtte sitte lenge og vente på at bussen kommer. Og så må du vente enda lenger på at den skal fortsette.

Til sist så er det sånn at Afrika er svært, og høydepunktene har gjerne enorme områder med ikkeno mellom seg. Til å komme gjennom transportetappene kan du enten reise direkte i en gruppe med en farkost som antagelig ikke bryter sammen underveis, eller du kan bruke en kombinasjon av et utall minibusser som kanskje går den veien du hadde tenkt, og som kanskje eller kanskje ikke bærer med seg nye og spennende varianter av ett eller annet virus.

Denne gangen kommer jeg derfor antagelig til å velge lett. Men da snakker vi altså om afrikansk lett, ikke vanlig lett.

Forhåpentligvis får jeg snart muligheten til å beskrive nærmere her i bloggen hva jeg mener med det.

Sala kahle!

fredag, november 06, 2009

Nesehorn og ville elefanter

Da kan de velfødde marsvinene i Andesfjellene og alle burmesiske opposisjonelle med angst for svømmende turister puste lettet ut, for jeg kommer ikke deres vei med det første. Jeg skal knapt så mye som ut av min vanlige tidssone. I neste uke tar jeg flyet til Johannesburg, som er et usedvanlig lite hyggelig sted å være. Derfor reiser jeg nok raskt videre, men jeg vet ennå ikke helt til hvor.

Et hett tips er likevel at jeg reiser til der Hoa og Babu bor. Etter noen raske undersøkelser fant jeg nemlig en reiseskildring derfra, skrevet av Thorbjørn Egner, og der står det blant annet:

Og kongen var så veldig glad og alle var så glade
Og kokken bakte sukkerbrød og laget sjokolade
Så danset de den hele dag til kongens store velbehag
De danset både swing og hot, for det gjør en ekte hottentott

Jeg er litt usikker på hvordan man danser både swing og hot, men ellers høres det jo ut som selve oppskriften på gode dager.

(Bilde med Creative Commons-lisens lånt fra Andrew Ashton)


For å komme dit må jeg antagelig dra til Lesotho, et land helt omringet av Sør-Afrika. Det er på størrelse med Belgia, men takket være sin beliggenhet er det et land som er enda mer ignorert av verden enn Belgia er. Jeg så landet på avstand da jeg reiste i Sør-Afrika med buss, og jeg fikk straks lyst til å hoppe av bussen og gå opp i fjellene der i stedet. Den gangen hadde jeg ikke tid til det, men nå...

Det passer i grunnen greit med en tur innom Sør-Afrika nå, for tropehjelmen min begynner å bli utslitt. Det er ikke mange steder man kan kjøpe en ny sånn nå til dags, men der kan man det. Bare man ikke bryr seg om hvor teit man ser ut med tropehjelm på hodet, så er det et veldig praktisk hodeplagg i stekende sommersol, som de antagelig har en del av for tiden på den sydlige jordhalvkule.

Flybilletten bidro også til avgjørelsen. Den koster 5542 kroner, mye mindre enn jeg betalte for å fly dit i 2002. Rare greier. I tillegg var det sånn at 1 sør-afrikansk rand kostet cirka akkurat 1 norsk krone da. Nå får jeg den for 75 øre. Jeg får nok brukt penger så det holder likevel, men jeg kan trolig regne med å få enda mer igjen for det denne gangen. Hurra.

Etter å ha gått og ridd rundt i Lesotho-fjellene skal jeg kanskje prøve å få med meg litt Mozambique også. Det tar nesten to uker å utvikle malaria, og hvis jeg nå først skal få det, så har jeg lyst til å være hjemme igjen før det bryter ut for fullt.

Eller kanskje jeg gjør noe helt annet. Først skal jeg kjøpe tropehjelm, og så tar vi det derfra. Kanskje det kommer oppdateringer underveis her, men det er sannelig ikke sikkert at det blir mange av dem. Jeg har fått tak i adressen til de tre nettkaféene i Lesotho. Alle ligger i Maseru, som er hovedstaden i landet og mest kjent for at der er det ingenting å gjøre.

Nå var det sikkert veldig mange som fikk lyst til å dra til Lesotho, og da er det bare å hive seg med! #8D)

Jeg kommer hjem igjen når dere har bakt lussekatter.

Bjørn

onsdag, november 04, 2009

Skulle du ha sett!

Ja-a... Da har jeg gjort det som skulle gjøres her til lands før jul, inkludert å vaske bak do. Dermed må jeg jo finne på noe å gjøre. Helst noe litt ordentlig, og nei, jeg gidder ikke komme hjem til noen av dere og gjøre husarbeid eller passe unger eller bare se litt på noen dataproblemer.

Da kan dere jo gjette hva jeg antagelig finner på? Reise litt, kanskje? Ja, det tror jeg jammen jeg skal prøve.

Men hvor? Jeg vet ikke! Egentlig har jeg mest lyst på Sør-Amerika, men jeg har ikke funnet en superbillett dit ennå. Derimot går det an å få to-tre uker i Thailand for under 5000 kroner nå, og det er jo ikke verst. På den tiden kan man rekke innom både Burma og Laos, og der har jeg aldri vært.

Og så har British Airways et veldig bra tilbud på Johannesburg i Sør-Afrika, bare man bestiller denne uka. Så det kan det fort hende at jeg gjør. Der ligger både Lesotho (ja, det er et land, ikke et bilmerke) og Mozambique innenfor rekkevidde, og begge dem har jeg lyst på. I tillegg er tjukkeste Safariland rett i nærheten, og nå har jeg ikke sett rare dyr i skogen på snart et år.


Jeg bestemmer meg nok i løpet av kort tid. Og i mellomtiden tar jeg også imot andre forslag med entusiasme og glød.

Heldigvis er det ikke sånn at man må reise langt bort for å oppdage rare ting. Så sent som i dag fant jeg en skikkelig raritet i postkassen. Den var nok lagt feil. Jeg tipper at den skulle til en veldig gammel nabo jeg har, men jeg tviler på at han kommer til å se at han mangler noe. Det var nemlig "Et blad til deg fra Norges Blindeforbund", med det fengende navnet "Alt om Syn", undertittel "En gave til dine øyne".

Blindebladet, altså! Haha, tenk det! Pent innpakket i plast, for å få med følgende reklamebilag: "Verdens første alt-i-ett barbersystem for kvinner! Tilsett kun vann". Og en brosjyre for noe magisk medisin mot ømme og stive ledd, hilsen Homøopat Geir Lund. Ojojoj. Ingen tvil om at dette ikke var til meg, nei.

Jaja. Du lurer sikkert på hva det står i Blindebladet? I likhet med de fleste som mottar bladet, tenker jeg. Hoho. Vel, de har en stor sak om at hvis man er blind så kan man lære smarte triks av en mobility-instruktør for å kompensere for tapt syn. Mobility-instruktør er den dårligste yrkestittelen jeg har hørt på ganske lenge, selv om de sikkert gjør en god og viktig jobb. I dette tilfellet lærte de Tore Strømøy å gå med stokk. Han er jo ikke blind, så det var litt uklart hvorfor han måtte lære det, men han trenger vel alle triks han kan få for å finne forsvunnede personer, kanskje. Etter bildene i artikkelen å dømme bør alle som føler redsel for å bli oppsøkt av Tore på sporet heretter begynne å gå med leggbeskyttere.

Dere kan få ett av tipsene han også fikk. Det gjelder middagsspising: "Det var vanskelig å spise fiskepudding og potet uten å se noe. Men jeg lærte at det går an å skille rettene. Jeg ble tipset om at det går lettere hvis jeg deler potetene i to med den flate siden ned." Bra tips!

Ellers har de gående en kåring av årets søteste førerhundvalp, og det er rikelige mengder med reklame for sterke lamper, optikere, dyrefôr og diverse innen veldig alternativ medisin. Jeg stusset litt over at bladet ikke har noen seksjon for kontaktannonser under tittelen Blind Date, men det er jo alltid bra med rom for forbedring.

Lurer på om magasinet kommer ut som lydblad også?

Habra så lenge!