mandag, oktober 18, 2010

Begynnelsen paa slutten

Jeg tror jammen meg at Einstein hadde rett. Alt ER relativt!

Nå er jeg i Sarria. Byen er full av folk som skal til å begynne på sin pilgrimsgang til Santiago. De begynner her fordi det er såvidt over 100km til Santiago herfra, og det er det man minst må gå for å få det godkjent og få diplom og sånn. Og du verden så nervøse de er. Så langt er det ingen av dem som har gått før, virker det som. Jeg, derimot, har kommet hit etter å ha gått sånn cirka 70 mil, og nå føles det som om jeg er så godt som ferdig. Ti mil går jo fort, har jeg begynt å tenke. Når jeg forteller folk som har angst for timila som står foran dem at jeg har gått fra Frankrike, så ser det ikke ut som om det hjelper så veldig på humøret deres.

Jaja. Verst for dem og bra for meg. Kanskje er det de mange ferskingene som gjør det, men faktum er i hvert fall at det er lenge siden jeg har følt meg så sterk som jeg gjør nå, og det er ikke vondt noen steder i det hele tatt. Eller kanskje gjør det vondt, men nervene har bare gitt opp å melde ifra om det. Jeg går opp og ned bratte fjell uten antydning til smerter i knærne. Det er så fint! Og nei, jeg tror ikke det er et mirakel, eller engang en liten hilsen fra noen gud.

Jeg begynner å bli litt lei av mirakler, nemlig. Det siste jeg hørte om fant sted for bare et par dager siden. Ei amerikansk dame i 50-årene gikk rundt i skogen og hadde så vondt i hælene at hun trodde hun måtte gi seg. Så ba hun til guden sin om hjelp, og ikke mer enn et kvarter senere kom det en gubbe med Fiat kjørende og lot henne sitte på til nærmeste lege. Helt gratis! Tilfeldig, eller bare et utslag av medmenneskelighet? Neppe, i følge damen. Hun insisterte på at dette var et gudsens mirakel, og sånn var det med den saken.

Wi-fi er jeg derimot tilbøyelig til å anse som en dyrebar helligdom. Plutselig et sted langs stien for noen dager siden fant jeg et punkt med MASSE trådløs båndbredde. En time senere hadde jeg masse podcaster på iPoden, og ved hjelp av Verdibørsen, Verden på lørdag, Radiolab, This American Life, Språkteigen og Ukeslutt fra de siste ukene var jeg plutselig løftet over til Galicia.

Men nå er det tomt igjen. :( Og ikke har jeg klart å finne noen grei og økonomisk måte å komme meg hjem igjen på heller. Jeg har IKKE tenkt å gå, selv om det føles som om jeg godt kunne klart det...

Vi snakkes nok.
Legg inn en kommentar