lørdag, august 23, 2014

42

I dag har jeg fødselsdag. Det er min førtiandre. I Angola, Zambia, Sierra Leone, Liberia, Lesotho, Mozambique og Djibouti skulle jeg vært død, statistisk sett. Men jeg lever i Norge, og i nerdenes verden er 42-årsdagen som for en stordag å regne.
Lur i Lesotho

Tenk deg at du borer et hull ned til sentrum av Jordens indre. Deretter borer du videre ut på den andre siden. Du tømmer hullet for luft og så hopper du ned i det. Medbragt oksygenflaske anbefales. Så lar du tyngdekraften virke. Det vil ta ganske nøyaktig 42 minutter fra du starter faller ditt og frem til at du akkurat såvidt spretter opp av hullet på den andre siden av planeten. Men det er ikke derfor 42 er så spesielt.

I Japan er 42 et ulykkestall. Når man uttaler de to tallordene sammen, fire-to, shi-ni, høres det ut som om man sier "til døden" på japansk. 42 bør helst ikke være engang halvveis til døden, i hvert fall for de av oss som var heldige og ble født her hvor vi bor. Men det er heller ikke det som er greia med 42.

Nei, 42 er spesielt fordi det er sentralt i en bok kjent av alle nerder, og etter hvert av mange andre også. "The Hitchhiker's Guide to the Galaxy", av Douglas Adams. I den kan vi lese om en siviliasjon ganske lik vår egen, hvor de bruker mye tid på å fundere på hva som kan være svaret på det store spørsmålet om livet, Universet og alt annet. De bygger derfor en kraftig superdatamaskin som står i millioner av år og kverner på problemstillingen. Så kommer dagen hvor svaret skal presenteres, til filosofenes store bekymring.

"42", sier datamaskinen, på datamaskiners uutgrunnelige vis. Det er svaret på det store spørsmålet. Og det er kanskje riktig, men så lenge vi ikke vet hva spørsmålet er, er vi fremdeles akkurat like dumme som før.

Jeg har brukt noen av mine år, eller i hvert fall til sammen noen dagsverk, på å fundere på hva meningen med livet kan være. Det blir det nok mer av, særlig nå som jeg ER 42.

Det nærmeste jeg har kommet, er at min mening med livet er å observere verden, prøve å forstå den, og å hjelpe alle de jeg møter med stort og smått som best jeg kan. Hva meningen med livet til alle dere andre er, det fremstår derimot fremdeles som fullstendig ubegripelig! Men jeg har slått meg til ro med det.

Jeg bryr meg egentlig ikke noe mer om fødselsdager enn om andre dager. Nettopp derfor er denne dagen like god som noen annen til å tenke på om jeg så langt har gjort det jeg skulle. Og det tror jeg, selv om jeg fremdeles har mye uprøvd. Og da tenker jeg ikke på sånt som å spise frityrstekt pizza med sjokoladetrekk eller å promillekjøre, men helst litt mer givende ting. La oss se litt på hva jeg har rukket å gjøre.

Uten å gå mye i detalj, her er noen høydepunkter fra mine unge år, som avisoverskrifter:
  • 1972: Gutt født på aldersheim
Ikke lenger tannløs
  • 1975: Bet tannlegefinger, fikk plastfigur
  • 1979: Leste 1001 Natt, oppfattet ikke erotikken
  • 1982: Nytt fremkomstmiddel for barn: Isflak
  • 1983: Fikk både datamaskin og hjernerystelse samme uke - "Forbud mot å se på skjerm er noe dritt", sier offeret i en kommentar
     
  • 1985: Barnearbeid: 13-åring solgte mer enn 100 Commodore64-maskiner
     
  • 1986: Årets konfirmantmote: hvit dress, rosa skjorte og grått skinnslips
Oh, the humanity!
  • 1992: Vernepliktige skjøt ned fly på Kreta med missil
     
  • 1998: Slik blir du IT-ingeniør uten å programmere
Og så begynte jeg å reise.

Du protesterer neppe hvis jeg hevder at jeg så langt har prioritert annerledes i mitt voksne liv enn de fleste andre gjør. Men nå har jeg faktisk nylig for første gang vært med på å kjøpe hus og bil og hvitevarer, sammen med hun som jeg gjennom de siste fem årene har både reist og gjort mye annet fint sammen med.

Det trives jeg for så vidt godt med, men jo mer jeg gjør av sånt som normale, voksne mennesker gjør, jo mer glad blir jeg for at jeg har ventet helt til å nå med å drive med den slags.  
Du vet at du bor på landet når du har denne utsikten.
Plutselig er livet fullt av ting jeg aldri før har måttet forholde meg til. Papirarbeid, budsjetter, unbraconøkler, ferdigmalte lister, fylling av bensin, gardinstenger, kvistgrunning og rust. For ikke å glemme det aller mest meningsløse av alt mennesker bedriver; hagearbeid! Sånt sluker mye av tiden som ryggmargen forteller meg at er en ressurs som burde vært brukt mye mer fornuftig for eksempel i Turkmenistan eller i Surinam.

Det må jeg jo gjøre noe med, litt etter hvert. I mellomtiden kan jeg holde motet oppe ved å mimre om mine mange gleder gjennom livet så langt. Husk nå at dette altså ikke er skryt, men bare en trøst til meg selv, en oppsummering av hva jeg faktisk valgte å gjøre i stedet for sånt som man egentlig skal gjøre. Jeg skjønner veldig godt, og jeg er egentlig veldig glad for, at ikke alle velger å leve på min måte.

Siden jeg begynte å reise for alvor har jeg blant annet:
  • Sklidd i pingvinbæsj rundt på strendene i Antarktis.

Antarktis kan også gi selvinnsikt
  • Rukket å besøke alle syv kontinenter før jeg fylte 30.
  • Brukt en måned på å krysse Russland fra øst til vest med tog og båt.
     
  • Vært helt alene med Tut Ankh Amon i et kvarter.
Jeg kaller ham bare Tut.
  • Klappet en giraff på hodet og kilt en jaguar under poten.
  • Klatret i hvert fall et stykke opp på Kheopspyramiden før de oppdaget meg.
Kamuflasjen var både for varm og for dårlig.
  • Ventet i mer enn to hele dager på at bussen i Banjul skulle få nok passasjerer til å kjøre.
     
  • Brukt fem døgn på å flyte med en gammeldags elvebåt 150 mil ned Amazonas, fra Manaus til Atlanterhavskysten.
Regnskoglykke.
  • Vadet på hest gjennom krokodillevann.
     
  • Blitt arrestert for spionasje både i Egypt og, to ganger på én dag, i Trans-Dniestr.
     
  • Snorklet, dykket og svelget store mengder saltvann langs fire av de fem lengste korallrevene i verden.
     
  • Gått meg vill høyt over snøgrensa i Himalaya.
     
  • Hatt bilder på trykk i snart en hyllemeter med bøker og blader på et dusin forskjellige språk.
     
  • Representert all verdens kristne i en paneldebatt på et universitet langt øst i Tyrkia, helt til det ble klart at jeg egentlig bare var en ateist som måtte rømme lokalet.
     
  • Ørkenvandret mutters alene gjennom dag og natt i Sahara.
Det er noe eget med en ordentlig stor ørken.
  • Besøkt nesten 13 sjokoladefabrikker.
     
  • Gått på gamle stier hver eneste meter fra Operahuset i Oslo til Gjende i Jotunheimen.
     
  • Aldri vært innlagt på sykehus.
     
  • Reist til månen og nesten tilbake med fly, bare at jeg valgte en annen rute.
     
  • Gått hele Nord-Spania på tvers, med start i Frankrike, på pilegrimsveien Camino de Santiago.
Halvveis på 800 kilometers gåtur, vurderer å snu og gå tilbake.
  • Sittet på taket på bussen gjennom Nepal.
  • Kranglet med bussjåføren i Australia for å få lov til å bli satt av midt i ødemarka.
  • Ridd på elefant, kamel, esel, vannbøffel, ku og struts. Og hest, for så vidt.
Kanskje litt dyremishandling, men jeg har i det minste buksene på.
  • Løpt raskere enn minst tre overfallsmenn i Zimbabwe.
     
  • Gått gjennom halve Italia, fra Milano til Roma.
     
  • Funnet mer enn 1000 skjulte skatter i skoger, fjell, byer, jungler, ørkener og ei ugle.
Denne boksen risikerte jeg livet for å finne. (Måtte kjøre leiebil i Brasil.)
  • Krysset hele Monaco til fots.
     
  • Sneket meg inn i Gambia fra Senegal ved hjelp av et stempel jeg lagde selv med en potet.
     
  • Feiret mayanyttår i tempelbyen Tikal.
  • Ledd så tårene trillet av utstoppede dyr i Nord-Korea.
  • Sett ville punggrevlinger, nesebjørner, vombater, guanacoer, neshorn, brunbjørner og thailandske transvestitter på nært hold.
     
  • Sittet stille i jungelen i mørket om natten og hørt på tassing, tramping og åling overalt rundt meg.
     
  • Svømt til flyplassen på Fiji i flomvann etter en syklon.
     
  • Donert mer enn 1000 fotografier til Wikipedia.
Ikke et øyeblikk har jeg kjedet meg, men jeg tror at jeg nesten alltid har vært snill, grei og hensynsfull, og aldri har jeg hatt grunn til noe annet.

Sånn. Det får være nok motivasjonsprat ved dette vannskillet. Livet er forunderlig hvor enn man tilbringer det. Om det blir sånn at jeg i de neste 42 årene skal bruke mer tid enn før på ting som jeg i dag synes virker kjedelige og trivielle, så er jeg nesten sikker på at det likevel ligger mye spenning i det også. Ny rapport følger når tiden er inne.

Jubilanten ønsker ingen spesiell oppmerksomhet på dagen. Ta deg en sjokolade i stedet, og ha en fin dag, du også.
Funnet på en grav i Irland. Så sant som det er skrevet.



Legg inn en kommentar