tirsdag, november 25, 2008

Rundt tall

Hohoi!

Nå drar jeg inn i bushen hvert øyeblikk. Se http://www.yr.no/place/Australia/Western_Australia/Tom_Price/long.html og legg til 5-10 grader, så skjønner dere at jeg må drikke MYE vann for å feire at mens jeg er der, så passerer bildesidene mine på Nettet 100.000 unike besøkende. Dvs, de fleste av de besøkende er sikkert ganske kjedelige mennesker, nokså A4, men de er likevel unike i den forstand at de er forskjellige personer. Vel, det er sikkert ikke fullstendig riktig, men vi sier at det er nært nok og feirer det. Med mye vann, altsaa.

Ellers er det ikke mye nytt å melde siden sist. De har vise-rumpa-festival her i Exmouth nå, tror jeg. I hvert fall er det mye som tyder på det hver gang jeg plukker frem kameraet mitt i nærheten av folk i festlig lag. Og så har de samvirkelag med oppslagstavle. For tiden kan man finne følgende der:

1. Det er en bil til salgs, så snart som mulig, for han som eier bilen har blitt tatt for fyllekjøring for tredje gang på kort tid, og har ikke bruk for bil igjen på en stund. Med fullt navn og telefonnummer.

2. Det avholdes magedanskurs for folk over 55. År, ikke kilo.

3. På fredag er alle velkomne på grendehuset her for å kåre byens styggeste bart. Det er visst en årlig greie. Movember i november. Hvor "mo" er forkortelse for moustache. Og det skal jeg bare hilse og si, at den konkurransen tar folket her alvorlig. Utrolig mye stygt å se. Borat hadde sklidd rett inn her.

Jaja. Men da blir jeg aboriginer for noen dager, da. Habra så lenge!

mandag, november 24, 2008

Haisommer 8

Nå er jeg helt oppe i det nordvestlige hjørnet av Australia, i Exmouth. Det er mulig det er varmt og deilig her, men det er likevel ingen tvil om at dette er den sydlige halvkules svar på Finnmark. Jorda er skrinn og steinete, det er frakttillegg på absolutt alt i butikken, folk går rundt med svære kniver og rare hatter, og det er mengder av militære anlegg og lyttestasjoner rundtom.

Her lever de av militaeret og av de stakkars turistene som gidder å kjoere de 170 milene som kreves fra nærmeste by, eller mye mer. Det er relativt få av oss. Særlig nå som resten av Australia, som er litt mer tilgjengelig, også begynner å få sommer. Og enda mer særlig nå som syklonen Anika nettopp har feid over regionen, og senket temperaturene fra de normale noenogtredve til noenogtyve. Men det ER ganske fint her.

Australske strender, hvorav mange av dem som ligger i dette området, er de fineste i verden. På papiret. I virkeligheten trekkes helhetsinntrykket bittelitt ned av alle brennmanetene, haiene, saltvannskrokodillene, de blå blekksprutene, steinfiskene og surfeinstruktørene de har her. Alle disse kan drepe deg på en ytterst smertefull måte, ofte bare i løpet av brøkdelen av et sekund.

I går var jeg på snorkletur til Turquoise Bay i en marin nasjonalpark her. Fikk på meg snorkel og maske, og så fikk jeg instruksjoner fra en parkvakt. "Gå nøyaktig hit, svøm noeyaktig så langt ut, og så lar du deg drive med den utrolig sterke strømmen akkurat hit, og så kommer du deg i land så fort som mulig, ellers er det best at du tar med deg pass, for det kommer du til å trenge når du kommer i land igjen, et sted i Indonesia!"

Jaha. Greit nok. Men akkurat når man møysommelig har kommet seg vel ut i vannet uten å tråkke på noe giftig, så hoier og skriker parkvakten noe om at jeg må komme meg på land igjen, for akkurat der han hadde bedt meg svømme hadde det dukket opp noen store tigerhaifinner. Fine greier. Jommen sa jeg parkvakt! Det som trengs her er ikke parkvakter, men livvakter!

Jaja. Haiene dro sin vei, jeg fikk snorklet til slutt, og det var fint og flott.

Det skumleste jeg ellers har gjort siden sist fant sted på forrige vandrerhjem. Det var bare jeg og ei fransk jente igjen der. Likevel var kjøleskapet helt fullt, mystisk nok, og det var et stort kjøleskap. Jeg tok ut sjokoladen min, og hun tok ut vinen sin, og så satte vi i gang med å kaste alt som de tusen eller så forrige gjestene hadde satt igjen. Folk glemmer mye rart! Det flotteste var en svær Supermann-figur som noen tydeligvis hadde prøvd å koke. Det ikke fullt så flotte var mange liter muggen melk og massevis av fisk som det var overraskende mye liv i, tatt i betraktning at de jo egentlig var døde. Tre store søplesekker med vestlig overflod ble det.

Lauren, bussjåføren fra Denham til Coral Bay hadde hatt førerkort siden hun var 12. Likevel hadde hun aldri laert aa sjekke at det må være vann nok i radiatoren. Og det enda hun nå var blitt 14! Neida. Hun var godt over 20. Uansett, midt i ingensteds begynte det å ryke av motoren, og det luktet ikke noe godt. Når en buss full av backpackere reagerer på vond lukt, da er det ganske alvorlige greier! Vi stoppet med en gang.

I den hete ørkenen begynte en italiener å skrive avskjedsbrev til familien, jeg begynte å lese bruksanvisningen som lå i hanskerommet, og en praktisk anlagt spanjol krøp under bussen. Først trodde vi han bare ville ha skygge, men snart kom det lyder som tydet på at han faktisk var i gang med å fikse motoren.

Siden italieneren likevel hadde skrevet et så fint siste brev til verden, kakket vi ham i hodet og spiste ham til lunsj. Utpå ettermiddagen fikk vi orden på bussen, og så kjørte vi videre, stolte over å ha fikset biffen. Og bussen.

Nå blir det antagelig stille herfra i noen dager, for jeg skal til Karijini, en nasjonalpark med god plass til å sette opp telt i. Der skal det visstnok være fint, og påkrevet å sjekke skoene sine for nye beboere først hver gang man skal ta dem på. Gjør et bildesøk på "Karijini" på Google, så ser dere hvorfor jeg drar dit.

Lykke til. Takk.

onsdag, november 19, 2008

Monkey Mia (ikke den med ABBA)

Du vet du har rotet deg langt ut i bushen når du går i butikken og selv australske epler og appelsiner koster mer enn de gjør i Longyearbyen!

Et annet sikkert tegn er når du går på den lokale eh... restauranten, og over bordene henger det en halvannen meter lang morken, utstoppet fisk av uviss art, og folkene du møter der heter Rex, Shelz, Jimboy, Mugsy, Pep, Skeg og Wookie. Og det er ikke noe de bare finner på engang, de har førerkort som bekrefter at de faktisk heter det!

Jeg har midlertidig bosatt meg i Denham, "hovedstaden" i shiret Shark Bay. Her har de det ganske greit, selv om det ikke er så mange av dem. De har sitt å styre med, alle sammen. Noen drikker øl, og andre har opptil flere jobber. Da jeg skulle leie bil sa alle at jeg måtte gå til frisøren, for det er han som er bilutleieren her. Og så måtte jeg ikke gå i skoletiden, for han er rektor ogsaa. Da jeg til slutt fant ham utenfor skole- og klippetid, saa var det til liten nytte. Leiebilen (entall, ja) var opptatt til et godt stykke ut i desember.

Denham har eksistert en stund. Jeg fant en grav fra 1905 på kirkegården her. Om det ikke er helt lett å leve her, så kan det jammen ikke være mye lett å dø her heller. På de siste 103 årene er det bare 65 stykker som har klart det, om jeg klarte å telle gravsteinene riktig! Jeg måtte spørre om de bare ikke har for vane å sette opp gravsteiner for de sikkert utrolig mange som blir tatt av de 27 haiartene som lusker ute i bølgene her. Men neida. Det nærmeste noen hadde hørt om at noen hadde vært utsatt for haiangrep her, det var en gang det var litt ekstra livat på "restauranten", og den morkne fisken hadde falt ned fra veggen og lagd hjernerystelse på en fyr.

Dagene bruker jeg stort sett til å utforske bushen til fots. Det er ikke få rare skapninger som spretter ut av buskene, skremmer lett hjerteflimmer på meg og så forsvinner ut av syne igjen. I dag så jeg for eksempel en stor fisle som løp på bare bakbeina. I skikkelig mellomdistanseløperstil. Stilig.

Og så har jeg oppdaget en edderkoppart som noen visst hadde oppdaget litt før meg, og de kalte den for Golden eller Yellow Orb ett eller annet. Giftig, men ikke så farlig. Omtrent som denne bloggen. Naar man uforvarende går rett inn i spindelvevet dens, og det gjør man stadig vekk, så er det som å gå rett på et stramt fiskesnøre. Ikke bare har noen oppdaget den før meg, de har også tatt gener fra den og spleiset inn på et geite-DNA. Resultatet er at nå går det rundt geiter som ikke produserer melk i jurene sine, men tråd! Og den tråden er perfekt å bruke til å lage skuddsikker vest med, for eksempel. De finner på mye rart, de der forskerne.

Monkey Mia, et reservat med verdensarvstatus, det vil si at det er like fint der som paa Vegaøyene, men på en litt annen maate, ligger like ved her. Farvannet der er kjent for å romme store flokker delfiner og sjøkuer. Så nå har jeg håndmatet delfiner, og jeg har veltet sjøkuer som sov. Stryk det som ikke passer.

Neste stopp er Coral Bay. Lykke til med å finne det på kartet. Jeg vedder på at dere kanskje klarer det før jeg klarer å finne Internet-tilkobling der.

Habra så lenge!

lørdag, november 15, 2008

En varm og en Kalbarri

Endelig kom jeg meg ut av Perth og det suspekte "vandrerhjemmet". Det skal bli morsomt å skrive en anmeldelse av stedet. Jeg vet bare ikke om jeg bør levere den til www.hostels.com eller til politiet...

Første stopp ut av Perth var The Pinnacles, tusenvis av muligens rester av forstenede trestammer midt i en gul, liten ørken. Fine greier, særlig hvis man liker sterke farger og fallossymboler generelt. Etterpå regnet jeg ut at jeg i snitt tok to bilder i minuttet mens jeg var der, saa da skjønner dere at jeg synes det var verdt avstikkeren. Og så synes jeg synd på den som skal se gjennom turbildene mine før eller senere, altså på meg selv.

Nå har jeg kommet frem til Kalbarri, en sukkersøt fiskerlandsby med et par tusen innbyggere. Den ligger cirka 600 kilometer nord for Perth. I mangel av alternativer synes derfor Perth-boerne at det er akkurat passe langt å kjøre for en liten helgetur, så nå i helga bor det fort et par tusen besøkende også her.

Stedet er veldig landsbykoselig, helt ned til detaljer som at det er umulig å kjøpe noe så enkelt som et brød uten å måtte snakke en halv evighet med bakerkona om været, og utpå ettermiddagen kommer det flygende inn hundrevis av rosa papegøyer eller kakaduer eller galaher eller hva de heter, som spiser gress rett av plenene til folk her, så de skal slippe å klippe det.

Strendene er finfine, og gatene er lite trafikkerte. Så her kan foreldre la barna være barn og løpe fritt omkring, vel vitende om at det verste som kan skje dem er at de faller og pådrar seg et skrubbsår. Eller tråkker på en slange, blir bitt og dør. Eller faller i vannet og blir fraktet til Afrika av kraftige understrømmer. Eller blir spist av en hai. Eller blir vansiret av en brennmanet. Eller kommer ut for noe av alt det andre som dette merkelige landet tilbyr av ekstrem-aktiviteter. Kalbarri er sannelig Australia på sitt beste!

I går gikk jeg et par mil langs kysten her, i en nasjonalpark med høye klipper og ordentlig kystbush. Det tok ni timer! Litt fordi man gjerne går litt ekstra varsomt når man nettopp har fått et foredrag om giftige slanger av en parkvakt, men mest fordi det var mye å se på underveis; superblått hav, hvaler på trekk sørover til Antarktis med ungene sine, delfiner på jag etter fiskestimer, sprettende kenguruer og, ikke minst, mengder av oppflyvende skjørt ved utkikkspunktene som det ligger parkeringsplasser like ved siden av, sånn at australierne skal gidde å komme og se på utsikten. Det blåser mye her! Det uler og suser i tretoppene om natta så det bare er så vidt man kan høre sovesalsnorkerne et sted i bakgrunnen.

Det begynner altså å ligne på en ganske så fin tur! #8D)

Neste sted jeg skal bo heter Monkey Mia, så det tror jeg også blir bra.

tirsdag, november 11, 2008

Rotte med gulltann

Et helt vanvittig regnskyll satte inn i Singapore mens jeg ventet på avgang derfra, så jeg var vel heldig med været. Og for så vidt med Singapore generelt. Man merker det spesielt godt når man rett etterpå kommer til et land som Australia.

Som alle andre så mener også australiere at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Forskjellen er bare at australierne tror at de befinner seg på den andre siden av gjerdet allerede. Jeg er ikke så sikker på at det er helt riktig.

Da jeg sutret litt om prisen for transport fra flyplassen og inn til Perth sentrum mumlet fyren som kjørte meg noe om at jeg må huske på at Australia er et stort land, og at fra Perth er det kortere avstand til Månen enn det er til Sydney.

Jeg vet ikke helt om det var relevant aa si, eller hvorvidt det er et faktum, men det som ER et faktum er at Perth ligger så langt unna resten av verden at de har ikke fått med seg at verden er midt i en økonomisk krise. Så her bygger de høyhus og investerer alle pengene de muligens har fremdeles. Og da trenger de masse folk som kan være med og bygge hus og få ting inn på og ut av lager. Og da kommer det rekende backpackere med midlertidig arbeidsvisum fra nær og fjern. Og da blir alle vandrerhjemmene fort fulle. Og da sliter jeg litt med å finne sted å bo.

Så nå bor jeg på den desidert dårligste bula jeg har vært borti, unntatt den gangen jeg delte rom, og for saa vidt seng, med tre rotter i en liten landsby paa Java. Ikke er det billig, engang! Men skittent, det er det. Og sentralt. "As flash as a rat with a gold tooth", som australierne sier når de snakker om noe som er fælt, men som prøver å virke flott.

I tillegg til meg bor det også en tysker og en ire der som virker relativt fornuftige. Ellers har vi for eksempel asiat-rommet, hvor de har klemt inn noenogtjue asiater på færre kvadratmeter enn det. De bor også ganske dyrt, men til gjengjeld har de sluppet å vise pass. Eller å fortelle hvor de kommer fra. Hvor enn de kommer fra, så tror jeg de nå antagelig har flere eiendeler oppi sengene sine enn de noensinne eide totalt der de kom fra.

Tredje etasje får vi ikke gå opp til. "Det er farlig, det kan rase sammen når som helst! Den som går opp dit blir kastet ut fra herberget!", sier de som jobber her. Og så går de opp dit av og til. Jeg gjetter på at det kanskje er en marihuanafarm der.

Så nå gjør jeg alt jeg kan for å komme meg bort fra Perth. For da blir alt bra. Det ser ut som om jeg begynner å småbusse meg oppover kysten her fra og med torsdag. Det blir bra.

I dag var jeg på museum og lærte om sandfrosken som lever i Great Sandy Desert, som høres litt ut som smør på flesk for meg. Men i hvert fall, den ser god og rund ut, og den gode nyheten for den som går seg vill i ørkenen og er tørst og finner en sånn frosk, det er at 50 % av kroppsmassen til denne skapningen er "ganske ren urin", samlet i en av dyreverdenens mest imponerende blærer. Så det er bare å kutte hull på riktig sted og klemme, så får man slukket tørsten sin. Jummi!

Ellers har jeg det bare bra, men nå er det leggetid. Jeg leder på dere med åtte timer. Hvis dere lurer på noe fra fremtiden er det bare å spørre!

søndag, november 09, 2008

Changeapore

(This blog entry in English)

Etter at jeg var innom her for 11 år siden (!) skrev jeg noe sånt som at hit kommer jeg antagelig aldri tilbake. Og det var jammen helt riktig. For Singapore i dag er noe helt annet enn Singapore den gangen.

Ikke bare har alle fått (veldig) ny og fet mobiltelefon, de har også lagt på seg noe voldsomt. Flere ganger har jeg sittet på undergrunnsbanen her og trodd at nå har sidemannen sovnet, men så viser det seg bare at folk er så runde og tungpustede at de snorker selv i våken tilstand. Har du sett "The March of the Penguins", hvor horder av pingviner kommer vaggende over isen på vei fra kysten, hvor de har vært og spist seg feite på fisk, på vei tilbake til stakkarene som har stått inne på isen og ruget egg i månedsvis? Omtrent sånn ser det ut når folk beveger seg på fortauene her.

Det slo meg da vi plutselig skulle gå over veien da det ble grønn mann. Sist jeg var her var jeg så imponert over hvor effektive og flinke folk var til å gå tett i tett på fortauene. Nå har de helt glemt hvordan de gjør det. De bare tasser langsomt avgårde uten plan eller målrettethet. Det er et kaos uten like når de to mengdene møtes midt paa veien i fotgjengerfeltet. Ofte ender det i full kollaps, folk går rett på hverandre, faller overende og blir liggende på rygg og rulle og klarer ikke å komme seg opp igjen. Ofte må de inn med heisekran for å ordne opp. På Burger King her selger de fireetasjers Whoppere, og hvis ikke det er et tegn på et samfunn i forfall, så vet ikke jeg.

Og det der med å vente på grønn mann, det er forresten noe de bare gjør når det virkelig er mye trafikk i krysset. I gamle dager var det mer orden på ting i Singapore. Snikskyttere lå på hvert hustak her og skjøt med elefantrifle på alle som var så dumme å gå over veien mens det var rød mann. Det har de sluttet med. Før ventet folk på grønn mann om så naermeste bil var til opphugging i India. Nå bare kikker de på hverandre, kaster et kjapt blikk opp på nærmeste hustak, og så vagger de over veien som om det ikke var det minste ulovlig. Fæle greier. Greit nok at nordmenn driver med sånt, men asiater, da gitt!

Et sted det er fint å gå over gata er i gata mi. Ikke for å skryte, men jeg tror ganske sikkert at de beste prostituerte i hele Singapore holder til på fortauene der. Ikke at jeg ser forskjell på disse utlendingene (prøv selv på AllLookSame.com hvis du tror det er så lett!), men de fører i hvertfall til full trafikk-kork i begge retninger døgnet rundt, av enslige, kjøpekåte menn på damehandel. Det må da være et tegn på kvalitet? Uansett, der er det full stillstand og dermed fritt frem for å gå over veien når som helst.

Nevnte jeg at folk i Singapore er utrolig trege til å gå? De glir bare langsomt avgårde, ofte stopper de helt opp, så jeg går dem rett ned. For å komme i gang igjen må de trykke på en knapp innerst i neseboret sitt. Det er helt sant! Eller, kanskje ikke, men faktum er i hvert fall at folk piller nese mye her omkring, og særlig når de er ute og går. Det minner meg på en vits jeg hørte her en dag: "Kona mi sa plutselig at hun synes at det er ekkelt å pille nese, så nå må jeg pille nesen min selv". Jaja. Men nok om det.

Jeg har sett mye rart i løpet av dagene her i Singapore. Temaet har for en stor del vært dyr. Har vært i dyrehagen, fuglehagen, i dyrehagen igjen, men da på natta, en slags safarigreie, og så har jeg vært på kosebamseutstilling. Den dyreste kostet et par hundre tusen kroner, men så var det en hunnkosebamse også. Og hun kom med full garderobe til, inkludert tangatruser. Asiater er rare.

Men det rareste jeg har vært på var nok nasjonalmuseet for kunst. Etter en lang og svett dag rundtom i landet tenkte jeg å bare dasse innom det kveldsåpne museet på min vei hjemover. Og så var det jammenmeg en offisiell mottakelse der i anledning en utstilling med koreansk kunst. Den koreanske ambassadoeren tok meg vel imot og dro meg inn til festlighetene. "Ta deg noen halvstekte grisetestikler og en god porsjon sommerfugl-larver som ikke har dødd noen naturlig død ennå, og som heller ikke kommer til å gjøre det, eller å få folde ut vingene sine noensinne!", sa han, og så var han borte igjen. Eller var det mye bra greier å se der, mange av dem i cocktail-kjoler.

Det får være nok rapport fra Singapore i denne omgang. I morgen tidlig drar jeg til Australia. Det blir nok andre boller, biffer og portugisiske krigsskip!

Bjørn

torsdag, november 06, 2008

Singablog I

(This blog entry in English)

"Jajaja, på'n igjen!", sa sjåføren på flybussen da jeg gikk ombord onsdag morgen. Jeg lurte et øyeblikk på om det var meg han snakket om, og det var litt den følelsen jeg hadde, for jeg hadde stått opp tidlig for å pakke. Men nå er jeg i fullt reise-sig igjen, og det er stort sett spennende ting å se overalt.

Valgresultatet fra USA var også med på å gi meg godt humør. Satt ved siden av en sikkert velmenende dame som var enda snillere enn meg, tror jeg. "Det er jo fantastisk at han, han, han svarte vant! Utrolig moro! Men det var jo veldig synd at han andre ikke vant også. Han virker jo så hyggelig." Noen dypere politisk analyse fikk jeg ikke av henne, og det skal dere slippe å få av meg også, men jeg tror det var bra det gikk som det gikk.

Jeg hadde åtte timer mellom flyene på Heathrow, så jeg tok likegodt undergrunnsbanen inn til byen. Det tar en time hver vei. Gjennom en rekke tilfeldigheter endte jeg på Museum of Natural History. Det fineste er kanskje selve bygget, og alt støvet og spindelvevet i krokene på de ikke mest populære avdelingene, men jeg lærte da litt nytt også.

For eksempel: Hvordan ordner egentlig krabber seg når de skal parre seg, og godsakene til hunnen ligger trygt forvart bak et tykt og solid skall? Jo, hannen klenger på hunnen, ofte i ukevis, og gjør alt han kan for å fremskynde at hunnen skal kvitte seg med skallet. Til slutt faller det av, og da er det bare å benytte anledningen og gjøre det som gjøres skal før det nye skallet hardner til! Ganske likt hvordan mange menn jobber og sliter over lang tid for å få buksene av en dame, altså.

Stort oppslag i London-avisene i går: 2 av 5 fyllekjørere i England er øst-europeere. Det synes jeg er litt rart. En kjapp statistisk observasjon på undergrunnsbanen øst i London tilsier at det burde være bare 1 øst-europeer blant de fem fyllekjørerne, og minst 3 av de andre burde være indere eller pakistanere, og sistemann kan kanskje få være en brite. Under tvil. Det var mye framandfolk å se, ja.

Apropos upopulære utlendinger: Under fleece-genseren min i London hadde jeg på meg en t-skjorte fra Oslo Maraton. Oslo Maraton sponses av Glitnir. På ryggen på t-skjorten står det "Glitnir - Smart Banking!". Skal jeg si deg hva som er en dårlig ide? Jo, det er å gå med en sånn tekst på ryggen i London nå for tiden. Så det var fort på med fleecen igjen!

Jeg rakk å spise sandwich og sjokoladekake på Harrod's, å gå en tur i Hyde Park i skumringen, å se på rushet på Victoria Station og å fotografere Big Ben og Millenniumshjulet og parlamentet og Leicester Square også. Ikke verst for en liten mellomlanding!

Turen hit til Singapore gikk greit. I hvert fall helt til jeg skulle fylle ut immigrasjonskort for å slippe inn i landet. Det var et litt kinkig spørsmål som skulle fylles ut der: "Have you ever been to Africa or South America during the last six days?" Og hvis man har vært i Afrika eller South America ever, så har man jo det. Jeg valgte å svare nei likevel, siden det jo er en stund siden. Og fordi jeg ikke riktig visste hva de skulle vite det for. Kanskje de bare lurer på hvordan det er der, og hvis noen har vært der så vil de gjerne høre om det? Tjah, kanskje det?

Jaja. Jeg har i hvert fall kommet frem, og jeg fant hotellet mitt. Det ligger i et litt tvilsomt strøk. Det er ikke lov til å ha med seg frukten durian på rommet (den stinker, se Wikipedia), men det ER lov til å ha med seg dame på rommet. Maks 1, riktignok. Og hvis man vil ha med seg dame på rommet, men har glemt å ta med seg en, er det bare å gå ned i resepsjonen og hente seg en.

Jeg bor der såklart fordi det er billig og rent og greit plassert, og ikke på grunn av dame-på-rommet-greiene, men det er altså litt av en jobb å komme seg inn på rommet sitt uten at en dame klarer å lure seg inn samtidig. Noen har laget en fin test for å avdekke hvor mange femåringer man antagelig kan klare å overleve en slåsskamp med, http://www.howmanyfiveyearoldscouldyoutakeinafight.com/ . Det kunne godt vært laget en tilsvarende test for hvor mange prostituerte i Singapore man kan klare å holde ute fra rommet sitt også. Såpass ille er det.

Ellers har jeg det bare bra. #8D)