torsdag, mars 30, 2006

Terje Weekend

Skip ohoi! Her er jeg, live and erect via satellite from Fernando de Noronha! Litt troegt sambaijnn her, men det gaar visst.

Johopp. I Natal var folk hyggelige mot hverandre paa stranden, og det hadde de ogsaa all grunn til aa vaere. I foelge avisen her, saa er stykkprisen leiemorderne i byen opererer med veldig forbrukervennlig. Bare for det jeg betalte for flybilletten min ut til nasjonalparkoeya her, kunne jeg faatt tatt tre av mine fiender av dage. Ikke rart folk holder seg paa god fot med hverandre.

Men jeg dro videre. Langt ut i havet. Og dette er nasjonalpark saa det holder. Skulle det blitt mer nasjonalpark maatte de floeyet fotball-landslaget sitt ut hit og satt dem til aa trikse nede paa stranda. Og ja, det har de allerede gjort. Men det er veldig fint her.

I dag har jeg for eksempel svoemt med skilpadder. Jeg vet ikke om den ene av dem jeg traff ville kledd oppdagerhatten min, men det som er helt sikkert er at den villet passet ganske bra. Schwaer skilpadde! Lett aa holde fingrene sine langt unna baade hodet og skjellet dens, ja. De var rimelig uinteresserte, bare floet bedagelig rundt og tok til seg foede. Groentfor, heldigvis.

Og saa har jeg bevist at faktor 30 er ingen match overhodet for sola her. Knapt bedre resultat enn faktor 15. Saa saann kan det gaa.

Og saa har jeg kjoept en liten pose med sild eller noe, og holdt dem en og en opp i lufta. Foer har jeg alltid beundret albatrossene for deres evne til aa holde seg flyvende i ukevis og bare stikke nebbet ned i vannet og plukke til seg mat her og der. Presisjonen deres er faktisk litt saa som saa. Ok, de fikk tak i silda, men naar de drar med seg halve pekefingeren min med det samme, saa er det ikke saa imponerende lenger. Men morsomt.

I morgen skal jeg hilse paa delfinene.

Bjoern

mandag, mars 27, 2006

Natalfabeter

Saann. Da har jeg sittet i buss de 1.111 kilometrene fra Salvador og hit, og det var akkurat saa goey som det hoeres ut som. Underveis saa vi Dirty Dancing fire ganger, saa stolt var sjaafoeren over at han hadde en DVD-spiller som faktisk virket. Hadde bare motoren virket like godt, saa hadde vi nok sluppet unna med aa se filmen tre ganger. Selskapet het "Real Expresso", og er noe av det mest selvironiske navnet paa buss-selskap jeg noensinne har hoert. Men det var en fin tur. Alternativet var aa reise med Prematur, og det hoertes liksom ikke saa veldig tiltrekkende ut, det heller.

Fremdeles fint aa vaere i et land hvor man slipper aa bekymre seg for aa faa istapper i hodet. Bare synd man maa bekymre seg for aa faa hus i hodet i stedet. Natal er ikke mye aa skrive hjem om, man kan like godt holde seg til Spania, er naa min dom. Bortsett fra at her kan man reise med Beach Buggy heller enn med buss, om man foretrekker det. 8 timer i strandboble herfra til Fortaleza er antagelig den mest effektive maaten aa faa hudkreft paa i hele verden.

Som bringer meg over paa min farefulle ferd som starter i morgen. Jeg er ikke saa redd for aa reise med det lille propellflyet til 26 kvadratmeter med lavaoey ute i havet. Heller ikke er jeg redd for de 5 hai-artene der. Men jeg er bittelitt redd for hvordan det skal gaa aa snorkle og ligge paa stranda og kose seg paa ei oey hvor det er forbudt aa bruke solkrem. Det maa jeg innroemme. Forhaapentligvis finnes det solkrem-soner innimellom. Vi faar se.

Det var i grunnen alt for i dag. Habra.

Bjoern

lørdag, mars 25, 2006

Badefjelltur

Selv om fjellene her til tider kan minne om de hjemme, saa har de den fordelen at naar man enn maatte oenske det, saa er det alltids et badebasseng med noenogtjuegradersvann i naerheten. Da gjoer det ingenting om lufttemperaturen er trettinoen grader.

Men man blir veeeldig vaerbitt av det. Lange dager opp og ned av fjell og daler, med litt sterk sol og sterk svette, og man kjenner om kvelden at man har vaert ute. Og at nesten hver gang man kastet seg uti ei jettegryte, saa glemte man aa ta paa ny solkrem etterpaa. Men det er det verdt. Man blir sliten, men salig. En fyr jeg gikk sammen med, Jez, ble derimot bare fortvilet. Etter at vi hadde kjempet oss opp en bratt fjellside her, saa gikk vi rett paa en teltplass som var til forveksling lik en Bounty-reklame. Komplett med palmetraer, azurblaatt vann og en bokstavelig talt pen ansamling altforsmaabikinikledde Argentina-babes som laa og lekret seg. Hodet til Jez sa "Ojojoj!", mens kroppen hans bare sa "Zzzzzzzz". Saa argentinerne fikk vaere i fred, mens Jez laa og jamret seg.

Det var en fin tur, det.

Selve byen her er ogsaa fin. Til og med loeshundene er kjaelne. I en landsby hvor selv de ikke ser plagede ut, saa har nok resten av byen det ogsaa ganske bra. Naar det blir moerkt trekker alle ut i gatene og mingler. Bilene slutter aa kjoere, og ungene trekker bruskasser ut i veien og spiller fotball, med noe som ikke er en fotball, men som i hvert fall har en nesten rund form.

Trives fint, og tar en hviledag her foer jeg tar et nytt droeyt doegn paa bussen(e) til Natal. Skal ikke se bort ifra at dagen resulterer i noen postkort hjemover ogsaa.

Og saa falt jeg nesten ned fra et fire hundre meter hoeyt stup i gaar, men det er da ikke noe aa skrive hjem om. Hvem som helst kan da gaa seg litt vill.

Ha gjerne en fin vaar videre der hjemme,

B.

tirsdag, mars 21, 2006

Up, up and away

Huhei,

Siden sist har jeg laert noe virkelig nyttig. Etter heltemodig aa ha reist og reist i 30 timer, saa kom jeg frem til den siste strekningen, Salvador - Lençois, og saa var jammenmeg nattbussen helt full. Bra kjempet likevel, tenkte jeg, og beloennet meg selv med aa bo paa litt dyrt hotell, heller enn aa vase gatelangs i en relativt urskummel by og se fortapt ut.

Var finfint hotell, med varmtvann i dusjen og greier ja, og etter en saann dusj saa ble jeg veldig troett. Skulle opp seks timer senere for aa rekke foerste morgenbuss videre, saa jeg satte vekkerklokke paa ringing. Og saa sovnet jeg. Og saa ringte vekkerklokka, og jeg har sjelden vaert saa troett som dag. Men jeg kjempet meg opp likevel. Dusjet og barberte meg og funderte faelt paa hvordan jeg kunne vaere SAA troett etter seks timers soevn.

Alt var pakket og klart, og jeg skulle bare gaa ned og sjekke ut, men saa tenkte jeg at siden jeg bodde paa dyrt hotell, saa kunne jeg jo skru paa TV-en og se om det var frokost-TV med vaermelding paa eller noe saant. Stor var min forundring da det ikke var noe frokost-TV noe sted. Bare snoe paa nesten alle kanaler, unntatt noen faa kanaler hvor det var TV-shop (Knut Bjoernsen-style, men med sleskinger med bart i stedet), og saa litt flere kanaler som viste dokumentarfilmer. Alle viste cirka den samme dokumentaren. Den handlet om hvordan de lever, nesten nakne damer som er alene hjemme naar en haandverker plutselig ringer paa og skal fikse noe. Og saa blir det mye fiksing, ja, hoe-hoe.

Med andre ord, jeg hadde staatt opp fire timer for tidlig, som er akkurat tidsforskjellen mellom det klokka var i Brasil og det vekkerklokka trodde at klokka var. Saa naa har jeg laert at det er viktig aa stille vekkerklokka til riktig tid foer man setter den til aa vekke en.

Jeg la meg igjen, og vaaknet bittelitt klarere i hodet cirka fire timer senere.

Har kommet litt til fjells, til en superkoselig landsby som ser ut som om den er fem hundre aar gammel, og det er den sikkert ogsaa. Kan sikkert si mer om den en vakker dag, for eksempel til helga, men naa maa jeg stikke, for jeg skal paa telt- og huletur. Masse skorpioner og generelt fin utsikt, visstnok.

Ha det saa bra,

Bjoern

mandag, mars 20, 2006

Som smurt

Hohoi,

Naa har jeg reist i oeh... mange timer, tror det er 18 eller noe saant. Og naa skal jeg bare reise omtrent like lenge, saa er jeg fremme paa et sted som ingen har hoert om, haaper jeg. Lençois. Haaper ikke at ingen har hoert om det, men at jeg er fremme der da, mener jeg. Soek etter Chapada Diamantina for aa se hvorfor jeg vil dit. Og nei, det er ikke navnet paa en pornoskuespillerinne.

Ting gaar greit foreloepig, bortsett fra at svensken ved siden av meg paa flyet antagelig hadde fugleinfluensa, saa naa har resten av flyet det ogsaa. Eller kanskje var det bare roeykhoste. Haaper det, for alle fuglene i regnskogen sin skyld.

Jaja. Det faar vaere nok livstegn for naa.

Bjoern

onsdag, mars 15, 2006

ABBA, nesten

Jahapp. Da ser det ut til at jeg kanskje skal prøve å finne veien ut til litt av et paradis ganske snart. Har bare to uker på meg, så det er slett ikke sikkert at det går, men jeg SKAL prøve å komme meg til Fernando de Noronha, som er en øy/nasjonalpark 30-40 mil fra kysten av Brasil. Og sånn ser det ut der:



Der kan man snorkle og dykke og svømme med delfiner og skilpadder og gå opp på den toppen der, kanskje, og ikke bekymre seg for stort annet enn at det ikke er nok dager igjen før man skal dra hjem igjen.

Det blir bra.