tirsdag, november 13, 2007

Gaaah!

Trøtt. Men fremme. Hjemme.

Må bare fylle på litt frostvæske og/eller marsipan, så blir dette sikkert helt fint.

Bjørn

lørdag, november 10, 2007

Saann mot slutten

Om to doegn sitter jeg og surmuler over dvask flymat et sted over Atlanterhavet, som slett ikke er saa ille naar man tenker paa alt det rare som kunne skjedd meg i Afrika som likevel ikke har skjedd.

Det jeg kan si om Gambia og soendre Senegal er at det er sikkert fint for dem som drar paa chartertur til et av de tre fine hotellene i landet, og holder seg inne paa hotellet, og at det er enda finere for dem som liker aa ha det skikkelig strevsomt naar de reiser rundt.

Hoey arbeidsledighet er med paa aa drive alt av unge og friske mennesker mot Europa, enten ved at de gaar eller loffer nordover til Middelhavet og saa legger paa svoem eller paa baat, eller ved at de gaar rundt i turistlandet her og leier paa en gammel dame fra vaar kant av verden. Begge deler er like trist aa vite om, og enda tristere aa se. Men det er virkelig ikke noe annet de kan drive med. "Heldigvis" er presidenten en raatass som vet at hvis folket hadde hatt vaapen, saa hadde de foer eller senere brukt dem mot ham. Saa ingen har vaapen. Og dermed er det heller ingen som raner turister. Vi er altsaa trygge her, men det er litt vanskelig aa foele seg helt glad her likevel, naar man ser hvordan folk har det.

De siste dagene bruker jeg til aa ta bushtaxi ut av byen og finne jungel og sumpland som jeg tasser ut i, og saa setter jeg meg paa en stubbe eller en fraflyttet termittue og bare venter og ser hva som skjer. Det tar som regel ikke mange minutter foer en eller annen ape eller antilope eller fugl med enorm stjert eller knallroede vinger kommer forbi. Da er jeg fornoeyd.

Vel. Hjemme snart, og det er i grunnen like greit.

torsdag, november 08, 2007

Home Free! (Paa sett og vis)

Jeg kan trygt anbefale alle aa vaere paapasselige med aa faa alle stempler som trengs ved alle grenseoverganger, ogsaa i Afrika. For jeg var mer nervoes enn jeg var paa lenge da jeg skulle krysse fra Senegal til Gambia naa. Foerst maatte jeg komme meg ut av et land som jeg i foelge passet mitt ikke hadde kommet inn i ennaa, og saa maatte jeg komme meg inn i et land som jeg i foelge passet mitt allerede var i!

Det meste av svettingen foer grensen skyldtes riktignok at det var tusen grader i u-landsbussen jeg satt i. Men etter et par-tre timer i den naermet vi oss grensen, og da var det andre grunner til aa svette. Jeg hadde ikke faatt stempel da jeg sneik meg inn i Senegal, og da skal man egentlig ikke slippe ut foer saken er grundig undersoekt. Som kan ta aarevis heromkring, antar jeg. Eller en tjukk bunke sedler. Trikset jeg satset paa var aa kjoepe en potet og lage meg et eget stempel av den. Saa utydelig som mulig, med noe som kunne ligne paa teksten "Senegal" inni der et sted.

Kom til grensa, smilte hoeflig og leverte fra meg passet. "Hm, humm...", sa mannen med maskinpistolen. "Fint vaer i dag!", saa jeg. Paa fransk. For det er det eneste spraaket de skjoenner, som jeg kan bittelitt av. "Humm, humm. Hvor er stemplet til Senegal?", spurte mannen. "Ja, ikke vet jeg. Det er sikkert inni der et sted.", sa jeg. Eller, "Je ne sais pas", sa jeg vel. Det er lettere aa si. "Nei, det er ikkeno stempel her. Du maa nok bli i Senegal resten av livet", sa mannen. "Da tok jeg passet og viste frem potetstempelet og sa "DER er det!". "Ja, saa sannelig", sa mannen, og saa gav han meg et ut-stempel ogsaa. Og det var det!

Men saa skulle jeg inn i Gambia, som jeg allerede var i. Den saken loeste jeg ved litt kreativ innteiping av bagasjelapper og vaksinebevis for gul feber oppaa Gambia-stempelet mitt. De sjekket ganske noeye, men jeg var heldig med kontrolloeren min. Han hadde vaert i Norge, og kunne ALLE banestasjonene mellom Oslo S og Holmlia! Jeg klappet henrykt i hendene og var fra meg av beundring for den prestasjonen, saa han skulle konsentrere seg mer om det enn om aa kontrollere passet mitt. Og vips hadde jeg faatt nytt inn-stempel! Saa naa har jeg to, og det er veldig mye bedre enn ingen, og ikke noe verre enn ett. Charter-utreise-kontroll pleier aa gaa veldig fort for seg, saa naa kommer jeg nok hjem til jul.

Er i turistland naa. Har sett lassevis av hvite fjes allerede. Og roede. Litt nedtur, det, men jeg er saa sliten etter aa ha vaert i bushen og bussen at det gaar greit.

Habra!

tirsdag, november 06, 2007

Slaraff

Hoi,

Fremdeles i Cap Skirring. Det er et greit sted å være. Selv om det er flere strandselgere enn turister her, så gjør det ikke så mye når det bare er 16 turister. Og siden jeg bare snakker spansk, så får de ikke solgt så mye til meg uansett. De bare ler av alt det rare jeg sier, og så går de videre.

Alt jeg har gjort i dag er å ligge under en palme (kokosnøttefri!) og se på et kart. Der fant jeg følgende stedsnavn jeg aldri har sett hjemme:

* Tredje (men ingen Første eller Andre, merkelig nok)
* Makan (men det var bare en av den)
* Kartong (bra strandsted, visstnok. Kanskje den er full av Milk bottles, som de kaller finske turister i Gambia?)
* Njau og Nja (litt ubesluttsomme folk der?)
* Youtoo (Haveaniceday burde etableres i nærheten et sted)
* Kunthair (den var litt grov, men jeg tar den med)

I tillegg så spiller fotballaget Viking her til helga, men jeg tror ikke de kommer fra Stavanger.

Artig plass, Afrika.

mandag, november 05, 2007

Cap Skiring

Jeg fikk saa lengsel etter snoe at jeg dro til et sted som nesten heter Skirenn! Og ikke bare det, men sanden her er jammen helt hvit ogsaa. Hadde de bare hatt kjoeleskap og softis i tillegg, saa hadde alt vaert bra. Men jeg klager ikke, altsaa.

Proevde aa komme meg paa oeyhopping her, men flyet fra Dakar med gjengen som hadde chartret baaten jeg skulle snike meg med paa var innstilt for tredje dagen paa rad, saa jeg gav opp. Dro i stedet ut til Cap Skiring, som jeg tror maa vaere et litt beroemt strandsted for franskmenn. I hvert fall er det veldig fint her, og de har Club Med. Club Med er noe man finner paa typisk flotte steder, og dit drar folk som har mer penger enn fantasi, for et utall aktivitetsledere soerger for at dagene fylles med aktiviteter. Som for eksempel aa jage backpackere bort fra stranden, og saann.

Begynner aa tro at jeg skal klare aa komme meg ut av landet. Paa vei hit i dag ble jeg stoppet av politiet tre ganger. De undersoekte papirene mine og noeyde seg med henholdsvis null, 500 og 200 bestikkelses-franc for aa la meg gaa. Det er saa aa si ingenting. Saa enten er papirene mine nesten i orden, eller saa kunne ikke de politifolkene lese. 655 franc er 1 Euro. Det kunne vaert mye verre. Jeg kunne for eksempel vaert en hund. Paa de ikke mer enn fem milene mellom Ziguinchor og her, klarte sjaafoeren aa kjoere paa to hunder. Ikke at det saa ut som om han la merke til det, men. Det, pluss alle fyrene som farer rundt i nasjonalparkene her og skyter paa fugler med sprettert, gjoer meg litt bekymret for utryddelsestakten for dyrene heromkring. Det er bare 55 arter igjen, visstnok. Begynner aa naerme seg et fattigslig norsk nivaa, jungel til tross.

Blir her i tre netter, tror jeg, saa er det Gambia igjen. Blir nok passe roed innen den tid, for det er ikke saa voldsomt mye annet aa gjoere enn aa sole seg og bade her. Med mindre jeg flytter over til Club Med, da.

A bientot!

søndag, november 04, 2007

Some like it hot

Men naa er det for varmt til aa gaa rundt utendoers her, saa jeg sitter inne litt. Fem kroner for en time Nett, inkludert air-condition og saa mye glohet(!) te jeg bare orker. Begynner aa faa taket paa AZERTY-tastatur ogsaa naa. Det hjalp litt aa faa et tastatur hvor bokstavene paa tastene ikke er helt bortslitte.

I dag har jeg gaatt langt ut av byen, til en liten farm hvor de visstnok satset paa alternativt, turistrettet jordbruk. Ikke for aa virke skraasikker, men jeg tror de fleste turister vil sette pris paa et lite gjerde rundt den lille dammen med krokodiller de hadde der. For det var store diller! Jeg proevde aa snakke med krokodillene, etter knallsuksessen i Kambodsja (se blogg fra desember 2005), men nilkrokodiller snakker visst en annen dialekt. Paa vei tilbake til byen tok jeg en snartur gjennom et palmeskogholt, og endte med aa maatte loepe i full fart bort fra en gjeng unger som viftet hissig med macheter. Det er viktig aa ha med nok ballonger naar man skal ut blant de innfoedte!

Og ja, det gaar altsaa fint aa loepe fra afrikanere. Ikke vet jeg hva det er med de som vinner 100 meter og maraton og saann, for jeg har ennaa ikke sett en afrikaner som loeper. Jeg gaar sikkert dobbelt saa fort som gjennomsnittsafrikaneren ogsaa. Slappinger, altsaa.

Vel, ikke mye nytt aa melde. Gleder meg til klokka 15, for da skulle det komme mer mat til byen. Restaurantene her holder oppe til gjestene gaar, eller til de slipper opp for mat, hva som enn inntreffer foerst.

lørdag, november 03, 2007

Blir det mer afrikansk naa, saa gaar jeg av

Hepp!

Jeg lever. Det tar nemlig minst 10 dager for malaria aa slaa ut, og jeg har bare vaert her i 6 dager. Fransk tastatur her, saa dette gaar veeeldig langsomt, og derfor blir det kort.

Skal bare faa si at det er utrolig afrikanske tilstander her i Afrika. Veiene er en vits, har moett oerten unge menn som har svoemt i land i Italia for saa aa bli sendt hjem igjen flere ganger, stroemmen gaar stort sett naar man venter det, et under om denne meldingen kommer frem, de har ikke engang parenteser her! Lette lenge etter komma, saa det faar holde.

Og saa er det bare jeg som er hvit alle steder jeg drar! Hvor ER alle turistene§ Og hvor ER spoersmaalstegnet§ Skjoenner for saa vidt godt at de ikke er akkurat her. Ikke mye aa komme for. Gaar hele tiden rundt og lurer paa om disse menneskene er i stand til aa ta vare paa seg selv. Lite tyder paa det. Faar lyst til aa bli her og redde denne delen av verdenen, for det er VELDIG lett aa finne forbedringspunkter. Men det er saann det er naa etter at veldig mange har forsoekt aa hjelpe til, saa det er kanskje ikke saa lurt.

Har vaert i bush-bushen de siste dagene, i Tenda-ba. Eneste hvite der ogsaa, unntatt en morgen da det plutselig var 300 tyskere rundt meg, ikledd prikkfri khaki og med hver sin stjernekikkert rundt halsen. Cruiseskipet Bremen hadde satt dem i land som snarest for aa la dem fuglekikke litt. Surrealistisk. Langt aa kjoere baat for aa se paa storspove og noen andre av de 400 rare fuglene i jungelen der. Og for aa klage paa at kaffen ikke er varm, i 40 graders varme. Tyskere er tyskere.

Jeg er i Ziguinchor i Casamance, og sliter litt. Fikk ikke stempel i passet paa vei inn i landet, for jeg gikk paa feil bil, dvs den eneste som var ventet forbi kommende uke, og den kjoerte en vei gjennom jungelen som ingen grensevakt kjenner til. Haaper jeg kommer meg ut igjen. Blir kanskje ekstra enkelt naar ingen snakker engelsk her. De veksler i stedet mellom fransk, jolof og mandinka, alt etter hva de foeler seg sikre paa at jeg ikke forstaar.

Fullt kaos, altsaa, men saa var det jo Afrika jeg skulle til ogsaa!

Naa toer jeg ikke tro paa at stroemmen holder lenger. Habra!

Bjoern