torsdag, april 14, 2011

Berberbarbarer

Jeg har endelig kommet meg til fjells. Det har vært et slit transportmessig, men det lille jeg så av fjellene før det ble helt mørkt her gjør at det var verdt det, tror jeg.

Til forskjell fra bussene sørover og inn i okkupert land, blir ikke nordgående trafikk stoppet av politiet for ID-kontroll. Det hadde nok blitt for mye å gjøre, for på de bussene er det bare meg og veldig, veldig mange fra lenger sør i Afrika, på vei nordover for å gjøre seg fete. Og de snakker høyt og mye i telefonene sine mens de gjør det.

Men det var nå greit nok. Noen timer med babbel orker jeg fint. Så skulle jeg fra Goulmim til Sidi Ifni, og der går det jo ingen buss. Da blir det fellestaxi, dvs veteranbil med binkelibonkmusikk. Og det er også greit. Men det var meg og en gammel mann som sov i forsetet og sjåføren og så to kvinner i bortimot burka. Den ene hadde en baby med seg. Da den begynte å småsutre, så begynte jammenmeg mammaen å bla frem og tilbake i sine levantgevanter. Til slutt fant hun et kvinnebryst, og det stappet hun i kjeften på ungen, og så ble det stille.

Både fra meg og fra ungen. Jeg skjønte ikkeno. Er det lov å vise pupp så lenge den brukes til sitt biologiske formål, altså? Rare greier. Men jeg ble stille aller mest av frykt for hva som ville skje hvis sjåføren oppdaget hva som skjedde, for vi kjørte langs noen ganske fæle stup. Men det gikk bra.

Så kom jeg frem til Ifni, som er en rar, rar by i gjennomført Art Deco-stil, bygd og forlatt i all hast av spanske militære, og siden har marokkanerne tatt seg til rette. Dere skal få se bilder senere.

Derfra skulle jeg reise rett opp i fjellet, og det gjorde jeg med vanlig buss. Satt ved siden av en fyr herfra, en ekte berber, og han la ut i det vide og det brede om hvor snille og ærlige og pure fjellberberne er. Helt til han plutselig oppdaget at en av dem hadde stjålet lommeboka hans, i bussen, en eller annen gang mellom da han viste meg bilde av ungen sin og han litt senere skulle vise meg det samme bildet en gang til. Jeg kunne jo ikke le, men det gjorde jeg.

Ellers kan jeg melde at Glenn Medeiros fremdeles er stor her. "Never gonna change my love for you" er å høre både her og der. Og i et butikkvindu her i dag kunne jeg lese at NÅ har 2006-kolleksjonen ankommet. Marokko er sannelig tidløst, på akk så mange måter.

Sånn. Nå skal jeg gå i fjellet, ja. Hohoi.
Legg inn en kommentar