tirsdag, april 26, 2011

Gaaaaaaaaaaaaah!

Jeg blir gal av arabiske byer. Eller for å være mer spesifikk, jeg ble gal av Fes. Den byen er sinnsyk. Og da mener jeg ikke "De gjør så mye rart der", men "Jammen, hallo, er ALLE her fullstendig tilbakestående?!".

Det finnes knapt museer her i landet. Det trengs ikke. Landet ER et museum. Alt gjøres på samme måte som det alltid har vært gjort, unntatt der det går an å bruke nye oppfinnelser til å gjøre verden til et enda dårligere sted å være.

Magre menn farger tøy i store kar med kraftige kjemikalier med bare hendene. Kobberslagerne sitter midt i gata og banker løs på glovarmt metall mens unger løper lekende iblant dem. Gjennom de trange smugene av noen gater de har i Fes trasker det rundt søppelesler, nedlesset med enorme sekker fulle av drit, plast og gørr. Og så kjører det tullinger rundt på motorsykkel overalt, tilsynelatende i den tro at de er på en motorvei. Så kjører de på noen, og så blir det hyling og skriking og slåsskamp. I går så jeg to drosjesjåfører dunke løs på hverandre med henholdsvis stor skiftenøkkel og brekkjern, i kamp om en kunde. Heldigvis kom det politi til etter to minutter, ellers hadde jeg nok måttet vise noen ganske fæle bilder her snart.

Politi er det overalt. Alle steder hvor kongen har kjøpt seg en dyr og fin bolig eller noe i den retningen, er det garantert utplassert uniformerte vakter i særlig stort antall. Og hvis man prøver å snike seg til å ta noen bilder av huset, så viser det seg at det er massevis av politi i sivil der i tillegg. Jeg blir litt stressa av sånt.

Alt i alt så er det trist med land hvor alt som er fint å se på enten er forbudt å fotografere fordi det er finansiert med korrupsjonspenger, eller det er minst fem hundre år gammelt. Det BURDE være noe fint fra nyere tid å finne, men det er det ikke. Befolkningen er dopet ned med fotball og religion. De er like smarte i utgangspunktet som for eksempel meg, men hele systemet her gjør at de aldri får utnyttet potensialet sitt. For meg ser Marokko ut som om det er utarbeidet av idioter, for idioter. Fæle greier, og aller mest synlig blir det i byene.

Men, men. Jeg skal hjem snart, så det er ikke mitt problem. Og mange steder på landsbygda virker det som om de riktignok lever under litt trange kår, men de har det slett ikke så verst, strengt tatt.

For eksempel i Tata. Det høres så flott ut, synes jeg. "Tata!", liksom. Og så var jeg i Rich, som må være veldig ironisk ment, for der var det ikke mye rikdom. Ikke i Taforalt heller, selv om det hørtes ut som et sted med gode inntekter. Jeg kom meg aldri til Saka og Tingis, men kanskje de har mer der? I hvert fall må det være et bedre sted enn Plage des Nations, så vidt jeg kan skjønne. Og MYE bedre enn Tissergate, som kanskje er hva Watergate blir til etter en stund? Hm.

Jeg fikk i hvert fall nok middelalder, og dro videre til Casablanca. Det ser ut som en fin by, eller i hvert fall kan den ha vært det for femti år siden. Og finner jeg ikke noe annet å glede meg over, så skal jeg i hvert fall på KFC en tur. Hurra.

Vi snakkes,

Bjørn

torsdag, april 21, 2011

Jesus-kamera

Ojojoj. Nå har jeg havnet på mitt hittil dyreste hotell. De marokkanske turistmyndighetene har satt opp et mønsterbruk midt ute blant Saharas sanddyner. Og siden det var de jeg kom for, så er det lurt å bo her, for nesten to hundre kroner natta. For å gjøre opplevelsen komplett er til og med gulvet på rommet dekket av sand, og når jeg skal dusje så kommer det mer rød sand enn vann det første halve minuttet. Elegante detaljer!

Men hit kom jeg jo nettopp, vi har litt å ta igjen før jeg kan fortelle mer om det. Da vi slapp sist var jeg på vei til Ouarzazate. Det er en slags Las Vegas, bare at det ikke er strippebarer, neonlys, gambling eller spis-så-mye-du-orker-buffeter der. Hm. Kanskje det ikke er en slags Las Vegas likevel. Men det er i hvert fall en haug luksushoteller midt i ørkenen, og en voldsom byggeaktivitet. Folk flytter dit fordi folk flytter dit, og hotellene er fulle av filmcrew som gjør unna ørkenscenene sine i området. Gladiator, Ben Hur, Kingdom of Heaven og alle filmer med Jesus i tittelen (unntatt, åpenbart, "Da jeg traff Jesus med sprettert") for eksempel.

For å feire sin suksess har byen intet mindre enn tre filmmuseer hvor man kan se Hollywoodstjerners forfalskede signaturer og en mengde kulisser som bare står igjen. Jeg var dagens første besøkende på ett av dem, og godt mulig dagens siste også. Jeg anbefaler det ikke så veldig, selv om man får sin helt egen guide som følger deg hakk i hel rundt og sier "nei, nå skal du gå denne veien", hver gang du går litt rundt for å finne en bra fotovinkel, og som skrur av lyset når han synes at nå har du sett lenge nok på dette rommet.

Derfra dro jeg til tiende gir, som faktisk er korrekt uttale på byen Tinerhir. Endelig fikk jeg sett ordentlige oaser. Det blir man fort lei av, så jeg dro opp i Todradalen like ved, for å leve uten strøm og internett i et par dager. Det hadde nemlig blåst bort der oppe.  Sånn går det når man bosetter seg i en av verdens kraftigste naturlige vindtuneller, en canyon med tre hundre meter høye vegger rett opp rundt et tjue meter bredt elveleie. Men fint, det var det.

I hvert fall for meg, som kunne sove i en seng i et rom i et hus i en hage. Verre er det med en del av berberbefolkningen der i Dalen. De er huleboere fremdeles, de! Sammen med sauene og geitene sine. Som de bruker all sin tid på å passe, så noen skolegang blir det ikke snakk om. Resultatet er at de snakker enda dårligere fransk enn meg, og at de ser særdeles stusselige og møkkete ut. Den gjengen har jeg ikke sett så mye av i turistbrosjyrene, nei.

Apropos det, hvordan sier man, uten å virke altfor uhøflig, at det er supert og imponerende at dere har klart å brødfø dere i disse omgivelsene i trilliarder av år, og at dere klarer å spille så høy musikk helt uten takt og melodi, men disse tingene dere lager og prøver å selge meg, de er bare ufattelig stygge og upraktiske og uhygieniske, så for meg er de verdt null og niks, og dere burde kanskje heller gjort noe nyttig med tiden deres, som for eksempel å plukke søppel, innse at Allah ikke finnes, pusse tennene både oppe og nede, og lære dere HTML?

Kjøpepresset i Marokko er noen steder omtrent som om man skulle dratt en nomadeberber inn på IKEA og sagt "Her, ta en Billy bokhylle, den passer nok perfekt inn i teltet ditt, og i den kan du ha boka di og kamelbæsjsamlingen din, den koster egentlig førti tusen, men siden det er du skal du få den for femten dromedarer, gratulerer med dagen, hipp hurra, ding dong!". Det hadde de nok ikke likt, nei.

Jaja. Jeg har nå i hvert fall reist videre, med buss til Erfoud, lekebil til Rissani og tulletaxi til Merzouga. Her var jeg så dårlig til å prute på rommet at resepsjonisten til slutt dro meg ut på gata og sa, hør her, gi meg femti dirham, så får du rom med alle måltider for tre hundre dirham natta, og så sier jeg til sjefen at du var en djevel til å presse pris!". Artig opplegg, og basseng på kjøpet.

Jeg har bare rukket et par timers ørkenvandring foreløpig, men allerede har kameraet mitt dødd. Det har vært med på mange strabaser tidligere også, men aldri full sandstorm. Ikke jeg heller, så det tenkte jeg det kunne være fint å prøve. Etter fem minutter begynte kameraet å klynke hver gang jeg slo det på. Det hadde nettopp sluttet å skrangle etter ørkenen helt sør i landet på begynnelsen av denne reisen, stakkar. Etter et kvarter nektet det å slå seg på i det hele tatt. Heldigvis hadde jeg tidligere på dagen sett hvordan man fikser sånt. Riktignok var det uvillige esler jeg hadde sett bli håndtert, men faktisk kan man fikse også et kamera ved å banne og sverte høyt mens man denger løs på problembarnet. Jeg fant et punkt jeg kunne dunke hardt på akkurat da linsemotoren begynte å gå, så kom linsa frem, akkompagnert av en litt ekkel skrapelyd. Men bildene ser bra ut, de. I kveld har jeg godsnakket med kameraet og blås hardt og lenge inn i alle mulige kamerakroppsåpninger, og nå ser det faktisk ut til at udyret har gjenoppstått. Håper på litt mindre vindstyrke i morgen, så blir det flere bilder å redigere når jeg kommer hjem.

Og leppene mine har blitt myke som asfalt. Hard asfalt. Ørkenlivet setter sine spor.

Nå skal jeg telle maur på gulvet helt til jeg sovner. God natt!

søndag, april 17, 2011

Nacht und Djebel

Nå har jeg kommet meg til Taroudant, som kanskje ikke var så lurt, for jeg har fremdeles ikke funnet noen måte å komme meg videre herfra på. Det ordner seg nok, de har i hvert fall rikelig med kameler her.

Som nevnt så er det rimelig rolig på demonstrantsiden i Marokko. Det mest synlige beviset på at det ikke råder full enighet om alt i landet her, har så langt vært at noen fjell er Atlas, mens andre er Anti-Atlas. Men her i byen var det faktisk litt bråk i dag. Noen hundre personer med bannere gikk rundt og lagde kaos i byen. Det er veldig lett å lage trafikkproblemer når veiene er smug på bare noen meters bredde. Politiet så ut til å glede seg over endelig å få noe å gjøre, men nøyde seg med å omdirigere trafikken.

Jeg tåler litt bybråk bra. De siste par dagene har jeg nytt en nesten total stillhet i fjellene. Det var ingen andre enn meg i påskefjellet her nede denne helga, tror jeg. Jeg har ikke fulgt så mange fjellvettregler, men det har gått bra likevel. I går gikk jeg tre mil til og opp på Djebel el Kest, ved Tafraout. To tusen meter opp og to tusen meter ned, på ti timer.

Turen var merket ganske bra med små varder. Jeg fulgte dem ganske lett frem til det var igjen bare et par hundre høydemetre. Det var fremdeles varder, men bare i den grad man kan sette opp sånne i en tilnærmet loddrett granittvegg... Friklatring fra den ene fjellhylla til den andre gikk bra nok til at jeg kom meg både opp og ned, men dere andre skal være glade for at dere kan få se bildene mine og slipper å klatre opp der selv.

Men det var en super dag i fjellet, altså! Utrolig flott intenst rødt fjell, og utsikt fra kyst til ørken via fjelldekte topper. Ikke mange steder man får alt det på samme sted.

Det var alt for i dag, kjapt forfattet på den lille ipoden min. Nå skal jeg bare finne meg et nett å poste fra. Det ordner seg nok, for selv "Allah er hackbar", som det ropes fra alle minareter her opptil flere ganger daglig.

#8D)

torsdag, april 14, 2011

Berberbarbarer

Jeg har endelig kommet meg til fjells. Det har vært et slit transportmessig, men det lille jeg så av fjellene før det ble helt mørkt her gjør at det var verdt det, tror jeg.

Til forskjell fra bussene sørover og inn i okkupert land, blir ikke nordgående trafikk stoppet av politiet for ID-kontroll. Det hadde nok blitt for mye å gjøre, for på de bussene er det bare meg og veldig, veldig mange fra lenger sør i Afrika, på vei nordover for å gjøre seg fete. Og de snakker høyt og mye i telefonene sine mens de gjør det.

Men det var nå greit nok. Noen timer med babbel orker jeg fint. Så skulle jeg fra Goulmim til Sidi Ifni, og der går det jo ingen buss. Da blir det fellestaxi, dvs veteranbil med binkelibonkmusikk. Og det er også greit. Men det var meg og en gammel mann som sov i forsetet og sjåføren og så to kvinner i bortimot burka. Den ene hadde en baby med seg. Da den begynte å småsutre, så begynte jammenmeg mammaen å bla frem og tilbake i sine levantgevanter. Til slutt fant hun et kvinnebryst, og det stappet hun i kjeften på ungen, og så ble det stille.

Både fra meg og fra ungen. Jeg skjønte ikkeno. Er det lov å vise pupp så lenge den brukes til sitt biologiske formål, altså? Rare greier. Men jeg ble stille aller mest av frykt for hva som ville skje hvis sjåføren oppdaget hva som skjedde, for vi kjørte langs noen ganske fæle stup. Men det gikk bra.

Så kom jeg frem til Ifni, som er en rar, rar by i gjennomført Art Deco-stil, bygd og forlatt i all hast av spanske militære, og siden har marokkanerne tatt seg til rette. Dere skal få se bilder senere.

Derfra skulle jeg reise rett opp i fjellet, og det gjorde jeg med vanlig buss. Satt ved siden av en fyr herfra, en ekte berber, og han la ut i det vide og det brede om hvor snille og ærlige og pure fjellberberne er. Helt til han plutselig oppdaget at en av dem hadde stjålet lommeboka hans, i bussen, en eller annen gang mellom da han viste meg bilde av ungen sin og han litt senere skulle vise meg det samme bildet en gang til. Jeg kunne jo ikke le, men det gjorde jeg.

Ellers kan jeg melde at Glenn Medeiros fremdeles er stor her. "Never gonna change my love for you" er å høre både her og der. Og i et butikkvindu her i dag kunne jeg lese at NÅ har 2006-kolleksjonen ankommet. Marokko er sannelig tidløst, på akk så mange måter.

Sånn. Nå skal jeg gå i fjellet, ja. Hohoi.

tirsdag, april 12, 2011

Intet nytt fra Vest-Sahara-fronten

Stod opp tidlig og fant en buss som skulle til Laayoune. Jeg tror ikke de har Layounnes Club her, forresten. Bussen var full, så jeg måtte sitte langt bak i en fordypning i midtgangen. Greit nok, for det var bare ti mil å kjøre.

Det gikk greit helt til vi kom nesten frem. Før vi kunne slippe inn i byen måtte vi innom en militær kontrollpost, hvor de kan luke ut forfattere og journalister og folk som dusjer jevnlig. Sjåføren lå tre timer bak ruta, og det virket som om både Eid-bonusen og minst et halvt dusin jomfruer i paradis kunne gå fløyten hvis han mistet enda mer tid. Og da hadde han jo ikke tid til at jeg skulle avhøres.

Han ba meg derfor om å ligge lavest mulig når kontrolløren kom ombord, og for å øke sjansene sine for å lykkes enda mer, beordret han ei dame med ekstra stor burka til å skifte bleie på babyen sin foran meg, for å dekke meg ytterligere.

Det fungerte faktisk, og vips var jeg i Laayoune.

Ikke at det er så flott i seg selv, altså. Byen er full av soldater og politi. De er rett og slett overalt, så det er bare så vidt jeg tør å knipse et bilde her og der. Synd, for det er mye rart i gatene her. Jeg tør ikke å gå ut i ørkenen her, siden det er en god del ikke-merkede minefelt i området. I stedet gikk jeg i kirkeasyl. Det er en av to kirker i minst hundre mils omkrets. Presten fra Kongo trodde han luktet kristenmanns blod da han så meg, og låste meg inn og dro meg rundt på omvisning. De kristne har det ikke så lett der. Folk med marokkansk statsborgerskap må være muslimer, ellers er det rett i fengsel. Utenfor kirka står det konstant politivakt for å passe på at ingen misjonerer for andre guder som er den samme guden.

De fleste som går i kirka er FN-ansatte. Denne byen lever av FN. Og de lever godt av FN. Eller muligens er det FN som lever godt av FN her. Har sett privateide både Porsche Cayenne og Hummer i gatene, folk går i fine dresser, og parkeringsplassene på alle de fineste hotellene er fulle av hvite FN-biler med privatsjåfør som passer på. Og byen er full av enorme småslott av noen bolighus. Jeg blir mer skeptisk til måten FN driver butikk på hver gang jeg kommer til et sånt sted. Det de driver med har veldig lite å gjøre med hvordan folk lever, virker det som. Men det er da fred her, til tross for enorme mengder militære, så kanskje det har noe for seg.

Og så har jeg kikket på flamingoer i en bortimot selvlysende radioaktivgrønn innsjø her.

I morgen setter jeg meg på første og beste buss nordover igjen. Vest-Sahara; Been there, done that.

Bjørn

mandag, april 11, 2011

Morrokokko i Marokko

Ojojoj. Etter full charterfeberstemning på flyet bestemte jeg meg for å veie opp for det ved ikke å dra til Agadir i det hele tatt, men i stedet hoppe rett ut i den mest slitsomme delen av Marokko. Da mener jeg ikke pruting i basaren i Tanger, men oppdagelsesferd i VestSahara. Ikke skyld på meg for manglende bindestreker og andre tegn, det er rett og slett noe den arabiske tastaturverdenen har bestemt seg for å klare seg uten, så da kan jo ikke jeg være noe dårligere.

De siste turene har jeg takket være reisefølge stort sett bodd på overdådige luksushoteller med både speil på badet og til dels rene laken på sengene. Nåer jeg på egen haand og tilbake der jeg skal være. Første natta torde jeg ikke bruke sengetøyet som fulgte med rommet. Det rørte for mye på seg. Jeg kunne fått et billigere rom, men da hadde i så fall dusjen vært på den andre siden av veien enn rommet var. Etter å ha sett trafikken her har jeg konkludert med at for sikkerhetens skyld bør minst mulig av det jeg trenger være på den andre siden av veien. Det gikk uansett bra.

Inntrykket så langt er at marokkanere er snille og vennlige mennesker som gjerne vil hjelpe. De er bare ikke så flinke til å holde ting ved like, og heller ikke til å vaske seg noe særlig annet enn rett før de skal i moskeen. Fortauene er fulle av juggel som er til salgs, og av søppel, og ofte er det ikke mulig å si hva som er hva. Spisestedene ser stort sett ut til å være en del av et nasjonalt program for aktiv dødshjelp, og det er som sagt trafikkreglene også. Jeg stortrives.

De har milliarder av appelsiner her, så alt jeg visste om Marokko på forhånd var altså riktig. Trenger man noen tusen kattunger, så skal det ikke ta Marokko særlig lang tid å skrape sammen det heller.

Bussturene sørover i landet blir stadig mer anstrengende. Jo nærmere vi kommer "landsdelen" VestSahara, som egentlig er et land som Marokko har okkupert, jo strengere blir politiet. De vinker som regel bussene forbi, med mindre de ser det bleke ansiktet mitt i vinduet. I så fall blåser de i fløyta si, og sjåføren må stoppe, og inn løper det to politisoldater og tar passet mitt og spør om ditt og datt, og da snakker jeg enda mindre fransk enn vanlig, i håp om å slippe billigere unna. De spør om jeg er journalist eller forfatter, for i så fall får jeg ikke reise lenger sør. Så da er jeg så klart ikke det. Foreløpig har jeg hatt minst fem forskjellige yrker. Håper bare de ikke begynner å kikke i bagasjen min og ser at jeg har en bok skrevet av en fyr som heter det samme som meg. Hm.

Jeg har nå kommet meg akkurat så vidt inn i VestSahara likevel. Skal bare ti mil til, til Laayoune, så lover jeg å snu. Der har FN utplassert våpenhvilestyrker, så det er sikkert fint og trygt og kanskje er det til og med mulig å få noe annet å spise enn geitehode og sand også.

Har ikke sett ett eneste hvitt menneske siden jeg forlot flyplassen utenfor Agadir. Enten er jeg på feil sted, eller så satser ikke Marokko så veldig paa utkant-turisme. Eller kanskje de bare ikke satser på okkupasjonsturisme. Det nærmeste jeg kommer hvitinger er når folk trekker på seg Ku Klux Klandraktene sine for å gå ut i den kalde natta og henge på gata og snakke skit med de andre i klanen. Jeg skvatt litt da jeg så dem første gangen, men det er visst sånn det skal være.

De slipper å rydde snø av veiene om vinteren her, men til gjengjeld må de kolonnekjøre med sandskrape flere ganger daglig. Rare greier. Dromedarfareskilt er også litt rart å se, men siden jeg har sett flere dromedarer uten tilsyn i veikantene her enn skilt som advarer mot dem, så er det nok på sin plass.

Sånn. har jeg mistet forstanden av arabisk tastatur. I Tarfaya, av alle steder.

Jaja. Takk for nå, men ikke for alt.

Bjørn

lørdag, april 09, 2011

Dit appelsinene gror

Det er omtrent alt jeg vet om Marokko. At de har appelsiner der. Og sand. Mye sand. Og at de hadde 8 millioner innbyggere i 1956, mens de nå har minst 33 millioner, så appelsiner er åpenbart bra for potensen.

Mye tyder vel på at i løpet av de nærmeste tre ukene skal jeg få hevet kunnskapsnivået mitt om marokkanerne og alt de har å gjøre. Foreløpig har jeg nøyd meg med å finne ut at opptøyene i Nord-Afrika gikk fort over der. Etter at bare en håndfull unge menn hadde satt fyr på seg selv og noen titusener demonstranter hadde bråkt rundt i gatene i de største byene en stund, bestemte kongen seg for å si at greit, de skal få ny grunnlov. Den skal de stemme over i sommer, og i hvert fall frem til da er det antagelig trygt og greit å besøke landet.


Spesielt hvis man holder seg unna den sørlige halvparten av landet. I hvert fall mener Marokko at den delen også er Marokko, men de fleste andre mener det er et eget land, Vest-Sahara, som Marokko har okkupert. Det bor bare en halv million mennesker der, og de har en hel halv kvadratkilometer å boltre seg på, hver. Vi i Norge har til sammenligning bare rundt en femtendedel så mye plass, så jeg tror ikke det skal bli så vanskelig å finne et sted å få tisse i fred og ro deromkring. Det kan derimot bli verre å finne en busk eller et tre å tisse bak. Jeg innbiller meg at det blir mye sand og åpne landskap de neste tre ukene. Jammen flaks at jeg liker sånt.

Skulle gjerne gitt deg flere interessante fakta om Marokko, men siden jeg ikke vet mer, så får jeg komme tilbake til det i senere blogginnlegg.

På denne turen skal jeg og omgivelsene antagelig ta knekken på kameraet mitt. Det henger allerede bare sånn halvveis sammen, og jeg har funnet min neste favoritt, barnebarnet til kameraet jeg har nå. Men ikke si det til kameraet mitt.


Hva mer har skjedd siden sist? Hm. Jo, bildet over, som jeg tok i Tasmania, skal brukes som "bakgrunnsbilde" på en gangbar mynt i Tuvalu! Mynten inngår i en serie, hvor den forrige mynten er her, så jeg antar at "min" mynt ligner litt. Håper bare ikke ørna som skal være i forgrunnen stjeler all oppmerksomheten. Uansett: Rare greier. Veldig rare greier.

Sånn. Da drar jeg. Jeg gleder meg allerede til å komme tilbake! #8D)

Bjørn

PS: Husk å vanne plantene.