onsdag, mars 31, 2010

Veien til Agra, Jaisalmer og Bikaner

Jeg er i ferd med å bryte et løfte grundig.

En gang mot slutten av forrige årtusen lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle dra tilbake til New Delhi, men nå er jeg jammen straks på vei til Rajastan igjen. Og jeg vet ikke engang hva jeg skal dit for! Turkish Airlines lokket og lurte med en billig billett, og jeg bet på. Ja, ja. Det kunne vært verre. Tror jeg.


Sist jeg var der var det mest forholdene på flyplassen som gjorde at jeg dømte New Delhi nord og ned og fikk meg til å dra videre til Kathmandu i stedet. Riktignok var jeg bare en uslepen diamant av en reisende den gangen, så det skulle ikke så mye til for å vippe meg av pinnen.

Ta toalettene, for eksempel. Det var første gang i mitt liv at jeg måtte bruke en do hvor det ikke var dør foran avlukket. Men må man, så må man, og jeg måtte. Urutinert som jeg var, så hadde jeg ikke med eget dopapir. Jeg fikk litt panikk da jeg skulle tørke, og det ikke var noe å tørke seg med. Men da var det at dette med manglende dør plutselig var nesten praktisk. For man kunne bare knipse, så kom det en mann løpende med en dorull, og han solgte dopapir for én rupi pr tørk. Blodpris, tatt i betraktning at en hel dorull kostet 8 rupi i butikken, men jeg fikk uansett både som fortjent og det jeg trengte.

På veggen der husker jeg at det hang et sånt bursdagskort som spiller en melodi når man åpner det. Dette kortet spilte temaet fra Lambada. Seks sekunder langt, om og om igjen. Det passet i grunnen fint, for de færreste var innom toalettene i mer enn seks sekunder. For selv om det jobbet tre karer på heltid der med å bytte batterier i kortet og å vaske og polere speilene og vasken, så tror jeg aldri noen med desinfiserende midler og svaber noensinne kom i nærheten av selve doene.

Det jobbet hundrevis av folk på flyplassen, men ingen så ut til å gjøre noe spesielt. De bare gikk rundt og så molefonkne ut. Rett som det var kom de bort til meg og sa "Don't worry, sahib Torrissen". Det gjorde meg virkelig bekymret, for jeg skjønte hverken hvorfor de visste hva jeg het eller hvorfor jeg ikke burde bekymre meg. Antok de at jeg var engstelig for at jeg snart skulle opp i luftrom kontrollert av indiske flygeledere? Det fant jeg aldri ut.

Og så var maten fæl. Golden Fried Chicken smakte fisk. På en veldig lite røykalaks-måte. Det var mer litt sånn lutefisk, i grunnen.

Heldigvis er alt der sikkert i sin skjønneste orden nå. Det siste jeg gjorde før jeg dro derfra sist, var nemlig å legge åtte tettskrevne sider med mine forslag til forbedringer ned i en forslagskasse som hang på veggen i avgangshallen.

På veien til New Delhi får jeg anledning til å bruke en kveld og en formiddag på å gjenoppdage Istanbul. Det er prisen man betaler for å få en billett tur/retur India som koster omtrent det samme som å reise tur/retur Brønnøysund med fly.


Jeg gleder meg til en alternativ og utvidet påskefeiring i hinduland, selv om dette muligens blir en i overkant het opplevelse. Mye mer om det, og hvordan jeg overlever det, når jeg faktisk er der. Om kun få dager. Hurra!