onsdag, juli 30, 2008

Undrenes tid er ikke forbi

Plutselig er jeg tilbake i Oslo, og jeg kom hit rett fra Gjendesheim! Det må bety at jeg faktisk har gått hele Jotunheimstien. Nå skal jeg bare kjøpe meg en ny PC så jeg kan få jobbet med bildene, så vil det vise seg om det faktisk er riktig eller ei. Kan ikke si at jeg husker alt fra turen like klart. Det var nemlig tretti grader denne uka både i skogen og på fjellet også, med tildels lite vann å finne, så jeg gikk litt i ørska.

Av det lille jeg husker så var det en overraskende fin tur. Å gå med lettere sekk var kjempelurt. Nå slapp jeg den skumle følelsen av at jeg hvert øyeblikk kunne lette og fly bort med vinden hver gang jeg tok av meg sekken. Og så var det en genistrek å kjøpe nye fjellstøvler. Tenk, jeg kunne tråkke rett ned i myra uten å bli våt på beina! Det er så lenge siden jeg sist hadde sånne greier på føttene at jeg hadde glemt at det gikk an.

Så fornøyd var jeg med å komme frem:
Det er alt jeg kan vise av hvordan jeg så ut etter å ha kommet hjem, dessverre. Det var så uhorvelig varmt at jeg måtte lage meg en ispose og ha på hodet for å overleve. Der jeg satt med knelangt skjegg og nesten-turban på hodet så lignet jeg for mye på en mistenkelig person til at bilder av det kan frigis. I hvert fall så lenge jeg har planer om engang kanskje å fly til/via USA igjen.

Opprinnelig hadde jeg tenkt at det skulle være en tredelt tur, og mens jeg gikk meg vill gang på gang i skogen tenkte jeg på hvem som skulle få være med og gå den siste biten, der det faktisk er fin utsikt. Kom ikke på så veldig mange, men jeg bestemte meg for at mareritt-turkameraten måtte være han der fyren som synger "Lost!" hver gang jeg ser ham. Erlend ett eller annet? Ok, han har grønt hår og kunne passet inn i skogen, og han ser ikke ut til å være i så veldig god form, så hvis vi hadde møtt en farlig bjørn i skogen så hadde det vært greit å kunne løpe fra ham, men ellers tror jeg at jeg fort kunne blitt irritert.

Fikk sett noen flere dyr etter hvert. Lemen, røyskatt, reinsdyr, huggorm og to ville dansker som holdt på å eksplodere i en oppoverbakke. Og masse fugler. Tiur, kjempespett, spirrevipp, geilo, enkeltmokkasin, bæremeis og hva de heter alle sammen. De er ikke så lette å artsfeste bestandig. Som regel ligger de i ro i gresset like ved stien helt til de ser det perfekte øyeblikket hvor de ved å lette kan distrahere en vandrer til å tråkke rett ned i et myrhull. Da tar de av. Og så ser man opp, og så tråkker man ned i et myrhull. Slår aldri feil.

Men i hvert fall, jeg lever, og jeg er fremme! Og om en stund er bildene her.

Habra så lenge.

tirsdag, juli 22, 2008

I pose og sekk igjen...


Sånn.

Da har jeg akkurat fått igjen halvparten av huden under føttene, og om jeg kjenner godt etter så kan jeg faktisk såvidt sanse at jeg har fått tilbake litt av følelsen i stortåa, så da er det vel på tide å begi seg ut i skogen igjen.

Jeg er sånn rimelig restituert, og håper det går minst like bra denne gangen som sist. Planen er å komme meg omtrent til Kittilbua i nærheten av Lillehammer i løpet av uka. Og hvordan i all verden skal jeg klare det? Jo, ved å pakke litt mer optimalt denne gangen enn sist.

For eksempel tar jeg med mat for bare fire dager. (Og sjokolade for en uke, såklart.) Og så har jeg redusert vekten som skal bæres en del, ved å kutte ut de tyngste bøkene fra sist gang, pluss at jeg har klippet tånegler og vært hos frisøren og fått kortere hår på hodet.

Værmeldingen er så bra som den kan bli, så hvis jeg bare klarer å gå i et menneskelig tempo i de nye fjellskoene mine, så blir det nok noen fine dager i skogen og litt på fjellet.

Snakkes om tolv mil eller så!

Bjørn

søndag, juli 13, 2008

Uten pose og sekk

Nå har jeg vært tilbake i sivilisasjonen i en ukes tid. Jeg kan melde at det fungerer helt fint. Alt jeg trenger er innenfor rekkevidde, og jeg ser ingen grunn til å klage på det. Faktisk er det veldig, veldig deilig.

At jeg tenker sånn henger nok sammen med at det er litt andre forhold langs Jotunheimstien. Så til tross for vond akilles, vegg-til-vegg-blemmer og en og annen villfarelse oppe i myrene på Kvitingen: Det har vært verdt slitet så langt!

Og hvor langt er så langt? Tjah. Ikke så veldig. Se lilla markering på kartet:

Det er altså masser av sti igjen. Den "kjedelige" biten med mer skog enn utsikt rundt en er heldigvis stort sett unnagjort. Så snart det blir meldt fem dager på rad uten regn så er jeg i gang igjen, håper jeg.

Mens vi venter på godvær kan vi jo kikke på noen bilder fra turen så langt. Legg særlig merke til at jeg fra bilde 1 til bilde 45 går fra å være en opplagt vandrende deodorantreklame til å bli et svett og jævlig totalvrak. Artig!

Artig var det også å få en Transsibirske-artikkel "på trykk" på Boots 'n All, her, selv om redaktøren der har spist opp en del av ordene mine på veien.

Ha en fortsatt fin sommer!

søndag, juli 06, 2008

Den lange marsjen

Jeg skal love det er langt å gå fra Oslo til Jotunheimen, ja. I hvert fall brukte jeg fem dager på å gå bare en drøy tredjedel av distansen, og kilometrene ble ikke akkurat kortere etter hvert. "Normal fart" viste seg å ligge i underkant av stusselige tre kilometer i timen.

Da jeg kom ned fra fjellet Kvitingen, litt sør for Raufoss, var togstasjonen Eina bare fem kilometer unna. Jeg var ikke i så verst stand, men det så ut som om det holdt på å svartne helt for himmelen. Med torden i lufta, lite strøm igjen i kameraet og litt vondt i føttene attpå, var det lett å bestemme seg for å dra hjem og lade både de ene og de andre batteriene litt.


Men altså, det har vært en super tur så langt. Og en superslitsom tur. Pakkingen gikk litt fort, og ble dermed ikke helt optimal. Jeg er ikke fullt så ekstrem at jeg sparer inn noen gram ved å kutte skaftet av tannbørsten, kjøpe sovepose uten glidelås i siden eller å operere ut blindtarmen før jeg går tur, men jeg skal innrømme at jeg burde pakket smartere.

For eksempel hadde jeg ikke trengt å ta med to mursteiner av noen bøker. Intensjonen var god nok. Jeg skulle lese i ro og mak om kveldene ved idylliske vann i skogen. Men i praksis så vet jeg jo godt at jeg bare går til jeg nesten stuper, og så setter jeg opp teltet, og så kryper jeg ned i soveposen, og så sovner jeg utmattet midt i kveldsmaten.

I de bortimot tretti varmegradene som jeg visste godt at kom, så trengte jeg vel egentlig ikke raggsokker, strikka-votter, langt ullundertøy eller vindjakke heller. Og selv om det i teorien var en mulighet for at jeg skulle gå hele veien i ett strekk, så trengte jeg vel ikke å bære på mat for to uker heller. Skogen er jo full av dyr som kan spises. Jeg så i hvert fall både elg og røyskatt og mus og grevling, og de så ganske gode ut alle sammen.

Det var verre med tilgang på drikkevann. Snøen i fjellene har stort sett smeltet ferdig, og det har vært en ganske tørr sommer. Dermed var det lite fart i bekkene rundtom. Det endte med at jeg _virkelig_ måtte bunkre opp med mye vann når jeg først fant noe som kunne drikkes, og vips ble sekken enda tyngre. Et par ganger gikk jeg bare helt tom for vann likevel. Du vet at du er ganske dehydrert når du lett spytter ti meter og det sier "ploink!" når spyttklysa treffer en stein. Så da var det bare å kose seg med litt Chateaux de Lemenlik og Eau de Shit de Sau. Myrvann altså. Blæurgh! Er antagelig høygravid med et betydelig antall rumpetroll. Men jeg lever!

Jaja. Så det har vært en fin, men litt tøff tur for en bybjørn som meg. Det ble litt lettere da jeg etter et par dager skjønte at det ikke var isbilen som kom, men lyden av bjeller fra sauer på sommerbeite jeg hørte. Og at ritsjelyden ved ørene mine når liggeunderlaget på toppen av sekken min raspet borti greiner ikke nødvendigvis var en rabiat vampyrflaggermus som gikk til angrep på meg. Det er en god erfaring å ha med seg når jeg en vakker dag om ikke lenge tar toget tilbake til Eina og fortsetter turen!

Væme? Det er god plass til flere på Jotunheimstien!

Bjørn

tirsdag, juli 01, 2008

Pakket og smart?

Sånn. Nå tar jeg trikken til Vaterlandsparken, der Jotunheimstien begynner bak Oslo Plaza, og så er jeg i gang.

Etter å ha pakket ned sjokoladen var det plutselig ikke plass til kompass, hansker og regntøy lenger, men det gjør sikkert ingenting.

Jeg fant nettopp ut at stien offisielt er 320 kilometer lang, så hvis jeg går i 32 kilometer i timen er jeg fremme til kvelden! Hvis jeg går i normal fart, som kanskje er 4-5 kilometer i timen, derimot, så tar det 65-80 timer å gå. I så fall kunne jeg leid inn en erfaren Accenture-konsulent til å gå turen for meg for i underkant av 100.000 kroner. Her er det penger å spare!

Hadde jeg utsatt avreise med et par timer, så kunne jeg investert i:

* 300 DnB Nor-aksjer a 64,80 = 19440
* 800 Golden Ocean-aksjer a 30,45 = 24360
* 150 Schibsted-aksjer a 144,50 = 21675
* 1000 SAS-aksjer a 25 = 25000
* 2000 Stepstone-aksjer a 15,10 = 30200
* 500 Storebrand-aksjer a 37,80 = 18900
* 500 Telenor-aksjer a 95,80 = 47900
* 1000 Tomra-aksjer a 33,80 = 33800
Tilsammen 221275 kroner.

Dette er ikke aksjetips, altså. Det er bare et eksperiment for å se hva man kunne tjent på å gå med is i magen i skogen i noen dager.

Forresten er det ikke akkurat is jeg har i magen. Det er mer i kategorien sommerfugler. Det går nok fint. Man må bare finne noe å tenke på som kan virke motiverende mens man går.

Vel. Snakkes.

Bjørn