søndag, februar 27, 2005

Endelig ved havet igjen

Saann. Naa er det bare litt vann mellom meg og jobben og saann. Ganske mye vann, saa avstanden er fremdeles betryggende, men det er litt toeft at Atlanterhavet gaar helt hit, og enda litt lenger ogsaa. Det tok ikke lang tid fra jeg kom hit til Florianopolis foer jeg laa i vannet og hikstet saltvann. Fint til en avveksling med badevann uten krokodiller og saann der bitteliten fisk som kan svoemme opp urinroeret og eksplodere.

Endelig har jeg kommet til et sted hvor bikiniene faktisk har den stoerrelsen som alle som har vaert i Brasil skryter av at bikinier har i Brasil. Tydeligvis et kystfenomen, saann der tanntraad-bikini. Artig, det.

Har bare et par dager paa meg til aa bli solbrent naa, saa jeg jobber hardt med saken. Ganske enkelt. Sola steiker, og innimellom lyner det noe helt for jaevlig, saa jeg blir nok svart eller roed eller noe ganske snart.

Ikke stort mer aa si, tror jeg. Fin tur. Og Maria og Alexander har det bra i Rio, sier de.

fredag, februar 25, 2005

Om aa ta bilder

Naa er det under en uke igjen, men saa har vi gjort alt vi hadde haapet aa rekke ogsaa, saa resten blir en slags bonus. For aa rekke over mest mulig har vi naa delt oss inn i to grupper, Maria og Alexander i den ene og Bjoern i den andre. Turtelduene drar til Rio og kjoeper saa smaa badeantrekk som overhodet mulig for saa aa mingle med lokalbefolkningen. Bjoern forsker paa hvordan livet paa nattbussene i det tyskdominerte, sydlige Brasil arter seg.

Siden sist har man floeyet til Foz do Iguacu, akkurat der hvor Brasil, Argentina og Paraguay moetes. Attraksjonen her er en hel masse vann, en 3 kilometer lang fossevegg som braaker forferdelig. Det var fint og det var flott, men det ble litt trist ogsaa. For etter aa ha reist og reist og knipset og trikset i tre uker, kom det plutselig en fyr og tok bilder. Droeyt 500 stykker. Paa minnebrikken som laa i kameraet til Maria og Alexander. Og kameraet ogsaa. Saa de ble naturlig nok litt lei seg. En uke i Rio og tilgang paa mine fantastiske bilder fra noeyaktig samme tur hjelper forhaapentligvis litt, men humoeret fikk seg en troekk.

Nuvel. Jeg tror jeg skal ta bussen til Curitiba, eller kanskje Florianopolis, og saa skal vaeret bli bedre, og saa skal alt bli fryd og gammen.

tirsdag, februar 22, 2005

Here be my swomp!

Det maa jeg si, at brasilianerne er virkelig gode paa aa lage sumpomraader. Naa er vi tilbake i Cuiaba, en by paa stoerrelse med Oslo innbyggermessig, men paa stoerrelse med Jan Mayen naar det gjelder aapne spisesteder etter klokka 19, saa naa er jeg litt sulten.

Alle er friske, og vi er ikke lenger roede av solbrenthet. Naa er vi roede fordi myggstikkene sitter saa tett. Men det var det verdt.

Pantanal er et superfint, fredet omraadet, hvor man kan kjoepe seg et hektar med paradis, inkludert saa mye mygg man vil ha naa i regntiden, for bare cirka 1700 kroner. Man maa bare kjoepe minst tusen hektar i slengen, og gjerne noen cowboyer i tillegg for aa holde gjerder og kyr vedlike. Men paa en saann gaard kan man ha det veldig fint, slik vi har hatt det naa.

Dagene har gaatt med til aa svoemme sammen med pirayaene (igjen), og aa svoemme sammen med kaimaner, som er krokodiller, og aa ri paa hest helt til halebenet ble stort og oemt. Og saa har vi gaatt tur i skogen, hvor det var jaguar og tapir som vi ikke saa. I stedet saa vi bare dritten etter dem. Til gjengjeld fikk vi se tukaner som hadde nebb like lange som kroppene sine, maurslukere, kjempesuperduperrotter paa en meters hoeyde (flodsvin, heter de egentlig), rhea-strutser, kolibri, sumprev, hauker, papegoeyer, solnedganger, kald drikke i kjoeleskapet, 35 grader i skyggen, frosk paa do og indiske kyr som virket veldig forvirrede over aa ha saa mange krokodiller svoemmende rundt seg der ute i sumpen. Artig det.

Har passert 700 foto, saa det er bare aa glede seg til fremvisning av feriebilder naa.

Skulle bare oenske at ikke alle klaerne mine stinket saa jaevlig.

Bjoern

torsdag, februar 17, 2005

Ville veier

I hvert fall er det ikke akkurat enkelt aa krysse Brasilia til fots en del steder. Men vi har gjort det, og vi har overlevd. For min del mye takket vaere at akkurat da to skumlinger skulle overfalle meg saa dukket det opp fra ingensteds tre politibiler, og ut spratt det tolv bevaepnede karer som la skumlingene i bakken og ristet strengt paa hodet da de saa at jeg plukket frem kamera for aa forevige begivenheten.

Her i byen er det bare aa tusle rundt og se paa rare hus og skulpturer, og det trenger man ikke mer enn en dag eller to til aa gjoere. Det har vi gjort, og naa er vi paa flyplassen og venter paa flyet til Cuiaba, hvor det nok er betraktelig mer landlig, for ikke aa si sumpaktig og oversvoemmet. Men fint, sikkert, paa sin maate.

Alt vel, altsaa, bortsett fra at det er dyrt med Internet paa flyplassens business center, saa naa er det over og ut herifra.

tirsdag, februar 15, 2005

Belem-rett

Til slutt kom vi frem til Belem, og det med hele fire timer til gode foer vi maa vaere paa flyplassen for aa komme oss til Brasilia. Veldig bra timing til aa vaere saa utrolig lite planlagt.

Alle er friske, omtrent, og resten av turen blir lett match i forhold til jungeltur og fire dager sammen med kakerlakkene og regnskyllene paa baaten paa Amazonas. Jeg kjoepte meg mange nye venner ved hjelp av ballonger til barna og demonstrasjon av GPS til de voksne. Saerlig kapteinen holdt paa aa gaa i spinn da han saa at jeg hadde en maskin som visste hvor vi var ENDA DET VAR HELT MOERKT UTE! Men saa er det jo litt rart ogsaa, egentlig.

Jeg skulle egentlig vaert paa en annen baat enn Maria og Alexander, men det meste lar seg ordne med velvillige brasilianere, saa da fikk jeg bli med dem likevel. Like greit, egentlig, for baaten jeg egentlig skulle vaert med hadde sunket for en stund siden og 70 mennesker hadde doedd. Men de hadde altsaa klart aa fiske den opp og satt den i trafikk igjen naa, og for alt jeg vet er den kanskje like trygg.

Om Amazonas er det ikke saa voldsomt mye aa si. Veldig mye groent aa se, og en og annen delfin som er oppe og puster ved siden av baaten. Kommer man naert skogen er det plutselig lassevis av rare insekter ombord, og Maria hyler. Flere steder langs elva kom det plutselig masse indianere i smaa trekanoer ut av skogen og padlet rett mot baaten vaar. De var ikke ute etter aa ta oss, men ulte og skrek og vinket og skulle ha oss til aa kaste mest mulig hva som helst ut til dem. Det fantastiske var at folkene paa tredje klasse paa baaten, det er hengekoeyer som henger TETT, de kastet ut hundrevis av poser med klaer og mat til indianerne. Det kan umulig vaere et innfall de fikk, men ting de hadde med seg nettopp for aa gi til indianerne. Og det synes jeg var fint aa se at folk paa tredje klasse gjoer. Selv hadde jeg ikke stort som egnet seg til aa kastes ut i elva, men jeg kjoepte en haug med potetgullposer ombord og fordelte dem jevnt utover Amazonas.

Nuvel. Snart finner vi vel en taxi og drar paa flyplassen og sjekker inn og stinker verst av alle paa hele flyet. Det var dusj ombord paa baaten, men den bragte bare med seg brunt elvevann, draapevis, saa det var begrenset med hygienepleie, ja. Men artig.

lørdag, februar 12, 2005

Dramazonas

Eller, saa veldig dramatisk er det visst ikke. Etter aa ha kommet oss tilbake fra jungelen, hvor Alexander hadde vaert litt syk, saa ble Maria litt sykere, og saa ble Alexander sykest. Det saa ut som om det var best for ham aa holde seg i ro litt, saa Maria og han ble igjen for aa bli friskest mulig og paa en eller annen maate komme seg til Brasilia over helga, mens jeg fant en baat paa Amazonas. Eller baat og baat. Den floet i hvert fall. Over av folk dormende i hengekoeyer.

Jeg hadde kjoept lugar til minst to personer, i tilfelle Alexander plutselig skulle bli superkjapt frisk, men det skjedde jo ikke. Saa dermed hadde jeg egen lugar, og det var det bare jeg og kapteinen ombord som hadde, mens resten av passasjerene hang paa dekk. Sjelden har jeg blitt sjekket opp heftigere. Tydeligvis fungerer egen lugar med plass til et par stykker til voldsomt tiltrekkende paa brasilianske berter paa baattur. De blunket og smilte og spurte og grov, og etter moerkets frembrudd torde jeg nesten ikke bevege meg ute paa dekk, for der vandret hendene deres veldig loessluppent rundt. Men det gikk bra. Var god laas paa doera.

Aa reise paa Amazonas er ellers ganske fint, men ogsaa ganske ensformig. Er halvveis naa, og skal ta resten med start soendag morgen. Kommer frem til Belem med noen timer frem til flyet til Brasilia skal ta meg videre.

Eller, oss videre, tror jeg. For Maria har faatt liv i Alexander igjen. Feberen ble stadig hoeyere, og til slutt dro hun ham med seg paa sykehus, hvor hun fant en lege som hadde en kompis som kunne litt engelsk, og saa ringte legen til ham og saa hadde de tolk via telefon. I all sin legeforstand kom de etter diverse proever frem til at Alexander maatte faa i seg mer vann, og under over alle undere, det raadet fungerte visst. Etter innfoering av en liter vaeske intravenoest, sammen med en haug medisiner, saa ble han fort bedre. Saa naa kommer de paa ekspressbaat etter meg, og vi gjenforenes forhaapentligvis lykkelig i Belem.

Det er veldig varmt her, synes jeg. Fikk rom med vifte og utsikt rett mot Amazonas for hm, 45 kroner. Inkludert frokost. Lavsesong-Brasil er overkommelig.

onsdag, februar 09, 2005

Vi lever!

Saann. Da har vi bodd i jungelen, og det gikk ganske bra. Kanskje har vi ikke faatt malaria engang. Men en del myggstikk. Og kanopadlesaar i hendene. Men det var det verdt.

Ved siden av pingvinen har jeg faatt et nytt favorittdyr. Dovendyret. Hvis man naa klarer aa mixe genene til de to sammen saa trenger vi ikke kjoepe TV for aa hygge oss i sofaen om kvelden lenger. Man kan kjoepe en dovin eller et pingdyr i stedet. Vagging i slow motion maa bare bli bra. Men jeg synes litt synd paa dovendyret vi fant. Vi fant det i et tre ved elva, og den ville guiden vaar klatret opp og skulle hente den ned. Dessverre var det utrolig langsomme dovendyret litt for raskt for guiden vaar, saa det klarte aa bite ham, og boms falt dovendyret i elva. Det er ikke saa bra, for pirayaene liker dovendyr. Men vi fikk dyret opp av vannet i tide, og ansiktet til et dovendyr som nettopp har stupt fra timeteren er noe av det klokeste jeg har sett i hele mitt liv. Foto foelger naar jeg kommer hjem.

Vi er tilbake i Manaus naa, midt i jungelen, og i natt var det slutten paa karneval. Hundre tusen brasilianere danset jungeldans med trekkspill rundt oss. Ikke mye som minner om samba her i jungelen, men det var lett aa la seg rive med likevel. Noen sedler som Alexander hadde i lomma ble veldig medrevet, i hvert fall. Dem ser vi nok aldri igjen.

Fint vaer, saann der regntid. Har ikke blitt vaate ennaa. Naa blir det antagelig fire dager i baat paa elva, ned til Belem. Elva er forresten 60-80 meter dyp (og noen kilometer bred!), saa det kan godt hende at vi drukner hvis vi synker likevel. Bare saa det er oppklart.

Aner ikke hvordan Internet-tilgangen blir fremover, men paa baaten er det ikkeno og i Amazonas-jungelen var det ikkeno, saa ikke forvent for mye nytt herifra foer en gang rundt Brasilia paa planen i forrige posting.

Fortsatt godt skifoere til alle dere hjemme!

Bjoern

torsdag, februar 03, 2005

Reiserute

Her er "planen" for omtrent hvor vi skal være når. Vi har et sett flybilletter som gjør at det nok kommer til å bli sånn cirka disse tidene, men vi får nå se. For at alle hjemme skal kunne sove godt om natta har jeg tatt med flyrutenumrene vi bruker, sånn at dere kan sjekke oss tilbake til livet etter hvert som meldingene om brasilianske flystyrter eventuelt begynner å dukke opp i nyhetene hjemme.

Om vi bare klarer å stå opp i tide til å rekke før-klokka-fem-flytoget til Gardermoen, kommer vi til å være i Sao Paulo (med KL0797) i 20-tiden 3. februar. Etter å ha bestukket passkontrollørene blir vi kjørt av en innfødt til et hotell Express Inn, som er ironisk, for tidlig neste morgen skal vi i ekspressfart ut derfra, for å rekke formiddagsflyet (RG2200) til Manaus, midt i svarteste Amazonas.



I Amazonas skal vi se spørrende på karnevalsfeiring og finne noen som vil ta oss lengst mulig ut i regnskogen raskest mulig. Nærmere melding følger, i hvert fall hvis vi ikke forsvinner i jungelen før jeg er på Nett igjen.

Når/hvis vi kommer tilbake til Manaus, er planen å ta hurtigruta nedover elva, drøyt hundre mil eller så, til Belem. Synker båten er det ikke så nøye, for vi sover sikkert i hengekøye på dekk, og da våkner vi jo i verste fall bare flytende noen mil lenger ned i elva senere på turen. Dessuten er det ikke så dypt i elva, så kanskje det bare blir en liten forsinkelse mens vi øser litt.

Uansett, fra Belem er det via luftfarkost (RG2267, 15. februar) til Brasilia, som ikke er en ost selv om Norvegia er det. Det er derimot en stor by som ikke bare rimer med, men som også ser ut som et fly. Nærmere forklaring følger senere.

Som de arkitektignoranter og barn av villmarken vi er, finner vi snart veien tilbake til naturen. Det skjer med fly til Cuiaba (17. februar, RG3805), og så båt eller jeep videre ut i Pantanal-sumpen, alt etter hvor mye det har regnet i det siste. Der har de mange rare skapninger, for eksempel 1 meter lange marsvin (nam-nam!) og den der fisken som svømmer opp urinrøret hvis man urinerer mens man står godt nedsenket i elva. Det blir nok artig å prøve.

Etter å ha fått fisken ut igjen er det enda en gang litt flyging, (RG3805 igjen, via Sao Paulo og RG3557 den 22. februar) til Foz do Iguacu. Det er stor foss, det. Den er så stor at den ligger i både Brasil, Argentina og Paraguay på en gang. Vi får se hvor mange stempel i passet det blir av det.

Siste flytur før man drar hjem er fra Fozzen til Rio de Janeiro (RG2250, 25. februar). Den flybilletten kostet 19 kroner, så avhengig av værmeldinger og hva man har mest lyst til å gjøre mot slutten av turen så er det ikke helt sikkert at alle er med på den flighten, men det rapporterer vi nærmere om her etter hvert.

Så sånn er det.

Bjørn