torsdag, februar 21, 2013

Homo Sapiens Arubensis

Man skulle tro at et land som har .aw som internettdomene bare var lite og søtt, men da vi ble hentet på flyplassen begynte vi å lure. Vi hadde i siste liten booket billig overnatting, i den grad det går an på Aruba, og visste lite om stedet. Lille David heter herberget, men han som hentet oss var giganten Francois, pensjonert marinejeger og nåværende panservogn-/rustholkfører. Greit nok.

Han tok oss trygt frem til en liten villa ombygd til et fem-/seksroms pensjonat, et stykke utenfor sentrum av hovedstaden Oranjestad. Etter å ha forhandlet oss med noen salatblader inn forbi vaktkjempeskilpadda i oppkjørselen var det klart for tidenes lengste innsjekking. Den gjøres grundig her i huset, og er ofte like mye ren sjekking som innsjekking. Antall rom varierer nemlig etter om man regner med alternativet det er å ligge mellom Francois og partneren hans, Noud. Det er det billigste.

Jepp, regnbueflagget som vaier i hagen var ikke til å ta feil av, dette var et alternativt sted med, før vi kom, bare mannlige beboere. Artig det, men det har sine konsekvenser når der kommer til interiørdesignet. Rommet vi fikk var svært, og så ut som en obskur blanding av bestemors stue og en homsepornofilm.

Møblene er klassisk pene, og det er rikelig med nips og potteplanter. På veggen med  et fire kvadratmeter stort speil og et par fuglebur henger det tolv portretter av nakne unge menn med trutmunn og utfordrende blikk. Stuebordet byr på to unge fyrer til, innrammet i nips, og bak dem står en statue av to nakne kickboxere i kamp, med slips på. I vinduet henger et glassmaleri med Jomfru Maria, og over døra henger Jesus på korset.

Ved døra inn til badet finner vi orange badekåper i silke, samt et lite bilde av en bredt glisende Tiger Woods. Over doen sitter det en naken og bredt skrevende latinofyr og skrever mellom to lysestaker, og mens man sitter og driter ser men rett på en plakat av en opphisset og naken kar i en foss. Og i dusjen er det svaner og massevis av speil. "Ikke bry dere om kameraet i taket", sa Noud.

Resten av huset er minst like drøyt dekorert. Skal se om jeg tør å ta en fotorunde, men da må jeg i så fall huske å formatere minnebrikken før jeg eventuelt skal til for eksempel Saudi-Arabia.

Alle her er veldig hyggelige, altså, selv om de åpenbart synes det er merkelig at et heteroseksuelt par plutselig skal bo her, og stedet fungerer helt flott som herberge. "We're dirty, but we're clean!", som de sier.

Foreløpig har vi ikke rukket stort mer enn å bli vant til varme igjen. Vi tuslet en tur nordvest på øya og så bølgene bryte ned landet ved å undergrave grunnen og lage små geysirer her og der. Et stort cruiseskip hadde lagt til i sentrum, og passasjerene ble busset rundt til de obligatoriske attraksjonene. En av dem er et fyr oppe i "ødemarka" der vi gikk tur, men det fikk skarp konkurranse av oss. Amerikanerne på guidet rundtur våknet opp av døsen og måpet med store øyne da de fikk se oss, to fotgjengere på frifot og til fots mellom veien og sanddynene. Kjersti fant en død kvelerslange. Vi følte oss omtrent som Bear Grylls. Alt er relativt.

Jeg har gått litt rundt i byen også. Det er masse rart å se, bare man tar seg tid til å gå dit ingen skulle tru at turister ville tenke på å ferdes. En nedlagt og ødelagt skole er full av stilig graffiti inne på veggene. Merkelige statuer av fordums nasjonalhelter står her og der, utført av kanskje ikke verdens beste, men i hvert fall gatas beste skulptør. Ernst & Young holder til ikke i et glassmonster som de pleier, men i en liten strandhytte. Supermarkedet heter Skype, og det henger plutselig en iguan på de merkeligste steder.

Vi blir her et par dager til, så drar vi til Curacao, hvor noen skal gå på kurs for å lære delfiner å lære å gjøre triks for å få en fisk, mens andre skal gå livets skole for å lære hvordan man best unngår å bli ranet.

Så får vi se, da.

mandag, februar 18, 2013

Baluba på Aruba?

Tjoho! Jeg fant en billig måte å komme meg til Aruba på, som ikke krever at jeg først må vinne Idol! En restplass for to tusen kroner skal forflytte meg til sammen 16000 kilometer, Oslo - Aruba - Oslo. Jeg tror at det kanskje er ny personlig rekord i lav kilometerpris.

Men hva skal jeg nå der å gjøre? Vet ikke. De har noen av verdens fineste strender der, sies det. Det tror jeg imidlertid mest skyldes at sånne kåringer alltid skjer gjennom avstemninger holdt av amerikanske reisemagasiner. De har mange entusiastiske USAianske lesere som bare har vært på Aruba, Hawaii og i Florida og California. Jeg lover å avsi min ærlige dom etter hvert.

Aruba er litt større enn sandbanken jeg bodde på i Belize, men ikke så mye.
Om Aruba viser seg å være bare en variant av Syden for nederlendere og nord-amerikanere, så kan jeg jo bare reise videre. Det går fly både til Panama og Suriname derfra, og noen av dem har mer enn én motor også. Visumkrav kan skape litt krøll, men vi får se hvor imøtekommende konsulene i området er.

Jeg har lest litt om øya. Det finnes en variant av klapperslanger der. Dessverre har den lokale avarten sluttet med å klapre, så nå må man tråkke på dem for å få vite at de er der. Det er ingen tjent med, men sånn er det. Folket på øya er det lettere oppdage. De prater nemlig mer enn gjerne, og da snakker de papiamento. Høres det ut som et tullespråk, eller? Jepp. Men det er helt sant.

Og om navnet på språket er rart, så er ikke språket selv noe særlig bedre. Her er en tilfeldig setning fra arubianske nyheter: "Randy Gomez papiando di e accidente cu e la sufri paar di luna atras y tambe con pa concientiza nos automobilistanan pa tene cuenta cu nos cyclistanan." Ser nesten litt esperanto ut, men er det du får når du blander afrikanske stammespråk, portugisisk, spansk, diverse indianerdialekter, engelsk og nederlandsk. Av det gjetter jeg at det betyr  "Randy Gomez snakker om ulykken som han kom ut for et par måneder tilbake, og om samvittigheten som bilførere burde skylde syklister å ha."

Selv om øya er liten, så har den fostret store personligheter. For eksempel Bobby Farrell, den radmagre ikoniske danseinstruktøren og sangeren i Boney M. I tillegg kan jeg, mest i mangel av andre, nevne Dave Benton! "Hæ? Hvem da?", spør du kanskje? Jo, det var han bruneste av de to som sang seieren i land for Estland i Melodi Grand Prix i 2001! Hvis du av en eller annen grunn har glemt ham, finner du en oppfriskning av gode Eurovision-minner rett under her. Tusen takk, Aruba, for at dere tydeligvis ikke har produsert flere kjente mennesker.


Er Aruba et land? Njæh. Litt. De sender i hvert fall eget lag til OL og sånn. Men folk som bor der er nederlendere, siden Aruba inngår i det forente kongeriket Nederland, som en del av de gamle Nederlandske Antiller. Ikke at de har hatt bruk for det i OL, men de har nasjonalsang også. Problemet er bare at den høres ut som en gammel wienervals.

Det er alt jeg har om Aruba foreløpig. Og bra er det, for nå går flyet om ti timer, og jeg må pakke! Jeg tar med kamera, så en vakker dag får du se hvordan det er der.

Ha en fin vinter så lenge, da!

#8D)

fredag, februar 08, 2013

Grønnkapp

Star Tour er flinke til nesten hvert år å slenge inn minst ett nytt litt annerledes reisemål på menyen sin. Sist høst hadde turen endelig kommet til Kapp Verde, og på fly nummer to fant jeg meg en god restplass å sitte på. For 3000 kroner fikk jeg flyreise til og fra Afrika, og et enkelt, men greit hotellrom til disposisjon i en uke.
Home
Er dette det enkle hotellet med svømmebasseng? Ikke nødvendigvis.

Øya man settes ned på heter Boa Vista, og med mindre du har skikkelig uflaks og blir satt inn i et fengsel av et hotell av typen all-inclusive, så ender du opp inne i øyas hovedstad, Sal Rei. Der bor det nesten like mange mennesker som i Sykkylven, så du finner ikke akkurat alle fasiliteter, men i hvert fall noen.

For eksempel har de en frisør. Der koster det tre euro å klippe seg. Og så har de noen butikker, hvor det meste man kan kjøpe er billige importvarer fra Kina. "Valene el stol koalitet!", sier kjøpmennene, som også nesten uten unntak er fra Kina. Et sikrere tegn i 2013 enn det på at nå er du i det ekte Afrika vet i hvert fall ikke jeg om. Unntatt zebra og gnu, da. Men det har de ikke på Kapp Verde, for det ligger langt ute i havet vest for Senegal, og zebraer og gnyr er ikke så gode til å svømme.
The World is Flat
Kappverdiansk villmark.
Kapp Verde er godt innenfor tropene, men du trenger ikke å være redd for å svette bort. Det blåser ganske mye på øya, noe skogene som ikke er der tydelig vitner om. Beskjedne fjelltopper på noen få hundre meter stikker opp her og der, men ingen steder er det mulig å finne lé fra vindene som kommer inn fra havet. I det flate og litt sterile vulkansteinlandet vokser det ikke så mye. Andre av øyene i Kapp Verde er veldig annerledes, men på Boa Vista er naturen ganske steinørkenaktig. Som jo er fint nok, men dampende tropehete finner du altså ikke. Husk likevel solkrem. Mye og sterk solkrem!

Man føler seg ganske trygg på lille Boa Vista. I hvert fall helt til politiet kommer bort og sier at her må man virkelig passe seg. Jeg vet ikke om det er veldig reelt, men en fyr i uniform frarådet meg sterkt å henge rundt på lite trafikerte strender alene. Man skulle tro at med en befolkning på rundt seks tusen så burde det være mulig å finne frem til han slemme fyren hvis noe skulle skje. Jada, jeg vet at de er utlendinger, men de fleste er sikkert gode på bunnen. Det tror nå jeg, i hvert fall.
Greytown
Et vennlig, om enn litt uforutsigbart nabolag i Sal Rei på Kapp Verde
Jeg gikk meg uansett noen turer rett bort fra Sal Rei og ut i ødemarka, og det var aldri noen skumlinger å se der jeg gikk. Om jeg så noen mennesker i det hele tatt, så var det bare geitegjetere som smilte så bredt som det er mulig.

Inne i og nært tettstedet Sal Rei kan jeg derimot tenke meg at rare og ikke bare hyggelige ting i teorien kan skje. Rett bak de forholdsvis ordentlige kvartalene langs vannkanten ligger nemlig en skikkelig slum av en ghetto. Der finner du hus som bare har blikktak og vegger av enkle murblokker, med hullete klestørk på taket og søppel flytende i gatene. Det virket ikke som om innlagt elektrisitet og vann i husene var særlig populært. Når kvelden kommer blir det ordentlig mørkt der, og tråkker du i en hundebæsj deromkring, så er det ikke sikkert at den kom fra en hund, for å si det sånn. Alle jeg møtte der var blide og smilte og vinket og sa hei, altså, men når folk bor sånn som de gjør der, så er det alltid en og annen som ser potensialet når en rik europeer går forbi.

Den beste dagen i uka på Boa Vista var nok da vi leide bil og kjørte rundt hele øya. Eller bil og bil. Det var nesten en liten stridsvogn, en firehjulstrekker med noen gode bulker rundtom på sidene, foran og bak. Utleiedamen gav oss et kart over øya, med noen rare stiplede linjer som så ut som om de kunne være enten veier eller elveleier. Når vi kom ut i terrenget så oppdaget vi at de var BÅDE veier og elveleier, på en gang. For å komme til de fineste stedene var det bare å kjøre der det så minst umulig ut, og det betød ikke automatisk at det var hjulspor der fra før av. Veldig moro, om enn litt slitsomt i lengden.
The Old Highway
Veien ble ikke bygd av romerne, selv om den ser litt sånn ut.
En hel runde rundt øya ble på drøyt ti mil, og vi brukte ganske nøyaktig ti timer på det. Da hadde vi ingen lange pauser for å spise noe sted, for sånne steder fant vi rett og slett ikke, samme hvor sultne vi ble. Landskapet var en fin distraksjon fra magerumlingen, så det gikk helt fint.

Vi så knapt andre biler i løpet av hele dagen, så det var godt at motoren fungerte helt til vi var tilbake i Sal Rei. Som eneste bil på østsiden av øya var vi et kjært syn for en gjeter som gjerne ville ha haik. Vi tok ham på og selv om han ikke helt visste hvor han skulle, så var han strålende fornøyd med å få sitte på. Etter en stund sa han plutselig "Stopp her! Jeg må ut og se til de geitene der borte! Jeg blir bare borte i noen minutter, snart tilbake!" For å sikre seg mot at vi benyttet sjansen til å stikke av, lot han en tøybylt, som luktet litt rart og sikkert inneholdt noen av hans kjæreste eiendeler, ligge igjen i baksetet da han stakk. Så kom han tilbake, og en stund senere fant han ut at nå hadde han sittet nok i bil den dagen, og så bare gikk han ut i ødemarka igjen.

Alt i alt var en uke på Boa Vista helt greit, om enn ikke en spektakulær opplevelse. På den tiden rekker man akkurat å venne seg til alle løshundene, å prøve alle rettene som serveres på den lille uterestauranten på torget, og å lære seg navnene til alle "kunstnerne" fra Senegal og Guinea-Bissau som har kommet rekende over fjorden for å prøve å prakke på turister diverse håndverk fra fastlands-Afrika. Kanskje har kineseren på hjørnet lært seg navnet ditt også, og han hilser i hvert fall vennlig når han ser deg ramle inn i butikken hans for attende gang på jakt etter vann på flaske og potetgull med salt for å rehydrere deg etter en varm dags vandring.
Survival of the fittest
Man trenger ikke å være rik for å trene.
Om du har lyst til å besøke øya, synes jeg godt du kan vurdere å ikke bo på all-inclusive-hotellene. Du klarer deg fint om du tar inn på et av de små pensjonatene i stedet.

Kanskje må du gjennomleve noen autentiske strømbrudd og holde ut en trøstesløst melankolsk dansemusikk fremført på nært hold på trekkspill og trommer på fredags- og lørdagskveldene, men det går helt greit. Du burde i hvert fall sove bedre der enn på de store hotellene, fordi du vet at pengene du bruker under oppholdet ditt nå går nesten rett i lommene på folk som virkelig trenger det du bringer, i stedet for at overskuddet eksporteres rett til kontoen kjedehotellet har opprettet i et skatteparadis langt vekk.

Hvis du bare vil til sol og varme, men ikke til Syden, så duger Kapp Verde helt fint. Reiser du først og fremst for shoppingen sin del, så tror jeg du heller skal dra et annet sted. Med mindre du samler på afrikanske trommer, små trefigurer lagd av truede tresorter eller gulnede postkort, da. Det er nemlig stort sett det som selges her.

Alt i alt og for min del: Greit sted for en uke, men jeg reiser nok ikke tilbake.