torsdag, desember 31, 2009

Triste greier?

Da har vi jammen brukt opp enda et tiår!

Det fremstår litt uklart for meg om vi brukte det optimalt og fornuftig. Ikke at man må være fornuftig absolutt hele tiden, men vi burde fått til mye mer enn vi gjorde, spør du meg. Og det gjør du jo på sett og vis, siden du leser akkurat dette akkurat nå.

Ikke at jeg har bidratt så veldig mye selv, altså. Jeg lagde noen nettsider som var helt ok og som hjalp aksjonærene i Storebrand til å få litt avkastning på pengene sine. Og så produserte jeg en bok som overraskende mange har lest og takket pent for at jeg tok meg tid til å skrive. Mange av bildene mine har også gjort verden bittelitt bedre, ved å bringe frem smil hos noen og ved å virke opplysende i Wikipedia for andre.

Veldig kald nisse

Det er da noe. Nok for meg til at jeg gleder meg til 2010-tallet, i hvert fall! Kanskje vi får gjort mer da? Kanskje en god start er å bruke litt tid til ettertanke nå før alvoret begynner igjen på mandag. For å slippe å komme på noe lurt å si selv, har jeg derfor funnet frem noen filmsnutter som dere godt kan sitte inne i kulda nå og kikke på og så fundere litt rundt. God fornøyelse!

(Noen av filmene bruker tid på å komme til poenget. Gi dem en sjanse.)

1. Det er lov å være litt rar, og gjennom det få også andre til å være det.
Her er et supert eksempel:
http://www.youtube.com/watch?v=GA8z7f7a2Pk

2. Smil til verden og verden vil smile tilbake.
Det gjelder særlig for enkelte, for eksempel han fyren i midten her, i gult:
http://www.youtube.com/watch?v=Z4Y4keqTV6w

Hvis du trenger bevis på at det fungerer, se her:
http://www.youtube.com/watch?v=Iys86OcXPY8

3. Tenk igjennom hva du har lært i livet, og bruk det før det er for sent.
I verste fall kan du jo lære det bort til andre, så i det minste de kan bruke det. Sånn som Randy Pausch gjorde. Han fikk kreft ganske tidlig i livet, men rakk å gi en siste forelesning om livet og drømmer før det ble slutt:
http://www.youtube.com/watch?v=ji5_MqicxSo

4. Hjelp dem som trenger det, så godt og så mye som du bare kan.
Det blir både du og andre glad av. Se om du klarer å ikke få en klump i halsen når du ser hvordan det gikk med han som skulle synge nasjonalsangen før kampen startet, men som strevde litt med det:
http://www.youtube.com/watch?v=NhcZRFcjbhw

5. Vær glad i noe eller noen.
Hvis du ikke allerede har det, vurder å finne deg noe eller noen å være ekstra glad i. Det tar antagelig slutt før eller senere, og da er det ikke mye moro, men du finner antagelig ut at det var verdt det likevel. Bare sørg for at du har tid til å gjøre det ordentlig hvis du først begynner på det.
Her er en søt fortelling med ulidelig trist musikk som handler om en jente og hunden hennes. Her er det mange spørsmål og mange svar.
http://www.youtube.com/watch?v=DGQVX8iGbgk

6. Avslutt alltid med stil.
Her er noen gamle mennesker som synger av glede selv om de snart skal dø. Og aller flottest synger han som ser aller sykest ut.
http://www.youtube.com/watch?v=W_n0zvoHlVk
(Reservelenke: http://www.youtube.com/watch?v=asnQFYyZd8c)

Godt nytt år, alle sammen!

Bjørn

søndag, desember 20, 2009

En liten julekattekisme

Hei hå! Nå er det jul igjen, og jeg har satt meg for å kvile og puste på ei stund. For en stakkars afrikaner som meg er det altfor kaldt og fælt ute, så jeg sitter inne på en krakk bortåt glaset og ser ut med store øyne. Og hva ser jeg? Jo, at det er overskyet og plent umulig å finne leia der julestjerna er. Da er det like greit å blogge litt mens jeg sitter og venter på at Basusjernet skal komme, eller hva det nå er vi feirer jul for.

MYE mer enn syv sorter sjokolade er trygt plassert i kjøleskapet, og leiligheten min er som kjent så liten at jeg kan ta julerengjøringen av den samtidig som jeg pusser tennene. Det er altså ikke noe særlig julestress her i gården. Så da det plutselig her en kveld dukket opp tilbud om en billett til musikalen Cats (på Chat Noir, selvfølgelig), så var jo det et tidsfordriv det bare var å hoppe på.

Det jeg ikke hadde tatt høyde for var akkurat hvor kattegærne venner jeg har. Billettene våre var til seter på første rad. På Chat Noir betyr det for det første at den rare, fremmede mannen du sitter ved siden av lukter litt rart og har minst fire katter hjemme, og for det andre at du sitter så nært scenen at skuespillerne kan klå på deg. Og de gjør det! I hvert fall når de spiller katter, og man kanskje ser ut som en som går rundt med fisk i lomma.

Hadde jeg visst det, så skulle jeg hatt en fisk i lomma, for det var en god del av "kattene" der jeg godt kunne påtatt meg å passe på i noen dager, for å si det sånn. Alternativt kunne jeg hatt med en laserpenn. Bare at det var ikke lov. Det stod på billetten. "Det er forbudt å ha med kamera og laserpenn inn i salen", stod det. Enten er de veldig redde for synet, eller så vil de unngå at skuespillerne som lever seg helt inn i rollene sine begynner å løpe rundt etter lysprikker i stedet for å synge og danse. Ikke vet jeg.

Det var altså forbudt å fotografere på Cats, så derfor bruker jeg et annet kattebilde jeg tok nylig:


Han der bor i Swaziland, i nasjonalparken Hlane. Dit kan jeg trygt anbefale deg å dra for å se på dyr. Swaziland har fått dreisen på nasjonalparkene sine nå. Krypskyttere i Sør-Afrika blir bare arrestert og får henlagt saken sin. I Swaziland, derimot, skyter og dreper de alle som uten særskilt tillatelse eller guide befinner seg i nasjonalparker. Resultatet er at alle krypskytterne holder seg i Sør-Afrika, og at dyrene i Swaziland dermed får gå i fred. Det blir bra safari-forhold av sånt.

Bedre enn på Chat Noir, til og med, selv om det var noen sjeldne syn der også. For eksempel var det en katt med tannregulering der. Det har jeg aldri sett før. Jeg har i det hele tatt aldri sett musikalen Cats før. Derimot har jeg lurt på hva i all verden Cats kunne handle om. Nå vet jeg det. Det handler om å gi noe å gjøre til alle de som ellers desperat prøver å vinne talentkonkurranser av typen "Idol", "X-Faktor" og "Jasså, så du tror du kan danse?". For det var de som spilte alle rollene, unntatt rollen som den gamle teaterkatten Asparagus. Den rollen ble nemlig spilt av Toralv Maurstad, som gjorde seg ferdig med sånne konkurranser da han i sin tid vant både Vikingtalenter og Slaget ved Svolder samme år.

Skuespillerne/danserne var flinke, altså, men det er ikke til å komme forbi at Cats ikke handler om noe særlig. Det viktigste er at det ikke handler om hunder, men om katter, for da kommer det garantert en masse kattedamer av begge kjønn for å se på. For også å trekke noen reelt sett mannlige publikummere så er kostymene veldig, veldig trange. Så trange, faktisk, at jeg fikk i hvert fall ikke med meg at det var noen hannkatter med i forestillingen, selv om jeg i ettertid ser at rollelisten påstår noe annet.

Jaja. Det er ikke så farlig. Neshorn, derimot, de er farlige, de.


Her er jeg og noen tonn neshorn. Og dette var til og med før neshornene kom nært.

Mer om det til neste år. Nå drar jeg en tur til Brønnøysund. Av hensyn til slekt og venner blir det ikke noe blogging derfra. Dere aner ikke hva dere går glipp av, og sånn skal det forbli. #8D) (Hei mamma!)

God jul til alle sammen!

Bjørn

mandag, desember 14, 2009

Tilbake til virkeligheten

Jepp, det ble stille, gitt. Det skjedde mye på reisen som jeg kunne fortalt om, men det lot seg rett og slett ikke gjøre. Litt fordi jeg var mye på farten, men mest fordi Internet i en noenlunde brukbar variant rett og slett ikke var å oppdrive langs ruta jeg fulgte. Noen ganger og noen steder er det bare sånn det er.

Nå er jeg tilbake i Norge, og her er jeg i full gang med å oversette en haug av notater og et fjell av bilder til noe som det kan være verdt å vise frem. I et Oslo som egner seg best til å sitte inne og se ut på, koser jeg meg med den jobben.


Her er en kjapp oppsummering av hvordan jeg har tilbragt de fire siste ukene eller så:

Jeg fløy til Johannesburg og rømte umiddelbart videre til Pretoria. Der oppdaget jeg at byen nå heter Tshwane. Eller kanskje ikke. De har visst ikke helt bestemt seg, men debatten om det er het. Uansett, der gikk jeg cirka samme tur som jeg gjorde sist jeg var der. Det føltes sikrere denne gangen. Jeg tisset ikke på meg en eneste gang. Det nærmeste jeg kom å bli fysisk angrepet av noen var på turistinformasjonen, se forrige bloggposting.

Videre hadde jeg noen gode dager i Drakensberg og i Lesotho. Bortsett fra det der med at jeg gikk meg vill i tåka så holdt jeg ikke på å dø en eneste gang, nesten. Snøværet i fjellet der var en god del kraftigere enn jeg var forberedt på, men jeg koste meg virkelig i det rare, lille landet som er helt omsluttet av Sør-Afrika.

Så dro jeg tilbake til Johannesburg, for å bli med på en rundtur i Mozambique. Det er også et rart land, men lite er det ikke. Og veistandarden der gjør at hver gang man må flytte på seg så føles landet enda større enn det er.

Et sted sov jeg i telt ute i villmarken. Der hadde de ikke elektrisitet engang, til tross for at beskyttelsen jeg hadde mot løver, elefanter og sånt om natta var et visstnok elektrisk gjerde. Jeg lurer fremdeles litt på det der, men det gikk nå bra.


Jeg reiste videre opp kysten. Strendene ble stadig vakrere og mer snorklevennlige jo lenger nord jeg kom. I Vilanculo brukte jeg store deler av en dag på å få sendt noen postkort. Da jeg fikk det til feiret jeg det med en seiltur rundt i Basaruto-øyene. Det var fine greier. For meg var det litt overraskende at det bor fæle krokodiller der ute. Noen innfødte reddet meg fra beistene, og jeg belønnet dem rikelig for jobben. Jeg vedder på at de nå har ballonger nok for et tiår, minst.

På vei tilbake til virkeligheten stoppet jeg i den berømte Krugerparken i Sør-Afrika, for noen dager med safari. Denne gangen oppdaget jeg dessverre ingen nye dyrearter. Derimot oppdaget jeg et par nye elver. De rant i strie strømmer gjennom teltet mitt under en uvanlig intens tordenstorm.

Dett var dett, selv om jeg nå ser at jeg har hoppet over noen høydepunkter. Dem kommer jeg tilbake til senere, for jeg lever altså fremdeles.

Mens jeg var borte dukket forresten noen av bildene mine opp i årsrapporten til Gumala-stammen i Australia, her. Det er jo litt stas. Og ting tyder på at iguanbildet mitt blir CD-cover på Island i løpet av ikke altfor lang tid. Moro!