mandag, mai 13, 2013

Når det kommer til kort...

En liten rydderunde har avslørt at jeg ikke samler på bare spyposer, jeg har jammen en postkortsamling av en viss størrelse også. Det er noen postkort som jeg enten ikke har rukket/orket å sende, mens andre er sånne som jeg ikke har hatt hjerte til å sende. Noen er for fine, og andre er for stygge. Her kommer femten av de stygge.
 Kortet fra Los Angeles er fra 1995, den gang årstallet 2000 fremdeles var litt sexy og det ennå ikke ble stilt særlig høye krav til hvor gode postkortfoto måtte være. Noen har stilt seg på et tilfeldig sted i Los Angeles og tatt et bilde med tredve sekunders lukkertid. Stygt i massevis, men sånt solgte bra på 1990-tallet.
Berlin var i en voldsom byggeperiode i årene mellom murens fall og datoen da byen igjen skulle bli Tysklands hovedstad. Halve sentrum så sånn ut, og da var det kanskje ikke annet å gjøre enn å postkortere byens mange byggeplasser?
Eieren av Hotel Montemar, sikkert i Marbella eller noe sånt, var så fornøyd med bygningen at han trykte opp noen tusen kort som gjestene kunne sende hjem for å vise sitt idylliske Syden-paradis. Øh. Eller noe. Jeg liker spesielt godt shortsmoten og at fotografen ikke engang gadd å vente på at en bil ikke skulle snike seg inn på bildet fra høyre.
Death Valley Junction, også ukjent som Amargosa, har fire innbyggere og trenger strengt tatt ikke eget postkort. Men det har de altså likevel. Inntil nylig hadde de et operativt operahus også, men hun som kunne synge har nå gitt seg. Det burde nok fotografen bak postkortet også gjøre.
Ingen er ufeilbarlige, som det muligens står i Bibelen. Som for å understreke det, inneholder det veldig begrensede utvalget offisielle postkort fra Peterskirken i Roma/Vatikanet dette eksemplaret. De har både klart å stave "treasury" ("skattkammer") feil, og de har valgt et ytterst merkelig motiv, tolv klonede ansikter som skuer ned på en Jesus som er ute og seiler med korset sitt. Rare greier. Veldig rare greier.
Ah. Endelig et innslag fra Norge. Hvis dette kortet gir deg lyst til å dra til Sulitjelma, så bør du kanskje få undersøkt hodet ditt. Her kan du ikke gå rundt, bare frem og tilbake langs den ene veien, som antagelig også har mye tungtrafikk i forbindelse med stedets industri. Begynn for eksempel ved kirka og gå til industriområdet helt til lufta blir så tjukk at du må hoste kontinuerlig. Løp så tilbake.
Alle elsker Pantanal! Der har de både krokodiller (kaimaner/jacare) og svære anacondaer. De er, som du ser, vanligvis opptatt med å drepe hverandre, men ser gjerne at du kommer på turistbesøk, så de får en avveksling.
Av alle lokale skapninger de kunne valgt å vise frem på postkort, har Kenya her valgt dyret katt. Ikke har de tatt seg tid til å lære seg å lage papir heller. Hele kortet er lagd av en eller annen merkelig bark, som de så har kunnet svi en ikke akkurat lekker illustrasjon inn på. Herlig.
Dette kortet tror jeg skal være fra Mombasa, men det er antagelig i så fall fra Mombasa i et alternativt univers, og i hvert fall fra en alternativ tidsalder. Byen ser selvfølgelig ikke sånn ut lenger, men så lenge man har igjen noen eksemplarer av et postkort fra en annen tid, så selger man postkort fra en annen tid. Samme hvor rynkete, solskadet og flekkete kortet har rukket å bli.
Tijuana! Byen du drar til når du har lyst på en bryllupsreise hvor du blir trukket rundt i kjerre i et mindre trygt barstrøk av et hattebærende esel som er malt om til zebra for anledningen. Sørg bare for å ha på deg en skuddsikker vest, sier nå jeg.
Ah, Afrika... Er det en ting jeg drømmer meg tilbake til, så må det være bønnesuppen som serveres på safari i Serengeti! Huff. Det er et mareritt man våkner brått fra, ja. Ikke engang det at suppen serveres av en kudu hjelper noe særlig på helhetsinntrykket. På baksiden av kortet finner man også oppskriften, for den som skulle trenge det.
Nord i Thailand og Vietnam tar folk på seg sin aller fineste bunad for å gå ned til elva og ta klesvasken. Særlig! Hun jenta der ser mistenksomt bort på fotografen og lurer fælt på når hun skal få pengene hun har blitt lovet for å stille opp på dette merkelige bildet.
Enda et dyrebilde fra Afrika! Det gjelder å få fram spennet i faunaen, og da er Photoshop god å ha. Enten det, eller så var bare dyrene jeg så på safari litt mindre sosiale enn denne gjengen.
Neste norske kandidat kommer helt opp på andreplass på listen min. Velkommen til Sømna, hvor du finner fjell, Berg, solnedgang, solnedgang og... Nordens eldste bevarte sko! Den var Arnt på Håjen sin, og han hadde arvet den fra onkelen sin, så den er gammel, den! Neida. De fant den i en myr, og den er mer enn to tusen år gammel, så det kan godt være Nordens eldste bevarte sko. Men det er likevel kanskje ikke det første man har lyst til å imponere folket hjemme med?

Jaja. Nå bør dere være klare for det aller, aller styggeste kortet jeg har klart å finne her hjemme nå:  
Kommentarer er nesten overflødige, men la oss likevel prøve å gjenskape tankeprosessen bak dette kortet.

Ahmed: Det kommer stadig folk og ber om å få kjøpe postkort, vi må lage et!
Mehmet: Ok. Jeg har dette bildet av en kamel, vi kan vel bruke det?
Ahmed: Ja, flott. Men la oss legge til ei dame. Sex selger, vet du!
Mehmet: Greit nok. Men, eh, du har ikke ei litt finere ei, da? Det der var ikke akkurat noe fruktfat?
Ahmed: Fruktfat! Super idé! Jeg legger til et fruktfat.
Mehmet: Øh, ja. Men burde ikke hun dama vært på ei strand i stedet for på en kamel?
Ahmed: JA! Vi legger til litt sol og sjø og sand!
Mehmet: Hm. holder det med én kamel, tro?
Ahmed: Nei, vi legger til et par stykker til. Her, jeg tegner dem. Jeg tegner inn onkelen min også, foran dem.
Mehmet: Veldig bra. Og så må vi vel ha litt tekst. Kan du noe engelsk?
Ahmed: Skal vi se... Jeg tar det jeg kan. "Hello from Tunisia". Får ikke plass til "Special price". Grrrr.

Eller noe sånt. Huff og huff.

Jeg har noen fine postkort også, men det får bli en annen gang.



onsdag, mai 08, 2013

Gayruba!

Her kommer en liten oppfølger etter det første sjokkmøtet med arubansk overnattingsindustri, Homo Sapiens Arubensis. Det er tid for å dokumentere stedet med bilder...

Vi hadde altså bestilt overnatting for de første nettene på Aruba litt i blinde. Alt vi visste var at vi skulle bo på det billigste alternativet som lå i rimelig nærhet fra sentrum i hovedstaden Oranjestad. Det pleier å holde.

På flyplassen venter en svær fyr på oss, og han kjører oss i en skikkelig bulkete pick-up rett til en liten villa i et ganske fint boligstrøk. Å bli hentet koster bare ti dollar ekstra. Der skal vi bo, på et av de fem rommene der.
Inngangspartiet ser greit ut. Koselige engler og kattepuser og uroer som klinger og plinger i vinden på altanen. Litt mye Jesus og Maria, kanskje, men man skal vel alltids klare å gjemme ateismen sin for noen dager. Ja, og pusekatt, på nederlansk, er forresten passordet til wifi-nettet her.
Næmmen, se, en morsom liten boks på bordet. Virker som om noen roter litt med sitatene sine, men det er jo artig med litt sånn antikke ting.
Vi får full omvisning på eiendommen. Badebassenget ser finfint ut. "Ja, og det er altså frivillig om man vil ha klær på eller ikke, høhø", sier Noud som viser oss rundt. "Æh... Ok!", sier vi.
Jeppjepp, hvem har vel ikke alltid ønsket å bli neddusjet av en gris? Hygienisk å dusje før man går i bassenget, særlig hvis man gjør det i nettoen, kanskje.
Mye, eh, interessant kunst rundt bassenget, ofte kombinert med regnbuefarger.
Ved bassenget er det et lite, men godt utstyrt kjøkken, som også er til fri benyttelse for oss som bor der. Trenger man for eksempel en flaskeåpner, så, uhm..., så har de visst det, ja. Aldri sett den varianten før, tror jeg?
De som driver stedet er ikke fremmede for å reise selv, heller. Og når de reiser, så kjøper de alltid med seg en kjøleskapmagnet som souvenir. De har vært i, skal vi se, San Francisco, Las Vegas, San Francisco og... San Francisco! Jeg begynner å se et mønster her. Og det er avlangt, særlig i erigert tilstand.
På speilet i gangen henger dette. Det er Chris, en av stamgjestene her, og han har tegnet det selv. Fint, ja?

Jaja, nok omvisning rundt i huset. Nå skal vi få se rommet vårt.
Sånn ser det ut på veggene der. Det er de forskjellige karene som kommer og renser bassenget hver morgen, sies det. En ny en for hver måned. Veldig greit å ha dem hengende sånn ved siden av sengen, sånn at man kan se forskjell på hvem som bor på stedet og hvem som bare jobber der.
Inne på badet henger det enda noen flere karer. De jobber visst ikke her lenger, men det pynter jo unektelig opp likevel.
Med rommet følger det med badekåper, til ham og hen.. eh, til ham og ham! I lekker orange og brun silke.
Inne på doen finner vi dette lille alteret. På det lille bildet blir vi minnet om hvor fint det er å dykke og å snorkle på Aruba, og på det store bildet, hm, er det en fyr som sitter og skrever. For å toppe romantikken er det et hjerte på stilk og stearinlys og roselukt.
Og når man sitter på do, så stirrer man rett inn i dette en meter foran seg. Blir man ikke inspirert til å tisse av det, så vet ikke jeg!
I dusjen er det massevis av speil, så hvis man mister såpestykket sitt, så skal det være ganske greit å finne det igjen uten å måtte snu seg.
Sånn. Da har vi tatt runden. Stedet flyr for anledningen under Canadas offisielle flagg, som en av gjestene der har tatt med seg. Jeg husker ikke at det skal være så mange farger på det, men det er vel de der rare franske kanadierne som insisterer på det, da. Fint skal det være!

Neida. Jeg skjønner hva slags sted det er, og det var altså helt topp å bo der. Alle, absolutt utelukkende single menn, var veldig hyggelige mot oss, enda vi er av den heteroseksuelle typen. Av hensyn til oss beholdt de til og med klærne på ved bassenget, enda så varmt det var!

Har du lyst til å prøve et litt annerledes, og relativt rimelig, sted å bo på Aruba, så anbefaler jeg veldig Little David Gay Guesthouse. Bare vit at i denne sammenhengen så betyr "gay" altså ikke bare livlig, munter, lystig, prangende, strålende, broket, pyntet, levelysten, utsvevende eller lettsindig...

Jeg har forresten lagt ut et annet utvalg av bilder fra reisen til Aruba, Bonaire og Curacao her. Værsågod, kikk så mye du vil! :)

lørdag, mai 04, 2013

Pass, da, basta!

Da er det klart for tredje og foreløpig siste episode i min passkavalkade, mens jeg venter på at mitt fjerde pass skal dumpe ned i postkassa.

Denne gangen er det passet mitt fra 2006 som skal presenteres. Sidene er ganske fulle, så det er best at vi bare starter.

Man ser at passet har fått reist litt, enda jeg har vært flink og hatt det i en plastlomme det meste av tiden. Det var mitt første pass som er elektronisk lesbart, som indikert med det lille symbolet nede på forsiden. På baksiden har jeg glemt å ta bort et klistremerke jeg fikk av en snill mann i Kenya.
 Etter første sidevending er det ikke stort man vet om meg, men vi får til gjengjeld en liten innføring i arkaisk norsk symbolkunst. Inni en av rutene på løvesiden ligger den lesbare mikrochipen.



 Ikke mye nytt her, bortsett fra at jeg for første gang tydeligvis kvalifiserer til å være menneske av type M. Og så er det noen hologramgreier som tidligere pass ikke har hatt. Jeg vet ikke hva slags magi det er de har brukt i signaturfeltet, som gjør at scanning av siden lager piggtråd, men det er sikkert lurt.
 Av en eller annen grunn har side 2 fått stå i fred i alle år, men på side 3 blir det litt action. Jeg skulle til Gambia på billigbillett, og tenkte at det ikke var nok å gjøre i to uker i et så lite land. Derfor dro jeg til generalkonsulen til Senegal og fikk meg visum dit også. Sånn i tilfelle. Gambia har jo Senegal rundt seg på alle kanter, så det blir gjerne dit man eventuelt drar.

Det var ganske smart av meg, for en gang gikk jeg på bussen i Gambia, og en stund senere gikk jeg av bussen, i tråd med min vanlige måfå-taktikk. Da jeg gikk på bussen snakket de fleste utenfor engelsk, som de gjør i Gambia. Da jeg gikk av bussen snakket ingen engelsk, bare fransk. Smart som jeg er, skjønte jeg at jeg plutselig hadde reist til Senegal.

Problemet var at passet mitt ikke hadde bevis hverken for at jeg hadde forlatt Gambia eller reist inn i Senegal. Sånt bør man helst ha i orden i Afrika.

Derfor kjøpte jeg meg poteter og lagde stempel. Så fikk jeg en fyr på hotellet mitt i Casamance til å skrive en lapp hvor det stod, på fransk, håper jeg, at jeg hadde reist inn i Senegal, og den stemplet jeg. I tillegg skrev jeg navnet på grenseovergangen jeg muligens burde ha brukt, og en uleselig signatur, ved siden av visumet mitt her.

Det funket! Takk og lov for tulleland som ikke har lagt systemene sine over på data.
 Her ser vi at jeg har stemplet både inn i og ut av Gambia. Denne siden måtte jeg klistre litt sammen da jeg reiste inn i Gambia igjen fra Senegal etter å ha reist ut av Gambia uten å si det til Gambia først. Heldigvis sjekket ikke grensevakten om jeg allerede var i Gambia da jeg kom til Gambia for andre gang.

I tillegg sier side 4 at jeg har reist fra Sør-Afrika til Lesotho gjennom det dramatiske Sani-passet. Google det hvis du vil se bilder av en skummel og bratt vei i ellers fine omgivelser.

På neste side har jeg kommet tilbake til Sør-Afrika og forlatt det igjen, og jeg har kommet meg trygt inn i Australia via Perth, helt på vestenden.
Stilig visum til India, eller? Type TV betyr turistvisum, ikke transvestitt.
I tillegg ser vi stemplene som hører til, fra Goa, utreise fra Sydney i Australia, samt et besøk i Guatemala. Tre kontinenter der.
Mer Guatemala, pluss Mexico-stempler fra samme tur, og en Sør-Afrika-exit.

Til høyre har det lille landet Belize to geometriske stempler, og jeg har vært i Swaziland og Singapore. Dessuten er det noe Gambia-greier her som jeg nå ikke helt skjønner hva er. Kanskje er det et teststempel fra da jeg strevde med potetene? Tror nesten det. Ser i hvert fall ikke verre ut.

Fire kontinenter på denne siden, i hvert fall hvis vi regner med poteten!
 Her er vi tilbake til Senegal-historien. Etter mye grubling og mistenksomme blikk gikk grensevakten i Senegal med på å gi meg utstemplingen øverst på siden. Rett under fikk jeg like etterpå en ny innstempling fra Gambia.

Da jeg skulle reise fra Gambia gjorde jeg det sånn at jeg etter å ha fått et ut-stempel for den siste innstemplingen min, så snek jeg meg inn i Gambia igjen. (Det er ikke så veldig vanskelig å gjøre det i Gambia.) Så fikk jeg et ut-stempel for den andre innreisen min også, og dermed bør jeg være ajour, så vidt jeg kan skjønne.

Nede til venstre er en utreise fra Johannesburg i Sør-Afrika.

Til høyre er det en inn- og utreise for Brasil, muligens fra Recife. Billig restplass, det også.
Sider stort sett okkupert av Mozambique. Skal si de liker formelle dokumenter der i landet! Selv syntes jeg mest det var stas å bli stempet inn i landet i Namaacha, for jeg husker tydelig fra en fjern barndom at da det var krig i Mozambique, så var det nettopp fra Nama-ahtsjo-provinsen at reporterne meldte fra om hvordan det gikk.
 Til venstre en ny rundreise på Yucatan-halvøya (Mexico og Belize, Guatemala dukker opp igjen om et par sider.) Til høyre et kjapt besøk i Jordan, mest bare for å få sett Petra ordentlig, egentlig.
Tyrkia selger visa på flyplassene sine, og jeg vil tro de har ganske bra avanse når de selger disse klistremerkene for 20 dollar stykket. Det virker ikke som om det er noen som helst form for saksbehandling involvert, så det er i praksis en ren turistskatt.

Ellers ser vi en utgangsbillett fra Kenya, og en inn- og en utreise for både Guatemala og Belize. Skal man fra Cancun til Tikal så må man i praksis reise via Belize, og selv om man bare er noen timer i landet, så er det full visapris hver gang man krysser grensa inn i Belize.
Der har jeg vært i India igjen, ja. Nå for å se nedre del av Himalaya og Taj Mahal og sånn. Jeg valgte multiple entry-visum denne gangen, sånn i tilfelle jeg ville dra en tur dit til i løpet av halvåret, for det koster det samme som et engangvisum uansett.

På høyre side er det enda et Tyrkiabesøk. Jeg var ikke i Antalya eller Marmaris, samme hva du tror.
På venstre side og øverst til høyre er det spor etter en liten Sørøst-Asia-turne. Fløy billig til Thailand, og busset derfra ned gjennom Malaysia til Singapore, og fløy tilbake for å rekke flyet hjem. Finfin tur. Malakka og Cameron Highlands var nok de fineste stedene. Stilig strekkodegreie i Malaysia-stempelet.

Under Thailandstemplene er det en innreise til Tanzania og noen mystiske skriblerier, muligens fordi de måtte notere seg at det koster 50 dollar for nordmenn å komme inn der. Nederst i hjørnet har jeg besøkt Curacao.
Fint skal det være. Stort visum fra Kenya i passet, til herr Christian.

Til høyre er det en innreise til flamingolandet Bonaire, som selv om det ligger i Karibien egentlig er Nederland, og derfor er det et EU-stempel. Jeg har også reist ut av Tanzania, og så er det et tredagersbesøk i Qatar der. Det holdt i massevis.
Et knippe merker fra ABC-øyene, Aruba, Bonaire og Curacao, hoveddelen av de tidligere Nederlandske Antillene. Veldig turistvennlige stempler.
Koselig innsjekking og utsjekking fra Kapp Verde-øya Boa Vista. Selve grensekontrollen foregår i friluft på flyplassen, før man får utlevert bagasjen, så med litt uflaks kan man være solbrent før man i det hele tatt kommer inn i landet.
Stempel fra USA, tildelt meg i anledning en grundig ekskursjon til fornøyelsesparkene i Orlando-området, med et klart hovedfokus på temaet Disney.
 Rundreise i Marokko og Vest-Sahara. Dessverre er Vest-Sahara okkupert av Marokko, så der ble det ingen stempler på meg.
Ingen stempler her, men det er absolutt verdt å merke seg at her har noen leid inn en sommervikar fra lærerhøyskolen til å lage ny tekst.

I farta finner jeg følgende feil:

Norsk: "inne haveren" i stedet for "innehaveren".
Nynorsk: "intresse" i staden for "interesse".

Nei, så pinlig!

Jaja. Men da er jeg ferdig med de gamle passene klar til å få et nytt, Onkel Passpoliti. Det er bare å legge det i postkassa, når som helst! :)

(Snart tilbake med bilder fra Karibien, forresten.)

onsdag, mai 01, 2013

En passiar om pass som var

Jeg fikk mitt pass nummer to i 1999. Nå hadde passmyndighetene tydeligvis fått en nyansatt eller to, for dokumentet så ikke lenger ut som noe hvem som helst med en stiftemaskin og en laserprinter kan mekke hjemme på skrivebordet.

I hvert fall så det greit ut når man fikk det utlevert. Etter å ha brukt det i sju år så passet mitt, i hvert fall fra utsiden, mest av alt ut som noe noen har glemt igjen i buksa før de la den i vaskemaskinen.
Inni er passet likevel helt i orden. Kanskje bortsett fra bolleklippen.
Siden forrige pass har jeg byttet fødested fra tettstedet Finnsnes til Lenvik kommune, hvor jo Finnsnes ligger. Og så har jeg fått et fødselsnummer på plass, selv om jeg har gjemt det bort her, i anledning Internett. Fødselsnummer er jo ikke hemmelig på noen som helst reell måte, men man trenger jo ikke å slenge det rundt seg overalt likevel.

Om ikke mennesket har blitt mye mer voksent siden forrige plass, så har i hvert fall underskriften blitt det. Det er da noe.
Klok av skade har den som lager pass kuttet ut tyske og franske språkvarianter av tekstene i passet. Nå er det bare norsk, nynorsk og engelsk som gjelder.

Rekkefølgen på stemplene er nå enda mer tilfeldig enn i det forrige passet mitt. På den første siden her har jeg reist inn i USA, og en eller annen gang, mye senere, har en slabbedask i inngangsporten til Egypt prøvd å skjule USA-besøket mitt. Ikke bare har han stemplet tungt med svart blekk, han har også donert halve frimerkesamlingen sin for å dekke over USA-stempelet.

I januar 2001 reiste jeg, om man skal tro på side 4, til/via Frankrike, via Charles de Gaulle-flyplassen. Jeg tror det var på vei til Sør-Amerika og Antarktis. Og drøyt fire år senere står det at jeg dro til Brasil for å feire karneval og lete etter maur.

Side 5 er en reise til Thailand via Sveits, pluss et hopp innom Botswana og en inngang til Argentina. Fire kontinenter på en og samme side i passet, altså! 
Her ser vi hvordan det kan gå når man reiser rundt i Patagonia. Man bruker nemlig det meste av tiden sin på å krysse frem og tilbake mellom Chile og Argentina, alt etter hvor det går kjørbar vei. Det blir det mange stempel i passet av!
 Hoho! Tullestempel fra byen Ushuaia på Ildlandet. Dessverre fikk jeg ikke tak i den utgaven hvor det ikke står "End of the world", men "Bottom of the world".

Ellers fortsetter galskapen med utallige grensekrysninger mellom Chile og Argentina, pluss at USA har fått sneket inn et stempel, fra en gang jeg var i San Francisco for å "jobbe".

En merkelig miks igjen. Her er det noen stempler fra argentinsk og ukrainsk forskningsstasjon i Antarktis, pluss et minibesøk i Mexico (skumle Tijuana) og Swaziland. Det vitner om litt atypisk reisevirksomhet, i hvert fall.
Igjen breier et imperialistisk USA-stempel (til Florida cia Chicago denne gangen) seg midt på siden, i et forsøk på å bruke opp to hele sider på en eneste grensepassering. Heldigvis er det ingen som har brydd seg om det.

Her er det flere Chile-stempler, et besøk i Botswana og så faktisk to norske stempler! Det var den gangen jeg var ung og søt nok til å kunne klare å gråte meg til sånt ved hjemreise. Nå tror jeg de har blitt litt strengere på sånt. Jeg husker ikke hva Gardermoen-besøket var, men Sandefjord var i hvert fall en rundreise i Storbritannia med tog, innledet og avsluttet med Ryanair fra Torp.
 Det tredje midt-på-siden-stempelet fra USA! Denne gangen på vei til en roadtrip i Texas sammen med foreldrene mine. Takk og lov for at ingen sjekket vesken til mamma ved mellomlandingen i Chicago, for den var full av bananer. Det er ikke lov.

Ellers har vi noen stempler fra Namibia og Zimbabwe, pluss en endagstillatelse til å gå inn i Zambia for å kikke på Victoriafallene fra deres side av grensen også.
Her er resten av Afrika-stemplene fra en rundreise med utgangspunkt i Cape Town og avslutning i Johannesburg, via Swaziland, Botswana, Zimbabwe, Zambia og Namibia.
Frimerkesamleren fra Egypt har slått til atter en gang. Dessuten har jeg vært på virvelvind-rundreise i Kroatia, med seks forskjellige overnattingssteder på syv netter.

Igjen har jeg vært såvidt over grensa i Mexico, nå i Texas, den 2. april 2003 sammen med smånervøse foreldre. Og jammen ble det plass til enda et stempel fra Brasil.
Hurra! Jeg fikk visum til Russland, selv om det tok sin tid å ordne. Ikke rart, når de tydeligvis tror at jeg heter B9ern Hristian Terrissen. Jeg hadde vært skeptisk selv til å ta imot noen med det navnet. Det var uansett en rar, men fin tur. Jeg fløy til Vladivostok og brukte nesten en hel måned på å ta tog tilbake til Moskva, den Transsibirske jernbane med mange stopp.

På side 21 er det litt flying via Frankfurt, men morsommere er stemplene fra grensepasseringer med tog, på en Øst-Europa-rundreise i 2005. Jeg tror det er Ungarn og Romania vi aner, og da altså fra tiden før Romania ble særlig EU-tilpasset grensemessig.
Jeg tok en førjulsrunde i Sørøst-Asia i 2005. Fløy til Bangkok, og dro derfra videre til Siem Reap i Kambodsja, og så i en bue opp gjennom Vietnam og tilbake til Bangkok og Thailand. Flott med en liten Angkor Wat i Kambodsjastempelet.

På høyre side ser du noe så sjeldent som en innreise til Moldova. Å få reise inn tok meg en god del strevsom forklaring på russisk-engelsk, mens en hel busslast innfødte satt tålmodig og ventet. For å komme videre inn i Trans-Dniestr måtte jeg frem med noen pengesedler under bordet også.
 Tjohoi! Enda en Brasil-tur. Det ble nordøst denne gangen, med masse strand, sand og ørken.

Og så det fine Kambodsjavisumet til høyre, da. Jeg fikk det ved ankomst på flyplassen i Siem Reap. Der satt det en gjeng uniformskledde menn med identiske Legofigursveis og jobbet hardt for å få meg registrert og håndtert. Det gikk unna, men jeg skulle gjerne sett bildet de tok av meg med det der 320x320-pixlers Webcam-opplegget sitt fra Logitech.
 Mer Sørøst-Asia. Nå er det Vietnam som har satt sine spor i passet mitt. Og det til tross for at jeg som skandinav egentlig skulle slippe å ha pass så lenge besøket mitt varte i maksimalt to uker. Men han der konsulen deres i Sihanoukville (Kambodsja) var så halvfull og hyggelig at jeg gav ham de 10 dollarene han skulle ha for å gi meg dette visumet.

Hm. Her har jeg nok vært i Tunisia.


Sånn. Da var det passet også oppbrukt. På siste side finner vi den samme regla som kom helt foran i forrige utgave av norske pass.Det er lurt å klipp-og-lime, som vi skal se i neste pass, hvor de har prøvd å finne på teksten på nytt helt selv i stedet...

Nå har jeg bare ett pass igjen å vise frem. :)