onsdag, oktober 20, 2010

S Express

Men i all verden?! Nå har jeg plutselig bare en eneste dag igjen å gå før jeg er fremme! Riktignok forutsetter det at jeg går omtrent en maraton i morgen, men siden jeg har gjort nettopp det de to siste dagene, så tror jeg nok at det skal gå.

En grunn til denne forferdelige farten er kanskje at da kommer jeg frem til Santiago akkurat før det begynner å regne der. Men den viktigste grunnen er en helt annen. Da det var cirka ti mil igjen av turen skjedde det nemlig noe.

Der skogen før var full av ro og sisik, trost og stær, ble det plutselig en helt annen støy som fylte omgivelsene. Ulydene kom fra tjukke tyskere med de lengste og mest fettete hestehalene du kan tenke deg, japanske turgrupper med veldig pratsomme guider, spanjoler som røyker mens de går der og hoster, og hele skoleklasser av tenåringer. Jeg er for så vidt imponert av at de klarer å tvinge skoleungdom til å gå mer enn hundre kilometer, men ikke helt imponert nok til at det gjør det greit at skogen fylles av stemmeskiftevræl.

Stien er også plutselig full av graffiti i diverse former. Veiskilt, steiner, milepæler og gamle hus er mer eller mindre heldekket av hilsener, signaturer og visdomsord, forfattet i både stolthet og desperasjon av stiens mange minstekravsvandrere fra de siste årene.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Det gjør i hvert fall at jeg går mye fortere enn før, sånn bare for å bli ferdig med det.

På den mer positive siden treffer jeg av og til på folk fra tidligere på turen. Jeg tar igjen noen sånne, av den typen som har tatt buss og jukset litt for å slippe de kjedeligste delene av vandringen og på den måten har kommet foran meg i løypa. De synes også det er hyggelig å treffes igjen, tror jeg. I hvert fall helt til de hører at ikke jeg også har tatt buss. Da blir de litt skremte, virker det som.

Utenom en dag har jeg hatt sol hele veien. Det er jo fint, men det gjør også at jeg hver dag må takle overgangen fra nullføre om morgenen til litt over 20 grader utpå ettermiddagen. Det blir en del svette av det.

Hvis jeg skal mene noe om hvorvidt det å gå denne turen har forandret meg på noen måte, så må det vel først og fremst være på den måten man kan merke hvis man har en fungerende nese.

Og det er greit nok. Turen har vært fin uansett, og nå har jeg et par tusen bilder å sortere før dere får se hvordan det har sett ut i Spania underveis. Det blir nok morsomt.

Bjørn, snart helgen.
Legg inn en kommentar