onsdag, oktober 20, 2010

S Express

Men i all verden?! Nå har jeg plutselig bare en eneste dag igjen å gå før jeg er fremme! Riktignok forutsetter det at jeg går omtrent en maraton i morgen, men siden jeg har gjort nettopp det de to siste dagene, så tror jeg nok at det skal gå.

En grunn til denne forferdelige farten er kanskje at da kommer jeg frem til Santiago akkurat før det begynner å regne der. Men den viktigste grunnen er en helt annen. Da det var cirka ti mil igjen av turen skjedde det nemlig noe.

Der skogen før var full av ro og sisik, trost og stær, ble det plutselig en helt annen støy som fylte omgivelsene. Ulydene kom fra tjukke tyskere med de lengste og mest fettete hestehalene du kan tenke deg, japanske turgrupper med veldig pratsomme guider, spanjoler som røyker mens de går der og hoster, og hele skoleklasser av tenåringer. Jeg er for så vidt imponert av at de klarer å tvinge skoleungdom til å gå mer enn hundre kilometer, men ikke helt imponert nok til at det gjør det greit at skogen fylles av stemmeskiftevræl.

Stien er også plutselig full av graffiti i diverse former. Veiskilt, steiner, milepæler og gamle hus er mer eller mindre heldekket av hilsener, signaturer og visdomsord, forfattet i både stolthet og desperasjon av stiens mange minstekravsvandrere fra de siste årene.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Det gjør i hvert fall at jeg går mye fortere enn før, sånn bare for å bli ferdig med det.

På den mer positive siden treffer jeg av og til på folk fra tidligere på turen. Jeg tar igjen noen sånne, av den typen som har tatt buss og jukset litt for å slippe de kjedeligste delene av vandringen og på den måten har kommet foran meg i løypa. De synes også det er hyggelig å treffes igjen, tror jeg. I hvert fall helt til de hører at ikke jeg også har tatt buss. Da blir de litt skremte, virker det som.

Utenom en dag har jeg hatt sol hele veien. Det er jo fint, men det gjør også at jeg hver dag må takle overgangen fra nullføre om morgenen til litt over 20 grader utpå ettermiddagen. Det blir en del svette av det.

Hvis jeg skal mene noe om hvorvidt det å gå denne turen har forandret meg på noen måte, så må det vel først og fremst være på den måten man kan merke hvis man har en fungerende nese.

Og det er greit nok. Turen har vært fin uansett, og nå har jeg et par tusen bilder å sortere før dere får se hvordan det har sett ut i Spania underveis. Det blir nok morsomt.

Bjørn, snart helgen.

mandag, oktober 18, 2010

Begynnelsen paa slutten

Jeg tror jammen meg at Einstein hadde rett. Alt ER relativt!

Nå er jeg i Sarria. Byen er full av folk som skal til å begynne på sin pilgrimsgang til Santiago. De begynner her fordi det er såvidt over 100km til Santiago herfra, og det er det man minst må gå for å få det godkjent og få diplom og sånn. Og du verden så nervøse de er. Så langt er det ingen av dem som har gått før, virker det som. Jeg, derimot, har kommet hit etter å ha gått sånn cirka 70 mil, og nå føles det som om jeg er så godt som ferdig. Ti mil går jo fort, har jeg begynt å tenke. Når jeg forteller folk som har angst for timila som står foran dem at jeg har gått fra Frankrike, så ser det ikke ut som om det hjelper så veldig på humøret deres.

Jaja. Verst for dem og bra for meg. Kanskje er det de mange ferskingene som gjør det, men faktum er i hvert fall at det er lenge siden jeg har følt meg så sterk som jeg gjør nå, og det er ikke vondt noen steder i det hele tatt. Eller kanskje gjør det vondt, men nervene har bare gitt opp å melde ifra om det. Jeg går opp og ned bratte fjell uten antydning til smerter i knærne. Det er så fint! Og nei, jeg tror ikke det er et mirakel, eller engang en liten hilsen fra noen gud.

Jeg begynner å bli litt lei av mirakler, nemlig. Det siste jeg hørte om fant sted for bare et par dager siden. Ei amerikansk dame i 50-årene gikk rundt i skogen og hadde så vondt i hælene at hun trodde hun måtte gi seg. Så ba hun til guden sin om hjelp, og ikke mer enn et kvarter senere kom det en gubbe med Fiat kjørende og lot henne sitte på til nærmeste lege. Helt gratis! Tilfeldig, eller bare et utslag av medmenneskelighet? Neppe, i følge damen. Hun insisterte på at dette var et gudsens mirakel, og sånn var det med den saken.

Wi-fi er jeg derimot tilbøyelig til å anse som en dyrebar helligdom. Plutselig et sted langs stien for noen dager siden fant jeg et punkt med MASSE trådløs båndbredde. En time senere hadde jeg masse podcaster på iPoden, og ved hjelp av Verdibørsen, Verden på lørdag, Radiolab, This American Life, Språkteigen og Ukeslutt fra de siste ukene var jeg plutselig løftet over til Galicia.

Men nå er det tomt igjen. :( Og ikke har jeg klart å finne noen grei og økonomisk måte å komme meg hjem igjen på heller. Jeg har IKKE tenkt å gå, selv om det føles som om jeg godt kunne klart det...

Vi snakkes nok.

tirsdag, oktober 12, 2010

Lalling i Leon

Nå har jeg jammen passert 50 mil, så nå er det bare en knapp Jotunheimsti igjen, så er jeg fremme i Santiago! Det har gått fort for seg gjennom Castilla y Leon, fylket jeg er i nå. Det er litt fordi stien går ganske rett frem, fordi den for en stor del går på en gammel romervei (fra Bordeaux til gullgruvene ved Astorga), og litt fordi dette fylket har masse penger og har misforstått fullstendig hva vandrere vil ha, så de har erstattet koselig natursti med flate sykkelstier som er superlette å gå på.

En sjelden gang går stien ikke langs åker eller vei, men gjennom skog, og da føler man seg som en konge eller general som inspiserer troppene. Det er ikke akkurat snakk om urskog, nei. Her står hvert tre pent og pyntelig nøyaktig på rekke og rad. Naturen her er temmet så det holder. Jeg har sett ekorn og hjort og skogmus, og det er alt de har av vilt dyreliv heromkring, tror jeg.

Jeg er fremdeles ikke spesielt sliten. Trikset er muligens at jeg har begynt å med jevne mellomrom drikke Cola og så skynde meg å spise en Mentos eller tre. Hvis du ikke har sett video av den kombinasjonen ennå, så anbefaler jeg å søke på +Cola +Mentos på YouTube. Det frigjør store mengder energi på veldig kort tid.

Det var fullt på herberget i landsbyen Ledigos. Det syntes jeg var litt artig.

torsdag, oktober 07, 2010

Saann halvveis

Jeg er så godt som halvferdig med gåingen! I hvert fall skal jeg være det før jeg blogger igjen. Det er jammen ikke verst, prøver jeg å oppmuntre føttene mine med. De sutrer litt likevel, men jeg tror det skal gå bra. Det gjør bare vondt overalt, så jeg slipper å ha på Compeed noe spesielt sted.

Jeg er i Catrojeriz, som muligens også er en av kattene i Cats. Det er mye katter her, i hvert fall. Jeg torde ikke å stoppe i forrige landsby, Hontanas. For det første fordi de ikke kan stave Montañas, og for det andre fordi han som driver herberget og lager mat der heter Victorino, og han er en litt skummel fyr. Han kan drikke en hel liter vin rett fra mugga uten å stoppe for å puste. Og han gjør det visstnok så ofte at man skal være litt forsiktig med hva man spiser i restauranten hans.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har sett enda flere åkrer siden sist. Og en del kirker. Noen av dem går jeg inn i også. Der er det som regel tomt, men av og til er det masse gamle damer der. De er frivillige og de pusser og gnikker og gnur på sølvlysestaker og glassmalerier med en iver som bare kan matches av min egen fra den gangen jeg jobbet på tivoli og hadde ansvaret for at radiobilene fremstod som skinnende rene. Skal tro hvordan det går med kristendommen her i landet når de damene dør? Tror det blir ganske støvete i kirkene, i hvert fall. Håper prestene ikke har astma.

Jaja. Nå er det leggetid her i klosteret. Vi skal bare si hundre Ave Maria-er først.

Bjørn

tirsdag, oktober 05, 2010

Pilgrimsgrums

Nå har jeg kommet meg til Agés, og det tok 8 dager. Det er bare 540 kilometer igjen, så da har jeg gjort unna godt over en fjerdedel av jobben. Sikkert litt fordi det ikke har regnet, men det HAR blåst. Internett blåste helt bort i hele området i to dager. Selv merket jeg ikke så mye til det. Ikke annet enn at jeg fikk pusten blåst helt ut av meg et par ganger. Og så var det riktig nok noen små koreaner-pilgrimer som fløy forbi i feil retning, når jeg tenker meg om. Motvind, ja. Men det går fremover for meg, i hvert fall.

I går stoppet jeg litt tidlig, for jeg var helt nødt, for jeg fant et motell som heter El Chocolatero. Og ja, de hadde mye greier med sjokolade på menyen. Dette var på et ganske lite sted. De eneste som stopper der er jeg og trailersjåfører, tror jeg. Derfor består hele stedet av gjestgiveriet El Chocolatero, en butikk som er inne i stua til en gammel gubbe (man må banke på før man går inn), ei lita kirke og en go-go-bar med ekte neon-naken-dame-lys utenfor. Rare greier.

Natta før det stoppet jeg i Azofra, hvor nå det er hen. Der ofret jeg en tånegl, rett av. Heldigvis var det et økologisk vandrerhjem hvor de driver med kildesortering, så jeg fikk plassert kroppsdelen min helt korrekt i kurven for biologisk avfall. Håper den blir biodiesel.

Dagens pep-talk/råd sett i graffitiform langs Camino de Sadomasochistiago: "Smerten er uunngåelig, men lidelsen er valgfri!"

Mon det.

I morgen går jeg til Burgos, og deretter ser det litt regnfullt ut fremover. Spørs hva jeg gjør da. Men foreløpig er alt bare fryd og gammen, altså!

Bjørn

fredag, oktober 01, 2010

666 kilometer fra Santiago

Du vet det har vært en hard uke når den dagen du løp halvmaraton i ettertid fremstår som den slappeste dagen den uka. Ojojoj. I dag ble det 46 kilometer spansk landevei og skogssti. Så nå har jeg gjort unna 17 prosent av hele stien, hurra!

I kveld bor jeg på et herberge som er ganske enkelt, bortsett fra at de har Internett og kjøleskap. Jeg fikk den siste senga i huset (kom frem litt sent, mest pga at det tar store deler av dagen å gå to dagsmarsjer), og den står oppe på loftet. Det er så klart et stort minus at det er mange trapper å gå opp, men på den positive siden kan jeg jo trekke frem at taket tydeligvis er så tynt at det går helt fint å bruke GPS-en min der. Innendørs. Og nei, det er ingen vinduer der.

Har ikke så mye nytt å melde, egentlig. Det er grenser for hvor mye man kan si om et landskap fullt av åkrer og vinranker. Tror jeg, da. Noen av dere kan forresten angre på at dere ikke ble med. Jeg gikk forbi en stor vinprodusent i dag, hvor stien går rett gjennom vingården deres. Med jevne mellomrom langs stien finner man kraner hvor man kan hente seg rent drikkevann. Det kan man hos den vinprodusenten også, men i tillegg har de en vinfontene som alle pilgrimer står fritt til å forsyne seg fra. Jeg antar at det ikke er 1950-årgangen de tapper av, akkurat, men det virket som om de fleste pilgrimer tar seg en god del slurker der.

Jaja. Og i morgen skal jeg gå til Logroño. Det er bare 28 km dit! Hurra! #8D)

Husk å fyre i peisen og kle godt på dere når dere skal ut. Det slipper nemlig jeg.

Bjørn