mandag, mars 19, 2012

It's a long way to Tipperary

I hvert fall hvis man synes en mil er for langt å gå. Og det er det altså fra her jeg sitter, ved peisen på vandrerhjemmet i Cashel, som så vidt jeg kan forstå heter nettopp det fordi de er glade i Guinness her og det er et slott/castle her. Fint er det uansett, og særlig så lenge man får gå fritt rundt og utforske stedet.

I dag skjedde det rare at jeg ble låst inne av noen, og så kom politiet og reddet meg ut. Vanligvis er det jo omvendt, for eksempel med Robin Hood. Men det er jo i England, og Irland er absolutt ikke England. I hvert fall, jeg var bare flink og grei og gikk på turistinformasjonen for å spørre om jeg kunne leie sykkel noe sted. Det var kø, så jeg gikk inn på et rom for å se på den kjente utstillingen "Klasse 5A skriver særoppgave om kjedelig lokalhistorie", og akkurat da jeg holdt på å sovne gikk jeg tilbake for å se om køen var borte. Det var den, og hun som betjente køen også.

Det var rart, tenkte jeg, og oppdaget snart at døra var låst. Og bakdøra. Og vinduene var umulige å åpne. Så fant jeg telefonen på kontoret og ringte til alle jeg kjenner i Australia og snakket en stund med dem, før jeg ringte til politiet her for å fortelle at jeg ikke hadde brutt meg inn noe sted, akkurat, men at det på en måte lignet litt på det.

Så kom de med den eldste politimannen i Irland, han som ikke engang får redde katter ned fra trær. Han dirket og dirket, men klarte bare den ene av to låser. Til slutt hadde en eller annen spesialenhet for kjedelighetssaker fått tak i turistinfodamen, og så kom hun og låste opp. Greit at de har fregner og rødt hår her i landet, men SÅ rød dame har jeg aldri sett før, og hun hadde hverken rødt hår eller fregner, engang.

Jaja. Så nå er jeg på frifot, og i morgen drar jeg kanskje til Cork.

Før jeg kom hit var jeg i Dublin, som jeg kjenner fra før. Men sist jeg var der var det naturhistoriske museet stengt for å bli pusset opp, så det fikk jeg ikke besøkt da. Nå var det åpent, men hvis det stedet har blitt pusset opp, så lurer jeg veldig på hvordan det så ut før. De har millioner av dyr, fisk og insekter på lager, og har stilt ut cirka ti tusen av dem. Bare synd at ingen vet hvilke dyr de har stilt ut. Det er umulig å se hva de skal forestille. Er det en giraff, en kenguru eller en, flaggermus?, hørte jeg ei lita jente spørre faren sin, og jeg lurte i grunnen på det samme. Faren svarte bare at nå går vi og kjøper is. Lurt svart. Det blir en artig bildeserie derfra, tror jeg at jeg kan love.

Og så feiret de St. Patricksdagen sin. Jeg har sett fulle folk før, så det var ikke så spennende.

Det var alt så langt.

Bjørn

tirsdag, mars 13, 2012

Laisy anagrampoesi

Eller "Singapore Malaysia", som det blir om man stokker litt om på det. Etter en norsk jul rømte jeg og reisefølget mitt landet. En billig restplass til Thailand er et godt utgangspunkt for mange rare eventyr, og da heldigvis ikke bare sånne som involverer at man eksponerer seg for ladyboys og damer som kan legge egg. Denne gangen var det første vi gjorde etter landing i Phuket å reise sørover, til Malaysia.

På grensen var det under sterk tvil at grensevakten lot oss slippe ut av Thailand. "You come Thailand today, you go Thailand today, no good!", sa han misfornøyd. Jeg var imponert over hvor flink han var til å lage hele setninger uten "r" i, og jeg lovet å komme snart tilbake.

Planen var å begynne i den gamle kolonistaden Georgetown. Det var en fin plan, men bussen suste forbi byen uten å senke farten i det hele tatt. Vi hadde visst gått på en buss av den typen som dokumentaren "Speed" handlet om, en sånn som eksploderer hvis den kjører saktere enn 80 kilometer i timen. Da vi kom til Kuala Lumpur hadde visst eksplosjonsfaren gått over, så da ble det første stopp for oss.
Landemerker i Kuala Lumpur
Det er ikke akkurat noen fin by, men for deg som eventuelt er lei av livet så er det en by med utmerkede muligheter for å bli påkjørt. Vi tasset rundt der og kikket på Petronas Towers fra alle mulige sider. Det er ikke mange steder i byen man ikke kan se det som var verdens høyeste bygninger fra 1998 til 2004.

Vi feiret nyttårsaften i KL. Malaysia er såpass muslimsk at gatefyll forekommer ikke, men det hindret ikke befolkningen i å oppføre seg som femåringer på juletrefest. De løp skrikende rundt og sprayet hverandre ned med kunstig snø på boks eller barberskum, alt etter hva de hadde fått tak i. Vinterstemningen uteble, men til gjengjeld dunstet snart hele sentrum av aloevera og manneparfyme.

For å få frisk luft dro vi opp i den nord-malayiske fjellheimen. På 1920-tallet fant britene et område med et perfekt klima for tedyrking og nedkjøling av solbrent britehud. Takket være den engelske sansen for resirkulering fikk dermed de skotske Cameron Highlands en asiatisk navnebror. I dag kan man fremdeles slappe av der oppe, og nyte både te og jordbær i alle varianter der, rett fra åkeren. Veien opp dit krever sin sjåfør og sine spyposer, men det er det verdt.

Tebusker herfra te evigheten
Mette på landskap og med tetørsten slukket fortsatte vi til Malakka. Det er et fint sted å legge inn som et hvileskjær før man hiver seg ut i mylderet i Singapore. Arven fra europeiske kolonimakter er synlig i gatene og nesten til å kjenne i lufta. Byen er full av kunstnere. Noen lager kinesiske templer med uendelig mange detaljer på tak og vegger. Andre fyller veggene langs elvepromenaden med superflott graffiti.




Malayisk veggkunst


Selv om jeg på denne reisen nok likte Cameron Highlands absolutt best, så er det likevel Singapore som på papiret skal være høydepunktet for en turist i og rundt den malayiske halvøya. Det er en futuristisk atmosfære her. Greit nok, rulletrapp i parken og femetasjes Whopper på Burger King er kanskje mer bomskudd enn fremskritt, men det finnes ett og annet positivt som bare kan lykkes først i en liten stat med så hard styring som Singapore har. Det er små grep i bybildet overalt som man bare må la seg fascinere av.
Toetasjes sykkelparkering!

Aller flottest er det likevel å gå i dyrehagen, Singapore Zoo. De kan sine ting. Ingen andre store dyrehager klarer å gi folk en sånn nærkontakt med dyrene som denne. (Derimot klarer en del små dyrehager det, men de har da også langt færre både besøkende og ikke så eksepsjonelle dyrearter.) 

En lemur som ikke liker paparazzier noe særlig
Hvis du vil se flere bilder av skapningene og stedene vi opplevde, så er det bare å klikke seg inn på den nyeste fløyen i galleriet mitt.

Jeg har et par bildeserier til fra andre 2011-reiser på gang, men jeg er litt fristet til å dra på tur igjen heller enn å fortsette med bilderedigering akkurat nå. Påskeferien min har allerede begynt, og så snart jeg finner den riktige billetten er jeg nok på vei ut i verden igjen.

Hvor til? Vet ikke, men følg med her, så finner du det nok ut. #8D)

Bjørn