Jesus-kamera

Ojojoj. Nå har jeg havnet på mitt hittil dyreste hotell. De marokkanske turistmyndighetene har satt opp et mønsterbruk midt ute blant Saharas sanddyner. Og siden det var de jeg kom for, så er det lurt å bo her, for nesten to hundre kroner natta. For å gjøre opplevelsen komplett er til og med gulvet på rommet dekket av sand, og når jeg skal dusje så kommer det mer rød sand enn vann det første halve minuttet. Elegante detaljer!

Men hit kom jeg jo nettopp, vi har litt å ta igjen før jeg kan fortelle mer om det. Da vi slapp sist var jeg på vei til Ouarzazate. Det er en slags Las Vegas, bare at det ikke er strippebarer, neonlys, gambling eller spis-så-mye-du-orker-buffeter der. Hm. Kanskje det ikke er en slags Las Vegas likevel. Men det er i hvert fall en haug luksushoteller midt i ørkenen, og en voldsom byggeaktivitet. Folk flytter dit fordi folk flytter dit, og hotellene er fulle av filmcrew som gjør unna ørkenscenene sine i området. Gladiator, Ben Hur, Kingdom of Heaven og alle filmer med Jesus i tittelen (unntatt, åpenbart, "Da jeg traff Jesus med sprettert") for eksempel.

For å feire sin suksess har byen intet mindre enn tre filmmuseer hvor man kan se Hollywoodstjerners forfalskede signaturer og en mengde kulisser som bare står igjen. Jeg var dagens første besøkende på ett av dem, og godt mulig dagens siste også. Jeg anbefaler det ikke så veldig, selv om man får sin helt egen guide som følger deg hakk i hel rundt og sier "nei, nå skal du gå denne veien", hver gang du går litt rundt for å finne en bra fotovinkel, og som skrur av lyset når han synes at nå har du sett lenge nok på dette rommet.

Derfra dro jeg til tiende gir, som faktisk er korrekt uttale på byen Tinerhir. Endelig fikk jeg sett ordentlige oaser. Det blir man fort lei av, så jeg dro opp i Todradalen like ved, for å leve uten strøm og internett i et par dager. Det hadde nemlig blåst bort der oppe.  Sånn går det når man bosetter seg i en av verdens kraftigste naturlige vindtuneller, en canyon med tre hundre meter høye vegger rett opp rundt et tjue meter bredt elveleie. Men fint, det var det.

I hvert fall for meg, som kunne sove i en seng i et rom i et hus i en hage. Verre er det med en del av berberbefolkningen der i Dalen. De er huleboere fremdeles, de! Sammen med sauene og geitene sine. Som de bruker all sin tid på å passe, så noen skolegang blir det ikke snakk om. Resultatet er at de snakker enda dårligere fransk enn meg, og at de ser særdeles stusselige og møkkete ut. Den gjengen har jeg ikke sett så mye av i turistbrosjyrene, nei.

Apropos det, hvordan sier man, uten å virke altfor uhøflig, at det er supert og imponerende at dere har klart å brødfø dere i disse omgivelsene i trilliarder av år, og at dere klarer å spille så høy musikk helt uten takt og melodi, men disse tingene dere lager og prøver å selge meg, de er bare ufattelig stygge og upraktiske og uhygieniske, så for meg er de verdt null og niks, og dere burde kanskje heller gjort noe nyttig med tiden deres, som for eksempel å plukke søppel, innse at Allah ikke finnes, pusse tennene både oppe og nede, og lære dere HTML?

Kjøpepresset i Marokko er noen steder omtrent som om man skulle dratt en nomadeberber inn på IKEA og sagt "Her, ta en Billy bokhylle, den passer nok perfekt inn i teltet ditt, og i den kan du ha boka di og kamelbæsjsamlingen din, den koster egentlig førti tusen, men siden det er du skal du få den for femten dromedarer, gratulerer med dagen, hipp hurra, ding dong!". Det hadde de nok ikke likt, nei.

Jaja. Jeg har nå i hvert fall reist videre, med buss til Erfoud, lekebil til Rissani og tulletaxi til Merzouga. Her var jeg så dårlig til å prute på rommet at resepsjonisten til slutt dro meg ut på gata og sa, hør her, gi meg femti dirham, så får du rom med alle måltider for tre hundre dirham natta, og så sier jeg til sjefen at du var en djevel til å presse pris!". Artig opplegg, og basseng på kjøpet.

Jeg har bare rukket et par timers ørkenvandring foreløpig, men allerede har kameraet mitt dødd. Det har vært med på mange strabaser tidligere også, men aldri full sandstorm. Ikke jeg heller, så det tenkte jeg det kunne være fint å prøve. Etter fem minutter begynte kameraet å klynke hver gang jeg slo det på. Det hadde nettopp sluttet å skrangle etter ørkenen helt sør i landet på begynnelsen av denne reisen, stakkar. Etter et kvarter nektet det å slå seg på i det hele tatt. Heldigvis hadde jeg tidligere på dagen sett hvordan man fikser sånt. Riktignok var det uvillige esler jeg hadde sett bli håndtert, men faktisk kan man fikse også et kamera ved å banne og sverte høyt mens man denger løs på problembarnet. Jeg fant et punkt jeg kunne dunke hardt på akkurat da linsemotoren begynte å gå, så kom linsa frem, akkompagnert av en litt ekkel skrapelyd. Men bildene ser bra ut, de. I kveld har jeg godsnakket med kameraet og blås hardt og lenge inn i alle mulige kamerakroppsåpninger, og nå ser det faktisk ut til at udyret har gjenoppstått. Håper på litt mindre vindstyrke i morgen, så blir det flere bilder å redigere når jeg kommer hjem.

Og leppene mine har blitt myke som asfalt. Hard asfalt. Ørkenlivet setter sine spor.

Nå skal jeg telle maur på gulvet helt til jeg sovner. God natt!