mandag, februar 28, 2011

På Jaguarekspressen

Man kan rekke det utroligste i løpet av to uker i Cancun. Særlig hvis man bare tar flyet dit og så reiser bort derfra så fort man bare kan. Det er for øvrig det eneste fornuftige å gjøre.

Roaaaarrrrr!
Et verre turisthelvete enn Cancun har jeg sjelden sett. Hotellprisene ligger himmelhøyt over hva du betaler for langt finere overnatting bare få busstimer unna. Spisesteder og taxisjåfører har justert prisene sine tilsvarende. Strendene er beleiret av hovedsakelig skummelt feite turister som ser på byen som en amerikansk koloni uten koblinger til Mexico utover det rent klimamessige. Store deler av året kan du ikke snu deg uten å se tequila og taco flomme ut av både munn og nese på tullinger som kvelden i forveien har belemret seg selv med en svær tatovering i panna og en nesering som nok ville tatt seg bedre ut på en okse.

Blant attraksjonene i byen kan jeg trekke frem tigrene. De holdes i trange bur og får både tenner og klør trukket ut. Sånn må det være for at turister skal kunne kose halvtrygt med de store kattene. Apropos rovdyr; fordi narkotikabaronene i området kvitter seg med hopetall av lik i havet der, har haiene der lært seg å like mennesker, bokstavelig talt.

Crazy beach recovery in Cancun
Cancun har egentlig fine strender, men det ser man bare rett etter at kraftige orkaner besøker byen. Da kommer de frem, nydelige små bukter omgitt av idylliske bergknauser. Så skjer dessverre det at turistmyndighetene setter alle mann i sving med å kjøre inn tonnevis av sand fra ett eller annet sted hvor den burde vært i stedet. Sanden bruker de til å bygge hundre meter brede strender som er akkurat sånn som de tror late og solhungrige turister vil ha dem.

Så hva er alternativet til å bli en del av problemet som heter Cancun? Vel, det enkleste er å dra til helt andre steder. I desember gjorde jeg nettopp det, og her er bildereferatet fra en ganske vellykket flukt fra Cancun.

Maneater Dragon
Bare to-tre timer sørover ligger Tulum. Dit går det busser med komfort som overgår alt som ruller på norske veier, og når du kommer frem er det til mayatempler som ikke ble designet av Disney og til strender som er ufattelig vakre til tross for at ingen landskapsarkitekter har gjort noe med dem. OG de har drager der! Tulum er altså vel verdt en stopp.

Fortsett fire timer sørover, og du er i grensebyen Chetumal. Selv om det litt ulykksalig døpte Hotel Ucum ligger der, er det et trygt og anstendig sted å stoppe, med både en super dyrehage og et ekte meksikansk småbymiljø.

Derfra reiser du lett inn i Belize. Det er et land som du muligens aldri har hørt om, men som du burde besøke likevel. Du kan reise rimelig med båt rett til øyparadisene i Belize, beliggende rett ved verdens nest største korallrev, eller du kan ta bussen for eksempel til Belize City.

This is Rastafariland
Belize er egentlig ikke en del av Karibien, men det er det ingen som har fortalt til dem som bor der. I Belize går ting i sakte film, folk snakker som om de alle har vært på det samme språkkurset på Jamaica, og de merkeligste ting kan dukke opp uten det minste forvarsel. Hvis noen forteller deg at Belize "er farlig", så har de nok bare feiltolket statistikken litt. Landet har bare tre hundre tusen innbyggere, noe som lett kan føre til for eksempel skremmende høye drapstall per innbygger. Ikke tenk på det. Turister er trygge her.

Unbelizably nice
Særlig trygt er det ute på øyene. Så lenge du ikke snubler i skilpadder eller blir påsvømt av delfiner kommer du nok uskadet tilbake til land igjen. Gå og svøm turer, se på rare dyr og fugler, snakk med lokalbefolkningen. De savner noen å snakke med, nå som amerikanerne knapt har råd til å reise utenlands lenger.

Hvis du ennå ikke er overbevist, så bør nasjonalmottoet til Belize gjøre susen. "Sub Umbra Floreo". "Jeg blomstrer i skyggen". Jeg tuller ikke, det står i flagget deres. Bare sjekk. Og folket lever opp til mottoet. Det er i skyggen under trærne at du finner folk, og hvis noe kan gjøre folk trivelige å ha med å gjøre, så er det vel nettopp det å sitte i skyggen og slappe av.

Når du har fått dosen din med sand og sol kan du reise til en helt annen verden, nemlig Guatemala. Seks timer med buss fra Belize City tar deg til Tikal, kanskje det stedet i verden hvor det er lettest å leke at man er Indiana Jones. Midt i jungelen ligger nemlig en enorm mayaby uten innbyggere. Hvis man ikke regner med jaguarer, nesebjørner, brøleaper, tukaner og papegøyer, da. Dem er det mange av i den bare delvis utgravde byen Tikal.

The Great Pyramid in The Lost World
Vil du leve billig så er Guatemala stedet for deg. Det finnes massevis av steder å besøke og ting å gjøre, og at ikke alt er like profesjonelt lagt opp er bare sjarmerende. I forhold til hva du betaler er tilbudet enormt godt. Bare sørg for å gjøre din egen konservative vurdering av hvor nært du egentlig bør gå når folk ivrig vil vise deg krokodiller, slanger og mye annet rart.

Benytt også anledningen til å la deg fascinere av et folk som går i bunad rett og slett fordi det er de eneste klærne de har. Et bra sted å studere dem på kan være ved å reise sammen med dem, på busser som er så gamle at det ikke er lov til å bruke dem som skolebusser i USA lenger, så de har blitt solgt til Guatemala.

Colourful head
Etter Tikal var det på tide for oss å reise tilbake mot Cancun igjen. For å slippe å faktisk besøke byen dro vi til den gamle mayabyen Chichen Itza, tre timer unna. Kontrasten til Tikal er enorm, selv om stedene i utgangspunktet må ha vært ganske like. Chichen Itza ble nylig kåret til ett av "verdens syv nye underverker", selv om Tikal er flerfoldige ganger mer fortryllende.

Chicheneyland
Problemet er at kåringen baserte seg på en åpen avstemning på Nettet, og da vinner den kandidaten som har flest besøkende. Chichen Itza blir MYE besøkt. De fleste som drar dit er folk som synes at de må gjøre noe kulturelt etter at de har brukt opp nesten hele ferien sin i Cancun på å kose med tannløse tigre, brenne i solen og forspise seg på bare biff og burger. Dem er det mange nok av til at stedet har utviklet seg til å bli en merkelig blanding av fornøyelsespark, tivoli og historisk minnesmerke. De lokale mayaene kan knapt vente på at 2012 og dommedag skal komme.

Jaja. I hvert fall, bildene fra turen ligger nå ute, så kan du selv vurdere om en Cancun-løs reise til Cancun kanskje kan være noe for deg også. I så fall er det best å dra dit i desember, januar eller februar. Da er det akkurat passe varmt og ingen fare for at orkaner skal komme i veien for opplevelsene dine.

Det var bare det jeg ville si.

onsdag, februar 02, 2011

En tvilsom fornøyelse

For å få februar til å gå leser jeg bøker. I dag var turen kommet til "Frifants ferd" av Peter Birger Holte. En koselig reiseskildring fra litt ut på 1900-tallet, antok jeg. I stedet fant jeg bevis på det jeg alltid har sagt, nemlig at det var mye lettere å skrive reisebok før i tiden. Da kunne bare få eller ingen sjekke forfatterens påstander opp mot virkeligheten. Og hvilke påstander!


Utgangspunktet for boken er at forfatteren etter nesten å ha dødd av spanskesyken bestemmer seg for å feire at han fremdeles er i live ved å begi seg ut på en lang sjøreise. En kompis fra Finnmark får ham overtalt til å bli med til Seychellene, blant annet på grunn av de lokale kvinnenes rykte som ikke akkurat utilnærmelige.

Rett etter første verdenskrig var det mange praktiske og formelle begrensninger knyttet til lange reiser, men etter å ha svindlet seg til visum og jukset seg til plass på en fraktebåt kommer de seg avgårde.

Reglene for bagasje var litt andre den gangen. Det ser vi blant annet av at mens båten ligger i England i noen dager for å fylle kull, kjøper de en bil og tar med om bord. "Det kunde være praktisk å ha sitt private kjøretøy for å få sett mest mulig på kortest mulig tid og for å slippe krangel og spetakkel med de lokale drosjekuskene." Bra reisetips!

Første stopp i boka er i Egypt, hvor det tar noen dager å losse og laste i Alexandria, før de skal inn i Suezkanalen. De bruker tiden til å dra inn til Kairo og se på sfinx og pyramider. Allerede her ser vi at fortidens eventyrere ikke nødvendigvis er mer verdensvante enn dagens pakketurister. Han blir kjapt lurt opp på en kamel, fordi "Å gå til fots de få hundre meterne ned til Sfinxen lot seg meget vanskelig gjøre i den løse sanden".


Det går ganske fort sørover. Det meste "er i seg selv ikke av stor interesse", unntatt helt tilfeldige detaljer og små hendelser som Holte velger å konsentrere seg om i cirka to setninger før han raser videre.

De kommer til Zanzibar, hvor det er "bare 250 hvite blant cirka 175 000 svartinger". De gjør tilsynelatende ikke noe særlig der, annet enn å oppdage at de må vente i ukevis på transport videre. Det er "mot-monsun", så for å komme seg til Seychellene må de først dra til India. "Nå, en liten omvei på en 3000 mil kunde jo i og for seg ikke skade noe større".

De bruker ventetiden til å seile over til Dar-Es-Salaam. "Fartøyet var ikke stort. Kanskje en 15-20 tonn, ikke mer." Det er mulig at lesere på midten av 1900-tallet skjønte hvor stor en båt på 15-20 tonn er. Overfarten går langsomt, og det skjer ikke stort. Høydepunktet var antagelig da et par primitive skjønnheter "helt usjenert klædde av seg bare noen få meter fra stedet hvor vi lå til ankers", for å bade.


De gjør ingenting i Dar-Es-Salaam heller, annet enn å få servert noen røverhistorier om de store problemene med løver på togstasjonen, som Holte helt ukritisk bringer videre. Han får også gitt leseren en leksjon i hvordan man gir blanke i lokale lover og regler. "Det er ganske merkelig å se den respekt alle negrene har for en papirlapp bare det er skrevet noe på den." Han har glemt å skaffe seg visum til Mombasa, men viser bare frem et annet papir, og han forteller om en annen fyr som reiste rundt til landsbyer og krevde inn skatt ved å vise frem menyen fra hotellet Kaiser Hof i Dar-Es-Salaam.

Holte bruker et helt avsnitt på å skildre en uke i Bombay, og så drar de til Seychellene. Der blir de tilsynelatende i månedsvis. De leier seg hus i Mahé. Først bor de på en høyde utenfor byen, men etter hvert angrer de seg:

"Det var jo næsten 15 minutters vei fra centrum. Vi måtte nok se til å finne noe nede i byen så vi kunde slippe den lange turen. Oppover gikk det enda an, for da kunde vi ta en riksja [rickshaw, sykkeltaxi], men nedover var det bare sjelden det var en riksja å oppdrive."

Uten engang å bytte avsnitt presterer Holte videre å skrive følgende: "Drivkraften er her som andre steder to-takts neger. Overalt ellers hvor veiene er noenlunde flate, er riksjaene beregnet på å ta to passasjerer. På Seychellene derimot er veien så bratte, eller kanskje negrene så late, at de bare er beregnet på én passasjer. Og skulde man ut på en litt lengere tur, var det alltid to negre. En trakk og en skjøv på bak."

Jeg vet ikke stort om forfatterens omfang, men på bildet fra Sfinxen ser han ikke akkurat ut som noen sylfide.

Problemet med å bo så langt fra byen løses uansett ved at de leier enda et hus, inne i sentrum. Det virker i det hele tatt som om de har mer enn nok av penger å rutte med. Kjøpe bil her, leie hus der, bo på det fineste hotellet som finnes overalt hvor de kommer. Jeg skjønner ikke helt hvordan det norske lesende publikum, relativt fattige og fanget i Norge under krigen i 1944, da boka kom ut, kan identifisere seg med det de leser. Men det er vel nettopp det de kanskje ikke skal gjøre? De skal muligens drømme om andre omgivelser, om frihet og overlegenhet i forhold til andre folkeslag? Hm.


Det skjer ikke stort på Seychellene heller. Før vi i det hele tatt kommer frem til øyene er det bare 30 sider igjen av boka, og de sidene fylles ikke akkurat med reiseopplevelser. Vi får høre om sjøkokosnøtta og noen forviste afrikanske kongelige som er frekke nok til å be om å få bli sekretær for forfatteren. Lista over horrible utsagn om de lokale blir lengre:

"40 prosent av befolkningen dør av alderdomssvakhet, andre 40 prosent dør som spebarn fordi negerkjerringene ikke passer ungene sine."

"Bak hver stol stod en svart tjener som helte vin i glassene våre og saus på de hvite dressene våre."

Og ikke minst, gjennom antydningens kunst i kapitlet "Verdens vakreste - og lettsindigste kvinner" får vi vite at det ble rikelig med sex på forfatteren og finnmarkingen der nede, og det kunne, ikke for å skryte, selvfølgelig blitt mye mer av det.

Så reiser han hjem via Beira og Delagoa i Mozambique, Majunga, Tulear og Morondava på Madagaskar, Djibouti, Marseille, Cannes, Monte Carlo, Gibraltar og Shields. Det tar tre sider.

Til slutt våkner han i Eydehavn og bruker absolutt null tid på å reflektere over hvor han har vært og hva han har gjort.

Jeg tror ikke denne boken ville blitt utgitt i 2011, og det er det mer enn bare én grunn til.

Gamle P-B har forresten begått enda et par bøker. Lurer du på hvordan han skildret tiden sin i Sør-Afrika, kikk på dette blogg-innlegget.