torsdag, juni 28, 2012

I koma i Roma

Da endte jeg med å gå omtrent 585 kilometer på strekningen Fidenza-Roma. Det er litt mer enn 100 kilometer lenger enn kjappeste vei med bil, og der ligger mye av grunnen til at jeg liker Camino de Santiago bedre enn Via Francigena.

Problemet er at de gamle pilgrimsveiene i Italia har dødd og blitt erstattet av motorveier, og av veier som ikke er motorveier, men som italienerne kjører på som om de var det. Vandrerne blir dermed avspist med gjengrodde stier hvor man ofte ser spor av gamle vertshus og vannpumper, men det finnes hverken vann eller husrom i dem lenger. Og når man endelig kommer ut av tornekrattet av en sti, så går man med hjertet i halsen på en vei blant gærne sjåfører som kjører fort og tett og som kutter svinger så mye de kan.

Jeg skal ikke si at det er er under at jeg fremdeles er i live, men det er et mirakel at så mye som ti pilgrimer hver dag kommer seg levende frem til Vatikanet og krever sitt testimonium av fader Don Bruno. Han påstod i hvert fall at så mange gjør det, selv om jeg ikke så flere enn meg der i dag. Går man helt fra England, sier ryktet at man får bli med Bruno ned i kjelleren i Peterskirken og kikke på liket til Sankt Peter. For 585 kilometer får man tydeligvis bare se den ene langfingeren hans, utstilt i en monter i skattkammeret ved siden av. Og etterpå slipper man å stå i kø, men får tasse rett inn i kirka via sakristiet, og det er jo mer lønn for dette pilgrimsstrevet enn man antagelig kan vente i himmelen.

Men jeg holdt på å bli gal av alle menneskene i Peterskirken, altså. En uendelig strøm av folk som ikke skjønte hva de var der for, og ikke forstod hva de så på, og som ikke ville klart seg i en time utenfor Turistland uten å få sammenbrudd av et eller annet slag. Supert for Roma, som drar inn masse penger på dette, men rasjonelt sett er det vanvittig at så mange mennesker fra så godt som hele kloden skal dra til det samme stedet og marsjere i takt mellom "attraksjoner" som forlengst har mistet sin betydning og funksjon. 

Likevel mistenker jeg at når jeg har fått jobbet med bildebunken fra denne reisen, så finner jeg antagelig noen lyspunkter som kan anbefales. Ikke i første rekke fra Roma, men kanskje litt fra her også. Det er bare akkurat nå jeg sliter med å se mye positivt med byen, etter uker med bare små, koselige landsbyer, glefsende hunder, sure grunneiere, pizza med blå muggost, og, hm, vel, jeg skal kikke på bilder, jeg, så kommer jeg tilbake med flere detaljer. Nå er jeg bare sliten og tenker ikke helt klart.

Dagens artige sammenheng: Arena er romersk for sand. Vi kaller arenaer for det fordi man i Colosseum alltid la på noen centimeter med sand om morgenen, sånn at alt blodet fra folk og dyr skulle trekke ned i underlaget i stedet for å flyte og skvette rundtom. Tøft.

mandag, juni 25, 2012

Reise ved salmens slutt

I dag har jeg gått forbi to togstasjoner hvorfra jeg kunne kommet meg til sentrum av Roma på bare litt over en time. Litt fristende, men stedet skal jeg legge inn to lange dager med jevn gange for å komme dit. Rare greier, men iskremselgerne på strekningen blir i hvert fall sikkert glade for det.

De siste dagene har jeg endt opp på litt rare steder. Aller rarest var nok fjellandsbyen Radicofani. Jeg var forberedt på å sove i parken, men en gammel dame kom og dro meg bort til et gammelt, gammelt hus, som var landsbyens pilgrimshjem.

Etter en varm dusj trodde jeg at jeg var ren nok, men det første som skjedde etterpå var at et eldre par ikledde seg kapper med kamskjell på skuldrene, og de dro frem et antikt porselensfat og begynte å vaske føttene mine. Da de endelig var rene nok kysset de dem og sa Amen. Og ennå var kvelden ung.

Jeg ble servert skinke de hadde tørket selv, i syv måneder, og noe pastagreier som til og meg jeg fint klarte å spise. Så ringte deg på døra, og inn kom presten. Dette er ikke en vits, altså, men noe som hendte meg.

Han hadde med seg en dokumentmappe, og ut av den tryllet han frem... To flasker fin, gammel vin, og en flaske sjampanje! Skal si jeg ble skeptisk, har jo hørt mye rart om katolikker. Jeg fikk lov til å drikke bare vann, men måtte spise kake som plutselig også stod på bordet. 

De andre drakk vin og boblevin, derimot, og en av dem viste seg å være en pensjonert gondolier fra Venezia. Så da var det plutselig allsang på tregrensen, og jeg bare satt og måpte. Rare greier. Veldig rare greier. 

De holdt på lenge også, men likevel var det lett å stå opp klokka seks neste morgen. Man har nemlig ikke noe særlig valg når man sover praktisk talt inni kirketårnet.

Jaja. Så sånn går dagene. I kveld har jeg tatt inn på et lite herberge ute i skogen litt sør for Viterbo. Her er det bare jeg og en italiensk bonde som har giftet seg med en makedonsk storfamilie, så vidt jeg kan forstå. Men de har kaldt vann og en stor, myk seng bare til meg, så her er det fint.

Det er altså ikke særlig mange andre pilegrimer å se. Og når jeg aller pliktskyldigst stikker innom kirker underveis, så er de jammen meg tomme, de også. Så for en ateist er denne vandringen en oppmuntrende opplevelse. Det er mulig inntrykket endrer seg litt når jeg onsdag kveld, hvis skjema holder, går inn i Vatikanet, men jeg tipper det er mest hedninger der også, egentlig.

Ny rapport følger om ikke veldig lenge.

onsdag, juni 20, 2012

Så det renner av meg

Hvem var det egentlig sin idé å tusle langtur i Italia midt i en hetebølge?! Ok, muligens var det min idé, men uansett er resultatet at jeg går litt i ørska her. I stedet for å få med meg omgivelsene blir det mest til at jeg biter tennene sammen, lukker øynene som svir fordi det renner solkremsvette ned i dem, og drømmetenker på en dusj ved dagens ende. Blir ikke mye reisebrev av sånt.

Har møtt et par pilegrimer. Hvis det ikke bare var heteslag-hallusinasjoner, da. De var begge på vei i motsatt retning, fra Roma til Santiago. Føler meg mye bedre og mer normal etter sånne møter. 

De siste par dagene har jeg gått gjennom vinland og hatt litt magetrøbbel. Tips: Neste gang du bestiller en Chianti, be om å få en flaske tappet fra druer som står minst fem rader fra stien pilegrimene følger. Da blir det litt mer hygienisk. 

Jeg blir nødt til å busse eller toge litt for å rekke frem i tide. I morgen går jeg til Siena, hvor jeg skal ha en hel fotodag, har jeg tenkt. Derfra tar jeg motorbasert transport til et sted som ligger cirka tre dagers gange fra Vatikanet, og så er det bare å hente diplomet der og fly hjem som en engel. 

I dag stoppet en turistbuss for at folkene ombord skulle få gå ut og ta bilde av pilegrimen. Så snart fremstår jeg i usedvanlig svett fremtoning i mange feriealbum i Texas, Montana og på New Zealand, med flere. Skikkelig korsli. Skulle bare ønske jeg hadde båret på et trekors og hatt på meg en tornekrans, så hadde de sikkert vært enda mer imponert over galskapen min.

Og så kom det i en liten landsby plutselig en baker løpende med en lite pose med brød til meg. Og på herberget her gjorde de stort nummer av at jeg som pilegrim slipper å betale turistskatt for rommet mitt. Så nå tror,jeg at jeg er i området der de konkurrerer om å behandle pilegrimene best. Men i forhold til spanjolene er de ikke særlig flinke.

søndag, juni 17, 2012

Om å prøve Lucca i utlandet

Da er det bare 415 kilometer igjen, sier kartet, men jeg tror ikke helt på det. For kartet sier også at jeg har gått bare 217 kilometer på den første uka, mens GPS-en sier 252 kilometer. Er Italia då korrupt at selv kartmakerne stikker unna noen kilometer til eget bruk?! 

Noe av avviket skyldes nok at jeg løper en del frem og tilbake etter rare insekter og vaser rundt på kirkegårder, men kartet har flere ganger bevist at det er en tulling, så uansett har jeg nok i praksis rundt femti mil igjen. På 10 dager. 

Det går jo ikke, for jeg vil gjerne stoppe en dag i Siena for å desinfisere diverse sokker og t-skjorter, og det hadde vært fint å gjøre mer i Roma enn å be drosjen til flyplassen vente mens jeg løper inn på Det sixtinske pilegrimskontoret for å hente helgensertifikatet mitt. Spørs om jeg blir nødt til å kutte en seksjon eller to før Roma. Det burde gå greit, for jeg klarer bare ikke å se noen forskjell på stedene jeg går gjennom dag etter dag. Italia er veldig italiensk, overalt.

Det har forresten blitt sommer i Italia nå. Med rundt 35 grader i lufta blir det sånn at alle er på stranda, så jeg vandrer gjennom folketomme landsbyer om dagene. Og stakkars meg hvis jeg ikke har kjøpt det jeg trenger kvelden før, for gjennom den varmeste delen av dagen er alt av butikker stengt. For et opplegg.

Når jeg ikke får tak i noe kaldt å drikke og kjøle meg ned meg, går jeg bare bort til strømmen av biler som suser forbi på vei til stranda. Bare man går nært nok bilene, så får man en deilig vind i ansiktet. De kjører heldigvis som noen svin her, med minimal avstand mellom bilene, så det blir en jevn og fin vind.

Dessverre må jeg ganske ofte bort fra bilveiene. Da kommer jeg ofte til Torneland. Lenge siden jeg har blødd så mye som jeg gjør her. De burde skaffe seg flere pilegrimer eller geiter eller noe, til å holde buskaset borte fra stiene. Og når man endelig kommer seg ut av Torneland, er det typisk Rottweilerland som venter. Bjeffende, frittgående beist gjør alt de kan for å holde naturen fri for folk og hjortedyr, virker det som. Jeg har ønsket meg samuraisverd mange ganger, til å kutte hundehoder med, men så langt har jeg klart meg med å late som om jeg plukker opp ting jeg kan kaste på dem. 

Jeg skal ikke oppsummere turen ennå, men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å rangere Via Francigena ganske langt bak Camino de Santiago Compostela, men foran tomatsuppe og det å kjøpe julegaver i butikker den 23. desember. 

Skal hilse fra Super-Mario.

onsdag, juni 13, 2012

Pass opp eller pass ned?

Jeg har kommet frem til Pontremoli. 112 kilometer fra start har jeg beveget meg bare 56 kilometer i luftlinje, men siden mange av de kilometrene var fjellsider i Appenninene, så håper jeg det går fortere herfra.

Ruta er merkelig. Jeg nekter å tro at pilgrimene gikk sånn i gamle dager. I dag, for eksempel, skulle jeg ta meg gjennom fjellpasset Passo della Cisa, på cirka 1040 meters høyde. Vanligvis går man OVER et pass, men ikke her, nei. Ruta tok meg opp på fjellet et helt annet sted. Der møtte jeg en gjeng ingeniører som var der for å sjekke om grensa mellom Parma og Toscana fremdeles var der den skulle være. De stod og jobbet i anorakk med deilig pels rundt hetta, og der kom jeg fykende i t-skjorte. Via min feilbarlige italiensk fikk jeg misforklart dem at jeg hadde gått fra Norge, og da godtok de påkledningen min.

Men i hvert fall, der var jeg oppe på det kalde fjellet på godt over tusen meters høyde, og så gikk ruta NED til passet, og opp på fjellryggen på den andre siden igjen. Jeg sier som Obelix, romerne er gærne, de!

Det er snart det eneste jeg har felles med Obelix, forresten. Tror jeg begynner å bli litt slank allerede. Etter en alpin maraton, med sekk, både i går og i dag, orker jeg ikke å gå ut for å spise. Sitter på et hotellrom og gumler parmaskinke som har ligget nederst i sekken på nesten hele reisen. 

Ellers er alt fint. Særlig utsikten. Så langt hadde "Italia sett fra luften" vært et helt greit navn å selge inn turen som. Men det er slitsomt, altså. Jeg har nettopp oppdaget at det antagelig er litt fordi skjemaet jeg prøver å følge egentlig er for syklister. Det er greit nok,  jeg kan godt gå litt saktere, om nødvendig. Problemet er bare at det ofte er laaangt mellom steder med overnattingsmuligheter. Og man kan fort bruke like lang tid på å gå rundt på et sted som visstnok har overnattingsmuligheter og spørre seg frem til herberget som på selve ruta, for det later ikke til at folk vet noe som helst om pilegrimsgreier her, og siden alle gatene har ligget her siden romertiden, så er det ingen som kan vise vei til en adresse heller. 

Passordet for wifi på herberget i Medesano er forresten d7yhlqllkphqq7mcim7gvmq0, og det er ikke tull engang! Hvorfor må det være sånn?

Bare 538 kilometer igjen, sier boka. Detta går bra, æiller i væla!

mandag, juni 11, 2012

Io sono un ragazzo!

Første dag er ferdiggått. Måtte toge ut av Milano og finne Fidenza et sted langs sporet, så jeg var ikke på tur før klokka 12. Rakk tre mil før sola kom så langt ned på himmelen at jeg ikke turde gå lenger. Det er kort vei mellom tettstedene her i Parmaland, men det er bare noen av dem som har overnattingssteder.

Det de derimot har overalt er ostemakere, skinkeskrytere og svære, pittoreske hus liggende vakkert til på åskammer. Og da noen skulle lage pilegrimsrute gjennom regionen, så var det åpenbart mindre med tanke på at folk skulle komme fort frem, enn for å få folk til å gå innom hver eneste gård som dyrker og selger et eller annet økologisk. 

Så de tre milene jeg gikk tok meg ikke så mange luftlinjemil nærmere Roma, nei. Men pytt, det ble mange fine bilder av det, og jeg har koset meg hele dagen. Føttene mine er ikke fullt så fornøyde, men de klarer seg.

Jeg tror ikke jeg får så mange nye venner på denne turen. I følge loggboka i Fidenza har det vært cirka 20 pilegrimer innom så langt i juni. Det er det du får på en time på Camino de Santiago seksti mil unna målet, på en dårlig dag. Jeg skal være glad om jeg ser andre vandretullinger enn meg selv i det hele tatt før jeg kommer til Roma. Og i Roma ser jeg vel heller ingen, tenker jeg, for de som eventuelt er der drukner nok helt i turiststrømmen ellers.

Får satse på å sjarmere de lokale i senk, da. Jeg later som om jeg kan italiensk ved å se ut som om jeg snakker det, mens jeg egentlig snakker litt laber spansk. Takk til Ylvis for tips-og-trikset! Det har fungert supert så langt.

Jeg har kommet til Medesano, og jeg vet ikke hvorfor det heter det. Folk her ser ganske sunne ut. I parken så jeg noe så rart som en gjeng 17-åringer som lekte gjemsel på en lekeplass. Det virket som det hotteste hotte av kveldsaktiviteter, så nå vet dere hva som kommer hjemme når one-piece går av moten. Jeg regner i hvert fall med at de ligger foran oss, så nært Milano som denne bygda ligger.

Jeg kan forreste melde at sommerutgaven av butikkvinduene i Milano er mye tammere enn juleutstillingene. De har fjernet en null fra alle prislapper (bakerst), og mengden gull og glitter har gått ned, og for en stor del blitt erstattet av slangehoder. Rare greier.

Da skal jeg bare sove litt, så går jeg videre. Tsjau-au-au!

lørdag, juni 09, 2012

Minst én vei leder til Rom

For to år siden gikk jeg pilegrimsveien gjennom Spania, Camino de Santiago, og det var en super opplevelse. Ganske slitsomt, men for hver dag følte jeg meg litt sterkere, jeg fikk se livet gå sin gang på mange små steder jeg aldri hadde hørt om, og ved vandringens ende ventet det en mestringsfølelse som gjorde godt.


Akkurat sånn er det
Jeg er fremdeles innbitt ateist, men nå skal jeg ut på hellig sti igjen. På søndag flyr jeg til Milano. Mandag morgen tar jeg toget videre til Fidenza. Der skaffer jeg meg et pilegrimspass, og så gyver jeg løs på Via Francigena, den gamle pilegrimsveien fra Canterbury til Roma, når det er 60-70 mil igjen av den. Så nå er det snart tid for å sette på téen, Pave!

I den grad det å laste iPad-en full av podcaster er å forberede seg til turen, så er jeg godt forberedt. Jeg starter uansett antagelig bedre enn forrige gang, da det siste jeg gjorde før jeg dro hjemmefra var å løpe halvmaraton i Oslo.

I tillegg slipper jeg å starte denne turen med å krysse Pyrenéene. Jeg har kikket på kartet, og det ser ut som en skikkelig kosetur. Jeg skal gå gjennom Lombardia, Parma, Emilia-Romagna, Liguria, Toscana og Lazio frem til Roma. Alle disse synes jeg det fint går an å legge til "-skinke" bakpå, og det må jo være et godt tegn. Ellers vet jeg ikke helt hvor jeg skal, men jeg gleder meg til å se hvordan de har det i Poggibonsi, som er det artigste stedsnavnet jeg har funnet foreløpig. Der passer riktignok ikke -skinke så bra å legge til, men -is synes jeg funker greit.
Omtrent her er jeg!
Via Francigena er ikke så tilrettelagt for pilegrimer som Camino de Santiago, så det kan godt bli mer soving utendørs denne gangen. Kanskje like greit, med tanke på alle jordskjelvene i området nylig.

Men italienerne vil veldig gjerne at folk skal komme og gå tur og bruke penger hos dem også, og jeg har funnet et par steder langs ruta hvor det i de neste ukene skal konkurreres om å ta best vare på de få pilegrimene som kommer innom. Noen her hjemme er bekymret for at jeg skal bli tatt FOR godt vare på, men det har hun tenkt å sikre meg/seg mot ved å gi meg en hjemmelagd hårklipp før jeg drar. Må bare finne en passende bolle først, antar jeg.

Jeg tar uansett med hatt.

Med litt flaks finner jeg litt Internet langs ruta, og i så fall hører dere fra det som da er igjen av meg etter hvert. (Jeg regner ikke med å legge på meg noe særlig i sommer.)

Halleluja.