tirsdag, desember 30, 2008

I Hobart med hannbart

For nå er jeg nede fra fjellet, og jammen har jeg blitt skjeggete igjen. Til gjengjeld har jeg ikke et eneste gnagsår og ingen vannblemmer etter drøyt hundre kilometer oppe i Tasmania-fjellene. Men skjeggveksten skal jeg nok få gjort noe med, for her i Hobart har de elektrisitet og greier.

Langs The Overland Track har de ikke sånne nymotens ting. Derimot har de, har jeg nå sett på kloss hold, ekidna, wombat, wallaby, blodigle, quoll, nebbdyr, tasmanske djevler og tigerslanger. Takke meg til Jotunheimstien. Der har de sau, og ferdig med det, stort sett.

En dag på turen var det spesielt varmt og fint, og jeg gikk fortfortfort under løvtaket til eukalyptusene. Men så skulle jeg skritte over en trestokk, og så lå det halvannen meter tigerslange og solte seg på den andre siden av stokken. Jeg stivnet i panikk, og slangen blunket rolig to ganger før den døsig buktet seg til skogs. Jaha, artig å se såpass farlige slanger rett under foten sin, tenkte jeg, og gikk videre. I et kvarter, helt til nøyaktig det samme skjedde igjen.

Da måtte jeg sette meg ned på en stubbe og tenke litt over livets skjørhet. Og ikke før hadde jeg satt meg ned, så kom slange nummer tre smygende ut av buskaset like ved siden av meg. Resten av den dagen var hver eneste skygge på stien for meg en slange inntil det motsatte var bevist. Det gikk ganske langsomt for seg.

Forresten var det ikke så greit med antistoff mot slangebitt her som jeg meldte i forrige post. Riktignok finnes det ett enkelt stoff som virker mot alle slangebittene, men det stoffet finnes ikke noe sted ute i bushen eller hos skogvokterne. Man blir nemlig omtrent like syk av å få antiserumet i seg som man blir av giften det skal virke mot, så man må til sykehus og få det tilført av en lege. Så nå vet jeg hvorfor det er så mange landingsplasser for helikopter ute i villmarka her.

Turen var likevel bare fin. Til i morgen er det meldt snøvær i området jeg gikk i, så det føles veldig riktig å ha dratt derfra. Mens jeg gikk var det derimot stort sett klarvær, og kanskje litt kaldere enn jeg hadde trodd. I snitt har de 30 dager pr år uten regn der, så jeg får vaere fornøyd med å ha fått oppleve 5 av dem. Takket være litt gammelsnø har jeg nå også fått kaste australsk snøball for første gang. På en tysker, såklart. Det var oppe på Mount Ossa, 1614 meter høyt, Tasmanias høyeste fjell.

Fra Mount Ossa ser man det meste av øya. Og fra like nedenfor kan man se kenguruer som bokser med hverandre. Kickbokser, til og med. Jeg ble nesten tvunget med i kampen, for jeg stod bare et par meter unna dem og bevegelsene deres var litt uforutsigbare. Stilig med nærkontakt med dyr, men de slåss som kjerringer. Propellbevegelser med armene og mye lugging og kloring. Såvidt jeg skjønte sloss de om en blomstereng, noe som også var med på å gjøre kampen mindre karslig.

Uansett, jeg kan trygt anbefale denne turen i desember, men selv om det høres langt og slitsomt ut, så er det mest en kosetur i lett terreng med mange rare dyr å se langs stien. Naturen er ikke mektig her, bare godslig og til tider litt komisk. Og i og med at det er såpass mange nisser som går turen, så passer det jo ekstra bra å gå der før jul.

Godt nytt år til alle der hjemme!

mandag, desember 22, 2008

Julefjellet

Kinesere er rare. De raper etter at de har spist for å vise at de likte maten, og de snorker tydeligvis som orkaner natta lang på sovesal for å vise at de setter pris paa romkameratene sine. "You my first Norway fliend", sa han ene til meg, til og med. "Well, you are lucky then. I have no Chinese friend", svarte jeg. Han skjønte nok ikke hva jeg mente.

Heldigvis klarte jeg å sove greit likevel, for jeg var ganske utslitt hver kveld i Coles Bay. Det lille stedet ligger nemlig rett ved Freycinet nasjonalpark, og der har de umåtelig fine strender å gå til og langs, og et bra utvalg av dyreliv. Ekidna (svaert pinnsvin som har så lang nese at man bare må le av det), wallaby (små, men egentlig ikke så veldig små, kenguruer) og wombat (pungdyrenes svar på stridsvogn). Og en raring som de kaller for bettong, men jeg tror ikke det har noe med Billy Bettong fra Pelle Parafins Bøljeband å gjøre.

Egentlig burde wombaten het bettong, for det er hardføre skapninger. De er ikke så raske av seg, så de blir ofte påkjørt. Resultatet er oftest at bilen som kjører på wombaten blir slengt til værs og flyr i en bue over veien og ned i grøfta. Så fnyser wombaten litt av det hele og tasser inn i buskene igjen. Eller, det hender vel strengt tatt at de dør. I hvert fall finner man døde wombater langs veien i Tasmania ganske ofte. Men de SER ut som om de tålte sammenstøtet ganske godt, i motsetning til andre dyr, som typisk blir helt maltrakterte.

For å komme til og fra høydepunktene i Freycinet må man klyve opp og ned en del skråninger. Parken får 300 000 besøkende pr år, i alle alders- og vektklasser. Det betyr at det foregår en del klatring på forsiktigst mulig vis, helt uten nødvendige kvalifikasjoner. Etter å ha ventet tålmodig paa min tur ved en del klatrestasjoner kan jeg rapportere at det virker som om de ikke selger mange truser her til lands. Har aldri sett så mange dype rørleggersprekker før, og det uten det minste tegn til at det finnes noe plagg der som bare har sklidd ned litt. Eller kanskje alle bare har slitt ut trusa fra i fjor, og nå går uten, i påvente av at de skal få ny til jul?

Et annet grusomt syn var stranda i Wineglass Bay. Der er bølgene ganske voldsomme, så hele stranda var full av lik! Heldigvis var det bare manet-lik. Svære skumlinger knust til småbiter av det tøffe havet. Det så ut som om millioner av isbiter hadde drevet i land, men når jeg kom nært så var det altså millioner av geleklumper i stedet.

Apropos jul: Nå er det visst jul! Og det feirer jeg med å dra til fjells på det stedet i Tasmania hvor det er størst mulig (og faktisk reell) sjanse for hvit jul. Dere kan jo se hvordan det ligger an på værmeldingen om dere vil. Jeg blir nok oppi der omtrent til nyttårsaften, for det er ikke akkurat ofte det går buss ned til sivilisasjonen igjen derfra.

Tror ikke jeg kommer til å gå meg vill, for halve løypa er visst plankekjøring, eller gåing på snekret plank, for å vaere helt nøyaktig. Og det er liten fare for å dø av slangebitt også. Det er massevis av slanger, men de tasmanske slangene er veldig greie. Man slipper å fange slangen etter at man har blitt bitt, for uansett hvilken slange man blir bitt av, så er det samme anti-serum man må ta for å motvirke giften. Og det serumet finnes visst både her og der, om man skulle trenge det.

Neste gang vi hører fra meg er jeg antagelig i Hobart og ser på nyttårsfeiringen der. Den er visst ganske utagerende, mye fordi det sammenfaller med at båtene fra en svær regatta, Sydney-Hobart, kommer til havn. Hvis de ikke har sunket på veien, da, som de gjorde for 10 år siden, og legger i hvert fall en liten demper på festen.

Jaja. God jul. Ho ho. Nå må jeg i butikken og kjøpe masse mat som jeg kan orke å bære med meg over fjellet. Bør være nok til 6-7 dager, så det blir vel reprise på Jotunheimstien-dietten, tenker jeg.

I år trenger dere ikke å si "Tenk på de sultne barna i Afrika og spis opp maten din!", hvis dere kommer ut for noen som ikke synes lutefisk og ribbefett er noe godt. I stedet kan dere si "Tenk på stakkars, sultne Bjørn som går tur på the Overland Track og spis opp maten din!".

Ojojoj.

fredag, desember 19, 2008

Tazzing omkring

Jeg holdt på å forsove meg til båten til Tasmania! Og jeg hadde gjort det også, om det ikke hadde vært for kineseren i underkøya. Han forsov seg nemlig til flyet hjem etter et år i Australia, og bannet og svertet derfor så høyt og mye at selv øreproppene mine ikke klarte å holde det ute.

Turen over Bass-stredet gikk helt fint. Massevis av bølger, såklart, men de var bare en meter høye, så da så. Over høyttalerne på båten proklamerte de at Tasmania nå nærmet seg 500.000 innbyggere, så hvis vi meldte flytting til øya akkurat den dagen, så ville vi bli med i trekningen om å bli Tasmaniac (neida, det heter faktisk Taswegian!) nummer en halv million. Og om man blir det, så vinner man... av alle ting, et gavekort på reiser! For å dra bort igjen når man oppdager hva man har gjort, kanskje.

For de som er interesserte i sånt, så var spyposene på båten kjedelige. Helt hvite, med sølvfolieforing. Veldig standard båtpose. Ingen logo.

Haiket hit ned til Launceston, og her er det ordentlig gammeldags, engelsk småby. Victoriansk arkitektur, folk står pent i kø for å gå på bussen og salget av fish and chips ser ut til å gå strykende. Arven fra straffangetiden holdes også godt i hevd. Jeg la en stoooor sjokolade i en pose i kjøleskapet på felleskjøkkenet på puben hvor jeg overnattet, og den forsvant jammen før jeg fikk sukk for meg. Kjeltringer! Ellers kan jeg bare anbefale Lloeyd's pubhotell. Rent og pent, og det er spesielt flott hvis man liker følelsen av å sove inni en høyttaler. Sånn er det nemlig der hvis man legger seg litt for tidlig og det er live-musikk i etasjen under.

Jeg må være veldig langt sør nå, for sola går ned først klokka 21, cirka. Kaldt er det også. Så kaldt at jeg må nok investere en del før jeg drar til fjells på julaften. Må kjøpe telt, fjelljakke, lang under, liggeunderlag og kart, kart og kart. Det blir likevel mange tusen kroner billigere enn å dra på organisert tur, og etterpå eier jeg i tillegg en masse greier jeg kan betale overvekt på flyet for å ta med meg hjem etterpå. Hm.

Skal prøve å ringe hjem til jul, hvis jeg finner dekning noe sted. Men først drar jeg til Coles Bay i noen dager.

tirsdag, desember 16, 2008

Tilbake paa gamle tomter, og nisser

Skjerpings! Nå henger dere TI timer etter meg! Jeg fløy fra Perth til Melbourne i natt. Flyet var ganske forsinket, men til gjengjeld var det veldig trangt mellom setene. Da vi landet, med et brak, faktisk, var klokka seks timer mer enn da vi lettet. To av timene var tidsforskjell, og resten vet jeg ikke hva var. Tiden ble bare borte, enda jeg er sikker på at jeg ikke sov.

I dag har jeg gått halvveis i søvne rundt i Melbourne og sett på saker og ting. Det er flere badevakter enn badende på stranda både her og i Albany, altså forrige stopp. De bemanner med frivillige livreddere etter en plan som tilsier at det skulle være sommer nå, men det er ganske så uvanlig kjølig overalt, virker det som. Så da er det like greit at jeg i morgen tidlig drar til et sted hvor det SKAL være kaldt uansett, nemlig Tasmania.

Har vært og kikket litt i museer i dag, så kaldt var det. Et aboriginerkunstmuseum, for eksempel. Det minnet meg litt om sånne tegninger som foreldre aller pliktskyldigst henger opp på kontoret, etter at treåringen har laget det i barnehagen og dratt det med seg hjem. Men de er flinke til å tegne prikker, det skal de ha. Jeg tror at hodet mitt ubevisst så på prikkene som sauer, og prøvde å telle dem. Da jeg gikk ut av museet var jeg enda trøttere enn før.

Egentlig skulle jeg fortelle litt om det andre museet jeg var i også, men jeg tror jeg dropper det. Det var så mange bilder av nakne damer fra 1970-årene der. Og hvis jeg skriver om det, så får jeg bare enda flere rare besøkende til denne bloggen. Se bare her hvilke søkeord som blant annet har ført folk hit de siste par dagene:

* koalabjørner (ok)
* koalababy (ogsaa ok)
* hva slags lyd lager koalaen (godstoglyd, fant vedkommende ut)
* koalabjørn i australia (hvem ER alle disse koala-søkerne?)
* rare fornærmelser (det prøver jeg heldigvis stadig å komme med)
* kenguru parring penis (nå begynner raringene)
* singapore prostitutes (humm, humm)
* kenguru hanner pung (jaha)
* hvordan lever koalabjørner (takk bare bra)
* hva spiser koalaene (i all verden, da!)
* koalabjørn penis (enda en raring)

Det får holde. Heretter skal jeg bare skrive om søndagsskoleting, det er helt klart. Og kanskje om en og annen tasmansk djevel, men det får vi tåle.

lørdag, desember 13, 2008

Bounty & Western

Nå er jeg i ferd med å runde av tiden i Vest-Australia. Eller det heter jo ikke West Australia, men Western Australia. De går riktignok ofte med cowboyhatt, men det er ikke mange indianere igjen her. Kuer, derimot, det har de massevis av. Men hvis de radmagre, solsvidde skinnfellene på de skrinne slettene i nord får høre om de saftige engene her i sør, da tror jeg det blir bråk.

Det er forresten ganske mye bråk på vandrerhjemmet her allerede. Siden sist jeg var i Australia, for 11 år siden, har det skjedd ting. Vandrerhjemmene på alle steder som er såpass befolkede at folk fra byer tør å reise til dem, er fulle av asiatisk ungdom. De jobber flittig som fruktplukkere og på supermarkeder og tar generelt alt av jobber som ingen australiere gidder. Men når de har fri, da nyter de til fulle friheten som følger med å være langt hjemmefra. Det er babling og støyende bildeposering og skingrende fnising slik bare japanske skolepiker kan fremføre det, mer og mer jo senere på kvelden det blir. De stakkars svenske blondinene som pleide å herske her i gamle dager har blitt helt fortrengt. Kanskje er de i Thailand, eller kanskje de rett og slett jobber som servitører i Oslo, hele gjengen. Her er de i hvert fall ikke lenger.

Asiatene har også begynt å drikke øl naa. Kaldt øl, til og med! Tenke seg til. Jeg fikk et langt foredrag om øl her en kveld, av en fyr som hadde tatovert inn Ford-logoen på det meste av ryggen sin. Han var ganske glad i biler, kan du si. Og i øl. En grei kombinasjon i et land hvor de har drive-in-"vinmonopol", og hvor du får rabatt på bensin hvis du bare kjøper nok sprit.

Han fortalte meg blant annet at i Darwin har de ikke isbil, de har ølbil. Den spiller kjenningsmelodien fra Cheers for å fortelle at nå er det øl å få, fra 35- og 70-literstønner. Blant annet kan man kjøpe øl av merket XXXX, som heter det fordi ingen kunne stave BEER da de skulle lage logo, visstnok. Og det eneste som er bedre enn et australsk ølmerke er et annet australsk ølmerke. Så da vet dere det.

Men det er vel neppe for å lære noe nytt om øl at dere kommer til akkurat denne bloggen. Hva har jeg gjort siden sist? Gått, for det meste. Det er ikke så mange åpenbart betydelige høydepunkter i denne delen av landet, så man må i stedet bare gå langsomt rundt og få med seg detaljene som gjør Australia så merkelig og spesielt.

Langs stien møter man kanskje en wren, en metallic spurv, som om det var det naturligste i verden. Eller en australsk ravn. De ligner på vanlige ravner, men når de skal kreke, eller hva det heter når de lager lyder, saa høres de ut som kråker som nettopp har inhalert mye helium. Smurferavner! Da ler jeg. Hver gang.

I går gikk jeg fra ytterst på Flindershalvøya og tilbake til byen. Jeg begynte selvfølgelig på helt feil sted, så jeg kom ikke inn på stien før jeg kom til et punkt hvor halvøya er så smal at det er umulig å ikke gå på stien. Så jeg hadde en fin tur langs klippene i mange timer, og det var først paa vei ut av området igjen at jeg fikk se alle skiltene med advarsler om monsterbølger, rasfare, generell ufremkommelighet og den tallrike lokale bestanden av tigerslanger.

Artig nasjonalpark, den der Torndirrup. I stedet for plaketter til minne om de mange friluftsmenneskene som gikk sin siste tur nettopp der, har de et lite skilt hvor de markerer den ene gangen de faktisk klarte å redde en person.

Mange har blitt tatt av bølgene og bare forsvunnet her. Det kan jeg godt forstå etter å ha sett denne delen av kysten. Det er flotte strender å gå langs og se etter rare ting som har blitt skyllet i land. Men man må virkelig følge med, for det er ikke langt mellom tsunami-lignende vannmasser her. Plutselig bare drønner det inn tonnevis med vann som renser stranda og svaberget for alt som ikke sitter godt fast. Kraftige greier.

Kontinentaldrift er en artig teori, men jeg tror nå at hovedgrunnen til at Australia hvert år beveger seg 5 centimeter nordover er at hele landet blir dyttet nordover av bølgene fra Sydhavet. Med den farten regnet jeg ut at hvis de ikke kræsjer underveis, så kan de komme seg Jorda rundt på bare 80 millioner år, så her går det unna!

Det går bra unna med meg også nå snart. Mandag er det buss fra Albany til Perth. Natt til tirsdag er det fly fra Perth til Melbourne. Onsdag morgen er det båt fra Melbourne til Devonport på Tasmania. Torsdag er det muligens bygging av snømann, Værmeldingene for Tasmania er i hvert fall litt skummelt varierende. Håper det blir sommer snart der også!

onsdag, desember 10, 2008

Kartprat

Ojameg... I dag har jeg gått mer enn 30 km gjennom en skog full av karri-trær, så høye at jeg strengt tatt ikke har sett mye grønt i dag.

Det var ikke saa tungt å gå, men det var tungt å klatre over trærne som hadde falt over stien her og der. Burde hatt stegjern og tau, men jeg klarte meg uten. Når trærne her faller overende på stien så blir det fort en ny sti som går rundt treet, og vips har stien blitt 100-200 meter lengre.

Jeg fikk sitte på med en tysker ut til et område med mange store og flotte trær. Det var 17 kilometer å kjøre. Å gå tilbake langs stien rundt alle trærne var det derimot drøyt 30 kilometer...

Uansett, hvem er vel interessert i å høre om en ganske hverdagslig tur i skogen? Ikke mange, tenker jeg. Så i stedet kan jeg fortelle om noen av stedene jeg ikke har besøkt, men som jeg har reist fort gjennom eller forbi, med navn som satte min uskyldige fantasi i sving:

* Tabba Tabba, Balla Balla, Bally Bally og Balladong. Hvor tar de det fra?

* Beyondie. Dit var det ganske langt å kjøre.

* Abba River. ABBA er så store her at de har fått en egen elv!

* Enangalnoogoo. Er det bare meg, eller høres det ut som et stedsnavn som noen fant på mens vedkommende var hos tannlegen og hadde kjeften full av bomull?

* Chutunullup. Nabobyen til Shutthefuckup.

* Datatine. PC-kabinett?

* Horrocks. Folk derfra er kjent for å ha forferdelige rumpeballer.

* Barrabup og Barragup. Tjolahei, tjolahopp!

* Beermullah. Her er det noe som ikke rimer.

Og ennå har jeg altså bare vært i delstaten Western Australia!

Velkommen tilbake ved en senere anledning.

fredag, desember 05, 2008

Verdens beste!

Det er ikke bare lett å reise rundt i dette rare landet. For eksempel har jeg hatt lyst til å ta toget over Nullarbor Plain (Nullarbor er latin for "ikkeno trær", og ikke noe aboriginer-sjargong), men det lar seg bare ikke gjøre.

Australia har nylig overtatt førsteplassen som planetens mest forurensende nasjon pr innbygger, og når de først har klart å bli nummer 1 til noe her, så gjør de alt de kan for å beholde posisjonen. For eksempel legger de alt til rette for å minimere bruken av miljøvennlige fremkomstmidler, som for eksempel tog. Vanligvis går det to tog i uka over prærien her, men nå har de kuttet ut det ene. Og det toget som er igjen har bare to vognsett for sitteplass-passasjerer. Så når hundretusenvis av australiere som jobber i Perth men egentlig hører hjemme på den andre siden av landet skal hjem til jul, så har de akkurat 124 sitteplasser å dele på den siste uka før jul.

Billetter må kjøpes så lang tid i forveien at de som har billett til de sitteplassene har antagelig arvet dem av besteforeldrene sine. Og for å sikre seg at folk heller kjører selv eller tar buss i stedet for å fly, så har de lagt ned alle bussruter paa strekningen.

Jaja. Men jeg har ordnet meg fly (tror jeg) til Melbourne om et par uker, så jeg kommer meg dit jeg skal, i hvert fall. Og jeg skal altså til Tasmania. Og der har jeg klart å karre meg til en plass på The Overland Trek. Det er på en måte Australias svar på Besseggen. Eller, det er i hvert fall den fjellturen som er anerkjent som den flotteste i landet. Og den er det kanskje ikke så lett å gå, for det er 8 mil med fjell eller noe. Men det vanskeligste er å få lov til å gå turen i det hele tatt.

Igjen, Australia har nylig gått forbi USA og er nå verdens tjukkeste folkeslag, dvs de har størst andel av befolkningen med en BMI på over 30. Og igjen, den posisjonen har de tenkt å beholde. Så for å unngå at folk skal drive og svette av seg kilo oppe i Tasmanias høyfjell, så har de begrenset antall personer som får lov til å gå der. Det er store områder med ødemark der, og dit slipper bare cirka 60 personer inn pr dag.

De åpner for reservasjon av gå-tur-tillatelser i juli, og det pleier å være fullbooket i løpet av få dager. Men av en eller annen grunn var det 1 plass igjen til meg, med start 24. desember. Så nå slipper jeg å lure mer på hvor jeg skal feire jul. Det blir antagelig sammen med en wombat og en wallaby oppe i Cradle Mountains. #8D) Det er ikke mobildekning der, og ikke så mye annet heller, tror jeg.

Men først skal jeg se det australske Sørlandet, med start i morgen tidlig. Whoopi!

torsdag, desember 04, 2008

Tilbake til det Perthentlige

Så var jeg i Perth og sivilisasjonen igjen, i den grad man kan si det om noe sted i Australia. Det er deilig å være ute av den trykkende og klamme heten som råder i det tropiske nord, men jeg hadde det fint der oppe også.

For eksempel hadde jeg mitt livs mest intense kinoopplevelse i Broome. Sammen med en gjeng jeg til og fra har reist sammen med langs lysløypa oppover kysten her, gikk jeg og så den ambisiøst titulerte klisseromantikkfilmen Australia. Målet var ikke å se filmen, men å se det nettopp på kinoen Sun Pictures. Men kombinasjonen av den filmen og den kinoen var virkelig noe av det beste jeg har vært borti siden jeg oppdaget at det går an å ha potetgull på brødskiva. (Prøv det som tilleggspålegg en gang, sammen med noe annet du liker!)

Denne kinoen er verdens eldste "picture gardens", altså friluftskino bygget for nettopp det formålet. Anlegget er fra 1912 eller så, og bortsett fra en oppdatert fremvisningsmekanikk og at de i 1975 bygde en demning sånn at man ikke lenger trenger å bære det kvinnelige publikum inn over en liten dam, så har ikke mye forandret seg siden 1912. Alt er oppført i sånn passe termitt-tygd tre, på veggene henger det 60-70 år gamle filmplakater, sittingen foregår på noe som mest ligner på strandstoler, og popcornet smaker perfekt.

Filmen "Australia" er helt ny. Nicole Kidman er med, men hun stilles helt i skyggen av hovedrolle-innehaveren, det vil si landskapet rundt Broome, hvor filmen ble spilt inn. Handlingen er ukomplisert: Til det røffe området nord i Australia kommer den fisefine engelske ladyen for å se til eiendommen sin og mannen sin. Han blir såklart drept av en slemming med en gang, sånn at ladyen kan bli forelsket i en ordentlig cowboy i stedet. Andre verdenskrig starter, japanerne er slemme og aboriginerne snille, og alt går bra til slutt, for de som er snille.

Så filmen er i seg selv ikke akkurat revolusjonerende. Men å se filmen akkurat der var veldig spesielt, fordi:

* Når filmen begynner oppdager man alle gekkoene som løper rundt på lerretet og spiser fluer som tiltrekkes av lyset fra filmen. Mange fluer kommer aldri så langt som til lerretet, men blir i stedet snappet opp av kjempeflaggermus i lufta, som blir enda større for oss som ser på når vi bare ser skyggene av dem på lerretet. Og som om ikke det var nok, så er gressplenen full av slanger, varaner og fisler på nattejakt, som ikke bryr seg det døyt om film, og som glemmer at det er folk tilstede bare vi sitter stille lenge nok. Naturnør opplevelse, altså!

* Det viser seg at kinoen vi sitter i ER med i filmen! Plutselig er det som å se rett inn i et speil, bortsett fra at antrekkene i speilet er fra 1942. Oppe på lerretet ser vi på en gjeng kinopublikum som sitter og ser på lerretet vi sitter og ser på. Surrealistisk og genialt av regissøren.

* Høydepunktet kom under en scene hvor mengder av japanske krigsfly går på vingene for å bombe byen i filmen. Hvordan de fikk det til aner jeg ikke, men det var antagelig bare et kosmisk sammentreff. Akkurat da, nemlig, drønner det inn et svært propellfly 50 meter over hodene på oss. Kinoen ligger i innflygingen til Broome International Airport. DET var surround-lyd, det. Helt uvirkelig.

Den forestillingen kommer jeg til å huske lenge.

Ellers var Broome bare helt greit, men med detaljer det var verdt å ta med seg. Ved inngangen til byens gravlund henger det skilt som sier "Smil! Du er på TV!", eller noe sånt. Poenget er at gravlunden er kameraovervåket, men jeg synes kanskje det er litt ufint å oppfordre til å smile på et sånt sted. Det er sjelden god grunn for det nettopp der. Noe som for øvrig gjelder det meste av Broome. Det er mye trist å se der.

På de andre stedene jeg har besøkt i Vest-Australia har det ofte vært sånn at under busker og trær har det ligger kenguruer og slappet av. I Broome ligger det fordrukne aboriginere der i stedet. Ofte med spedbarn blant seg. De ligger bare der og ser sure ut, virker det som. Antagelig fordi politiet nettopp har vært der og tømt ut det aboriginerne hadde av øl og sprit. Det er hovedoppgaven til politiet der omkring. Det, og å ta med seg til arresten de aboriginerne som bokstavelig talt driter i parken mens politiet ser på. Det er et trist skue.

Om kvelden er det fremdeles trist, men det blir litt saann skummelt også. Da stabler de av aboriginerne som orker det seg opp på beina, sånn noenlunde i hvert fall, og så går de ustødig rundt og snøvleskriker usammenhengende til hverandre. Det er mye som har gått galt der i byen, mistenker jeg.

I bymuseet i Broome har de samlet fire permer med stoff om den lokale urbefolkningen. Om den lokale golfklubben har de seks permer.

Jeg har likevel lært litt om aboriginernes liv. For eksempel rettsprinsippet deres, som enkelt kan oppsummeres saann: "Hvis jeg slår kona di, saa er du i din fulle rett til å slå kona mi tilbake." Litt sånn øye-for-øye-variant, altså. Det resulterer relativt ofte i at hvis en aboriginer dreper en annen aboriginer, så stiller den levende aborigineren opp for å bli drept av den drepte aboriginerens familie, og så er den saken ute av verden.

Nå er jeg altså tilbake i Perth, hvor jeg bor på YMCA! Det er et 11-etasjes kompleks som stort sett er fullt av menn på rehab. Jeg burde egentlig fått betalt for å bo der, så god innflytelse som jeg sikkert har på alle de andre. Alle andre steder var selvfølgelig overfylte da jeg kom hit. Unntatt helvetet jeg bodde på sist, såklart, men tilbake dit drar jeg aldri igjen.

Lørdag morgen tar jeg buss sørover, og sånn det ser ut nå så drar jeg til Tasmania like før julaften. Hohoho!

mandag, desember 01, 2008

Karijini! Herre Jemini!

Tjoho! Nå har jeg vært noen dager i det fineste Australia har å by på, nå som sprettrumpene til både Kylie og Elle har begynt å skli litt ut. Nasjonalparken Karijini er fine greier, skal jeg love dere!

Først kjører man i mil etter mil etter mil over flate sletter som på avstand og i forbifarten ser så grønne ut, at man virkelig undrer seg over at sauene som står langs veien ser så mismodige ut. Så stopper man for å pisse eller dra en kenguruskrott av veien, eller begge deler, og så ser man at mellom de grønne buskene så er det masse rød og skrinn jord, og buskene er bevæpnet med spisse, harde strå som går et hvilket som helst pinnsvin en høy gang. Stakkars sauer.

Man kjører også forbi bensinstasjoner med cirka tredve mils mellomrom, hvor man kan kjøpe bensin til for eksempel dobbel eller trippel pris av hva det koster inne i byene. Hvis man er for eksempel tolv år gammel kan man bruke hele ukelønna si på en brus. Det er harde kår ute i bushen.

Kanskje kjører man gjennom Marble Bar, hvor noen hundre sjeler bor og er stolte av at de bor i den offisielt heiteste tettbebyggelsen i Australia. Den tittelen vant de den gangen de 160 dager på rad klarte å tyne termometeret over 37,8 grader Celsius, dvs 100 grader Fahrenheit. Og det er faktisk sant, se her.

Men så, midt i det tørre helvetet, finner man plutselig nasjonalparken Karijini. Det er riktignok varmt nok i massevis der også, men det gjør ikke så mye. Nede i de mange og dype elvedalene i parken er det betydelig svalere, det er massevis av dammer man kan bade i og kjøle seg ned i, takket være relativt kjølig vann som spretter ut av fjellet fra underjordiske elver. Dessuten er det hele så vakkert å se på at man glemmer hvor varmt det er.

Og der har jeg vært de siste fire-fem dagene, nesten mutters alene. For egentlig skulle det vært enda varmere enn det var, og på grunn av det er det veldig, veldig få som frivillig reiser inn dit på denne tiden.

Jeg hadde blitt advart om at det var ingenting der, så jeg hadde med meg alt jeg trengte av mat og drikke dit. Men plutselig oppdaget jeg en økologisk camp inni der, hvor man kan leie en seng i et telt med gjennomsiktige nettvegger som holder sola ute, men som vinden kan blåse svalende inn gjennom, og som man kan se på soloppgangen gjennom. Superherlig aa ligge under dyna si i den kalde ørkennatta og bare se at Melkeveien på himmelen (den er faktisk synlig som en tydelig stjernesky fra den sørlige jordhalvkule) gradvis blir erstattet av masse fine farger som danner bakgrunns-teppe for silhouetten av en rad av akasie- og eukalyptustrær. DET er en bra start på dagen, det! Mmmm...

Jeg tok meg en ordentlig walkabout der ute en dag. Eller, jeg gikk meg vill, som vi sier i Norge. Jeg hadde masse vann, så det var ikke farlig. Eller, jeg overlevde i hvert fall. Jeg fant veien tilbake til slutt (takk til mobiltelefonprodusenten som puttet GPS inni fonen min), men før jeg klarte det hadde jeg blant annet funnet et tre som stod og fossblødde. Det var jo litt merkelig, tenkte jeg, så jeg tok bilder av det. Og da jeg kom tilbake til leiren og viste frem bildene til aboriginerne som driver stedet ble de helt fra seg av glede og krevde at jeg tok dem med til treet.

Det var visst et apotek-tre jeg hadde funnet, og de hadde aldri sett maken til blødninger. Så da ble jeg venner med dem og fikk smake deres egen medisin, fra treet jeg hadde funnet. Det skulle visst være veldig bra mot hoste, men siden jeg ikke hadde hoste jeg kunne bli kvitt, så fikk jeg i stedet en voldsom økning i produksjonen av tarmgass i stedet. Godt jeg bodde i enetelt og det var langt til nærmeste nabo!

Jeg slapp forresten visstnok billig unna. Ei dame jeg møtte litt senere hadde prøvd samme greia, og hun hadde fått fri flyt i begge ender i dagevis. Og da snakker vi ikke om ender som i fugler, altsaa. Men hun ble i hvert fall kvitt hosten sin. Jeg tar med litt hjem til dere, så dere også kan få proeve. Det smaker jø og fyse.

Jeg lever altså fremdeles, og nå har jeg vroomet til Broome. Her håper jeg at jeg finner en klesbutikk snart, for etter all klyvingen og skrevingen i fjellsidene i Karijini har det oppstått cirka 27 hull og revner på mer og mindre sømmelige steder på shortsen min. Jeg har kondemnert den , men backup-løsningen går helt ned til sokkene, og det er rimelig varmt i Broome...

Fortsatt god advent!

(Bloggen ble redigert for å rette opp en faktafeil om hva temperaturrekorden til Marble Bar faktisk bestod i. Takk til Anonym.)

tirsdag, november 25, 2008

Rundt tall

Hohoi!

Nå drar jeg inn i bushen hvert øyeblikk. Se http://www.yr.no/place/Australia/Western_Australia/Tom_Price/long.html og legg til 5-10 grader, så skjønner dere at jeg må drikke MYE vann for å feire at mens jeg er der, så passerer bildesidene mine på Nettet 100.000 unike besøkende. Dvs, de fleste av de besøkende er sikkert ganske kjedelige mennesker, nokså A4, men de er likevel unike i den forstand at de er forskjellige personer. Vel, det er sikkert ikke fullstendig riktig, men vi sier at det er nært nok og feirer det. Med mye vann, altsaa.

Ellers er det ikke mye nytt å melde siden sist. De har vise-rumpa-festival her i Exmouth nå, tror jeg. I hvert fall er det mye som tyder på det hver gang jeg plukker frem kameraet mitt i nærheten av folk i festlig lag. Og så har de samvirkelag med oppslagstavle. For tiden kan man finne følgende der:

1. Det er en bil til salgs, så snart som mulig, for han som eier bilen har blitt tatt for fyllekjøring for tredje gang på kort tid, og har ikke bruk for bil igjen på en stund. Med fullt navn og telefonnummer.

2. Det avholdes magedanskurs for folk over 55. År, ikke kilo.

3. På fredag er alle velkomne på grendehuset her for å kåre byens styggeste bart. Det er visst en årlig greie. Movember i november. Hvor "mo" er forkortelse for moustache. Og det skal jeg bare hilse og si, at den konkurransen tar folket her alvorlig. Utrolig mye stygt å se. Borat hadde sklidd rett inn her.

Jaja. Men da blir jeg aboriginer for noen dager, da. Habra så lenge!

mandag, november 24, 2008

Haisommer 8

Nå er jeg helt oppe i det nordvestlige hjørnet av Australia, i Exmouth. Det er mulig det er varmt og deilig her, men det er likevel ingen tvil om at dette er den sydlige halvkules svar på Finnmark. Jorda er skrinn og steinete, det er frakttillegg på absolutt alt i butikken, folk går rundt med svære kniver og rare hatter, og det er mengder av militære anlegg og lyttestasjoner rundtom.

Her lever de av militaeret og av de stakkars turistene som gidder å kjoere de 170 milene som kreves fra nærmeste by, eller mye mer. Det er relativt få av oss. Særlig nå som resten av Australia, som er litt mer tilgjengelig, også begynner å få sommer. Og enda mer særlig nå som syklonen Anika nettopp har feid over regionen, og senket temperaturene fra de normale noenogtredve til noenogtyve. Men det ER ganske fint her.

Australske strender, hvorav mange av dem som ligger i dette området, er de fineste i verden. På papiret. I virkeligheten trekkes helhetsinntrykket bittelitt ned av alle brennmanetene, haiene, saltvannskrokodillene, de blå blekksprutene, steinfiskene og surfeinstruktørene de har her. Alle disse kan drepe deg på en ytterst smertefull måte, ofte bare i løpet av brøkdelen av et sekund.

I går var jeg på snorkletur til Turquoise Bay i en marin nasjonalpark her. Fikk på meg snorkel og maske, og så fikk jeg instruksjoner fra en parkvakt. "Gå nøyaktig hit, svøm noeyaktig så langt ut, og så lar du deg drive med den utrolig sterke strømmen akkurat hit, og så kommer du deg i land så fort som mulig, ellers er det best at du tar med deg pass, for det kommer du til å trenge når du kommer i land igjen, et sted i Indonesia!"

Jaha. Greit nok. Men akkurat når man møysommelig har kommet seg vel ut i vannet uten å tråkke på noe giftig, så hoier og skriker parkvakten noe om at jeg må komme meg på land igjen, for akkurat der han hadde bedt meg svømme hadde det dukket opp noen store tigerhaifinner. Fine greier. Jommen sa jeg parkvakt! Det som trengs her er ikke parkvakter, men livvakter!

Jaja. Haiene dro sin vei, jeg fikk snorklet til slutt, og det var fint og flott.

Det skumleste jeg ellers har gjort siden sist fant sted på forrige vandrerhjem. Det var bare jeg og ei fransk jente igjen der. Likevel var kjøleskapet helt fullt, mystisk nok, og det var et stort kjøleskap. Jeg tok ut sjokoladen min, og hun tok ut vinen sin, og så satte vi i gang med å kaste alt som de tusen eller så forrige gjestene hadde satt igjen. Folk glemmer mye rart! Det flotteste var en svær Supermann-figur som noen tydeligvis hadde prøvd å koke. Det ikke fullt så flotte var mange liter muggen melk og massevis av fisk som det var overraskende mye liv i, tatt i betraktning at de jo egentlig var døde. Tre store søplesekker med vestlig overflod ble det.

Lauren, bussjåføren fra Denham til Coral Bay hadde hatt førerkort siden hun var 12. Likevel hadde hun aldri laert aa sjekke at det må være vann nok i radiatoren. Og det enda hun nå var blitt 14! Neida. Hun var godt over 20. Uansett, midt i ingensteds begynte det å ryke av motoren, og det luktet ikke noe godt. Når en buss full av backpackere reagerer på vond lukt, da er det ganske alvorlige greier! Vi stoppet med en gang.

I den hete ørkenen begynte en italiener å skrive avskjedsbrev til familien, jeg begynte å lese bruksanvisningen som lå i hanskerommet, og en praktisk anlagt spanjol krøp under bussen. Først trodde vi han bare ville ha skygge, men snart kom det lyder som tydet på at han faktisk var i gang med å fikse motoren.

Siden italieneren likevel hadde skrevet et så fint siste brev til verden, kakket vi ham i hodet og spiste ham til lunsj. Utpå ettermiddagen fikk vi orden på bussen, og så kjørte vi videre, stolte over å ha fikset biffen. Og bussen.

Nå blir det antagelig stille herfra i noen dager, for jeg skal til Karijini, en nasjonalpark med god plass til å sette opp telt i. Der skal det visstnok være fint, og påkrevet å sjekke skoene sine for nye beboere først hver gang man skal ta dem på. Gjør et bildesøk på "Karijini" på Google, så ser dere hvorfor jeg drar dit.

Lykke til. Takk.

onsdag, november 19, 2008

Monkey Mia (ikke den med ABBA)

Du vet du har rotet deg langt ut i bushen når du går i butikken og selv australske epler og appelsiner koster mer enn de gjør i Longyearbyen!

Et annet sikkert tegn er når du går på den lokale eh... restauranten, og over bordene henger det en halvannen meter lang morken, utstoppet fisk av uviss art, og folkene du møter der heter Rex, Shelz, Jimboy, Mugsy, Pep, Skeg og Wookie. Og det er ikke noe de bare finner på engang, de har førerkort som bekrefter at de faktisk heter det!

Jeg har midlertidig bosatt meg i Denham, "hovedstaden" i shiret Shark Bay. Her har de det ganske greit, selv om det ikke er så mange av dem. De har sitt å styre med, alle sammen. Noen drikker øl, og andre har opptil flere jobber. Da jeg skulle leie bil sa alle at jeg måtte gå til frisøren, for det er han som er bilutleieren her. Og så måtte jeg ikke gå i skoletiden, for han er rektor ogsaa. Da jeg til slutt fant ham utenfor skole- og klippetid, saa var det til liten nytte. Leiebilen (entall, ja) var opptatt til et godt stykke ut i desember.

Denham har eksistert en stund. Jeg fant en grav fra 1905 på kirkegården her. Om det ikke er helt lett å leve her, så kan det jammen ikke være mye lett å dø her heller. På de siste 103 årene er det bare 65 stykker som har klart det, om jeg klarte å telle gravsteinene riktig! Jeg måtte spørre om de bare ikke har for vane å sette opp gravsteiner for de sikkert utrolig mange som blir tatt av de 27 haiartene som lusker ute i bølgene her. Men neida. Det nærmeste noen hadde hørt om at noen hadde vært utsatt for haiangrep her, det var en gang det var litt ekstra livat på "restauranten", og den morkne fisken hadde falt ned fra veggen og lagd hjernerystelse på en fyr.

Dagene bruker jeg stort sett til å utforske bushen til fots. Det er ikke få rare skapninger som spretter ut av buskene, skremmer lett hjerteflimmer på meg og så forsvinner ut av syne igjen. I dag så jeg for eksempel en stor fisle som løp på bare bakbeina. I skikkelig mellomdistanseløperstil. Stilig.

Og så har jeg oppdaget en edderkoppart som noen visst hadde oppdaget litt før meg, og de kalte den for Golden eller Yellow Orb ett eller annet. Giftig, men ikke så farlig. Omtrent som denne bloggen. Naar man uforvarende går rett inn i spindelvevet dens, og det gjør man stadig vekk, så er det som å gå rett på et stramt fiskesnøre. Ikke bare har noen oppdaget den før meg, de har også tatt gener fra den og spleiset inn på et geite-DNA. Resultatet er at nå går det rundt geiter som ikke produserer melk i jurene sine, men tråd! Og den tråden er perfekt å bruke til å lage skuddsikker vest med, for eksempel. De finner på mye rart, de der forskerne.

Monkey Mia, et reservat med verdensarvstatus, det vil si at det er like fint der som paa Vegaøyene, men på en litt annen maate, ligger like ved her. Farvannet der er kjent for å romme store flokker delfiner og sjøkuer. Så nå har jeg håndmatet delfiner, og jeg har veltet sjøkuer som sov. Stryk det som ikke passer.

Neste stopp er Coral Bay. Lykke til med å finne det på kartet. Jeg vedder på at dere kanskje klarer det før jeg klarer å finne Internet-tilkobling der.

Habra så lenge!

lørdag, november 15, 2008

En varm og en Kalbarri

Endelig kom jeg meg ut av Perth og det suspekte "vandrerhjemmet". Det skal bli morsomt å skrive en anmeldelse av stedet. Jeg vet bare ikke om jeg bør levere den til www.hostels.com eller til politiet...

Første stopp ut av Perth var The Pinnacles, tusenvis av muligens rester av forstenede trestammer midt i en gul, liten ørken. Fine greier, særlig hvis man liker sterke farger og fallossymboler generelt. Etterpå regnet jeg ut at jeg i snitt tok to bilder i minuttet mens jeg var der, saa da skjønner dere at jeg synes det var verdt avstikkeren. Og så synes jeg synd på den som skal se gjennom turbildene mine før eller senere, altså på meg selv.

Nå har jeg kommet frem til Kalbarri, en sukkersøt fiskerlandsby med et par tusen innbyggere. Den ligger cirka 600 kilometer nord for Perth. I mangel av alternativer synes derfor Perth-boerne at det er akkurat passe langt å kjøre for en liten helgetur, så nå i helga bor det fort et par tusen besøkende også her.

Stedet er veldig landsbykoselig, helt ned til detaljer som at det er umulig å kjøpe noe så enkelt som et brød uten å måtte snakke en halv evighet med bakerkona om været, og utpå ettermiddagen kommer det flygende inn hundrevis av rosa papegøyer eller kakaduer eller galaher eller hva de heter, som spiser gress rett av plenene til folk her, så de skal slippe å klippe det.

Strendene er finfine, og gatene er lite trafikkerte. Så her kan foreldre la barna være barn og løpe fritt omkring, vel vitende om at det verste som kan skje dem er at de faller og pådrar seg et skrubbsår. Eller tråkker på en slange, blir bitt og dør. Eller faller i vannet og blir fraktet til Afrika av kraftige understrømmer. Eller blir spist av en hai. Eller blir vansiret av en brennmanet. Eller kommer ut for noe av alt det andre som dette merkelige landet tilbyr av ekstrem-aktiviteter. Kalbarri er sannelig Australia på sitt beste!

I går gikk jeg et par mil langs kysten her, i en nasjonalpark med høye klipper og ordentlig kystbush. Det tok ni timer! Litt fordi man gjerne går litt ekstra varsomt når man nettopp har fått et foredrag om giftige slanger av en parkvakt, men mest fordi det var mye å se på underveis; superblått hav, hvaler på trekk sørover til Antarktis med ungene sine, delfiner på jag etter fiskestimer, sprettende kenguruer og, ikke minst, mengder av oppflyvende skjørt ved utkikkspunktene som det ligger parkeringsplasser like ved siden av, sånn at australierne skal gidde å komme og se på utsikten. Det blåser mye her! Det uler og suser i tretoppene om natta så det bare er så vidt man kan høre sovesalsnorkerne et sted i bakgrunnen.

Det begynner altså å ligne på en ganske så fin tur! #8D)

Neste sted jeg skal bo heter Monkey Mia, så det tror jeg også blir bra.

tirsdag, november 11, 2008

Rotte med gulltann

Et helt vanvittig regnskyll satte inn i Singapore mens jeg ventet på avgang derfra, så jeg var vel heldig med været. Og for så vidt med Singapore generelt. Man merker det spesielt godt når man rett etterpå kommer til et land som Australia.

Som alle andre så mener også australiere at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Forskjellen er bare at australierne tror at de befinner seg på den andre siden av gjerdet allerede. Jeg er ikke så sikker på at det er helt riktig.

Da jeg sutret litt om prisen for transport fra flyplassen og inn til Perth sentrum mumlet fyren som kjørte meg noe om at jeg må huske på at Australia er et stort land, og at fra Perth er det kortere avstand til Månen enn det er til Sydney.

Jeg vet ikke helt om det var relevant aa si, eller hvorvidt det er et faktum, men det som ER et faktum er at Perth ligger så langt unna resten av verden at de har ikke fått med seg at verden er midt i en økonomisk krise. Så her bygger de høyhus og investerer alle pengene de muligens har fremdeles. Og da trenger de masse folk som kan være med og bygge hus og få ting inn på og ut av lager. Og da kommer det rekende backpackere med midlertidig arbeidsvisum fra nær og fjern. Og da blir alle vandrerhjemmene fort fulle. Og da sliter jeg litt med å finne sted å bo.

Så nå bor jeg på den desidert dårligste bula jeg har vært borti, unntatt den gangen jeg delte rom, og for saa vidt seng, med tre rotter i en liten landsby paa Java. Ikke er det billig, engang! Men skittent, det er det. Og sentralt. "As flash as a rat with a gold tooth", som australierne sier når de snakker om noe som er fælt, men som prøver å virke flott.

I tillegg til meg bor det også en tysker og en ire der som virker relativt fornuftige. Ellers har vi for eksempel asiat-rommet, hvor de har klemt inn noenogtjue asiater på færre kvadratmeter enn det. De bor også ganske dyrt, men til gjengjeld har de sluppet å vise pass. Eller å fortelle hvor de kommer fra. Hvor enn de kommer fra, så tror jeg de nå antagelig har flere eiendeler oppi sengene sine enn de noensinne eide totalt der de kom fra.

Tredje etasje får vi ikke gå opp til. "Det er farlig, det kan rase sammen når som helst! Den som går opp dit blir kastet ut fra herberget!", sier de som jobber her. Og så går de opp dit av og til. Jeg gjetter på at det kanskje er en marihuanafarm der.

Så nå gjør jeg alt jeg kan for å komme meg bort fra Perth. For da blir alt bra. Det ser ut som om jeg begynner å småbusse meg oppover kysten her fra og med torsdag. Det blir bra.

I dag var jeg på museum og lærte om sandfrosken som lever i Great Sandy Desert, som høres litt ut som smør på flesk for meg. Men i hvert fall, den ser god og rund ut, og den gode nyheten for den som går seg vill i ørkenen og er tørst og finner en sånn frosk, det er at 50 % av kroppsmassen til denne skapningen er "ganske ren urin", samlet i en av dyreverdenens mest imponerende blærer. Så det er bare å kutte hull på riktig sted og klemme, så får man slukket tørsten sin. Jummi!

Ellers har jeg det bare bra, men nå er det leggetid. Jeg leder på dere med åtte timer. Hvis dere lurer på noe fra fremtiden er det bare å spørre!

søndag, november 09, 2008

Changeapore

(This blog entry in English)

Etter at jeg var innom her for 11 år siden (!) skrev jeg noe sånt som at hit kommer jeg antagelig aldri tilbake. Og det var jammen helt riktig. For Singapore i dag er noe helt annet enn Singapore den gangen.

Ikke bare har alle fått (veldig) ny og fet mobiltelefon, de har også lagt på seg noe voldsomt. Flere ganger har jeg sittet på undergrunnsbanen her og trodd at nå har sidemannen sovnet, men så viser det seg bare at folk er så runde og tungpustede at de snorker selv i våken tilstand. Har du sett "The March of the Penguins", hvor horder av pingviner kommer vaggende over isen på vei fra kysten, hvor de har vært og spist seg feite på fisk, på vei tilbake til stakkarene som har stått inne på isen og ruget egg i månedsvis? Omtrent sånn ser det ut når folk beveger seg på fortauene her.

Det slo meg da vi plutselig skulle gå over veien da det ble grønn mann. Sist jeg var her var jeg så imponert over hvor effektive og flinke folk var til å gå tett i tett på fortauene. Nå har de helt glemt hvordan de gjør det. De bare tasser langsomt avgårde uten plan eller målrettethet. Det er et kaos uten like når de to mengdene møtes midt paa veien i fotgjengerfeltet. Ofte ender det i full kollaps, folk går rett på hverandre, faller overende og blir liggende på rygg og rulle og klarer ikke å komme seg opp igjen. Ofte må de inn med heisekran for å ordne opp. På Burger King her selger de fireetasjers Whoppere, og hvis ikke det er et tegn på et samfunn i forfall, så vet ikke jeg.

Og det der med å vente på grønn mann, det er forresten noe de bare gjør når det virkelig er mye trafikk i krysset. I gamle dager var det mer orden på ting i Singapore. Snikskyttere lå på hvert hustak her og skjøt med elefantrifle på alle som var så dumme å gå over veien mens det var rød mann. Det har de sluttet med. Før ventet folk på grønn mann om så naermeste bil var til opphugging i India. Nå bare kikker de på hverandre, kaster et kjapt blikk opp på nærmeste hustak, og så vagger de over veien som om det ikke var det minste ulovlig. Fæle greier. Greit nok at nordmenn driver med sånt, men asiater, da gitt!

Et sted det er fint å gå over gata er i gata mi. Ikke for å skryte, men jeg tror ganske sikkert at de beste prostituerte i hele Singapore holder til på fortauene der. Ikke at jeg ser forskjell på disse utlendingene (prøv selv på AllLookSame.com hvis du tror det er så lett!), men de fører i hvertfall til full trafikk-kork i begge retninger døgnet rundt, av enslige, kjøpekåte menn på damehandel. Det må da være et tegn på kvalitet? Uansett, der er det full stillstand og dermed fritt frem for å gå over veien når som helst.

Nevnte jeg at folk i Singapore er utrolig trege til å gå? De glir bare langsomt avgårde, ofte stopper de helt opp, så jeg går dem rett ned. For å komme i gang igjen må de trykke på en knapp innerst i neseboret sitt. Det er helt sant! Eller, kanskje ikke, men faktum er i hvert fall at folk piller nese mye her omkring, og særlig når de er ute og går. Det minner meg på en vits jeg hørte her en dag: "Kona mi sa plutselig at hun synes at det er ekkelt å pille nese, så nå må jeg pille nesen min selv". Jaja. Men nok om det.

Jeg har sett mye rart i løpet av dagene her i Singapore. Temaet har for en stor del vært dyr. Har vært i dyrehagen, fuglehagen, i dyrehagen igjen, men da på natta, en slags safarigreie, og så har jeg vært på kosebamseutstilling. Den dyreste kostet et par hundre tusen kroner, men så var det en hunnkosebamse også. Og hun kom med full garderobe til, inkludert tangatruser. Asiater er rare.

Men det rareste jeg har vært på var nok nasjonalmuseet for kunst. Etter en lang og svett dag rundtom i landet tenkte jeg å bare dasse innom det kveldsåpne museet på min vei hjemover. Og så var det jammenmeg en offisiell mottakelse der i anledning en utstilling med koreansk kunst. Den koreanske ambassadoeren tok meg vel imot og dro meg inn til festlighetene. "Ta deg noen halvstekte grisetestikler og en god porsjon sommerfugl-larver som ikke har dødd noen naturlig død ennå, og som heller ikke kommer til å gjøre det, eller å få folde ut vingene sine noensinne!", sa han, og så var han borte igjen. Eller var det mye bra greier å se der, mange av dem i cocktail-kjoler.

Det får være nok rapport fra Singapore i denne omgang. I morgen tidlig drar jeg til Australia. Det blir nok andre boller, biffer og portugisiske krigsskip!

Bjørn

torsdag, november 06, 2008

Singablog I

(This blog entry in English)

"Jajaja, på'n igjen!", sa sjåføren på flybussen da jeg gikk ombord onsdag morgen. Jeg lurte et øyeblikk på om det var meg han snakket om, og det var litt den følelsen jeg hadde, for jeg hadde stått opp tidlig for å pakke. Men nå er jeg i fullt reise-sig igjen, og det er stort sett spennende ting å se overalt.

Valgresultatet fra USA var også med på å gi meg godt humør. Satt ved siden av en sikkert velmenende dame som var enda snillere enn meg, tror jeg. "Det er jo fantastisk at han, han, han svarte vant! Utrolig moro! Men det var jo veldig synd at han andre ikke vant også. Han virker jo så hyggelig." Noen dypere politisk analyse fikk jeg ikke av henne, og det skal dere slippe å få av meg også, men jeg tror det var bra det gikk som det gikk.

Jeg hadde åtte timer mellom flyene på Heathrow, så jeg tok likegodt undergrunnsbanen inn til byen. Det tar en time hver vei. Gjennom en rekke tilfeldigheter endte jeg på Museum of Natural History. Det fineste er kanskje selve bygget, og alt støvet og spindelvevet i krokene på de ikke mest populære avdelingene, men jeg lærte da litt nytt også.

For eksempel: Hvordan ordner egentlig krabber seg når de skal parre seg, og godsakene til hunnen ligger trygt forvart bak et tykt og solid skall? Jo, hannen klenger på hunnen, ofte i ukevis, og gjør alt han kan for å fremskynde at hunnen skal kvitte seg med skallet. Til slutt faller det av, og da er det bare å benytte anledningen og gjøre det som gjøres skal før det nye skallet hardner til! Ganske likt hvordan mange menn jobber og sliter over lang tid for å få buksene av en dame, altså.

Stort oppslag i London-avisene i går: 2 av 5 fyllekjørere i England er øst-europeere. Det synes jeg er litt rart. En kjapp statistisk observasjon på undergrunnsbanen øst i London tilsier at det burde være bare 1 øst-europeer blant de fem fyllekjørerne, og minst 3 av de andre burde være indere eller pakistanere, og sistemann kan kanskje få være en brite. Under tvil. Det var mye framandfolk å se, ja.

Apropos upopulære utlendinger: Under fleece-genseren min i London hadde jeg på meg en t-skjorte fra Oslo Maraton. Oslo Maraton sponses av Glitnir. På ryggen på t-skjorten står det "Glitnir - Smart Banking!". Skal jeg si deg hva som er en dårlig ide? Jo, det er å gå med en sånn tekst på ryggen i London nå for tiden. Så det var fort på med fleecen igjen!

Jeg rakk å spise sandwich og sjokoladekake på Harrod's, å gå en tur i Hyde Park i skumringen, å se på rushet på Victoria Station og å fotografere Big Ben og Millenniumshjulet og parlamentet og Leicester Square også. Ikke verst for en liten mellomlanding!

Turen hit til Singapore gikk greit. I hvert fall helt til jeg skulle fylle ut immigrasjonskort for å slippe inn i landet. Det var et litt kinkig spørsmål som skulle fylles ut der: "Have you ever been to Africa or South America during the last six days?" Og hvis man har vært i Afrika eller South America ever, så har man jo det. Jeg valgte å svare nei likevel, siden det jo er en stund siden. Og fordi jeg ikke riktig visste hva de skulle vite det for. Kanskje de bare lurer på hvordan det er der, og hvis noen har vært der så vil de gjerne høre om det? Tjah, kanskje det?

Jaja. Jeg har i hvert fall kommet frem, og jeg fant hotellet mitt. Det ligger i et litt tvilsomt strøk. Det er ikke lov til å ha med seg frukten durian på rommet (den stinker, se Wikipedia), men det ER lov til å ha med seg dame på rommet. Maks 1, riktignok. Og hvis man vil ha med seg dame på rommet, men har glemt å ta med seg en, er det bare å gå ned i resepsjonen og hente seg en.

Jeg bor der såklart fordi det er billig og rent og greit plassert, og ikke på grunn av dame-på-rommet-greiene, men det er altså litt av en jobb å komme seg inn på rommet sitt uten at en dame klarer å lure seg inn samtidig. Noen har laget en fin test for å avdekke hvor mange femåringer man antagelig kan klare å overleve en slåsskamp med, http://www.howmanyfiveyearoldscouldyoutakeinafight.com/ . Det kunne godt vært laget en tilsvarende test for hvor mange prostituerte i Singapore man kan klare å holde ute fra rommet sitt også. Såpass ille er det.

Ellers har jeg det bare bra. #8D)

mandag, oktober 27, 2008

Koalabjørner

(In English)

Sånn. Da er billett og visum i orden. Hvis nå bare British Airways klarer å ikke gå konkurs i noen dager til, så er jeg på tur igjen. Hurra!

Og det blir en ordentlig tur. Ti uker! Hohoi! Jeg var innom øya/landet/kontinentet en gang for drøyt ti år siden, men da holdt jeg meg bare til lysløypa. Denne gangen skal jeg prøve å utforske litt mer. Ved å følge noen enkle regler skal jeg nok overleve det helt greit:

1. Aldri noensinne stikke hånden ned i hull eller inn i åpninger. Det er alltid noe dødelig giftig med skarpe tenner inni der.

2. Aldri noensinne prøve å snakke med australsk sleng eller bruke australske ord. Med mindre jeg har lyst til å slåss. Bare lytte, ikke snakke. De har rare ord i Australia, og man kan fort dumpe borti en blodig fornærmelse som ellers høres uskyldig nok ut for en utenforstående. ("Jeg hadde ikke pissa i øret ditt om så hjernen din stod i brann!" Subtilt, hva? Eller "Humoren din er tørrere en engelskmanns håndkle!" Australiere antyder mer enn gjerne at engelskmenn ikke vasker seg særlig ofte.)

3. Aldri noensinne gå noe sted uten å ta med kart. Det kan gå noen dager mellom hver gang man finner noen man kan spørre om veien. Man kan fort ende opp i mer trøbbel enn en enbeint frosk i ei slangegrop, som de sier der nede.

Jaha. Dette høres jo trivelig ut. Jeg regner med å oppdage stadig nye og interessante detaljer underveis, så bare følg med i bloggen og lær! For eksempel om dyrene i Australia. De kommer i tre kategorier; Rare, giftige og sauer. Ett av de veldig mange rare dyrene er koalaen. Eller koalabjørnen, som vi sier fordi vi har fått ordet fra England, som syntes dette klatrende pungdyret med kosepels minnet mest av alt om en kosebjørn. De kan ikke ha sett veldig nøye etter.

Alt jeg rakk å lære om koalaene sist, var at i hvert fall én av dem ikke liker å bli strøket på ryggen, og at den signaliserer det ved å lage lyder som jeg ellers bare har hørt fra godstog, og ved å slenge en skarp klo rundt og påføre uskyldige forbipasserende blodige sår. Mer trenger man egentlig ikke å vite. Det er nok til å skjønne at man bør holde god avstand til disse dyrene. Og om ikke det var nok; her er noen detaljer om koalaenes fysiologi:

Koalahannen har en to-spisset penis! Og det er ikke for å ha en i reserve, men fordi koalahunnen har to vaginaer, og koalahunner er slett ikke mindre kravstore enn for eksempel Madonna. Mat og sex er dermed antagelig det eneste som står i hodet på koalaer, for det er ikke plass til mer. Hjernen utgjør bare 0,2 prosent av kroppsvekten. En koala på ti kilo har altså 20 gram hjerne. Det vil si at hvis den hadde vært lagd av smør, så hadde det gått med 25 koalahjerner for å lage en vanlig pakke smør.

Når en koalababy fødes er den blind, den mangler ører og den har ikke pels. Alt den kan er å krype opp i en pung hos mammaen sin og finne en patte å leve sammen med i et halvt års tid. Melken hjelper den til å utvikle øyne, ører og pels, og før eller senere blir ungen så stor at det ikke er plass i pungen lenger.

Overgangen er stor. Ikke bare må ungen begynne å holde seg fast for harde livet på ryggen til mammaen i stedet for å ligge trygt i en lomme. Fra å ha levd på deilig melk, må ungen begynne å spise mammas avføring. Eller, det er kanskje ikke helt avføring, men det kommer nå fra en seksjon i den samme fabrikken. Et sted i mamma-koalaens blindtarm produseres det en slags klumper som inneholder en rik bestand av morens bakterieflora. Ungen tilegner seg samme flora ved å spise disse klumpene. Det er den nødt til, for voksne koalaer spiser bare eukalyptusblader, og nedbrytningen av disse bladene til energi er det ikke koalaene selv som står for. Det er det bakteriene som ordner.

Blindtarmbetennelse er ikke så veldig populært blant koalaer.

Det får holde som en forsmak på hva som venter. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg gleder meg til fortsettelsen!

fredag, oktober 24, 2008

Mikrotur

Mens jeg venter på å komme avgårde på ordentlig tur, går det heldigvis an å ta noen småturer rundt i nærområdet også. På søndag oppdaget jeg en ny park med superpotensial til å bli noe bra en vakker dag. På Fornebu, oppå den gamle flystripa!

Liker du vannspeil, fontener, sære skulpturer, klatrestativer, sjøfly og litt småsær arkitektur anbefales det veldig å ta turen fra Telenor-bygget og et par kilometer rett vestover. Jeg ble veldig positivt overrasket.

Ta med kamera! Det skal bli morsomt å sammenligne bildene fra nå med hvordan parken kommer til å se ut om tredve år, når de nyplantede trærne har fått vokst fra seg litt, og parken etter hvert blir omgitt av boligområder.

Ukas beste investering

Plutselig har jeg jobbet ferdig for i år, og et stykke inn i neste år! Motivert av at det ser ut til at verdens pengesystem er i ferd med å falle sammen, fant jeg ut at det antagelig er like greit å bruke opp det man har av penger mens man kan.

Foreløpig har jeg ikke brukt så mye:


Det ser kanskje ut som om jeg har kjøpt meg et land, men egentlig er det bare en reisehåndbok. Så nå leter jeg etter interessante veier til Australia, helst med mellomlandinger på steder hvor jeg kan få et nytt stempel eller to i passet.

Jeg må uansett rømme landet, etter denne spyposeaffæren i beste sendetid på NRK nylig. (Lenken går til en videosnutt i wmv-format på 9MB, så det kan altså ta litt tid å få den frem. Jeg prøvde å YouTube det, men lyden kom helt ut av synk, så foreløpig får dette holde.)

Uansett, den gode nyheten er at snart blir det mer reiseblogging her! #8D)

Bjørn

onsdag, august 13, 2008

Jotunheimstien i pixelform

Huhei!

Det tok litt tid å bli ferdig med galleriet denne gangen, for jeg har kjøpt ny PC. Den er så kjapp at nå gidder jeg å bruke dobbelt så lang tid enn jeg gjorde før på å fikle med småjusteringer av bildene. I tillegg er den så kjapp at det til tider frister mye mer å råkjøre med rallybil i skogen med den enn å gjøre noe så samfunnsnyttig som å underholde verden med feriebildene sine.

Men nå er altså bildene her. Det vil si her. Jeg er sannelig ikke sikker på om alle bildene var verdt de tre-fire kilometrene jeg i gjennomsnitt måtte gå pr blinkskudd, men gjort er gjort. Det var på mange måter en finere tur enn ventet, og jeg er plutselig i bedre form enn jeg har vært på lenge.

Nå jobber jeg for fullt igjen, så neste eventyr er hverken tids- eller stedsbestemt. Men neste gang kommer jeg altså antagelig til i stor grad å benytte meg av motoriserte fremkomstmidler i stedet for å masseprodusere vannblemmer og gnagsår. Det lover jeg!

onsdag, juli 30, 2008

Undrenes tid er ikke forbi

Plutselig er jeg tilbake i Oslo, og jeg kom hit rett fra Gjendesheim! Det må bety at jeg faktisk har gått hele Jotunheimstien. Nå skal jeg bare kjøpe meg en ny PC så jeg kan få jobbet med bildene, så vil det vise seg om det faktisk er riktig eller ei. Kan ikke si at jeg husker alt fra turen like klart. Det var nemlig tretti grader denne uka både i skogen og på fjellet også, med tildels lite vann å finne, så jeg gikk litt i ørska.

Av det lille jeg husker så var det en overraskende fin tur. Å gå med lettere sekk var kjempelurt. Nå slapp jeg den skumle følelsen av at jeg hvert øyeblikk kunne lette og fly bort med vinden hver gang jeg tok av meg sekken. Og så var det en genistrek å kjøpe nye fjellstøvler. Tenk, jeg kunne tråkke rett ned i myra uten å bli våt på beina! Det er så lenge siden jeg sist hadde sånne greier på føttene at jeg hadde glemt at det gikk an.

Så fornøyd var jeg med å komme frem:
Det er alt jeg kan vise av hvordan jeg så ut etter å ha kommet hjem, dessverre. Det var så uhorvelig varmt at jeg måtte lage meg en ispose og ha på hodet for å overleve. Der jeg satt med knelangt skjegg og nesten-turban på hodet så lignet jeg for mye på en mistenkelig person til at bilder av det kan frigis. I hvert fall så lenge jeg har planer om engang kanskje å fly til/via USA igjen.

Opprinnelig hadde jeg tenkt at det skulle være en tredelt tur, og mens jeg gikk meg vill gang på gang i skogen tenkte jeg på hvem som skulle få være med og gå den siste biten, der det faktisk er fin utsikt. Kom ikke på så veldig mange, men jeg bestemte meg for at mareritt-turkameraten måtte være han der fyren som synger "Lost!" hver gang jeg ser ham. Erlend ett eller annet? Ok, han har grønt hår og kunne passet inn i skogen, og han ser ikke ut til å være i så veldig god form, så hvis vi hadde møtt en farlig bjørn i skogen så hadde det vært greit å kunne løpe fra ham, men ellers tror jeg at jeg fort kunne blitt irritert.

Fikk sett noen flere dyr etter hvert. Lemen, røyskatt, reinsdyr, huggorm og to ville dansker som holdt på å eksplodere i en oppoverbakke. Og masse fugler. Tiur, kjempespett, spirrevipp, geilo, enkeltmokkasin, bæremeis og hva de heter alle sammen. De er ikke så lette å artsfeste bestandig. Som regel ligger de i ro i gresset like ved stien helt til de ser det perfekte øyeblikket hvor de ved å lette kan distrahere en vandrer til å tråkke rett ned i et myrhull. Da tar de av. Og så ser man opp, og så tråkker man ned i et myrhull. Slår aldri feil.

Men i hvert fall, jeg lever, og jeg er fremme! Og om en stund er bildene her.

Habra så lenge.

tirsdag, juli 22, 2008

I pose og sekk igjen...


Sånn.

Da har jeg akkurat fått igjen halvparten av huden under føttene, og om jeg kjenner godt etter så kan jeg faktisk såvidt sanse at jeg har fått tilbake litt av følelsen i stortåa, så da er det vel på tide å begi seg ut i skogen igjen.

Jeg er sånn rimelig restituert, og håper det går minst like bra denne gangen som sist. Planen er å komme meg omtrent til Kittilbua i nærheten av Lillehammer i løpet av uka. Og hvordan i all verden skal jeg klare det? Jo, ved å pakke litt mer optimalt denne gangen enn sist.

For eksempel tar jeg med mat for bare fire dager. (Og sjokolade for en uke, såklart.) Og så har jeg redusert vekten som skal bæres en del, ved å kutte ut de tyngste bøkene fra sist gang, pluss at jeg har klippet tånegler og vært hos frisøren og fått kortere hår på hodet.

Værmeldingen er så bra som den kan bli, så hvis jeg bare klarer å gå i et menneskelig tempo i de nye fjellskoene mine, så blir det nok noen fine dager i skogen og litt på fjellet.

Snakkes om tolv mil eller så!

Bjørn

søndag, juli 13, 2008

Uten pose og sekk

Nå har jeg vært tilbake i sivilisasjonen i en ukes tid. Jeg kan melde at det fungerer helt fint. Alt jeg trenger er innenfor rekkevidde, og jeg ser ingen grunn til å klage på det. Faktisk er det veldig, veldig deilig.

At jeg tenker sånn henger nok sammen med at det er litt andre forhold langs Jotunheimstien. Så til tross for vond akilles, vegg-til-vegg-blemmer og en og annen villfarelse oppe i myrene på Kvitingen: Det har vært verdt slitet så langt!

Og hvor langt er så langt? Tjah. Ikke så veldig. Se lilla markering på kartet:

Det er altså masser av sti igjen. Den "kjedelige" biten med mer skog enn utsikt rundt en er heldigvis stort sett unnagjort. Så snart det blir meldt fem dager på rad uten regn så er jeg i gang igjen, håper jeg.

Mens vi venter på godvær kan vi jo kikke på noen bilder fra turen så langt. Legg særlig merke til at jeg fra bilde 1 til bilde 45 går fra å være en opplagt vandrende deodorantreklame til å bli et svett og jævlig totalvrak. Artig!

Artig var det også å få en Transsibirske-artikkel "på trykk" på Boots 'n All, her, selv om redaktøren der har spist opp en del av ordene mine på veien.

Ha en fortsatt fin sommer!

søndag, juli 06, 2008

Den lange marsjen

Jeg skal love det er langt å gå fra Oslo til Jotunheimen, ja. I hvert fall brukte jeg fem dager på å gå bare en drøy tredjedel av distansen, og kilometrene ble ikke akkurat kortere etter hvert. "Normal fart" viste seg å ligge i underkant av stusselige tre kilometer i timen.

Da jeg kom ned fra fjellet Kvitingen, litt sør for Raufoss, var togstasjonen Eina bare fem kilometer unna. Jeg var ikke i så verst stand, men det så ut som om det holdt på å svartne helt for himmelen. Med torden i lufta, lite strøm igjen i kameraet og litt vondt i føttene attpå, var det lett å bestemme seg for å dra hjem og lade både de ene og de andre batteriene litt.


Men altså, det har vært en super tur så langt. Og en superslitsom tur. Pakkingen gikk litt fort, og ble dermed ikke helt optimal. Jeg er ikke fullt så ekstrem at jeg sparer inn noen gram ved å kutte skaftet av tannbørsten, kjøpe sovepose uten glidelås i siden eller å operere ut blindtarmen før jeg går tur, men jeg skal innrømme at jeg burde pakket smartere.

For eksempel hadde jeg ikke trengt å ta med to mursteiner av noen bøker. Intensjonen var god nok. Jeg skulle lese i ro og mak om kveldene ved idylliske vann i skogen. Men i praksis så vet jeg jo godt at jeg bare går til jeg nesten stuper, og så setter jeg opp teltet, og så kryper jeg ned i soveposen, og så sovner jeg utmattet midt i kveldsmaten.

I de bortimot tretti varmegradene som jeg visste godt at kom, så trengte jeg vel egentlig ikke raggsokker, strikka-votter, langt ullundertøy eller vindjakke heller. Og selv om det i teorien var en mulighet for at jeg skulle gå hele veien i ett strekk, så trengte jeg vel ikke å bære på mat for to uker heller. Skogen er jo full av dyr som kan spises. Jeg så i hvert fall både elg og røyskatt og mus og grevling, og de så ganske gode ut alle sammen.

Det var verre med tilgang på drikkevann. Snøen i fjellene har stort sett smeltet ferdig, og det har vært en ganske tørr sommer. Dermed var det lite fart i bekkene rundtom. Det endte med at jeg _virkelig_ måtte bunkre opp med mye vann når jeg først fant noe som kunne drikkes, og vips ble sekken enda tyngre. Et par ganger gikk jeg bare helt tom for vann likevel. Du vet at du er ganske dehydrert når du lett spytter ti meter og det sier "ploink!" når spyttklysa treffer en stein. Så da var det bare å kose seg med litt Chateaux de Lemenlik og Eau de Shit de Sau. Myrvann altså. Blæurgh! Er antagelig høygravid med et betydelig antall rumpetroll. Men jeg lever!

Jaja. Så det har vært en fin, men litt tøff tur for en bybjørn som meg. Det ble litt lettere da jeg etter et par dager skjønte at det ikke var isbilen som kom, men lyden av bjeller fra sauer på sommerbeite jeg hørte. Og at ritsjelyden ved ørene mine når liggeunderlaget på toppen av sekken min raspet borti greiner ikke nødvendigvis var en rabiat vampyrflaggermus som gikk til angrep på meg. Det er en god erfaring å ha med seg når jeg en vakker dag om ikke lenge tar toget tilbake til Eina og fortsetter turen!

Væme? Det er god plass til flere på Jotunheimstien!

Bjørn

tirsdag, juli 01, 2008

Pakket og smart?

Sånn. Nå tar jeg trikken til Vaterlandsparken, der Jotunheimstien begynner bak Oslo Plaza, og så er jeg i gang.

Etter å ha pakket ned sjokoladen var det plutselig ikke plass til kompass, hansker og regntøy lenger, men det gjør sikkert ingenting.

Jeg fant nettopp ut at stien offisielt er 320 kilometer lang, så hvis jeg går i 32 kilometer i timen er jeg fremme til kvelden! Hvis jeg går i normal fart, som kanskje er 4-5 kilometer i timen, derimot, så tar det 65-80 timer å gå. I så fall kunne jeg leid inn en erfaren Accenture-konsulent til å gå turen for meg for i underkant av 100.000 kroner. Her er det penger å spare!

Hadde jeg utsatt avreise med et par timer, så kunne jeg investert i:

* 300 DnB Nor-aksjer a 64,80 = 19440
* 800 Golden Ocean-aksjer a 30,45 = 24360
* 150 Schibsted-aksjer a 144,50 = 21675
* 1000 SAS-aksjer a 25 = 25000
* 2000 Stepstone-aksjer a 15,10 = 30200
* 500 Storebrand-aksjer a 37,80 = 18900
* 500 Telenor-aksjer a 95,80 = 47900
* 1000 Tomra-aksjer a 33,80 = 33800
Tilsammen 221275 kroner.

Dette er ikke aksjetips, altså. Det er bare et eksperiment for å se hva man kunne tjent på å gå med is i magen i skogen i noen dager.

Forresten er det ikke akkurat is jeg har i magen. Det er mer i kategorien sommerfugler. Det går nok fint. Man må bare finne noe å tenke på som kan virke motiverende mens man går.

Vel. Snakkes.

Bjørn

lørdag, juni 28, 2008

Opp, opp og avsted

Greit nok. Global oppvarming er fæle greier, og jeg har antagelig bidratt mer enn jeg burde ved å reise med fly, spise burger og slippe ut metangass (i det stille). Nå er det på tide å gjøre det godt igjen. Her er planen min:

Det ser kanskje ut som en litt tynn plan, og uten å klikke på den så den kommer opp i en litt større versjon er det ikke så godt å forstå hva planen egentlig går ut på. Kort sagt så tenkte jeg å bruke sommerferien i år på å gå til Jotunheimen. Ikke I Jotunheimen, altså, men TIL. Hvis jeg klarer å unngå å pakke hermetiserte bønner i proviantsekken min, så burde dermed turen denne gang bli tilnærmet utslippsfri!

Jeg vet ikke om dette kommer til å gå så veldig bra, men jeg skal i hvert fall prøve. Inspirert av to bøker som ligger på nattbordet mitt nå, "A Walk in the Woods" av Bill Bryson og "The Dice Man" av Luke Rhinehart, ble det bare sånn. Turistforeningen har to langtur-varianter med utgangspunkt i Oslo, Jotunheimstien og Rondanestien. Jeg kastet terning om hvilken jeg skulle ta, og Jotunheimstien "vant".
Det ser fryktelig langt ut på det kartet der oppe, så i lett desperasjon prøvde jeg å få turen til å virke mer overkommelig ved å stykke den opp litt:


Det hjalp litt, men jeg er redd for at selve turen blir like lang likevel.

Hvis værmeldingen ser bra ut, drar jeg med meg telt og knekkebrød og salami og sjokolade en gang i løpet av uke, går opp langs Akerselva og tar til venstre ved Maridalsvannet, og så ser jeg hvor lenge det går an å overleve på den måten.

Går det ikke i ett strekk får jeg bare komme meg hjem på ett eller annet vis og fortsette turen der jeg slapp senere.

Det gjelder å tenke langsiktig!


Jeg tviler på at det blir noe blogging underveis, men til gjengjeld skal jeg nok i ettertid gi dere klar beskjed om hvor anbefalelsesverdig eller ikke et sånt tiltak er!

God tur til meg.

Bjørn

søndag, mai 25, 2008

Maltastisk!

Sånn. Det var vel passe imponerende raskt levert, tenker jeg. En uke fra retur fra Malta til hele bildehaugen fra turen var dissekert og klassifisert.

Du finner bildene her. Blant høydepunktene kan vi nevne en nonne foran en naken mannsfigur, busser fra andre verdenskrig, en rustning som ligner litt på Thomas Alsgaard og en tykk dame som sover.

Hvis jeg skal oppsummere Malta så må jeg vel si at det er et greit nok reisemål. Det er ikke så mange det passer perfekt for, men vannet der er så vanvittig klart at for dykkere må det jo være et bra valg, hvis man får billige billetter dit. Og kanskje for klatrere også, for det er mye stein der og ingen regler mot bruk av naturen.

Ellers er det litt sånn terningkast 3. Øyene er for tettbebygde til at jeg kunne falle helt for dem. Og selv om det åpenbart er lassevis av historie på øya, så ble jeg litt skuffet over å oppdage hva historien er, og hvor lite man egentlig vet om det som antagelig er de mest interessante delene av øyas historie.

Apropos historie, så oppdaget jeg at tempelridderne jo bare var én i en usedvanlig lang rekke av innvandrere til øya som bare tok for seg og herset med lokalbefolkningen. Så malteserne ble litt glade da noen århundrer med festningsbygging ledet frem til at Napoleon bare overkjørte tempelridderne fullstendig i løpet av et par dager på slutten av 1700-tallet. Senere banket britene franskmennene og skulle akkurat til å gi øya tilbake til tempelridderne, da malteserne plutselig spratt opp og ba tynt om de kunne slippe. Og så slapp de. Og plutselig en dag 150 år senere fikk de bli et eget land.

Selv om de ikke likte tempelridderne noe særlig, og selv om tempelridderne viste seg å være en gjeng pyser som ikke kunne stoppe en franskmann engang, så er storparten av det malteserne tilbyr turistene ting som bygger på tempelridder-perioden. Litt dobbeltmoral der, altså. Men pytt. 9 av 10, minst, som kommer til øya bryr seg ikke om hverken maltesere eller tempelriddere, så det gjør ikke så mye.

Jaja. Jeg fant altså noen andre ting som jeg syntes det kunne være greit å skrive hjem om. Så hvis du er interessert, sving innom Malta-galleriet og lær noe nytt i dag også!

onsdag, mai 21, 2008

Historieleksjon

Jeg ble hektet inn på en meme av Elisabeth, som går sånn:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Da fant jeg følgende folkeopplysning om byen Mdina i Lonely Planet sin Malta & Gozo-bok:

"The Romans built a large town here and called it Melita. It was given its present name when the Arabs arrived in the 9th century - medina is Arabic for 'walled city'. They built strong walls and dug a deep moat between Mdina and its suburbs (known as rabat in Arabic)."

Så har vi lært noe i dag også.

Jeg avventer videretaggingen litt. Med sånne kjedegreier pleier det å følge en trussel om at hvis man ikke sender videre innen x antall dager, så får man antagelig en elefant i hodet eller kanskje diaré ut året, eller det som verre er. Men det fulgte ikke med på denne, så jeg tenkte jeg skulle sjekke om sånt er gitt implisitt, eller om det faktisk ikke medfører noen straffereaksjoner. Følg med, følg med!

Hvis det blir veldig stille i bloggen her fremover, så har jeg gjort altså en stor feil. Hvis ting derimot går bra, så kan man vente en liten posting med Maltabilder snart.

Habra så lenge!

Bjørn

torsdag, mai 15, 2008

I Gozonen

Sånn. Nå har jeg altså besøkt opptil flere maltiske øer, og det er Gozo som er favoritten så langt. Klippene på vestkysten er flotte å gå langs, og sikkert å basehoppe fra også. Og om man plutselig går rett inn i skuddlinjen til en trekkfugljeger der, så bare smiler og vinker han og sier "Zkfgxz", eller noe i den duren. På Malta, derimot, er det åpenbart at de tar deg for å være en gjøk, og så peker de på deg med hagla, så du skal skjønne at det er nok lurt å gå fort videre i stedet for å stoppe og ta en saklig diskusjon om etikken og nødvendigheten av å skyte på stakkars forbipasserende, det være seg turister eller trekkfugler.

Og så har de verdens vondeste brus på Malta. Den heter Kinnie, og markedsføres som en alkoholfri, bitter soft drink brygget på sure appelsiner og aromatiske urter. Jø og fyse, som den smaker! Den er så fæl at den i 1975 ble kåret til årets drikk av franske Comité International d'Action Gastronomique et Touristique. De fleste land har en lokal favoritt, og ofte er det ikke så lett å skjønne hvorfor. Bortsett fra at alle synes det er moro at noe selger bedre enn Coca-Cola. I for eksempel Peru har de Inka Cola, som lider av at den smaker Hubba Bubba og ser ut som en urinproeve. I Norge har vi Solo, og det er sikkert noe galt med den også, vi vet det bare ikke, for vi er vant til den. Men altså, dagens advarsel fra meg til Maltafarende er å holde god avstand til Kinnie.

Jeg må bare hjem og legge meg litt. Nå har jeg gått rundt bokstavelig talt halve Malta og halve Gozo, altså langs kysten. De delene jeg ikke har gått er tettbebygde, så jeg er sånn sett ferdiggått. Men jeg finner nok paa noe de to siste dagene også.

Habra,

Bjørn

tirsdag, mai 13, 2008

Mere Malta

Huhei,

Neida, hadde ikke sett alt etter halvannen dag. Men etter tre, da begynner det å nærme seg. Så nå drar jeg nok over til nabo-øya, Gozo. Det høres ut som noe en klovn kunne hete, så det blir sikkert morsomt.

Siden sist har jeg sett blant annet at det er uhorvelig mange dykkeshoper her. De er overalt. Antagelig er det mye fordi man ikke trenger båt for å dykke her. Det holder lenge med bil. Man bare kjører til et passe sted og vasser rett ut i sjøen. Da blir dykking ganske billig, relativt sett.

Det er så mange dykkere her at ingen gidder å dra båten opp på land for å ta vårpussen. De bare leier inn en liten gjeng dykkere (de står og henger på annethvert hjørne heromkring), gir dem hver sin skrubb og svamp og hiver dem på hav. Så pusser de båten mens den ligger til kai. Så praktisk! Til noen av båtene trenger de ganske mange dykkere. Har aldri sett makan til tetthet av yachter med egen helikopterlandingsplass på taket.

Jeg har gått en fjerdedel av kysten her nå. Det er litt skummelt. Med jevne mellomrom, for eksempel femten meter, har Maltamenn som savner krigen bygd seg små bunkere med skyteskår. Inni dem sitter de og skyter på spurv og diverse trekkfugler som farer forbi. De skyter minst et par millioner fugler i året! Effektiviteten har de økt ved at de setter opp masse små pinner som i hvert fall jeg fort hadde fått lyst til å lande og sette meg på hvis jeg hadde vært trekkfugl på vei over Middelhavet. Makan til slappfisk-jegere. Inni de små hyttene kan man finne en del øl- og spritflasker, og ikke så veldig sjelden et pornoblad eller to. Men foreløpig har ingen tatt meg for å være en gjøk og skutt på meg, så jeg skal ikke klage.

I går var jeg innom Sweethaven. Det var en merkelig form for flashback. Det er filmkulissene fra Skipper'n-filmen fra for lenge siden. Den med Robin Williams. Halvt sammenfalt, men de selger fremdeles billetter til de som vil inn og kikke på dem. På kjøpet kan man få danse med en tjukk Olivia, en spjæling av en Skipper'n, og en fyr som ser ufattelig misfornøyd ut med å ha fått rollen som Tjoms.

Så dere skjønner at det er litt av et eventyr jeg er ute på, ja!

Habra saa lenge!

El Oso, snart på Gozo

søndag, mai 11, 2008

Milde Malta!

Nå har jeg vært i Malta i halvannen dag, og begynner å føle at jeg har sett det meste øya har å by på. Håper jeg tar feil, men vi får se. En ting som imidlertid er sikkert, det er at Malta er ikke noe ordentlig land. Malta er et lekeland.

De har til og med et offisielt lekemuseum i lekehovedstaden sin, Valletta. Der har de masse teddybjørner og lekebiler. Og når man betaler en hundrelapp for å få kjøre saa mye buss rundt på øya i en uke som man bare gidder, så må man kjøre lekebuss. De er knallgule og knallrøde og heter Bedford Express og Leyland og sånn og ser ut som om de er fra 1950, hele gjengen. Og de ER antagelig fra da også, eller de er i hvert fall så gamle at de ble bygget før noen fant opp støtdemping.

Og så språket deres, da gitt. Det er lekespråk, det. På et krigsminnesmerke jeg så i dag var teksten under soldaten "Dejjem niftakru finhom!". Det skjønner jo alle at umulig kan bety noe som helst. Men de lekeprater ivrig med hverandre, og kan til nød snakke litt engelsk også seg imellom når de må kommunisere noe viktig, og når de nedlater seg til å snakke med turister. Likevel, det er ikke lett å spørre om veien når dit man skal er til krysset mellom gatene Trig Gorg Borg Olivier og Ix-Xatt Ta'Xbiexi. Og det er en liten prikk over g-ene i tillegg! Men, men. Øya er heldigvis så liten at det er ikke mulig å komme særlig langt unna der man egentlig skulle vært.

Foreløpig er det litt rokk og fokk her. Men det er greit. Da får man et alternativ til lekebussene. Det er bare å åpne paraplyen sin, og vips så er man et helt annet sted. Eller, i hvert fall er paraplyen et helt annet sted, hvis man ikke holder godt fast i den.

Om jeg får driste meg til en aldri så drøy generalisering etter veldig kort tid blant de innfødte, så vil jeg nok si at folk er ikke akkurat pene her. De ser ut som en slags stusselig blanding av grekere og briter. Ikke vet jeg om det går an å lage en heldig kombinasjon av de to, men de har i hvert fall ikke klart det her heller.

Antagelig kommer det til å fortsette sånn en stund til. De virker ikke spesielt mottagelige for nye gener heromkring. Selv om de ligger midt i den verste rushtrafikken av desperate afrikanere som vil til Europa, men som rett som det er driver i land her i stedet, så ser man ikke mange mørkhudete mennesker. Selv på Burger King jobber det bare godt innavlede, gode og runde maltesere! Og ikke bare er de fra Malta, de er også godt oppe i årene. Og så er de kvinner, såklart. I det høykatolske, tradisjonelle Malta skulle det tatt seg ut om menn skulle laget mat! Nei, menn de skal kjøre lekebuss, de.

De tjukkeste damene jeg så i dag var likevel ikke i Burgerland. De var på arkeologisk museum. For 5-6000 år siden bodde det noen mystiske mennesker her som bygde svære templer av kjempestein, og noen voldsomme kvinnefigurer, museet kaller dem "fat ladies", med litt i overkant brede hofter og noen utrolige kjempemugger. Men det er også alt vi vet om dem. Skal se om jeg kan finne ut noe mer i løpet av uka.

Og så gikk jeg på pinsegudstjeneste i morges. Alt skal prøves, og det var første gang i mitt liv at jeg gjorde akkurat det, tror jeg. Mye babling paa maltisk, og jeg var entusiastisk med på Halleluja-biten av salmene, i god Mister Bean-stil. Det var godt for en ateist å se at selv paa pinsemorgen klarte de ikke å fylle mer enn en fjerdedel av benkeradene i katedralen i Valletta. Og av den fjerdedelen var sikkert en kvartpart igjen turister som bare var ute etter en gratis kikk inn i helligdommen, med musikk til. Av dem som var ordentlige kirkegjengere var så å si alle sånne som uansett skal dø snart. Så jeg er ikke saa sikker lenger på akkurat hvor katolske folket her er. Men det var fin katedral, ja.

Nok for nå. Eller som de antagelig sier her på Malta: Ixfonokx mukk ftalbra!

fredag, mai 09, 2008

Lei av tralta? Bli med til Malta!

Sånn. Da skal jeg på tur igjen. En uke sammen med Malta og den mer ukjente lillebroren hennes, Gozo. Der skal jeg, eh, vet ikke helt.

Nasjonen Malta dekker 316 kvadratkilometer land, som stort sett består av stein i mer eller mindre foredlet form. Det tilsvarer cirka en tredjedel av Brønnøy kommune eller tre fjerdedeler av Oslo kommune. 400 000 mennesker som snakker en blanding av syd-italiensk og arabisk bor der, og det de driver med er stort sett å skyte etter trekkfuglene som kommer forbi, diskutere Melodi Grand Prix og å selge mat og drikke til de 1,2 millioner turistene som årlig kommer til øyene.

Det er med andre ord liten fare for at jeg skal gå meg bort i ødemarka denne gangen. Hvis man følger skiltene til "National Park" på hovedøya Malta, så ender man opp på nasjonalanlegget for idrett... Men landet er farlig nok. Denne gangen må jeg VIRKELIG passe meg for å gifte meg med en av de lokale. På Malta er nemlig skilsmisse forbudt!

Likevel tror jeg det blir en fin tur. I hvert fall er det nødt til å bli det relativt sett, målt etter en nøktern kost-/nytte-vurdering. Restplassen kostet 448 kroner.

Ny rapport følger så snart jeg finner meg et sted å bo.

tirsdag, april 01, 2008

Sånn har de det der

Endelig ble jeg ferdig med å sortere bilder fra Brasil-turen i mars. Det ble egentlig ikke så verst.

Hvis du liker døde kyr og grafitti (og hvem gjør vel ikke det?), så tror jeg du lett kan kaste bort fem minutter med å se igjennom bildene mine.

Over til andre gladnyheter: Jeg har fått brev fra Petter Schjerven og NRK. De kan berolige meg med at det ikke blir noe spyposeinnslag i noe program før tidligst til høsten! Antagelig på grunn av kræsj med andre TV-kanalers satsninger på å vise frem rare nordmenn, har de bestemt seg for å utsette serien som nå visstnok skal hete "Tingenes tilstand".

Og så har boka mi på engelsk etter to-tre uker blitt lastet ned, og etter mailboksen min å dømme også blitt lest, i minst like mange eksemplarer (500) som den norske klarte å spre seg i på to år! Det er gøy. Og hvis jeg nå bare husker å minne noen på å gjøre en liten fiks på omslaget, så kommer Amazon til å ta inn boka også. Om ikke så gøy, så er det i hvert fall et mål, og antagelig det siste jeg gjør med akkurat denne boka.

Som om ikke det var nok, så har jammenmeg spyposesidene mine nettopp blitt kåret til månedens spypose-nettsted også! Jeg ble helt rørt, jeg. Og den litt berømte reisebokforfatteren Peter Moore liker nettstedet til boka mi, eller i hvert fall navnet på domenet, veldig godt.

Phuh! Sånn. Nå får det være nok gode nyheter for en stund!

Bjørn

mandag, mars 10, 2008

Turtall

Huhei!

Jeg er i Olinda, og her er det saa tett mellom turistpolitistasjonene at det skal godt gjoeres om jeg ikke kommer helskinnet hjem denne gangen ogsaa. Det eneste som kan oedelegge maa vaere om jeg faar det for meg at et lite havbad hadde gjort seg, for er det noe det er tettere mellom enn politi her, saa er det hai.

Nuvel. Paa tide aa oppsummere, tenkte jeg. Saa da gjoer vi det. Med tall, for det er lett aa forholde seg til.

Myggstikk: 0
Dager staatt opp etter klokka 7: 0
Sanddyner besteget: 109
Nye brasilianske delstater paa lista: 3
Fotografier tatt: ca 900
Kuer bygd av bein funnet i oerkenen: 1
Boeker lest: 1 (Haruki Murakami, Kafka on the Beach)
Fjellsko utslitt: 2 (hull i begge saaler pga glohet sand og vulkanstein)
Stoerste tatovering sett: ca 60 % av kroppsflate
Minste bikini observert: Latterlig liten, men fikk ikke maalt ordentlig hvor liten
Eldste observerte rumpeball i friluft: >70 aar, kvinnelig
Nye tropiske sykdommer: 0 (haaper jeg)
Ganger forsoekt sjekket opp av brasilianske damer under hotellfrokosten: 5
Kilometer i buss: ca 2200
Tilsnakk fra politiet: 3
Nye venner: 9
Rom med varmtvann: 3 av 5
Rom med elektrisk stoet i stedet for varmtvann: 1 av 5
Rom med maur: 5 av 5
Rom med gekko: 3 av 5
Rom med padde: 1 av 5
Pris: under 8000 (fly t/r Brasil 2448, transport i Brasil ca 2100, overnatting cirka 1500, attraksjoner og dagsturer og mat for resten)

Saa faar dere selv velge om dere tror det var en fin tur for meg, og om det ville vaert en fin tur for dere. #8D)

Bjoern

søndag, mars 09, 2008

Rodoviaria

Det er brasiliansk og betyr bussterminal. Jeg sitter paa en saann en naa, i Natal, og skal snart noen timer soerover, til Recife.

Jeg ble i Pipa helt til i morges, fordi jeg ikke fikk reise derfra foer hotellsjefen hadde lest ferdig boka mi, som jeg har med meg en utgave av for aa se om jeg skal flikke litt paa den. Det var en grei deal for meg, for saa lenge han "tvang" meg til aa bo der, saa slapp jeg aa betale for bungalowen min. #8D)

Pipa kan nok alle med et minimum av Syden-erfaring klare seg fint i. Helt ok strender, lite kriminalitet og nesten alltid sol. Man skal saaklart helst ha tatovering paa hele overkroppen, og et minimum av badetoey paa, og solbriller av aarets modell, men det vagget rundt en del europeiske pensjonister i de samme klaerne som om de skulle paa bingo hjemme ogsaa.

Er man der rundt fullmaane, de foerste seks maanedene av aaret, er det gode sjanser for aa faa bevitne skilpaddefoedsel paa stranda om natta ogsaa. Artig og soett, det.

Jeje. Bare et livstegn, foer jeg drar til Olinda, en rolig "smaaby" (300.000 innbyggere) utenfor Recife, en urolig storby (2,9 millioner innbyggere), for aa vente paa flyet hjem. Haaper de har softis der.

Bjoern

torsdag, mars 06, 2008

Ingen annen lyd i Pipa

Shoho! Sitter fremdeles i Pipa, og det blir visst strand paa hele denne turen, enda jeg hadde store planer om noe annet. Men 436 kilometer hver vei for aa se paa noen dinosaurfotspor utenfor Sousa virker plutselig for slitsomt. Og fordi folk sier det er fullt, saa tar jeg ikke turen til Fazenda Nova for aa se paa Jerusalem, som de har bygd en kopi av der, og hvor brasilianske saapeoperastjerner spiller de store rollene i paaskeevangeliet, som spilles der naa og frem til paaske. Omtrent som Stiklestad-spelet, bare med mye hoeyere haarfoering, tror jeg.

Saa her er jeg. Paa en Internettkafe hvor ting gaar tregt. Ikke fordi det er daarlig linje, men fordi bimboer absolutt skal chatte med opptil flere kjaerester hjemme MED Web-kamera. "Det goer inget om det gaar troegt, foer jag skriver saa sakta aennivei", sier hun. Men huff. Det er jo verre enn folk som ikke kan staa til hoeyre i rulletrappa, nesten.

Strendene her blir bedre og bedre jo lengre unna de europeiske fritidsboligene man gaar. Man maa minst gaa saa langt at man ikke lenger moeter paa folk som ser ut som norske, slemme utesteddoervakter, som er ute og gaar tur med pitbullene og rottweilerne sine. De holder bra hardt i baandet naar de gaar forbi folk, i tilfelle hundene ikke hadde faatt nok frokost den dagen. De ser sultent paa saanne som meg. Hundene, altsaa.

Det er mange brasilianske turister her ogsaa. Det er lett aa se forskjell. De europeiske leier buggy/strandjeep og farter rundt. Brasilianerne fraktes rundt av en traktor, og saa sitter folk paa en tralle som henger bak. Gjett hvem som ser ut som om de har det mest moro? (Hint: Det er ikke europeerne.)

Habra for naa!

Bjoern

onsdag, mars 05, 2008

Trilegalt!

Neida. Ingen fare. I Brasil sier de "Tri legal!" naar de skal si at noe er bra. Og jeg har det altsaa fremdeles bra. Ble bare stille herfra fordi min faste nettleverandoer ikke baserer virksomheten sin paa vannkraft, men paa solenergi, og i et par dager her var det mest av det foerste.

Men det skal jeg si, at aa tasse ut i en oerken og saa plutselig sitte tett sammenkroepet under en liten paraply mens regn bokstavelig talt boetter ned rundt en, det har frem til naa vaert en for meg sjelden opplevelse. Det har sin sjarm, men ikke mer enn at naa har jeg roemt fra Ceara, soeroestover til Rio Grande do Norte.

Saa naa sitter jeg i Praia do Pipa. I Lonely Planeten min er den beskrevet som en rival til Jericoacoara naar det gjelder laidback strandlivhovedstad, uten banker eller andre vekslingssteder, stille og rolig, og med brevduebasert Internett. Men her har tydeligvis noe skjedd. Landsbyen er full av brautete italienere, roedbrente engelskmenn, det er minibank paa annethvert hjoerne, og jeg gikk rett paa et stativ med eiendomsprospekter skrevet paa norsk! Jeg holder en knapp paa Jericoacoara fremdeles.

Og saa har det skjedd noe forferdelig! Laderen til kamerabatteriene mine nektet aa reise fra Jeri! Saa naa har jeg litt snaut med bildetagingsmuligheter fremover. Saa saann sett er det greit at det meste av utsikten her er bleikfeite briter. Og det er 15 timer bussreise aa dra tilbake for aa hente den ladedingsen, saa jeg tror at den kanskje faar bli der i foerste omgang. Saerlig siden jeg holdt paa aa paadra meg en ny Keiko i Jericoacoara! Hun er russisk og heter Irina og er sproeyte gal, nettopp roemt fra en institusjon i indre Amazonas, hvor hun hadde vaert i et halvaar for aa drikke ayahuasca. http://en.wikipedia.org/wiki/Ayahuasca . Hun er synsk, og hadde aapenbart "sett" at jeg er steinrik og single. Men naa er det droeyt hundre mil mellom oss, og hun vet ikke i hvilken retning jeg loep, saa dette gaar nok bra.

Til slutt en god nyhet: Baaten til Roger har kommet i rette hender igjen. Etter en del knivkamp og annen dramatikk. For de av dere som er litt utenfor kan jeg anbefale http://www.pvv.org/~bct/ruggero/ for naermere forklaring. Naa har vi tatt skurken, og katamaranen er i trafikk igjen i Roatan i Honduras. Og jeg er hjertelig velkommen til aa bli feiret som den store helten, saa det er bare aa reise nedover og utgi seg for aa vaere meg, saa blir det nok billig seilbaatcruise paa dere. #8D)

Jeje. Jeg har forresten verdens kraftigste solskille paa overarmene.

Bjoern