mandag, november 18, 2013

Medium reist

Passende nok fyller passet seg passelig fort opp ved at vi kjører over fjellpass i Andes og oppdager stadig nye land. Siden sist har det riktignok bare vært Chile, men veien over fjellene var ny for meg. Landskapet på grensen mellom Argentina og Chile er helt overveldende barskt og utemmelig, og er nok en av hovedgrunnene til at disse temperamentsfulle nesten-spanjolene ikke har funnet noen egnede slagsteder for å gi hverandre deng så langt.
På grensen står det er skur av en administrativ bygning som er trist og sliten, men utenfor dørene er det et voldsomt skue både oppover og nedover. Aconcagua, Sør-Amerikas høyeste fjell, nesten 7000 meter, ligger rett rundt svingen, mens selve grensen er på circa 3000 meter. Nydelig. Og de ineffektive uniformsnissene der oppe sørget for at vi fikk tasse rundt og ta bilder i et par timer før alle formaliteter var i orden. 

I Santiago var det bare å finne seg en minibank og ta ut et par hundre tusen. Chilenske pesos er modne for å kutte ut minst to nuller, altså. Men det å være i landet er generelt forfriskende billig selv om en Cola kjapt koster en tusenlapp.

Vi var innom dyrehagen, som var litt stusselig. Litt fordi den ligger i en så bratt bakke at dyrene omtrent må stå på ryggen til hverandre, men mest fordi det er for trangt for dem. Ikke helt anbefalt, men i gatene rundt er det massevis av kunstnerisk graffiti som man godt kan gå lenge rundt og kikke på.
Angående det der med billig i Chile, så gjelder ikke det for Påskeøya. Den ligger dobbelt så langt ut i Stillehavet som Svalbard ligger nord for Oslo, så det er kanskje ikke så merkelig at ting blir dyrt når frakt skal inkluderes. Det er lurt å ta med seg litt snacks og sånn, så har man fort tjent inn flybilletten, for å si det sånn.

Hotellet vi hadde funnet var litt rart, som egentlig jo er vanlig. Det er "drevet" av en polynesisk familie som kanskje egner seg bedre som jegere og sankere enn innen tertiærnæringen. Men de må jo få prøve seg. Onkel Raúl var sjef på kjøkkenet og lagde empanadas, om man bare klarte å vekke ham. Inez pønsket ut måter å lure mest mulig penger ut av gjestene. Ei fra fastlandet gjorde all jobben med å stå i souvenirbutikken, vaske og servere og styre og ordne. Matriark Riti gikk rundt og tok pengene fra alle de andre. Ordentlig fordeling av oppgavene. På badet vårt var en dorullholder til fem kroner litt ødelagt. I stedet for å fikse hadde de laminert et skilt hvor de gjorde oppmerksom på at konstruksjonen var skjør og derfor ikke måtte behandles for hardhendt. Internettet deres virket ikke, men de skulle klage neste uke. Rare greier.

Ikke var det spesielt kult være norsk på Påskeøya, heller. Alle visste om Heyerdahl, han norske raringen med alle de sære teoriene som har blitt tilbakeviste nå. Han grov opp en moai, altså de store stenansiktene som står rundt på øya og ser mystiske ut, for å se om det kanskje var en kropp under. De fant egentlig ikke stort, og nå har de fylt igjen hullet og satt sperre for nordmenn i en god sirkel rundt hele greia. Og selv for å komme på omtrent kikkertavstand fra herligheten må vi betale 60 dollar for moroa.

Øya er bittelita, bare på størrelse med en grei kenyansk farm eller to, men det er ikke alle i følget som er like glade i å gå, så vi leide bil. Eller biler, faktisk. Den første klarte vi å få et eller annet i luftfilteret på, så bilen var bokstavelig talt rykende varm da den med et sørgmodig ul humpet inn hos utleieren utpå kvelden. Den andre vet jeg ikke hva som skjedde med, men underveis begynte den å vri rattet noe voldsomt helt av seg selv, så til slutt kjørte den bare sidelengs. Er det det som heter krabbegir? Uansett, ingen klagde, og nå har vi klart å rømme fra øya. Ikke ville de se førerkort før de ville gi oss nøklene heller, så de får skylde seg selv.

Ellers brukte vi dagene til å bli kjent med alle løshundene øya og oppdage flest mulig moaier. De er ikke særlig gamle, bare noen få århundrer, men de lokale er glade i dem. Man skal ikke gjøre mer enn å hakke seg av en liten øreflipp, så er helvete løs. En finne gjorde det for noen år siden. Han slapp fengsel, men måtte holde seg på hotellet mens politiet gjorde jobben sin og betale kost og losji selv. Etter tre uker var han økonomisk ruinert og fikk reise hjem.

Nå er vi tilbake på fastlandet. Her oppdaget vi at det er valgdager, så alle har fått fri for å stemme. Alt er stengt. Til og med McDonald's, og da vet du at det er alvor. Folk gikk bare rundt i enorme flokker i gatene i Santiago og ante ikke hva de skulle ta seg til. Bortsett fra dem som brukte dagen til å fylle alle busser til og fra severdige steder rundt hovedstaden, da. Så vi endte med å sette oss på en buss nordover til et kanskje litt mindre interessant sted, La Serena, men kanskje det i det minste er et ordentlig jordskjelv der? 

Vi sitter helt foran i bussen nå, på gærningraden. Det er fin utsikt i andre etasje her, som en slags kompensasjon for at det er vi som først går i fjellveggen hvis vi dundrer av veien. Vi deler rad med ei gammel dame som konverserer mumlende med tilfeldige folk bussen raser forbi utenfor, og en merkelig fyr som har tre sanger på mobiltelefonen sin, som han ivrig og høyt synger med på, igjen og igjen. Flaks at turen bare er på 7 timer, en forholdsvis kort tur i dette (andre) lange, rare landet.

Skal bli spennende å se om noe er åpent i La Serena i kveld. 

Hvis du leser dette er vi sannsynligvis fremdeles i live.


lørdag, november 09, 2013

Biffloffestoff

Her er en kjapp oppsummering av første uke av årets ekspedisjon til Sør-Amerika.

Mens andre spiller Grand Theft Auto V og er fornøyde med det, valgte jeg en litt mer intens variant; ta flyet til São Paulo, lei en bil og kjør seksti mil på motorvei og jungelvei med den. Ingen liten oppgave for en stakkar med førerkort fra Brønnøysund, hvor det hverken finnes flerfeltsvei eller trafikklys, og knapt noen rundkjøring eller enveiskjøring. Men det gikk bra! Så lettet som jeg var da jeg leverte en bulkefri (og fullstendig nedsandet) leiebil på flyplassen har jeg ikke vært siden jeg endelig kom til en ordentlig do igjen etter å ha gått Inkastien i 2001. 

Det var en påkjenning, men verdt det. Målet var å komme seg langt utenfor allfarvei for å finne en gammel ammunisjonskasse som ble gjemt i jungelen i Intervales statsskog for 12-13 år siden. Oppi den var det leketøysfigurer og en kladdebok jeg kunne skrive navnet mitt i. (Geocaching, altså.) Rar hobby? Neeeeida. 

Vi fant boksen! Den lå i enden av et tapirtråkk,og funnet ble akkompagnert av voldsomme fanfarer fra et stort antall fugler som lurte fælt på hvorfor det plutselig var tobeinte på frifot i skogen.
Selv om vi var i bushen og det var jaguarer også, klarte vi å stjele oss nettilgang. Sjelden har jeg nerdet mer eksotisk enn via wifi sittende musestille i en mørk krok bak et administrasjonsbygg hvor nattevakten innenfor veggene antagelig lurte fælt på hvorfor det gikk så langsomt å laste dagens fotballresultater. Der satt vi og klapset bort mygg og beundret ildfluenes nattarbeid, mens vi løpende og ordløst vurderte hvilke av krypene som krøp og flakset rundt oss som kunne være helseskadelige og hvilke som kanskje var harmløse. Aldri sku insektet på hårene på beina!

Fornøyde med fangsten fløy vi til Buenos Aires og endte opp på et rom med fem meter høye dører og en trapp med røff metallrist opp til senga og badet over grunnflaten. Rare greier, men nå vet jeg hvordan det er å bo på fabrikk.

BA er en finfin by som prøver stadig hardere å være New York City. Den klarer det ganske bra også, bare at damp ikke kommer opp av kumlokkene. I stedet kommer den ut av ørene på stressede trafikanter i de bredeste bygatene jeg har sett noe sted. 

Var en tur i dyrehagen også. Skal hilse og si at vi bare kan legge ned menneskeheten, for nå har krokodillene lært seg å klatre i trær også.

Busset behagelig gjennom natta. Suite-klasse anbefales, det er akkurat slik som jeg ser for meg at first class på langdistansefly må være, inkludert seter som blir til flate langsenger, og vertinne som går rundt og deler ut vin, mat og info om underholdningsprogrammet om bord. 

Kom til Mendoza, en ganske stor by ved foten av Andesfjellene. Det er supert her, bortsett fra at man må visst spise biff hver eneste dag. Har tygd meg gjennom nesten halvannen kilo biff i løpet av de tre seneste middagene. Det holder for en stund, kjenner jeg. Men det er godt, altså.

Heldigvis har jeg gitt kroppen litt å fordøye maten med. Det er ikke mulig å finne annet enn vingårdturer og restaurant-turneer for turister her, så jeg bare tok bussen rett opp i fjellene og gikk en laaang tur der, ved snødekte topper og med nysgjerrige ørner og kondorer som fulgte nøye med hver gang jeg vaklet aldri så lite. Supertur!



Neste post er å ta bussen over fjellene, til Santiago, for derfra går det fly langt ut i Stillehavet. Det blir nok fine greier. Hvis jeg kjeder meg blir det desto mer tid til å blogge fra Påskeøya. Lover ikkeno.

Habra så lenge!