onsdag, februar 02, 2011

En tvilsom fornøyelse

For å få februar til å gå leser jeg bøker. I dag var turen kommet til "Frifants ferd" av Peter Birger Holte. En koselig reiseskildring fra litt ut på 1900-tallet, antok jeg. I stedet fant jeg bevis på det jeg alltid har sagt, nemlig at det var mye lettere å skrive reisebok før i tiden. Da kunne bare få eller ingen sjekke forfatterens påstander opp mot virkeligheten. Og hvilke påstander!


Utgangspunktet for boken er at forfatteren etter nesten å ha dødd av spanskesyken bestemmer seg for å feire at han fremdeles er i live ved å begi seg ut på en lang sjøreise. En kompis fra Finnmark får ham overtalt til å bli med til Seychellene, blant annet på grunn av de lokale kvinnenes rykte som ikke akkurat utilnærmelige.

Rett etter første verdenskrig var det mange praktiske og formelle begrensninger knyttet til lange reiser, men etter å ha svindlet seg til visum og jukset seg til plass på en fraktebåt kommer de seg avgårde.

Reglene for bagasje var litt andre den gangen. Det ser vi blant annet av at mens båten ligger i England i noen dager for å fylle kull, kjøper de en bil og tar med om bord. "Det kunde være praktisk å ha sitt private kjøretøy for å få sett mest mulig på kortest mulig tid og for å slippe krangel og spetakkel med de lokale drosjekuskene." Bra reisetips!

Første stopp i boka er i Egypt, hvor det tar noen dager å losse og laste i Alexandria, før de skal inn i Suezkanalen. De bruker tiden til å dra inn til Kairo og se på sfinx og pyramider. Allerede her ser vi at fortidens eventyrere ikke nødvendigvis er mer verdensvante enn dagens pakketurister. Han blir kjapt lurt opp på en kamel, fordi "Å gå til fots de få hundre meterne ned til Sfinxen lot seg meget vanskelig gjøre i den løse sanden".


Det går ganske fort sørover. Det meste "er i seg selv ikke av stor interesse", unntatt helt tilfeldige detaljer og små hendelser som Holte velger å konsentrere seg om i cirka to setninger før han raser videre.

De kommer til Zanzibar, hvor det er "bare 250 hvite blant cirka 175 000 svartinger". De gjør tilsynelatende ikke noe særlig der, annet enn å oppdage at de må vente i ukevis på transport videre. Det er "mot-monsun", så for å komme seg til Seychellene må de først dra til India. "Nå, en liten omvei på en 3000 mil kunde jo i og for seg ikke skade noe større".

De bruker ventetiden til å seile over til Dar-Es-Salaam. "Fartøyet var ikke stort. Kanskje en 15-20 tonn, ikke mer." Det er mulig at lesere på midten av 1900-tallet skjønte hvor stor en båt på 15-20 tonn er. Overfarten går langsomt, og det skjer ikke stort. Høydepunktet var antagelig da et par primitive skjønnheter "helt usjenert klædde av seg bare noen få meter fra stedet hvor vi lå til ankers", for å bade.


De gjør ingenting i Dar-Es-Salaam heller, annet enn å få servert noen røverhistorier om de store problemene med løver på togstasjonen, som Holte helt ukritisk bringer videre. Han får også gitt leseren en leksjon i hvordan man gir blanke i lokale lover og regler. "Det er ganske merkelig å se den respekt alle negrene har for en papirlapp bare det er skrevet noe på den." Han har glemt å skaffe seg visum til Mombasa, men viser bare frem et annet papir, og han forteller om en annen fyr som reiste rundt til landsbyer og krevde inn skatt ved å vise frem menyen fra hotellet Kaiser Hof i Dar-Es-Salaam.

Holte bruker et helt avsnitt på å skildre en uke i Bombay, og så drar de til Seychellene. Der blir de tilsynelatende i månedsvis. De leier seg hus i Mahé. Først bor de på en høyde utenfor byen, men etter hvert angrer de seg:

"Det var jo næsten 15 minutters vei fra centrum. Vi måtte nok se til å finne noe nede i byen så vi kunde slippe den lange turen. Oppover gikk det enda an, for da kunde vi ta en riksja [rickshaw, sykkeltaxi], men nedover var det bare sjelden det var en riksja å oppdrive."

Uten engang å bytte avsnitt presterer Holte videre å skrive følgende: "Drivkraften er her som andre steder to-takts neger. Overalt ellers hvor veiene er noenlunde flate, er riksjaene beregnet på å ta to passasjerer. På Seychellene derimot er veien så bratte, eller kanskje negrene så late, at de bare er beregnet på én passasjer. Og skulde man ut på en litt lengere tur, var det alltid to negre. En trakk og en skjøv på bak."

Jeg vet ikke stort om forfatterens omfang, men på bildet fra Sfinxen ser han ikke akkurat ut som noen sylfide.

Problemet med å bo så langt fra byen løses uansett ved at de leier enda et hus, inne i sentrum. Det virker i det hele tatt som om de har mer enn nok av penger å rutte med. Kjøpe bil her, leie hus der, bo på det fineste hotellet som finnes overalt hvor de kommer. Jeg skjønner ikke helt hvordan det norske lesende publikum, relativt fattige og fanget i Norge under krigen i 1944, da boka kom ut, kan identifisere seg med det de leser. Men det er vel nettopp det de kanskje ikke skal gjøre? De skal muligens drømme om andre omgivelser, om frihet og overlegenhet i forhold til andre folkeslag? Hm.


Det skjer ikke stort på Seychellene heller. Før vi i det hele tatt kommer frem til øyene er det bare 30 sider igjen av boka, og de sidene fylles ikke akkurat med reiseopplevelser. Vi får høre om sjøkokosnøtta og noen forviste afrikanske kongelige som er frekke nok til å be om å få bli sekretær for forfatteren. Lista over horrible utsagn om de lokale blir lengre:

"40 prosent av befolkningen dør av alderdomssvakhet, andre 40 prosent dør som spebarn fordi negerkjerringene ikke passer ungene sine."

"Bak hver stol stod en svart tjener som helte vin i glassene våre og saus på de hvite dressene våre."

Og ikke minst, gjennom antydningens kunst i kapitlet "Verdens vakreste - og lettsindigste kvinner" får vi vite at det ble rikelig med sex på forfatteren og finnmarkingen der nede, og det kunne, ikke for å skryte, selvfølgelig blitt mye mer av det.

Så reiser han hjem via Beira og Delagoa i Mozambique, Majunga, Tulear og Morondava på Madagaskar, Djibouti, Marseille, Cannes, Monte Carlo, Gibraltar og Shields. Det tar tre sider.

Til slutt våkner han i Eydehavn og bruker absolutt null tid på å reflektere over hvor han har vært og hva han har gjort.

Jeg tror ikke denne boken ville blitt utgitt i 2011, og det er det mer enn bare én grunn til.

Gamle P-B har forresten begått enda et par bøker. Lurer du på hvordan han skildret tiden sin i Sør-Afrika, kikk på dette blogg-innlegget.
Legg inn en kommentar