Lurveleven på lørdag

Min juni ble innledet med en vandring gjennom Oslo, fra Nydalen ned langs Akerselva og bort til Aker Brygge. Det ble en såpass fin tur at jeg herved inviterer deg til å følge med på utvalgte deler av den, her og nå. Blir du litt inspirert må du gjerne gå i mine fotspor og etterpå vise meg hvordan din versjon av turen ble.

Løypa var en "photowalk" i regi av et nettsamfunn av norske fotografer på Google+. Meningen er at man skal gå en tur mer eller mindre sammen, alt fra profesjonelle fotografer til iPad-veivende blinkskudd-optimister, og hjelpe hverandre med å få til sånne bilder som alle gjerne vil ta. I praksis starter det typisk sånn, men litt etter hvert blir det fort sånn at man hjelper hverandre med å bestille øl i stedet, men jeg anbefaler uansett å prøve det!

Temaet for fotovandringen var "kommunikasjon", men jeg fant fort et annet tema malt gult med bred pensel under ei bru i Nydalen. Den eneste fornuftige måten å forholde seg til fotografering på, så lenge man slipper å prøve å leve av det, er nettopp "for moro skyld", synes jeg.

I tillegg til fotografer slenger det gjerne med noen som er villige til å posere litt. Innenfor rimelighetens grenser er det bare å etterspørre positurer. "Løp akkurat foran bussen", "Følg etter den anda", "Kjøp en is til meg". Genialt opplegg. Her har en fyr fått ei hulder til å fryse tærne av seg i Akerselva, men jeg synes de var flinke til å posere, begge to.

Selv om man er i byen kan man godt fotografere fauna. Jeg satt helt i ro da disse to her kom vaggende og prøvde å fortelle meg at jeg kunne drite i det kameraet, men at det jeg burde tatt med meg var litt gammelt brød og kanskje en matrosdress. Eller noe. Jeg skjønte ikke alt. Det hender med ender.

Jeg fant denne lite overbevisende kampanjen på et kjellervindu på Torshov. Usikker på hva som gikk galt i dette tilfellet, men intensjonen var tydeligvis å fremstå som rent og pent. Eller kanskje det er skremselspropaganda.

Det ser kanskje ut som et utsnitt fra en krigskirkegård eller noe, men det er bare en uhorvelig mengde stakittgjerder på rekke og rad på en bitteliten gressplen langs elva. Mulig de forsker på hvilken maling som holder lengst, eller noe sånt. Gjerdene så i hvert fall helt meningsløse ut.

Ikkeno er så flott som en nedlagt fabrikk! Lilleborg visste hva de gjorde da de flyttet produksjonen til lavkostlandet Ski kommune i 1997.

Det er helt greit med tordenvær, så lenge det hele tiden holder seg en kilometer eller to unna. Stilige skyer er mye bedre enn kjedelig helblå himmel.

En av Brødrene Herreys gikk seg også en tur langs Akerselva denne dagen. Hadde du glemt dem? Klikk her. Vel bekomme og lykke til med resten av dagen.

Salmesangeren under Vøyenbrua så også ut til å ha en god dag. "Hahaha, ja, bare løp, dere, men Gud kommer til å ta dere igjen til slutt!", tenker han.

Og vips var han tilbake til sitt vanlige, dystre jeg:

"All things sick and cancerous,

All evil great and small,

All things foul and dangerous,

The Lord God made them all"

 Jeg er ikke så god til å lese tribal-tatoveringer, men jeg tror dette må være en mohikaner. Både sveisen og det faktum at hvis de holder på sånn, så er det ikke så rart at plutselig bare er én igjen av dem. Joda, klart det gelenderet på broen er bredt nok til å ta seg en lur på. Ingen tvil om det!

Definitivt en av de flotteste krokodillene Oslo har å by på, et kvartal nord for Blå.

Jeg fant en gjeng bykatter å henge sammen med. Følte meg i uvanlig høy grad grå og kjedelig.

Det gjorde jeg for så vidt ved Blitzhuset også, hvor Synne Sanden holdt konsert. De fleste rundt meg der hadde nok spist mer magisk sopp enn jeg har. Men hun er uansett veldig flink, altså.

Og det syntes fansen hennes også. 

Jeg aner ikke hva som foregår her, men minst en av disse to har i hvert fall sett noe de ikke likte, tror jeg. Håper det ikke var meg. 

For sikkerhets skyld rømte jeg inn i mengden på Kontraskjæret. Der var det nesten like mange mennesker som det fløt søppel rundt dem. Morradi holdt konsert, og selv om det var veldig mange som røyket der, er jeg ganske sikker på at det ikke var et eneste gram nikotin i lufta.

Når Morradi sier "Say yeah!", så sier du "Yeah!". Sånn er det bare.

Etter åtte timers vandring (og skjenking) avsluttet vi fotoekspedisjonen på Tjuvholmen. Andre der hadde bare såvidt begynt på sin kveld.

Du vet det er på tide å gå hjem når det ser sånn ut når man skal posere for et siste gruppebilde for dagen.

Og når sånne som disse står i drosjekøen, så er det antagelig best å bare ta labbene fatt. Aker Brygge har nok av bestemte mennesker som blant annet virkelig kan det der med å spise med bestikk. Du tuller ikke med sånne.

Takk for følget! Nå er det din tur!

(Dette var ikke alle bildene, men du finner albumet i sin helhet her omtrent.)

Når det kommer til kort...

En liten rydderunde har avslørt at jeg ikke samler på bare spyposer, jeg har jammen en postkortsamling av en viss størrelse også. Det er noen postkort som jeg enten ikke har rukket/orket å sende, mens andre er sånne som jeg ikke har hatt hjerte til å sende. Noen er for fine, og andre er for stygge. Her kommer femten av de stygge.

 Kortet fra Los Angeles er fra 1995, den gang årstallet 2000 fremdeles var litt sexy og det ennå ikke ble stilt særlig høye krav til hvor gode postkortfoto måtte være. Noen har stilt seg på et tilfeldig sted i Los Angeles og tatt et bilde med tredve sekunders lukkertid. Stygt i massevis, men sånt solgte bra på 1990-tallet.

Berlin var i en voldsom byggeperiode i årene mellom murens fall og datoen da byen igjen skulle bli Tysklands hovedstad. Halve sentrum så sånn ut, og da var det kanskje ikke annet å gjøre enn å postkortere byens mange byggeplasser?

Eieren av Hotel Montemar, sikkert i Marbella eller noe sånt, var så fornøyd med bygningen at han trykte opp noen tusen kort som gjestene kunne sende hjem for å vise sitt idylliske Syden-paradis. Øh. Eller noe. Jeg liker spesielt godt shortsmoten og at fotografen ikke engang gadd å vente på at en bil ikke skulle snike seg inn på bildet fra høyre.

Death Valley Junction, også ukjent som Amargosa, har fire innbyggere og trenger strengt tatt ikke eget postkort. Men det har de altså likevel. Inntil nylig hadde de et operativt operahus også, men hun som kunne synge har nå gitt seg. Det burde nok fotografen bak postkortet også gjøre.

Ingen er ufeilbarlige, som det muligens står i Bibelen. Som for å understreke det, inneholder det veldig begrensede utvalget offisielle postkort fra Peterskirken i Roma/Vatikanet dette eksemplaret. De har både klart å stave "treasury" ("skattkammer") feil, og de har valgt et ytterst merkelig motiv, tolv klonede ansikter som skuer ned på en Jesus som er ute og seiler med korset sitt. Rare greier. Veldig rare greier.

Ah. Endelig et innslag fra Norge. Hvis dette kortet gir deg lyst til å dra til Sulitjelma, så bør du kanskje få undersøkt hodet ditt. Her kan du ikke gå rundt, bare frem og tilbake langs den ene veien, som antagelig også har mye tungtrafikk i forbindelse med stedets industri. Begynn for eksempel ved kirka og gå til industriområdet helt til lufta blir så tjukk at du må hoste kontinuerlig. Løp så tilbake.

Alle elsker Pantanal! Der har de både krokodiller (kaimaner/jacare) og svære anacondaer. De er, som du ser, vanligvis opptatt med å drepe hverandre, men ser gjerne at du kommer på turistbesøk, så de får en avveksling.

Av alle lokale skapninger de kunne valgt å vise frem på postkort, har Kenya her valgt dyret katt. Ikke har de tatt seg tid til å lære seg å lage papir heller. Hele kortet er lagd av en eller annen merkelig bark, som de så har kunnet svi en ikke akkurat lekker illustrasjon inn på. Herlig.

Dette kortet tror jeg skal være fra Mombasa, men det er antagelig i så fall fra Mombasa i et alternativt univers, og i hvert fall fra en alternativ tidsalder. Byen ser selvfølgelig ikke sånn ut lenger, men så lenge man har igjen noen eksemplarer av et postkort fra en annen tid, så selger man postkort fra en annen tid. Samme hvor rynkete, solskadet og flekkete kortet har rukket å bli.

Tijuana! Byen du drar til når du har lyst på en bryllupsreise hvor du blir trukket rundt i kjerre i et mindre trygt barstrøk av et hattebærende esel som er malt om til zebra for anledningen. Sørg bare for å ha på deg en skuddsikker vest, sier nå jeg.

Ah, Afrika... Er det en ting jeg drømmer meg tilbake til, så må det være bønnesuppen som serveres på safari i Serengeti! Huff. Det er et mareritt man våkner brått fra, ja. Ikke engang det at suppen serveres av en kudu hjelper noe særlig på helhetsinntrykket. På baksiden av kortet finner man også oppskriften, for den som skulle trenge det.

Nord i Thailand og Vietnam tar folk på seg sin aller fineste bunad for å gå ned til elva og ta klesvasken. Særlig! Hun jenta der ser mistenksomt bort på fotografen og lurer fælt på når hun skal få pengene hun har blitt lovet for å stille opp på dette merkelige bildet.

Enda et dyrebilde fra Afrika! Det gjelder å få fram spennet i faunaen, og da er Photoshop god å ha. Enten det, eller så var bare dyrene jeg så på safari litt mindre sosiale enn denne gjengen.

Neste norske kandidat kommer helt opp på andreplass på listen min. Velkommen til Sømna, hvor du finner fjell, Berg, solnedgang, solnedgang og... Nordens eldste bevarte sko! Den var Arnt på Håjen sin, og han hadde arvet den fra onkelen sin, så den er gammel, den! Neida. De fant den i en myr, og den er mer enn to tusen år gammel, så det kan godt være Nordens eldste bevarte sko. Men det er likevel kanskje ikke det første man har lyst til å imponere folket hjemme med?

Jaja. Nå bør dere være klare for det aller, aller styggeste kortet jeg har klart å finne her hjemme nå:  

Kommentarer er nesten overflødige, men la oss likevel prøve å gjenskape tankeprosessen bak dette kortet.

Ahmed: Det kommer stadig folk og ber om å få kjøpe postkort, vi må lage et!
Mehmet: Ok. Jeg har dette bildet av en kamel, vi kan vel bruke det?
Ahmed: Ja, flott. Men la oss legge til ei dame. Sex selger, vet du!
Mehmet: Greit nok. Men, eh, du har ikke ei litt finere ei, da? Det der var ikke akkurat noe fruktfat?
Ahmed: Fruktfat! Super idé! Jeg legger til et fruktfat.
Mehmet: Øh, ja. Men burde ikke hun dama vært på ei strand i stedet for på en kamel?
Ahmed: JA! Vi legger til litt sol og sjø og sand!
Mehmet: Hm. holder det med én kamel, tro?
Ahmed: Nei, vi legger til et par stykker til. Her, jeg tegner dem. Jeg tegner inn onkelen min også, foran dem.
Mehmet: Veldig bra. Og så må vi vel ha litt tekst. Kan du noe engelsk?
Ahmed: Skal vi se... Jeg tar det jeg kan. "Hello from Tunisia". Får ikke plass til "Special price". Grrrr.

Eller noe sånt. Huff og huff.

Jeg har noen fine postkort også, men det får bli en annen gang.

Gayruba!

Her kommer en liten oppfølger etter det første sjokkmøtet med arubansk overnattingsindustri, Homo Sapiens Arubensis. Det er tid for å dokumentere stedet med bilder...

Vi hadde altså bestilt overnatting for de første nettene på Aruba litt i blinde. Alt vi visste var at vi skulle bo på det billigste alternativet som lå i rimelig nærhet fra sentrum i hovedstaden Oranjestad. Det pleier å holde.

På flyplassen venter en svær fyr på oss, og han kjører oss i en skikkelig bulkete pick-up rett til en liten villa i et ganske fint boligstrøk. Å bli hentet koster bare ti dollar ekstra. Der skal vi bo, på et av de fem rommene der.

Inngangspartiet ser greit ut. Koselige engler og kattepuser og uroer som klinger og plinger i vinden på altanen. Litt mye Jesus og Maria, kanskje, men man skal vel alltids klare å gjemme ateismen sin for noen dager. Ja, og pusekatt, på nederlansk, er forresten passordet til wifi-nettet her.

Næmmen, se, en morsom liten boks på bordet. Virker som om noen roter litt med sitatene sine, men det er jo artig med litt sånn antikke ting.

Vi får full omvisning på eiendommen. Badebassenget ser finfint ut. "Ja, og det er altså frivillig om man vil ha klær på eller ikke, høhø", sier Noud som viser oss rundt. "Æh... Ok!", sier vi.

Jeppjepp, hvem har vel ikke alltid ønsket å bli neddusjet av en gris? Hygienisk å dusje før man går i bassenget, særlig hvis man gjør det i nettoen, kanskje.

Mye, eh, interessant kunst rundt bassenget, ofte kombinert med regnbuefarger.

Ved bassenget er det et lite, men godt utstyrt kjøkken, som også er til fri benyttelse for oss som bor der. Trenger man for eksempel en flaskeåpner, så, uhm..., så har de visst det, ja. Aldri sett den varianten før, tror jeg?

De som driver stedet er ikke fremmede for å reise selv, heller. Og når de reiser, så kjøper de alltid med seg en kjøleskapmagnet som souvenir. De har vært i, skal vi se, San Francisco, Las Vegas, San Francisco og... San Francisco! Jeg begynner å se et mønster her. Og det er avlangt, særlig i erigert tilstand.

På speilet i gangen henger dette. Det er Chris, en av stamgjestene her, og han har tegnet det selv. Fint, ja?

Jaja, nok omvisning rundt i huset. Nå skal vi få se rommet vårt.

Sånn ser det ut på veggene der. Det er de forskjellige karene som kommer og renser bassenget hver morgen, sies det. En ny en for hver måned. Veldig greit å ha dem hengende sånn ved siden av sengen, sånn at man kan se forskjell på hvem som bor på stedet og hvem som bare jobber der.

Inne på badet henger det enda noen flere karer. De jobber visst ikke her lenger, men det pynter jo unektelig opp likevel.

Med rommet følger det med badekåper, til ham og hen.. eh, til ham og ham! I lekker orange og brun silke.

Inne på doen finner vi dette lille alteret. På det lille bildet blir vi minnet om hvor fint det er å dykke og å snorkle på Aruba, og på det store bildet, hm, er det en fyr som sitter og skrever. For å toppe romantikken er det et hjerte på stilk og stearinlys og roselukt.

Og når man sitter på do, så stirrer man rett inn i dette en meter foran seg. Blir man ikke inspirert til å tisse av det, så vet ikke jeg!

I dusjen er det massevis av speil, så hvis man mister såpestykket sitt, så skal det være ganske greit å finne det igjen uten å måtte snu seg.

Sånn. Da har vi tatt runden. Stedet flyr for anledningen under Canadas offisielle flagg, som en av gjestene der har tatt med seg. Jeg husker ikke at det skal være så mange farger på det, men det er vel de der rare franske kanadierne som insisterer på det, da. Fint skal det være!

Neida. Jeg skjønner hva slags sted det er, og det var altså helt topp å bo der. Alle, absolutt utelukkende single menn, var veldig hyggelige mot oss, enda vi er av den heteroseksuelle typen. Av hensyn til oss beholdt de til og med klærne på ved bassenget, enda så varmt det var!

Har du lyst til å prøve et litt annerledes, og relativt rimelig, sted å bo på Aruba, så anbefaler jeg veldig Little David Gay Guesthouse. Bare vit at i denne sammenhengen så betyr "gay" altså ikke bare livlig, munter, lystig, prangende, strålende, broket, pyntet, levelysten, utsvevende eller lettsindig...

Jeg har forresten lagt ut et annet utvalg av bilder fra reisen til Aruba, Bonaire og Curacao her. Værsågod, kikk så mye du vil! :)