søndag, desember 30, 2012

Juling!

I år har jeg prøvd noe nytt, nemlig jul i Sør-Norge. Det gikk helt fint, og siden jeg tok med kameraet mitt både til Romerike og Kvitfjell, så kan jeg vise deg litt av det.

Vi begynner en tidlig julaften i Nannestad. Vi skal ut i skogen for å gjemme en postkasse med noen plastdingser oppi. Ikke spør hvorfor. Snøen har lavet ned hele natta, så det er ganske tungt å gå, men også veldig fint å se på skogen rundt oss.

Forest wearing white

Heldigvis er det brøytet et hardt skispor deler av veien. Der går vi, nesten uten å ødelegge sporet.

A walk in the woods

Tilbake fra postkasseturen har det blitt julaften, og vi spiser ribbe. Da er det jul, da!

Norwegian Christmas Dinner

Etter å ha åpnet julegaver reiser vi opp til Kvitfjell, for det går rykter om at der er det enda flere julegaver! Det kan være lettere å finne hytta si om sommeren enn om vinteren.

Heavy snow

Hurra! Ryktene stemmer! Vel inne i hytta finner vi både peis, vakthund og juletre med presanger under.

Christmas on duty

I år sammenfaller jula med fullmåne og klarvær. Det gjør nettene lyse, og det går helt fint å ta seg en kveldstur i skogen, uten lommelykt.

Cabin under the moon

Når sola står opp i desember, så gjør den det veldig langsomt, og det er bare den delen av verden som ikke ligger i skyggen av en lav sol som får farge på seg. Til gjengjeld får de den lekreste rødfargen sollyset kan oppdrive. Det kler Rondane i det fjerne svært så godt.

Red Rondane


"Vår" side av fjellet lever i tre uker uten sol nå midt på vinteren. Verden blir ganske blå av sånt. Men fargene over åskammen kan vi kose oss med likevel.

Morning on the horizon

Jo mindre utsnitt av bildet over, jo flere farger kan vi ane.

A new day arrives

Man kan få ganske mye ut av en fargepalett med bare hvitt og blått. I hvert fall har naturen klart det fint her, synes jeg.

This is winter

Hvis Disney skulle laget en versjon av det samme bildet, så tror jeg det hadde blitt seende omtrent sånn ut.

This is winter - Cartoon style

Oppe på platået, nesten ved toppen av Kvitfjell, har fjellvinden plutselig gjort det om til en gråværsdag. Da kan det være vanskelig å se noe særlig annet enn at det er mye hvitt der oppe.

White in the mountains

Det klarner fort opp igjen, og vi kan se nordover mot en liten hyttelandsby ved Ringebu. Man skjønner godt hvorfor bygningene der borte er både bygd og oppvarmet av tre.

Living in the forest

Denne utsikten holder oppe troen vår på at om bare et par uker så skal vi nok få se sola igjen, på vår side av fjellet også.

The promise of sun

Hadde dette vært et bilde fra Asbjørnsen og Moe sine samlede folkeeventyr, så hadde enten den toppen vært et troll, eller så hadde det bodd et inni det. Knausen heter Hestknappen.

Hestknappen

Vi går en tur med hunden for å se på solnedgangen. Først er hunden hoppende glad for endelig å få komme ut en tur. Etter noen minutters baksing i snøen får et par bebreidende øyne oss til å sette nesene og snuten mot peisvarmen igjen. Men utsikten kan man ikke klage på.

Hiking buddies

Sånn ser nemlig utsikten ut der oppe på Kvitfjell.

Ringebu Panorama

Når sola går ned i vest, kommer en rød måne opp i øst, et sted bak Rondane. Det blir vårt siste glimt fra julen 2012.

Red Moon Rising

Håper at du også hadde en fin jul! #8D)

lørdag, desember 15, 2012

Litt milegrim pilegrim

Slike scener forutsetter ganske streng kulde
Nå som Norge er på sitt mørkeste og kaldeste er det ikke akkurat optimale forhold for å gå seg en tur. Det nærmeste jeg kommer er å mimre om min lange, varme vandring gjennom Italia sist sommer. Sleng deg gjerne med, det tar ingen av oss skade av.

For et par år siden gikk jeg pilegrimsturen Camino de Santiago de Compostela. Det likte jeg godt. Jeg lærte hvor mye gåing jeg faktisk er i stand til å gjennomføre, og det viste seg å være ganske mye. Gjennom turen følte jeg også at jeg nesten ble en del av Nord-Spania og den århundrelange pilegrimstradisjonen de har der. 

Jeg drar sjelden tilbake til samme sted to ganger, med mindre jeg må. Likevel innrømmer jeg at jeg har fundert på å gjøre en ny vandring til Santiago, helst via en av flere andre ruter som leder dit. Men det ville nok uansett blitt ganske likt den første turen, så jeg prøvde å se meg om etter et mer ulikt alternativ. 

Det neste åpenbare alternativet var å gå til Roma og Vatikanet. Tilfeldigvis går det en pilegrimsrute akkurat dit, nemlig Via Francigena. Den begynner i Canterbury i England, og bare avbrutt av en lang svømmetur eller en kort båtreise over Den engelske kanal, går den gjennom Frankrike, Sveits og Italia frem til målet. Det hørtes ut som et utmerket alternativ til mer Santiago, men jeg hadde aldri møtt noen som visste mye om turen, langt mindre som hadde gått den selv. Vanligvis er det i seg selv en god grunn, for meg, for å ta turen.

Klikk på kartet for å gå til en interaktiv versjon.
Jeg hadde bare tre uker til rådighet, så det var klart at jeg ikke kunne gå hele ruta. Fordi jeg vet at jeg godt kan gå 200 kilometer i uka, begynte jeg å lete etter et sted som 1) ligger cirka 60 mil fra Roma, og 2) har et sted man kan gå for å skaffe seg et pilegrimspass. Jeg fant det; Fidenza!

En billig flyreise tok meg til Milano, og tidlig neste morgen satte jeg meg på toget sørover. Det er en super start. Milano er travel, grå og kjedelig for alle andre enn shopoholikere. Jeg var kledd for å gå langtur, så jeg fikk misbilligende blikk fra alle moteløvene i gatene der. Da toget mitt rullet ut fra den sinnsvake sentralbanestasjonen i Milano satt jeg med en lettet følelse. Hvor enn jeg var på vei ville jeg føle meg mer til pass der enn i Milano. 


Halvannen time senere gikk jeg av toget i en liten og koselig landsby i Parma. Torget var fullt av smilende, lett overvektige mennesker. Man blir nok sånn av å bo midt i parmaskinkens og parmesanostens hjemland. De spiste hjemmelaget is og drakk kaffe på en varm, varm formiddag. Det var et supert sted å påbegynne en vandring gjennom Italia.

Jeg fikk pilegrimspasset mitt, "credenziali", fra et kontor i bygningen Casa Cremonini, like ved katedralen. Folkene der virket ganske kunnskapsløse om Via Francigena og pilegrimsgreier generelt. Italiensk-kunnskapene mine hjalp ikke så mye på kommunikasjonen, men jeg hadde i hvert fall egentlig sett for meg at jeg ville bli møtt av folk som lignet litt mer på den typen som hjelper folk i gang med Camino de Santiago i Saint Jean Pied-de-Port.


En eldre dame så meg begynne turen min utenfor katedralen og bestemte seg for å gi meg applaus på veien.
Mens det i høysesongen kan være hundrevis av mennesker som starter pilegrimsvandringen sin fra SJPP, kan det gå dagevis mellom hver gang en pilegrim stikker innom kontoret i Fidenza, og enda færre starter turen sin der. Cremonini-folkene hadde ingen brosjyrer eller nærmere kjennskap til Via Francigena, så jeg bare ba dem om å peke ut veien mot Roma for meg. De pekte på døra, og så var jeg i gang, lettere desillusjonert. Lite tydet på at denne turen kom til å ligne mye på Camino de Santiago.

Det gjorde den da heller ikke. Etter bare et par minutter forstod jeg at sammenlignet med Caminoens vennlige gule piler som hele veien peker riktig retning videre, ofte til og med på helt rette veier med dype grøfter langs sidene, er det lite eller ingen hjelp å få fra Via Francigena. 

Jeg gikk meg vill fire ganger allerede før jeg kom meg ut av Fidenza. Den eneste måten å holde meg på stien var ved å stole på et GPS-spor jeg hadde kjøpt fra en kommersiell pilegrim før jeg dro hjemmefra. Du bør ikke starte på Via Francigena uten noe sånt til å hjelpe deg med. Den gode nyheten er at hvis du starter turen din i Fidenza eller et sted lenger sør, klarer du deg fint med sporet mitt, og det kan du laste ned gratis. Jeg tror til og med at sporet mitt er bedre enn det du kan kjøpe, for jeg fant mange steder hvor stien hadde flyttet på seg, eller hvor det var bedre å gå en litt annen vei for å unngå de morderiske italienske bilførerne.


Den smale stripa gjennom åkeren der, det er Via Francigena. Jeg tuller ikke.
Når du etter hvert lærer deg å leve med den sparsommelige skiltingen av Via Francigena, begynner du fort å lure på logikken bak veivalgene. Avstanden du blir nødt til å tilbakelegge fra Fidenza til Roma er mye lenger enn avstanden som utgjøres av bilveien mellom byene. Det gir for så vidt litt mening. Opprinnelig var Via Francigena det som folk anså for å være den mest fornuftige ruta å velge gjennom villnisset i Nord-Italia. Så gikk det århundrer, og mye av ruta ble erstattet av stadig mer effektiv trafikk med hest og kjerre og etter hvert bil, og nå får bare fotgjengerne klare seg med det som er igjen.

I dag er Via Francigena litt av en labyrint som leder gjennom og rundt et uendelig antall åkre og gårder som ligger mellom deg og Roma. Omveiene du blir sendt ut på er frustrerende mange og lange. Min første (halve) dags vandring tok meg fra Fidenza til Medesano. I luftlinje er det 13,5 kilometer. Hvis du kjører er veien 18 kilometer lang. Turen jeg gikk ble på... 26 kilometer! (Og da inkluderer jeg ikke de delene hvor jeg hadde gått meg vill.) Det er ikke like ille hver dag, men det føles sånn. Særlig når det er mer enn 40 grader varmt.

Åkrene sør for Siena, i nærheten av San Quirico D'Orcia.
På den andre siden, så får du virkelig sett mye vakkert bondeland. Og det kommer ikke til å være noen bråkebøtter der som forstyrrer mens du nyter utsikten. Når du går Via Francigena, så gjør du det nemlig bare med det selskapet du selv tar med deg. Starter du turen alene, så kommer du til å vandre alene helt til du er i Roma. Det er absolutt ikke som på Camino de Santiago, hvor det aldri går en hel dag mellom hver gang du møter en eller annen interessant person, som har sine historier å fortelle, og som kanskje til og med er villig til å høre på deg fortelle dine. 

Det største problemet med mangelen på pilegrimer på stien er ikke ensomheten. Problemet er at det dermed heller ikke finnes fasiliteter for pilegrimer. Bare på noen få steder finnes det tilrettelagt overnatting. Og selv der det finnes er det ofte sånn at når du endelig finner frem til stedet, så er det stengt og ikke tegn til liv noe sted. Ingen i landsbyen kan hjelpe deg med å finne ut hvem som har nøkkelen.

Riktignok er det en håndfull dramatiske unntak fra regelen, men i utgangspunktet må du altså enten bo gratis ute i skogen, uten fasiliteter, eller du må ta inn på hoteller med mer luksus enn du trenger og ønsker, til en pris langt høyere enn hva du har budsjettert med. Fantastiske pilegrimsherberger til rundt 10-20 euro, sånne som det er så mange av på Camino de Santiago, de finnes det så godt som ingen av i Italia.


Bibola ble en gang i tiden plassert høyt der oppe for å være beskyttet mot plyndrere og malaria.
Jeg liker ikke å få det til å høres så stusselig ut. Det er ikke så galt, særlig når man ser tilbake på det et halvår senere. Det er massevis av vidunderlige opplevelser og utsikter langs veien, steder jeg fikk oppdage bare fordi jeg gikk Via Francigena;
  • Spise på pizzastedet som holder oppe til sent på kveld i Medesano.
  • Middelalderlandsbyen Castello di Casola så dramatisk plassert over dalen sin.
  • Krysse Appenninene over Passo della Cisa.
  • Nyte iskremen i Villafranca In Lunigiana.
  • Bibola! Ojojoj, Bibola, en mer fotogen landsby skal man lete lenge etter.
  • Observere rike og vellykkede italienere, obskønt solbrune og enda mer obskønt kledde, mens de hygger seg i Pietrasantas nattklubber og diskoteker. 
  • Se navnene på berømte viner dukke opp igjen og igjen på skiltene til vingårder langs stien. 
  • Vandre gjennom frodige åkre og skoger.
  • Utforske fortryllende, gamle Viterbo, skjønnhet av forfall.
  • Tusle gjennom en smal stripe av urskog før innmarsjen til amfiteateret ved Sutri. 
  • Snuble halvt utmattet gjennom den gamle og dårlig vedlikeholdte parken på Monte Mario, runde et hjørne og så plutselig se Peterskirken skrike visuelt imot meg.
Jeg kunne fortsatt. Lista er sannelig lang. Kanskje er den til og med lang nok til å gjøre det verdt det for deg å ta turen. Din vandring vil måtte bli annerledes og du er sikkert ikke ute etter akkurat de samme opplevelsene som meg, men hvis du går, så vil du helt sikkert etterpå se tilbake på mange minner du vil være glad for å ha fått.

I den tilstanden Via Francigena er nå, er det umulig å anbefale den som et bedre alternativ enn Camino de Santiago. Den mangler fasilitetene. Den mangler bror- og søsterskapet fra caminoen. Den mangler rimelig mat og overnatting. Via Francigena er livsfarlig, takket være stadig nærkontakt med gærne hunder og idioter som kjører bil.

En irriterende hund. Jeg liker kompisen hans i bakgrunnen mye bedre.
Hvis jeg likevel måtte anbefale Via Francigena, så måtte det være for en vandring i april/mai eller i oktober, når været og temperaturene er mer overkommelige for gåing enn det var i hete-helvetet jeg opplevde i juni. Og du bør absolutt prøve å bestille overnatting i forveien, på diverse klostre langs stien. (Ring dem, de snakker bare italiensk, og sørg for at du møter opp til avtalt tid og utenom bønnetidene deres.) I tillegg bør du hver morgen kikke på dagens rute og vurdere om du faktisk vil gå hele veien. Når du ser at du kommer til å bruke mye tid på noe som ligner på motorvei, så er det antagelig en god idé å ta litt buss her og der.

Om du har en uke og du vil ha med deg høydepunktene langs ruta, så foreslår jeg disse vandredagene:
  • Fra Fidenza til Medesano. Pittoresk bondeland så det holder.
  • Fra Cassio til Berceto og over Appenninene til Pontremoli. Finfine fjell.
  • Fra Aulla til Sarzana, særlig den første delen, inkludert en avstikker innom Bibola.
  • Fra Gambassi Terme til San Gimignano. Nydelig toskansk jordbruksland.
  • Fra San Quirico D'Orcia til Radicofani. Hele dagen ser du vakkert landskap.
Jeg så en del av dette, for å si det sånn.
De beste overnattingene mine på turen hadde jeg på disse stedene:
  • Pilegrimsherberget i Cassio. Det er antagelig stengt, men stikk opp til baren lenger opp i gata, så tilkaller de antagelig en fyr med nøkkel for deg.
  • Pilegrimsherberget i Radicofani. Det er akkurat som de beste stedene på Camino de Santiago; det jobber frivillige der, og de vasker føttene dine og ber for deg og lager mat og er hyggelige.
  • Pieve di Santa Maria Assunta a Chianni, rett før Gambassi Terme. På baksiden finner du et koselig nyrestaurert overnattingssted, og det er stor sannsynlighet for at de faktisk holder åpent.
  • Bed & Breakfast Monticelli, rett etter Capranica. Til at det er eneste overnatting på stedet er de utrolig hyggelige der, og de er selv vante vandrere som vet hva sånne trenger.
Det var bare meg der, men herberget i Cassio stilte likevel opp med frokost for meg og alle mine imaginære venner.
Mitt siste tips til deg som fremtidig pilgrim til Roma er at når du kommer til Vatikanet, så må du ikke nøye deg med å gå til turistinformasjon for å få ditt "Testimonium", eller diplomet ditt om du vil. I stedet bør du gå opp på sørsiden av Vatikanet, rundt kolonnaden. Der er det en sikkerhetssjekk. Så lenge du har lagt fra deg storsekken og bare har en liten sekk og du har med deg passet ditt, så slipper du igjennom og får et besøkspass til Vatikanet. Med det kan du gå inn og rundt hjørnet, hvor du finner sakristiet til Peterskirken. Der får du utlevert et mye stiligere Testimonium fra Fader Bruno, og etterpå er det gode sjanser for at han sniker deg rett inn til Skattkammeret, rett forbi køen som alle de andre turistene må stå i. Se på det som en forsmak på Himmelen.

Sånn. Det var alt. Du kan se flere bilder fra turen min her. Hvis du mener at jeg tar feil om noe, si veldig gjerne ifra. Og er det noe mer du lurer på, så er det bare å stille spørsmål i kommentarfeltet nedenfor!

Takk for følget!

tirsdag, desember 11, 2012

Bagsrevyen

Enda et år går mot slutten, og blant alt som skal stues bort i en krok for å gjøre plass til et nytt år er en haug spyposer. Spyposesamlingen min, påbegynt i 1994, vokser nemlig fremdeles jevnt og trutt. Nå har jeg godt over 200 forskjellige poser som jeg kan dra frem om nøden blir stor.

Utvalg fra min stolthet, spyposesamlingen

Jeg gjør fremdeles så godt jeg kan for å få muligheten til å plukke nye poser selv, men jeg får heldigvis også god hjelp fra reiseglade venner som plutselig har vært et rart sted og plukket opp en spennende kreasjon.

Blant favorittene mine fra nyere tid er:

  • En "Hill Sickness Bag" fra indisk Himalaya. Svingene opp fra Chandigarh til fjellbyen Shimla er ingen spøk. Jeg anbefaler veldig å ta toget i stedet. Det er marginalt mindre svingete, men går også mye langsommere. I tillegg er sjansen for å fare utfor et stup langt lavere med tog enn med buss der. Men spyposene er tøffe, altså.
  • Flysykeposen fra Yeti Airlines i Nepal. Navnet på flyselskapet er i seg selv nok å fryde seg over, og i tillegg slår de til med en sarikledd spyerske med tikka i panna på baksiden, i full gang med å vise hvordan en spypose brukes. "Kindly use this air sickness bag in case of vomitting during flight. Thanks!"  Ingen subtilitet, sånn liker vi det!
  • En personlig spypose som fulgte med et sett med ting man har bruk for når man skal ut og fly; tykke sokker, øyemaske, ørepropper og spypose pent pakket inn i en konvolutt. "Hvis du aner at en urolig mage er på gang, pakk spyposen ut av denne konvolutten og ha den klar. Det er ingenting å være flau for, til og med veteraner innen flyreise blir av og til flysyke". Kan bestilles engros fra Allied Aviation Supplies Co., Box 75013 Farley Station, Oklahoma City, Oklahoma 73147, USA.
  • AeroGal, som ikke er så galt som det kan høres ut som, men Galapagosøyenes eget flyselskap. De har en haviguan i logoen, og kaller seg "det intelligente flyselskapet", og er bare så lite og søtt at det kom med på lista her.
  • Iran Aseman Airlines. Kan lett uttales Assman, men er uansett litt artig. De flyr nemlig Boeing 727-200, en flytype som bare ble produsert i perioden 1963-1984. Men Iran får ikke lov av USA til å kjøpe nye fly, så de må bare holde de flyene de allerede har i lufta så lenge de klarer. Spyposer herfra kan det altså fort bli vanskelig å få tak i fler av. 
Det var alt i denne omgang, men følg med, det kommer sikkert flere spennende spyposenyheter her etter hvert!

søndag, desember 09, 2012

Det er aldri for sent å gnu

Selv om det har vært stille her i bloggen en stund har jeg da fått rørt litt på meg. For eksempel har jeg vært i Afrika et par ganger siden sist.

Hvis du bare vil se bildene, så finner du dem her.

Har du lyst til å bare gå/ri/kjøre i mine fotspor og hjulavtrykk, så finner du 
Klikk på bildet for å se et interaktivt kart
GPS-sporet her.
--
Fremdeles med meg? Supert!

Øst-Afrika var helt til i høst et stort, gapende hull på reise-CV-en min. Uten noen spesiell grunn, egentlig.

Vanligvis velger jeg reisemål ved å hoppe på det tilbudet som til enhver tid virker best og billigst når jeg mer eller mindre tilfeldigvis innleder en permisjonsperiode, typisk en måned fri fra jobben av gangen.
Landene i Øst-Afrika er veldig fattige. Kenya er på 152. plass og Tanzania er på 158. plass på Verdensbankens 180 land lange liste rangert etter personlig kjøpekraft. En nordmann har sånn 30-35 ganger så sterk kjøpekraft som en øst-afrikaner. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er det dyrt å være turist på en trygg måte i Øst-Afrika, og dermed har den delen av verden falt utenfor søkelyset mitt, gang på gang.

Denne gangen falt friperioden min sammen med den beste tiden av året for å dra dit. I august og september kan man se Den store dyrevandringen, hundretusenvis av store dyr tråkker og gresser seg bortetter slettelandet i Tanzania og Kenya. Skuet er fantastisk, og nå ville jeg endelig se det.

Den store migrasjonen ganske på sin topp


Du må tenke på en litt spesiell måte når du reiser til Øst-Afrika. På nettsidene til forskjellige hoteller oppdager du fort at de ikke legger så mye vekt på svømmebasseng og sentrumsnærhet. I stedet presenterer de stolt det de mener er vanntette sikkerhetsopplegg og høye murer med piggtråd på toppen, ofte langt unna der det bor farlig lokalbefolkning. Å reise rundt via offentlig transport kan være litt av et eventyr, men i større grad enn andre steder må du være forberedt på mye venting og muligheten for at reisen din ender i ei kiste.

Gitt det, og det faktum at Øst-Afrika faktisk kan tilby noe av det ypperste på planeten av møter med ville dyr, er det ikke så rart at det finnes en stor jungel av turselskaper som tilbyr sine tjenester i regionen.

Kappbøfler, nesten like skumle som det å reise på gruppetur


Mange av mulighetene er udiskutabelt veldig dyre. Andre er bare litt veldig dyre. Selvfølgelig kan man gjøre alt litt billigere på egen hånd, men denne gangen hadde jeg reisefølge og vi hadde litt tidspress, så vi bestemte oss for å hoppe på et gruppeopplegg med fastsatt program og datoer. Vi valgte å reise på en nesten to uker lang rundtur, "East Africa Safari" med Exodus. Av en eller annen merkelig grunn kan man ikke booke direkte med dem, man er nødt til å gå via norske Reisebasar, som sikkert drar inn en god provisjon på de 1750 euroene turen kostet for hver av oss. Risikoen for at noen skulle klare å fullstendig ødelegge dyreopplevelsen som utgjøres av "The Great Migration" var minimal, antok vi.

Slik gikk det:

Det var en gang i Afrika

En fyr vi møtte på farmen før turen
Etter at vi hadde aklimatisert oss ved å tusle fritt rundt i noen dager på en farm utenfor Nairobi, hvor det nesten helt sikkert ikke var mange dyr som kunne eller ville spise oss eller trampe oss ned, ble vi plukket opp fra et hotell inne i byen.

Allerede fra start var vi et par timer etter skjema. Halve gjengen i turgruppa kom nemlig rett fra England og et forsinket fly derfra. Det er passe sprøtt å gå rett fra te og småkaker i London til safari i Kenya, men har man virkelig dårlig tid er det antagelig en fin ting å gjøre. For oss betød det at dagen ville bli travel, for på gruppetur med stramt program er det i praksis umulig å hente igjen et par timer noe sted.

Det var ikke så farlig, men situasjonen ble ikke stort bedre da vi etter en halvtime i rushtrafikken i Nairobi (noe det tydeligvis alltid er, natt og dag) stoppet ved en Bonjour-bensinstasjon. Guiden vår, Julius Leteele, anbefalte oss å stikke inn og bunkre opp med snacks og drikke, så da gjorde vi det, da.

Hele stedet var et bakholdsangrep av dimensjoner. Gruppen vår var helt forsvarsløs, de fleste utmattede etter en lang flytur. Folk hadde nettopp vekslet penger til en valuta av helt uviss verdi. Fyrene i kassa fikk en drømmedag. Det var tid for å slakte blekansiktene.
"En flaske vann og en pakke kjeks? Skal vi se... Det blir to tusen schilling!" Det er langt høyere priser enn man ville betalt for de samme varene selv i Europe. Ingen kvitteringer ble gitt, og fyrene var tydelig nervøse for at noen skulle protestere og de skulle bli tatt i forsøket. Alt gikk bra. For dem. I dét vi kjørte ut fra stasjonen så jeg de to fyrene fra kassa løpe jublende ut av sjappa med hver sin pengesekk over skuldra, i retning høylandet, hvor de antagelig skulle kjøpe seg herskapshus og leve i sus og dus resten av livet.

Skogen vest for Lake Naivasha
Vi, derimot, fortsatte kjøringen mot Great Rift Valley og Lake Naivasha. Natta skulle tilbringes i Crayfish Camp. Julius viste oss hvordan vi skulle sette opp teltene uten å stikke ut for mange øyne, og så stakk vi til skogs for den eneste av utfluktene på turen som var av typen gå-safari.

Det var finfint å tusle rundt i skogen ved Crater Lake, men det var ikke akkurat noen ekspedisjon i villmarka. Du skjønner at du ikke reiser med proffer når folk bruker iPad-en sin for å ta bilder av dyrene med. Men koselig var det, og vi fikk sett massevis av antiloper, noen bøfler og Som introduksjon til øst-afrikansk dyreliv for folk som aldri har opplevd det før, og som nettopp datt ut av et fly og egentlig helst vil sove, tror jeg det dugde utmerket.


Det var helt mørkt før vi var tilbake i leiren. Vi stoppet et par minutter underveis for å skimte konturene av et par flodhester ute i innsjøen vi campet ved. I leiren hadde kokken gjort sitt beste for å tilberede mat tilpasset britiske ganer og smaksløker. Dessverre var han ganske flink til det, så gjennom hele resten av turen måtte vi lide oss gjennom ordentlig engelsk basiskost. Jøkk!

Jeg startet morgenen på dag to med å risikere både forfrysninger og forbrenninger ved å kle av meg i kald luft for å gå inn i en skoldende dusj. Sånn var det ofte underveis. Exodus velger ikke akkurat ut de flotteste stedene å campe. Etter en lang og helt for jævlig engelsk frokost kom vi oss avgårde, kjørte i tre timer med trucken til Narok for å bytte til Land Cruiser-e, og derfra var det to timer med humpevei frem til Sekenani-porten til nasjonalparken Maasai Mara.

Der skulle vi bo i to netter, som også er det eneste riktige å gjøre. Man skal ha minst én hel dag i denne parken, særlig hvis man er der midt under Den store dyrevandringen. I stedet for enkel camping bodde vi i "permanente telt", det vil si en slags tekstilhytter med ordentlige senger, innlagt vann og lerretsvegger som antagelig er akkurat passe tykke for en løveklo å flerre.

Vi brukte den første ettermiddagen og kvelden på en 3,5-timers kjøresafari og et godt måltid. Vi hadde forlatt kokken vår ved Lake Naivasha, så her var det faktisk ordentlig mat å få, hurra!

Den tredje dagen var helt super. Vi var ute og kjørte med profesjonell guide og så etter dyr absolutt hele dagen, i ti timer, helt til Maraelva og grensen til Tanzania og tilbake.


Landskapet i Maasai Mara


Dag 4 var ikke altfor spennende. Alt vi gjorde var å kjøre samme vei tilbake til Lake Naivasha for å hente kokken, og så kjørte vi videre nordvestover til Lake Nakuru. 340 kilometer med kikking på vei kan bli litt kjedelig i lengden. Vi holdt oss våkne ved å vinke og smile til alle vi kjørte forbi, noe som også var stort sett eneste mulighet for kontakt med lokalbefolkningen på denne Exodus-turen.

Da vi kom frem til Nakuru ble vi tilbudt en "farm walk". Det viste seg å være en litt forundret og forvirret gårdsarbeider som tok oss med til et jorde for å se på kyr og til en låve for å se på at alle strikkerne ved Kenana Knitters hadde gått hjem for dagen.

Så var det bursdagen min, som jeg for andre gang feiret i Afrika med en flott naturopplevelse. Forrige gang var det kystvandring i Sør-Afrika, og denne gangen ble det altså safari ved Nakurusjøen.

Dessverre var det nok en gang full engelsk frokost som skulle fortæres og oppvask som skulle tas før vi kom av gårde, så vi var ikke i parken før klokka 9. Sola hang høyt på himmelen og det begynte å bli varmt, og statistisk sett skal de fleste mer spennende dyrene da ha trukket langt inn i skogen og skyggen der. En eller annen lokal gud må ha sett i nåde til oss, for vi kjørte bare i noen minutter før vi fant tre løver oppe i et tre (det er en litt atypisk ting å gjøre for løver), og ikke lenge overrasket vi et svart neshorn i veikanten.

Alt i alt var det en veldig fin bursdag med masse dyr å se, selv om guiden vår falt i søvn nå og da i stedet for å hjelpe oss med å oppdage dyr. Jeg klarte likevel å finne enda et neshorn, men dessverre var det bare en stein. Og like greit var det, egentlig, for på grunn av et ormehull i universet eller noe sånt, så tok det typisk et minutt fra vi ropte ut at nå måtte vi stoppe, for vi hadde sett en enhjøring eller noe, frem til meldingen nådde sjåføren og han stoppet doningen vår. Om det fremdeles var noe å se utenfor vinduene da, så var det ved et rent heldig sammentreff.

Så kom den minst interessante av alle dagene på turen, en 416 kilometer lang og humpete kjøretur gjennom Kenya til Tanzania og Viktoriasjøen. Vi kjørte og kjørte og stoppet ikke et øyeblikk for å ta inn over oss det nydelige landskapet som utgjøres av teplantasjene i høylandet der. Hvorfor det? Visstnok fordi man må booke besøk på sånne teplantasjer en måned i forveien, for så lang tid tar det antagelig for plantasjeeierne å få stedene sine til å se ut som et etisk forsvarlig sted å ha folk arbeidende. Det er min teori, i hvert fall. Uansett, de fleste på bussen hadde fått turen i dåpsgave eller arvet den fra en bestefar eller noe, dette hadde de planlagt i lang tid, så jeg skjønner ikke hvorfor ikke Exodus skulle kunne booke et plantasjebesøk. Særlig siden brosjyren mumler noe om "Our long drive today allows plenty of time to appreciate the superb scenery". Jepp, jepp, men altså uten å stoppe.

Te-land!


Så vi bare kjørte og kjørte og kjørte. Blærene til alle ombord stod for imponerende prestasjoner, så det førte ikke til noen større katastrofer. I denne delen av Kenya er det bare lov til å ta tissepauser ved souvenirsjapper der prisene er minst dobbelt så høye som alle andre steder, virket det som.

Etter å ha lest og hørt så mye om den historiske Viktoriasjøen gledet jeg meg veldig til å få se den. Derfor var det litt skuffende å oppdage at jeg fikk bare en drøy halvtime med dagslys der. Vi var fremme like før solnedgang, og neste morgen skulle vi jo ikke ut og se på dyr, så da var det plutselig superviktig å stå opp lenge før sola og komme oss på veien igjen. De eneste som var oppe før oss den dagen var den lokale myggen. Massevis av lokal mygg. 

Jeg brukte tiden min ved Viktoriasjøen godt, ved å snike meg midt inn i et bryllup på stranda der. 


Dag 7 var nok en lang transportetappe, men den var bedre enn dagen før. Vi brukte mye av tiden på å kjøre gjennom Serengeti nasjonalpark, og der er det alltid mange dyr å se. Høydepunktet i Serengeti skulle være å overnatte midt i villmarka, på et sted uten noen som helst form for beskyttelse rundt oss annet enn hva vi selv eventuelt kunne lage ved å tisse på oss. Der skulle vi ligge og høre på savannens natteliv. Og det gjorde vi, bare at det vi fikk høre var latter og skrål fra den delen av gruppa som aldri hadde vært utenfor England før, og som etter å ha hørt guiden vår advare om det lokale dyrelivet var vettskremte. De holdt alle mulige dyr på god avstand fra oss gjennom hele natta.

Starten på den åttende dagen var grei, fordi vi dro ut på morgenkjøretur. Det ble igjen en sen start, fordi før vi fikk lov av guiden vår til å dra og se på noe av det ypperste verden har å vise frem av dyreliv, måtte vi både måtte spise opp frokosten vår og pakke telt og sekker. Vi delte leir med en annen gruppe, noe som gjorde det ekstra ille. De gjorde nemlig alt riktig, ved bare å hive i seg en kopp te eller varm sjokolade og så dra avgårde rett etter at de stod opp, i stedet for å "nyte" en full engelsk frokost.

Leiren i Serengeti
Tiden vår i Serengeti ble dermed begrenset til en tretimers kjøretur. Heldigvis var vi på vei til et enda bedre sted for å se på dyr; Ngorongoro-krateret.

Et kraftig regn satte i gang, og sjåføren vår bestemte seg åpenbart for å kjøre gjennom den så fort som mulig. Veien kjempet imot. I fire timer kjørte vi fort, fort over Serengetislettene og opp i fjellene, mens kjøretøyet vårt langsomt gikk mot et sammenbrudd. Vinduer begynte å frigjøre seg fra resten av kjøretøyet, og nye og spennende metalliske lyder brøt ut i en kakofoni ingen før har hørt.

Men ingenting kunne stoppe oss! Ikke ennå, i hvert fall.


Igjen kom vi ikke frem til leiren vår før det ble mørkt, så vi fikk aldri gleden av å nyte utsikten over Ngorongorokrateret fra kanten ved solnedgang. I stedet satte vi opp teltene våre, tok halvkalde dusjer med bøfler og elefantbæsj rundt husveggene, og henholdsvis kikket på eller hjalp til med å lage mat for anglofile basert på de rareste ingredienser.

Dag 9 var utmerket. Vi droppet det nå ganske ubrukelige kjøretøyet vårt og ditto sjåfør og guide, og dro på en ordentlig safari i stedet, transportert i mer behagelige Land Cruisere. Timene i krateret var fantastiske. Det begynte med at vi startet i tykk tåke oppe på kanten. Mens vi sakte kjørte ned i krateret på en dårlig grusvei åpenbarte landskapet der nede seg gradvis, og utover dagen brøt sola gjennom skyene og lagde en blå himmel over den isolerte verdenen der nede. Uberørt av alt utenfor kraterveggene byr naturen der nede både på det mest uskyldige og det mest brutale, hele tiden og fra alle kanter.

Morgen i Ngorongorokrateret


Exodus hadde tydeligvis bare kjøpt halvdagsbillett for oss, for det ble råkjøring opp og ut av krateret så vi var ved utgangen av parken akkurat klokka 12. Bilen vår hadde blitt vasket og delvis fikset med gaffatape og hyssing, så vi kunne plukke den opp og kjøre østover mot Arusha.

På veien kjørte vi forbi Lake Manyara, beskrevet på denne måten i programmet: "We continue our journey through beautiful country, where there is a great view over Lake Manyara, often tinted pink around the edges from large numbers of flamingos". Den utsikten fikk vi nyte i cirka et halv sekund gjennom bilvinduene og en skarp sving. Jeg kan ikke akkurat si at det var en minneverdig opplevelse.

Vi stoppet på campingplassen ved Maserani slangepark. Det er et trygt sted helt uten lokale innbyggere som kan lage bry og usikkerhet. Unntaket er en ganske trist ansamling av bur inneholdende lokale levende slanger, fugler og aper.

Dusjene var varme, eller man ble i hvert fall ganske varm av de elektriske støtene man stadig fikk i dem.


Dag 10 brukte vi på å komme oss tilbake til Kenya og den siste nasjonalparken på turen, Amboseli. Trucken vår knakk sammen ved inngangen, fremdeles rystet etter bruduljen mot sjåføren i Serengeti et par dager tidligere. Det var det beste som hendte den dagen. Nå måtte vi vente i timevis på at Plan B for transport videre skulle dukke opp, og hvis vi ville var det nå ingenting som kunne komme mellom oss og lokalbefolkningen. De syntes det var ustyrtelig moro å se på vår problematiske tilværelse. Skal si rollene forandrer seg fort noen ganger. Noen av oss gikk bort til dem der de satt i skyggen under et tre og hadde en fornøyelig samtale via et språk blottet for grammatikk.

Til slutt kom det en buss fra nasjonalparken og kjørte oss til leiren vår. Det ble ikke noe safari denne dagen.

Typisk Amboseli!


Det gjorde ingenting, for den aller siste dagen på turen vår var en hel dag med kjøring rundt i Amboseli, parken kjent for sine spesielt mange og store elefanter. Jeg koset meg. Jeg likte også leirstedet godt, selv om det antagelig var det enkleste på hele turen. Fasilitetene bestod av null tilgang til strøm, men fri tilgang til to dusjer og to toaletter et godt stykke vandring fra teltene våre. Det eneste som ble solgt på stedet var vann og øl servert rett fra en håndholdt frysebag.

Som vanlig fikk vi en skremmende innføring i hvor farlig dyrene var her, sånn at ingen skulle få sove om natten. Artig nok brukte vi kveldene der på å brenne opp "gjerdet" som skulle beskytte oss, nemlig hauger av akasiegrener med lange torner. De andre leirene i området hadde to- og tredoble lag med høye, elektriske gjerder...

Den siste dagen kjørte vi selvfølgelig tilbake til Nairobi. For å være helt nøyaktig, så brukte vi det meste av dagen på å kjøre gjennom Nairobi. På det verste brukte vi nesten tre timer på sju kilometer vanvittig langsom trafikk. Vi kunne selvfølgelig ha gått mye fortere, men hvis man regner inn at vi i så fall måtte brukt lang tid i kø på politistasjonen etter å ha blitt utsatt for et bredt spekter av kriminelle handlinger, så hadde vi nok ikke spart mye på det.

Kork i Nairobi


Og det var det.

Hadde jeg det bra i Øst-Afrika? Jepp, superfint! Jeg kom for å se dyr, og jeg fikk se mange dyr.

Var jeg fornøyd med hvordan Exodus gjennomfører turene sine? Absolutt ikke.


Jeg har kontaktet Exodus i ettertid, og spurt om hvorfor det er så stor forskjell mellom turene slik de presenteres og turene slik de faktisk gjennomføres. Jeg fikk et ordentlig svar, og det virker som om de har tatt til seg mye av det jeg foreslår at de kan og bør forandre. 


Når det er sagt, så har jeg følelsen av at det de faktisk svarte, er at turer i Øst-Afrika er noe som bare selges under Exodusnavnet. I praksis er det lokale operatører som kjører turene, og da på den måten de vurderer er den beste. Så lenge det er begrunnet i at man da unngår at noen kommer til skade, så er det for så vidt greit. Noen trenger faktisk å bli passet på fra dørkarm til teltduk til dørkarm igjen. Problemene oppstår når den typen turister og mer erfarne reisende må dele alt, inkludert regler, advarsler og timeplan.

Hvis du kan det å reise, vil du antagelig alltid få en bedre og potensielt billigere opplevelse om du ordner alt selv i stedet for å la et selskap av typen Exodus ordne alt for deg. Noen ganger er det likevel sånn at i praksis er det nødvendig å reise i en gruppe for å få sett og gjort noe spesielt.

Hvis du velger et av de billige alternativene, slik som det jeg nettopp har beskrevet, så må du være forberedt på å bruke mye av tiden din rundt solens oppgang og nedgang til å gjøre "husarbeid" og spise, i stedet for å utforske stedene du besøker. Velger du et dyrere alternativ får du også mer fritid, og, håper jeg virkelig, et mindre engelsk kosthold. For Øst-Afrika er det dessverre sjelden mulig å velge et alternativ som er noe midt imellom kjempedyrt og bare litt dyrt.

Den kanskje beste måten å gjøre det på er å bare kjøpe flybillett tur/retur Nairobi eller Dar-es Salaam, og så ordne seg et opplegg der eller i Arusha. Da vil du antagelig få "bedre" (som i mer komfortabel overnatting, bedre mat og et langsommere tempo) turer, til samme eller lavere pris enn hva jeg betalte til Exodus.


Kanskje får du også bedre og mer entusiastiske guider. Vår fyr kunne navnet på mange arter, men han virket veldig mett på naturopplevelser. Mens jeg var helt overveldet av alt vi så, presterte han ved flere anledninger å sovne i stedet!

Før du går, møt Julius!
Jeg kan på en måte forstå at han var trøtt. Han fortalte oss at da vår tur begynte kom han rett fra en annen tur, og dagen etter at vi ble trygt avlevert i Nairobi skulle han ut igjen med en ny gruppe, til Uganda for å se på gorillaer. At han ikke fikk noen hvile og mulighet til å bygge energi igjen er helt og holdent Exodus sitt ansvar.

Snille dyr


At vi mottok en stadig strøm av advarsler var det bare å akseptere. Hvis du selv reiser til Øst-Afrika, pass på at du filtrerer informasjonen du får av denne typen. Vær åpen, interessert og moderat forsiktig, så skal det gå deg godt og du får mange store opplevelser i landet.

Snille mennesker


Alt i alt er jeg veldig fornøyd med denne reisen. Jeg fikk se mye, og det meste av det jeg hadde håpet på. Leoparden manglet, men som engelskmennene på turen gang på gang sa; "Mustn't grumble!"

Dette ble langt. Tusen takk for at du bar over med meg!

Stengetid

Hvis du har lyst til å bruke kommentarfeltet til å fortelle meg om dine egne opplevelser fra tilsvarende turer, er du veldig velkommen til det!

Habra! #8D)

tirsdag, august 14, 2012

Oja oja ahaha!

Etter å ha sett denne glimrende informasjonsfilm fra det kenyanske turistattraksjonsbyrået har jeg bestemt meg for å reise til Øst-Afrika:

Hovedpoenget deres er at Kenya ikke er Norge, og det falt jeg for. Nå har jeg nemlig vært i Norge i halvannen måned, og alt landet kan tilby meg er jobb, behagelig temperatur og sutrete nettaviser. Dette holder ikke i 2012, verdens rikeste land!!1!

Jeg har gjort grundig research, i motsetning til Thorbjørn Egner. Se bare her, og frisk opp litt sangtekst samtidig:

> Det er ei lita dyrevise som du nå får høre
> Om dyrene i Afrika og alt de har å gjøre
> Oja oja ahaha, oja oja ahaha
> Om dyrene i Afrika og alt de har å gjøre

Så langt er det for så vidt greit, selv om vi aner at her kommer det neppe mye faktamateriale om at det dyrene har å gjøre er å løpe fra krypskyttere og å overleve innenfor stadig mindre landområder.

> Høyt oppi trærne vokser kokosnøtter og bananer

Nei, men altså, hverken kokosnøtter eller bananer vokser på trær. De vokser på palmer og på bananplanter. Og særlig bananplantene blir ikke særlig høye.

> Og der bor mange fornemme og fine bavianer

Hvis man har sett en bavian, skjønner man fort at det ikke finnes fornemme og fine bavianer. Det er mulig forfatteren benytter seg av ironi som virkemiddel, men det er i så fall en farlig øvelse når man har med bavianer å gjøre. De har større hoggtenner enn løver!

> Og ungene blir vogget i en palmehengekøye
> Og barnepika er ei gammal skravlepapegøye

Det er ganske uansvarlig å ha en hengekøye, med barn attpåtil, under en palme. Fallhøyden til kokosnøttene er stor og nøttene er tunge. Ser man dette bør barnevernet tilkalles.

> Den store elefanten han er skogens brannkonstabel
> Og blir det brann, så slukker han den med sin store snabel

Nei, nei, nei! All forskning og erfaring tilsier at blir det brann, så tramper elefanten ned alt og alle på sin vei bort derfra.

> Men dronninga og kongen, det er løven og løvinna
> Og dronninga er sulten støtt og kongen er så sinna

I all verden! Dronningen er løven og kongen er løvinna? Er hele løveslekten en eneste stor transeklubb? Dette er nytt for meg. Og kongen er sjelden særlig sinna, nei. Han har nemlig ikke én løvinne, men kan godt ha 10 eller flere tilgjengelig for ymse bruk.

> I trærne sitter fuglene og synger hele dagen

Tydeligvis ingen fuglefotograf, han der Egner. De sitter jo aldri i ro!

> Og flodhesten slår tromme ved å dunke seg på magen

Det gjør han altså ikke. Beina er altfor korte til det.

> Og strutsen danser samba med den peneste sjimpansen
> Og snart er alle andre dyra også med i dansen

Samba? I Afrika?!

> Den store krokodillen var så dårlig her om dagen
> Den hadde spist en apekatt og fått så vondt i magen

Neppe. En stor krokodille kan fordøye en liten båtmotor. Det har jeg sett på film. Så en apekatt går nok helt greit.

> Og nede i sjiraffenland, der var det sorg i valsen
> For åtte små sjiraffer hadde fått så vondt i halsen

Vals også, nå? Jaja. Uansett, giraffer er 1 meter og 80 centimeter høye allerede ved fødselen. Hvor høy var så Thorbjørn Egner? Ikke en av de fire store, det vet jeg i hvert fall, så dette blir feil igjen.

> Men da kom doktor Nesehorn med hatt og stokk og briller
> Og så fikk alle hostesaft og sorte små pastiller

Vel, for det første går det ikke an å si "sorte små pastiller"! Det heter selvfølgelig "afrikanske små pastiller", eventuelt "fremmedkulturelle små pastiller". For det andre vil ikke Nesehorn kunne bruke en stokk særlig effektivt.

> Den stakkars krokodillen måtte doktor’n operere
> Og enda er det mange vers, men jeg kan ikke flere

Takk og lov!

Man kan kanskje ikke vente så mye fra en mann som bruker store deler av sitt liv på å forfatte en tekst som heter "Hvor er buksa mi?", men dette står til stryk samme hvordan man ser på det.

Uansett, som dere skjønner så har jeg lest meg ordentlig opp på alt det er fare for å komme ut for.

Det eneste skjæret i sjøen som jeg kan se er at jeg reiser sammen med dette:


Filmen ble heldigvis spilt inn før jeg ble kjent med henne. Jeg mener oppriktig at jeg har lært henne et og annet jungeltriks nå, så det skal nok gå på et vis.

Vi skal først bo på gård i trygg avstand fra Nairobi i fire dager. Når gården (http://swaraplains.com/) er på 81 kvadratkilometer og buskene er fulle av geparder, ja, da skal nok dagene gå på et vis. Særlig fordi vi får lov til å gå fritt rundt. De har nemlig/antagelig hverken løver, neshorn, elefanter eller bøfler der, så det skal godt gjøres å bli spist eller trampet ned der. Men de har maur, og det kan jo bli et problem, ref. filmen over.

Så skal vi ut på rundtur i Kenya og Tanzania, se http://www.exodus.co.uk/holidays/aqw/itinerary for alle detaljer. Kortversjonen er stedsnavnene Masai Mara, Nakuru, Serengeti, Ngorongoro og Amboseli. Hohoi! Som bonus får vi også et par netter i Qatar på vei hjem. Nytt land på lista!

Egentlig skulle jeg blogge om pilegrimsturen min i Italia i sommer også, men det har blitt utsatt på grunn av at jeg ikke på mirakuløst vis har fått tildelt mer tid ovenfra. Skjerpings, Herre! Bildene fra turen er derimot klare, se http://www.pvv.org/~bct/via/.

Det er sikkert bredbånd overalt i Afrika, så det er bare å følge med på alle blogginnleggene som kommer til å strømme på her gjennom de neste tre ukene.

Bjørn

torsdag, juni 28, 2012

I koma i Roma

Da endte jeg med å gå omtrent 585 kilometer på strekningen Fidenza-Roma. Det er litt mer enn 100 kilometer lenger enn kjappeste vei med bil, og der ligger mye av grunnen til at jeg liker Camino de Santiago bedre enn Via Francigena.

Problemet er at de gamle pilgrimsveiene i Italia har dødd og blitt erstattet av motorveier, og av veier som ikke er motorveier, men som italienerne kjører på som om de var det. Vandrerne blir dermed avspist med gjengrodde stier hvor man ofte ser spor av gamle vertshus og vannpumper, men det finnes hverken vann eller husrom i dem lenger. Og når man endelig kommer ut av tornekrattet av en sti, så går man med hjertet i halsen på en vei blant gærne sjåfører som kjører fort og tett og som kutter svinger så mye de kan.

Jeg skal ikke si at det er er under at jeg fremdeles er i live, men det er et mirakel at så mye som ti pilgrimer hver dag kommer seg levende frem til Vatikanet og krever sitt testimonium av fader Don Bruno. Han påstod i hvert fall at så mange gjør det, selv om jeg ikke så flere enn meg der i dag. Går man helt fra England, sier ryktet at man får bli med Bruno ned i kjelleren i Peterskirken og kikke på liket til Sankt Peter. For 585 kilometer får man tydeligvis bare se den ene langfingeren hans, utstilt i en monter i skattkammeret ved siden av. Og etterpå slipper man å stå i kø, men får tasse rett inn i kirka via sakristiet, og det er jo mer lønn for dette pilgrimsstrevet enn man antagelig kan vente i himmelen.

Men jeg holdt på å bli gal av alle menneskene i Peterskirken, altså. En uendelig strøm av folk som ikke skjønte hva de var der for, og ikke forstod hva de så på, og som ikke ville klart seg i en time utenfor Turistland uten å få sammenbrudd av et eller annet slag. Supert for Roma, som drar inn masse penger på dette, men rasjonelt sett er det vanvittig at så mange mennesker fra så godt som hele kloden skal dra til det samme stedet og marsjere i takt mellom "attraksjoner" som forlengst har mistet sin betydning og funksjon. 

Likevel mistenker jeg at når jeg har fått jobbet med bildebunken fra denne reisen, så finner jeg antagelig noen lyspunkter som kan anbefales. Ikke i første rekke fra Roma, men kanskje litt fra her også. Det er bare akkurat nå jeg sliter med å se mye positivt med byen, etter uker med bare små, koselige landsbyer, glefsende hunder, sure grunneiere, pizza med blå muggost, og, hm, vel, jeg skal kikke på bilder, jeg, så kommer jeg tilbake med flere detaljer. Nå er jeg bare sliten og tenker ikke helt klart.

Dagens artige sammenheng: Arena er romersk for sand. Vi kaller arenaer for det fordi man i Colosseum alltid la på noen centimeter med sand om morgenen, sånn at alt blodet fra folk og dyr skulle trekke ned i underlaget i stedet for å flyte og skvette rundtom. Tøft.

mandag, juni 25, 2012

Reise ved salmens slutt

I dag har jeg gått forbi to togstasjoner hvorfra jeg kunne kommet meg til sentrum av Roma på bare litt over en time. Litt fristende, men stedet skal jeg legge inn to lange dager med jevn gange for å komme dit. Rare greier, men iskremselgerne på strekningen blir i hvert fall sikkert glade for det.

De siste dagene har jeg endt opp på litt rare steder. Aller rarest var nok fjellandsbyen Radicofani. Jeg var forberedt på å sove i parken, men en gammel dame kom og dro meg bort til et gammelt, gammelt hus, som var landsbyens pilgrimshjem.

Etter en varm dusj trodde jeg at jeg var ren nok, men det første som skjedde etterpå var at et eldre par ikledde seg kapper med kamskjell på skuldrene, og de dro frem et antikt porselensfat og begynte å vaske føttene mine. Da de endelig var rene nok kysset de dem og sa Amen. Og ennå var kvelden ung.

Jeg ble servert skinke de hadde tørket selv, i syv måneder, og noe pastagreier som til og meg jeg fint klarte å spise. Så ringte deg på døra, og inn kom presten. Dette er ikke en vits, altså, men noe som hendte meg.

Han hadde med seg en dokumentmappe, og ut av den tryllet han frem... To flasker fin, gammel vin, og en flaske sjampanje! Skal si jeg ble skeptisk, har jo hørt mye rart om katolikker. Jeg fikk lov til å drikke bare vann, men måtte spise kake som plutselig også stod på bordet. 

De andre drakk vin og boblevin, derimot, og en av dem viste seg å være en pensjonert gondolier fra Venezia. Så da var det plutselig allsang på tregrensen, og jeg bare satt og måpte. Rare greier. Veldig rare greier. 

De holdt på lenge også, men likevel var det lett å stå opp klokka seks neste morgen. Man har nemlig ikke noe særlig valg når man sover praktisk talt inni kirketårnet.

Jaja. Så sånn går dagene. I kveld har jeg tatt inn på et lite herberge ute i skogen litt sør for Viterbo. Her er det bare jeg og en italiensk bonde som har giftet seg med en makedonsk storfamilie, så vidt jeg kan forstå. Men de har kaldt vann og en stor, myk seng bare til meg, så her er det fint.

Det er altså ikke særlig mange andre pilegrimer å se. Og når jeg aller pliktskyldigst stikker innom kirker underveis, så er de jammen meg tomme, de også. Så for en ateist er denne vandringen en oppmuntrende opplevelse. Det er mulig inntrykket endrer seg litt når jeg onsdag kveld, hvis skjema holder, går inn i Vatikanet, men jeg tipper det er mest hedninger der også, egentlig.

Ny rapport følger om ikke veldig lenge.

onsdag, juni 20, 2012

Så det renner av meg

Hvem var det egentlig sin idé å tusle langtur i Italia midt i en hetebølge?! Ok, muligens var det min idé, men uansett er resultatet at jeg går litt i ørska her. I stedet for å få med meg omgivelsene blir det mest til at jeg biter tennene sammen, lukker øynene som svir fordi det renner solkremsvette ned i dem, og drømmetenker på en dusj ved dagens ende. Blir ikke mye reisebrev av sånt.

Har møtt et par pilegrimer. Hvis det ikke bare var heteslag-hallusinasjoner, da. De var begge på vei i motsatt retning, fra Roma til Santiago. Føler meg mye bedre og mer normal etter sånne møter. 

De siste par dagene har jeg gått gjennom vinland og hatt litt magetrøbbel. Tips: Neste gang du bestiller en Chianti, be om å få en flaske tappet fra druer som står minst fem rader fra stien pilegrimene følger. Da blir det litt mer hygienisk. 

Jeg blir nødt til å busse eller toge litt for å rekke frem i tide. I morgen går jeg til Siena, hvor jeg skal ha en hel fotodag, har jeg tenkt. Derfra tar jeg motorbasert transport til et sted som ligger cirka tre dagers gange fra Vatikanet, og så er det bare å hente diplomet der og fly hjem som en engel. 

I dag stoppet en turistbuss for at folkene ombord skulle få gå ut og ta bilde av pilegrimen. Så snart fremstår jeg i usedvanlig svett fremtoning i mange feriealbum i Texas, Montana og på New Zealand, med flere. Skikkelig korsli. Skulle bare ønske jeg hadde båret på et trekors og hatt på meg en tornekrans, så hadde de sikkert vært enda mer imponert over galskapen min.

Og så kom det i en liten landsby plutselig en baker løpende med en lite pose med brød til meg. Og på herberget her gjorde de stort nummer av at jeg som pilegrim slipper å betale turistskatt for rommet mitt. Så nå tror,jeg at jeg er i området der de konkurrerer om å behandle pilegrimene best. Men i forhold til spanjolene er de ikke særlig flinke.

søndag, juni 17, 2012

Om å prøve Lucca i utlandet

Da er det bare 415 kilometer igjen, sier kartet, men jeg tror ikke helt på det. For kartet sier også at jeg har gått bare 217 kilometer på den første uka, mens GPS-en sier 252 kilometer. Er Italia då korrupt at selv kartmakerne stikker unna noen kilometer til eget bruk?! 

Noe av avviket skyldes nok at jeg løper en del frem og tilbake etter rare insekter og vaser rundt på kirkegårder, men kartet har flere ganger bevist at det er en tulling, så uansett har jeg nok i praksis rundt femti mil igjen. På 10 dager. 

Det går jo ikke, for jeg vil gjerne stoppe en dag i Siena for å desinfisere diverse sokker og t-skjorter, og det hadde vært fint å gjøre mer i Roma enn å be drosjen til flyplassen vente mens jeg løper inn på Det sixtinske pilegrimskontoret for å hente helgensertifikatet mitt. Spørs om jeg blir nødt til å kutte en seksjon eller to før Roma. Det burde gå greit, for jeg klarer bare ikke å se noen forskjell på stedene jeg går gjennom dag etter dag. Italia er veldig italiensk, overalt.

Det har forresten blitt sommer i Italia nå. Med rundt 35 grader i lufta blir det sånn at alle er på stranda, så jeg vandrer gjennom folketomme landsbyer om dagene. Og stakkars meg hvis jeg ikke har kjøpt det jeg trenger kvelden før, for gjennom den varmeste delen av dagen er alt av butikker stengt. For et opplegg.

Når jeg ikke får tak i noe kaldt å drikke og kjøle meg ned meg, går jeg bare bort til strømmen av biler som suser forbi på vei til stranda. Bare man går nært nok bilene, så får man en deilig vind i ansiktet. De kjører heldigvis som noen svin her, med minimal avstand mellom bilene, så det blir en jevn og fin vind.

Dessverre må jeg ganske ofte bort fra bilveiene. Da kommer jeg ofte til Torneland. Lenge siden jeg har blødd så mye som jeg gjør her. De burde skaffe seg flere pilegrimer eller geiter eller noe, til å holde buskaset borte fra stiene. Og når man endelig kommer seg ut av Torneland, er det typisk Rottweilerland som venter. Bjeffende, frittgående beist gjør alt de kan for å holde naturen fri for folk og hjortedyr, virker det som. Jeg har ønsket meg samuraisverd mange ganger, til å kutte hundehoder med, men så langt har jeg klart meg med å late som om jeg plukker opp ting jeg kan kaste på dem. 

Jeg skal ikke oppsummere turen ennå, men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å rangere Via Francigena ganske langt bak Camino de Santiago Compostela, men foran tomatsuppe og det å kjøpe julegaver i butikker den 23. desember. 

Skal hilse fra Super-Mario.

onsdag, juni 13, 2012

Pass opp eller pass ned?

Jeg har kommet frem til Pontremoli. 112 kilometer fra start har jeg beveget meg bare 56 kilometer i luftlinje, men siden mange av de kilometrene var fjellsider i Appenninene, så håper jeg det går fortere herfra.

Ruta er merkelig. Jeg nekter å tro at pilgrimene gikk sånn i gamle dager. I dag, for eksempel, skulle jeg ta meg gjennom fjellpasset Passo della Cisa, på cirka 1040 meters høyde. Vanligvis går man OVER et pass, men ikke her, nei. Ruta tok meg opp på fjellet et helt annet sted. Der møtte jeg en gjeng ingeniører som var der for å sjekke om grensa mellom Parma og Toscana fremdeles var der den skulle være. De stod og jobbet i anorakk med deilig pels rundt hetta, og der kom jeg fykende i t-skjorte. Via min feilbarlige italiensk fikk jeg misforklart dem at jeg hadde gått fra Norge, og da godtok de påkledningen min.

Men i hvert fall, der var jeg oppe på det kalde fjellet på godt over tusen meters høyde, og så gikk ruta NED til passet, og opp på fjellryggen på den andre siden igjen. Jeg sier som Obelix, romerne er gærne, de!

Det er snart det eneste jeg har felles med Obelix, forresten. Tror jeg begynner å bli litt slank allerede. Etter en alpin maraton, med sekk, både i går og i dag, orker jeg ikke å gå ut for å spise. Sitter på et hotellrom og gumler parmaskinke som har ligget nederst i sekken på nesten hele reisen. 

Ellers er alt fint. Særlig utsikten. Så langt hadde "Italia sett fra luften" vært et helt greit navn å selge inn turen som. Men det er slitsomt, altså. Jeg har nettopp oppdaget at det antagelig er litt fordi skjemaet jeg prøver å følge egentlig er for syklister. Det er greit nok,  jeg kan godt gå litt saktere, om nødvendig. Problemet er bare at det ofte er laaangt mellom steder med overnattingsmuligheter. Og man kan fort bruke like lang tid på å gå rundt på et sted som visstnok har overnattingsmuligheter og spørre seg frem til herberget som på selve ruta, for det later ikke til at folk vet noe som helst om pilegrimsgreier her, og siden alle gatene har ligget her siden romertiden, så er det ingen som kan vise vei til en adresse heller. 

Passordet for wifi på herberget i Medesano er forresten d7yhlqllkphqq7mcim7gvmq0, og det er ikke tull engang! Hvorfor må det være sånn?

Bare 538 kilometer igjen, sier boka. Detta går bra, æiller i væla!

mandag, juni 11, 2012

Io sono un ragazzo!

Første dag er ferdiggått. Måtte toge ut av Milano og finne Fidenza et sted langs sporet, så jeg var ikke på tur før klokka 12. Rakk tre mil før sola kom så langt ned på himmelen at jeg ikke turde gå lenger. Det er kort vei mellom tettstedene her i Parmaland, men det er bare noen av dem som har overnattingssteder.

Det de derimot har overalt er ostemakere, skinkeskrytere og svære, pittoreske hus liggende vakkert til på åskammer. Og da noen skulle lage pilegrimsrute gjennom regionen, så var det åpenbart mindre med tanke på at folk skulle komme fort frem, enn for å få folk til å gå innom hver eneste gård som dyrker og selger et eller annet økologisk. 

Så de tre milene jeg gikk tok meg ikke så mange luftlinjemil nærmere Roma, nei. Men pytt, det ble mange fine bilder av det, og jeg har koset meg hele dagen. Føttene mine er ikke fullt så fornøyde, men de klarer seg.

Jeg tror ikke jeg får så mange nye venner på denne turen. I følge loggboka i Fidenza har det vært cirka 20 pilegrimer innom så langt i juni. Det er det du får på en time på Camino de Santiago seksti mil unna målet, på en dårlig dag. Jeg skal være glad om jeg ser andre vandretullinger enn meg selv i det hele tatt før jeg kommer til Roma. Og i Roma ser jeg vel heller ingen, tenker jeg, for de som eventuelt er der drukner nok helt i turiststrømmen ellers.

Får satse på å sjarmere de lokale i senk, da. Jeg later som om jeg kan italiensk ved å se ut som om jeg snakker det, mens jeg egentlig snakker litt laber spansk. Takk til Ylvis for tips-og-trikset! Det har fungert supert så langt.

Jeg har kommet til Medesano, og jeg vet ikke hvorfor det heter det. Folk her ser ganske sunne ut. I parken så jeg noe så rart som en gjeng 17-åringer som lekte gjemsel på en lekeplass. Det virket som det hotteste hotte av kveldsaktiviteter, så nå vet dere hva som kommer hjemme når one-piece går av moten. Jeg regner i hvert fall med at de ligger foran oss, så nært Milano som denne bygda ligger.

Jeg kan forreste melde at sommerutgaven av butikkvinduene i Milano er mye tammere enn juleutstillingene. De har fjernet en null fra alle prislapper (bakerst), og mengden gull og glitter har gått ned, og for en stor del blitt erstattet av slangehoder. Rare greier.

Da skal jeg bare sove litt, så går jeg videre. Tsjau-au-au!

lørdag, juni 09, 2012

Minst én vei leder til Rom

For to år siden gikk jeg pilegrimsveien gjennom Spania, Camino de Santiago, og det var en super opplevelse. Ganske slitsomt, men for hver dag følte jeg meg litt sterkere, jeg fikk se livet gå sin gang på mange små steder jeg aldri hadde hørt om, og ved vandringens ende ventet det en mestringsfølelse som gjorde godt.


Akkurat sånn er det
Jeg er fremdeles innbitt ateist, men nå skal jeg ut på hellig sti igjen. På søndag flyr jeg til Milano. Mandag morgen tar jeg toget videre til Fidenza. Der skaffer jeg meg et pilegrimspass, og så gyver jeg løs på Via Francigena, den gamle pilegrimsveien fra Canterbury til Roma, når det er 60-70 mil igjen av den. Så nå er det snart tid for å sette på téen, Pave!

I den grad det å laste iPad-en full av podcaster er å forberede seg til turen, så er jeg godt forberedt. Jeg starter uansett antagelig bedre enn forrige gang, da det siste jeg gjorde før jeg dro hjemmefra var å løpe halvmaraton i Oslo.

I tillegg slipper jeg å starte denne turen med å krysse Pyrenéene. Jeg har kikket på kartet, og det ser ut som en skikkelig kosetur. Jeg skal gå gjennom Lombardia, Parma, Emilia-Romagna, Liguria, Toscana og Lazio frem til Roma. Alle disse synes jeg det fint går an å legge til "-skinke" bakpå, og det må jo være et godt tegn. Ellers vet jeg ikke helt hvor jeg skal, men jeg gleder meg til å se hvordan de har det i Poggibonsi, som er det artigste stedsnavnet jeg har funnet foreløpig. Der passer riktignok ikke -skinke så bra å legge til, men -is synes jeg funker greit.
Omtrent her er jeg!
Via Francigena er ikke så tilrettelagt for pilegrimer som Camino de Santiago, så det kan godt bli mer soving utendørs denne gangen. Kanskje like greit, med tanke på alle jordskjelvene i området nylig.

Men italienerne vil veldig gjerne at folk skal komme og gå tur og bruke penger hos dem også, og jeg har funnet et par steder langs ruta hvor det i de neste ukene skal konkurreres om å ta best vare på de få pilegrimene som kommer innom. Noen her hjemme er bekymret for at jeg skal bli tatt FOR godt vare på, men det har hun tenkt å sikre meg/seg mot ved å gi meg en hjemmelagd hårklipp før jeg drar. Må bare finne en passende bolle først, antar jeg.

Jeg tar uansett med hatt.

Med litt flaks finner jeg litt Internet langs ruta, og i så fall hører dere fra det som da er igjen av meg etter hvert. (Jeg regner ikke med å legge på meg noe særlig i sommer.)

Halleluja.

torsdag, mai 31, 2012

Fort og gælisk gjennom Irland

Jeg er selvfølgelig for lengst hjemme fra Irland, og bildene fra turen ligger der de skal, mens oppsummeringen her har latt vente på seg. Nå kommer den. Kortversjon: Fin tur, men jeg ble litt solbrent mens fire haier sirklet rundt meg. Nå ble du vel nysgjerrig? Les i så fall videre.

"Hei, hva er det som skjer her, da?!"
Opplegget denne gangen var at da jeg tok fri fra jobben oppdaget jeg at det var meldt finvær i Irland de neste to ukene. Vips, så satt jeg på flyet til Dublin, og der landet jeg midt på nasjonaldagen deres, Saint Patrick's Day. Jeg droppet som vanlig ølkrøll og dro i stedet på naturhistorisk museum. Jeg tror det må ha vært en midlertidig utstilling jeg fikk se, antagelig resultatet av at den irske varianten av munn- og fotmalende kunstnere hadde vært på helgekurs i utstopping av dyr. Sånn så det ut:

Fra oppe til venstre og rundt med klokka; stekepanneape,
penisape, klumpnesekanin, guløyefnuff og blotterrotte.
Så snart det var en edru bussjåfør å oppdrive etter nasjonaldagen dro jeg rett vest, til Cashel. Der ble jeg, som tidligere blogget, innelåst på turistinformasjonen og måtte reddes ut av politiet, men ellers var det en helt fin stopp. Det er et lite sted, hvor det blir helt feil å synge "It's a long way to Tipperary", for Tipperary er nabogrenda. På det lokale gatekjøkkenet kunne jeg se hvilke melodier de i stedet liker å høre på. På Topp-10-lista på jukeboksen fant jeg:

1. Galway Girl, featuring Sharon Shannon. Hun spiller fele og trekkspill, og hennes store hit før dette var "What You Make It (da, da, da, da)". Sikkert flink.

2. The Gambler (Kenny Rogers). Det å vinne i lotto er den mest sannsynlige veien til rikdom i Irland for tiden.

3. Crazy World (Aslan). Trøstesang i tunge tider. Utrolig lang låt, så man får mye musikk for pengene. Ikke lagd av en løve, men av en slags irsk DDE.

4. Fisherman's Blues (Waterboys). Lengtende tekst om folk som bare kan hente maten sin rett fra havet, også når de ikke har råd til å hente den i butikken.

5. Sweet Child O' Mine (Guns N'Roses). Litt tvilsomt i et såpass katolsk land, spør du meg.

6. Down Under (Men At Work). Naturlig nok, siden halve Irland (den unge halvparten) går og mumler om å emigrere til Australia.

7. A Nation Once Again (Wolfe Tones). Så godt som en nasjonalsang i Irland, skrevet rundt 1840. Omtrent som om en nyinnspilling av Sondre Lerche av "Vi ere en nation vi med" skulle vært på VG-lista i dag.

8. Apologize (Timbaland). Hæ? En vanlig poplåt på lista? Rare greier.

9. Big Girl - You Are Beautiful (Mika). Motivasjonsmusikk spesialskrevet for avspilling på gatekjøkken.

10. Heaven (Bryan Adams). Tydelige spor av det katolske igjen.

Keltiske kors er litt stiligere og mer mosegrodd enn de fleste andre kors.
Etter alle skandalene med seksuelt misbruk av barn innen kirken står religionen ganske svakt i Irland. Men i Cashel står de gamle kirkene og gravene, fremdeles like flotte og unyttige.

Jeg dro videre til Cork. Det er bare den nest største byen i landet, men takket være sine mange studenter er jeg ganske sikker på at de drikker mer alkohol per innbygger der enn de gjør i Dublin. Og de har Irlands høyeste ikke-kirke-bygg; "The Idle Tower".

Irsk luksusskyskraper i et ellers traurig strøk.
Egentlig heter bygningen The Elysian, og den var ment å bli det flotteste leilighetskomplekset i hele rødtopplandet. Så kom finanskrisen og ødela prosjektet, og nå står hele greia 99 % ferdig og så godt som tomt. Bare parkeringsanlegget i kjelleren så ut til å være i bruk. Men selvironien er det altså ingenting i veien med.

Trangt, gammelt og søtt i Cobh.
Da er det koseligere i Cobh, en forstad som ligger ute ved havet. Herfra var det at Titanic seilte ut på sin første og siste tur over Atlanterhavet, og siden den gang har de ikke gjort mye annet i Cobh enn å prøve å vedlikeholde den altfor store katedralen sin og å bygge opptil flere Titanic-museer.

Katedralen dominerer fullstendig over den lille byen.
Spesielt godt likte jeg en utstillingen hvor sjøsyke var tema. Der hadde de livaktige tablåer med folk som var ganske grønne i ansiktet og/eller hadde ansiktet tredd ned i ei bøtte halvfull av gulbrun guffe med høyt magesyreinnhold.

Fine detaljer!
Smørmuseet i Cork, som finnes, på ordentlig, kan man derimot godt styre utenom, synes jeg.

Nå hadde jeg fått nok byliv, så jeg dro til Killarney. "Stakkars Arney!", tenker du sikkert, men det er ikke et spesielt rart stedsnavn i Irland. Her er noen andre:
  • Kilbarrack: Jeg regner med at CIA følger nøye med her.
  • Kilbride: Det finnes neppe noe verre sted å reise på bryllupsreise.
  • Straffan: Kanskje det var her straffangene bodde før de dro til Australia?
  • Graiguenamanagh: Forsøk på å høres ut som et sted hvor de lager eksklusiv whisky?
  • Artfart: Oooh! Fancy!
  • Skibbereen: Her er det bare nødt til å bo sjømenn som banner og sverter.
  • Knocknadobar: Sted hvor de antagelig har et røft utested.
  • Gap of Dunloe: Jeg er ganske sikker på at det er et sted i Midgard, et med mange orker.
  • Letterfrack: Også kjent som konvolutt?
  • Flesk: FETT!
  • Doon Well: Ingen har fått salmonella der, tipper jeg.
 Og vi kunne ha fortsatt og fortsatt. Barna. Knock. Bloody Foreland. Gortahork...

Skumring ved en av innsjøene ved Killarney.
Men altså, Killarney. Der går man turer i skogen og langs innsjøen og på fjellet og nyter av et landskap som både her og der ligner mye på Norge. Jeg hadde ingen problemer med å se troll som nettopp hadde løpt og gjemt seg hver gang jeg kom rundt en sving i de dype skogene der.

Velkommen til Hobsyssel!
Det man skal passe seg mest for i Killarney er lumske sykkelutleiere. "Se her, ta denne sykkelen, den er helt ny, du kommer aldri til å få problemer med den", sier de. Og så sykler man tjue kilometer ut i ødemarka, og så punkterer man, og så oppdager man at det er bare å trille sykkelen tjue kilometer videre langs rundturen man hadde sett seg ut, og så kommer man tilbake. Da sier de plutselig "Jaha, skulle du opp i tåkeheimen, ja. Ja, der punkterer i hvert fall halvparten av kundene våre." Og så føler man seg både litt dum og litt lurt, men mest av alt bare veldig, veldig sliten.

Neida, det begynte ikke å regne, været bare poserte dramatisk for meg.
Jeg drar veldig gjerne opp dit igjen, men da skal det være med pumpe og lappesaker også. Enda bedre er det om man tar taxi til Kate Kearney's Cottage, og så går man 25-30 kilometer derfra og inn til Killarney Det er gode muligheter for haiking den siste mila, og får man til det blir det en perfekt dagstur i godt vær.

Etter å ha slitt meg ut i de irske fjellene ville jeg ut til kysten igjen. Dingle ligger nemlig ikke på ei fjellhylle, som man kanskje skulle tro, men langt ute på ei halvøy aller lengst vest i Irland. Der er det grønt og frodig overalt, og har man lyst kan man hilse på delfinen Fungie, som har bodd rett ved kaikanten der i mer enn 25 år nå.

En sånn strand finner du i enden av nesten hver eneste sidevei du ikke vet hvor leder på Dinglehalvøya.
Jeg syklet en god runde fra Dingle til det vestligste på halvøya og tilbake igjen. Så tidlig på året var det ikke særlig mange andre turister å se, men det var godt å se de få som var der. Få ting gjør meg mer lykkelig enn å være helt fri, til fots eller på sykkel, og å ha hele dagen til å bevege meg rundt i mitt eget tempo og nyte nydelig natur. Ekstra godt blir det når man av og til møter på en buss full av folk som sitter og vansmekter bak vinduet og åpenbart ønsker at de var i ditt sted.

Kult pattedyr, den modigste i flokken.
Dinglehalvøya skal man ta seg god tid til. Utkikkspunktene ligger tett, og stort sett er veien så smal at har du bil kan du bare glemme å stoppe lenge nok til at du kan gå ut og se deg om. Så dra dit og ta en overnatting eller to. Utrolig nok finnes det dagsturer dit fra Dublin, men å dra på en sånn en er bare å kjøpe seg magesår.

Lekkert, eller hva
Via et langt bussbytte i Limerick kom jeg meg videre til Doolin.

Pensjonister og kirsebærtre i Limerick.
Doolin er nesten ingenting. Det er bare ei gate, Fisher Street, med et vandrerhjem, to puber og et par Husfliden-aktige butikker hvor du kan kjøpe deg en ullgenser i et nødstilfelle. Men det geniale med Doolin er at derfra kan du gå langs kysten sørvestover, og snart er du i et klippelandskap som er flottere enn det meste jeg har sett av sånt rundtom i verden.

Lykke.
Der er det bare å gå bortetter kanten, akkurat langt nok fra avgrunnen til at man føler seg trygg, og så åpenbarer underverkene seg for deg. På veien møter du store flokker av tjeld og fuglefjell fulle av lundefugl og lomvi. En stor tetthet av sauer og kyr fører riktignok med seg enorme mengder drittfluer, men det blåser vanligvis såpass heftig langs klippekanten at de bare fyker forbi og gjør liten skade. I hvert fall så lenge man klarer å holde munnen igjen. Men hold øynene åpne, altså. Det er allerede mer enn nok av kors og plaketter langs stien, satt opp til minne om folk som har falt utfor stupene eller druknet i bølgene her.

Er det en god dag kan du se fullstendig vanvittige surfere leke i de enorme bølgene utenfor klippene. Det fikk jeg se, men enda heldigere var jeg da det plutselig dukket opp fire brugder, mange meter lange kosehaier, som med de enorme kjeftene sine "gresset" rundt i sjøen etter plankton, mens jeg kunne følge med rett ovenifra. Det er naturen sin, det!

Ganske høy på naturopplevelser hadde tiden fløyet fra meg, og jeg måtte tilbake til Dublin for å rekke flyet hjem.

Konklusjonen min er at Irland kan man godt reise rundt i ganske lenge, og drar man dit bør man ta med seg sine beste vandresko. Både Dublin og Cork kan få to-tre dager hver, men høydepunktene på en reise til landet ligger altså for det meste strødd langs vestkysten. Bare prøv selv, så skal du se at jeg snakker sant.


En helt vanlig morgen i Dublin.
Litt artig er det at for å komme seg mellom sentrum av Dublin og flyplassen så tar man buss nummer 747. På bildet over ser du hvordan turen opp paradegata O'Connell Street arter seg fra vindusplass i andreetasje på nettopp den bussen.

Vel hjemme har jeg jobbet kanskje litt for mye i det siste, men nå er jeg straks på vei ut i verden igjen. Følg med her, så finner du snart ut hvor jeg skal.

I'll be back.