mandag, april 11, 2011

Morrokokko i Marokko

Ojojoj. Etter full charterfeberstemning på flyet bestemte jeg meg for å veie opp for det ved ikke å dra til Agadir i det hele tatt, men i stedet hoppe rett ut i den mest slitsomme delen av Marokko. Da mener jeg ikke pruting i basaren i Tanger, men oppdagelsesferd i VestSahara. Ikke skyld på meg for manglende bindestreker og andre tegn, det er rett og slett noe den arabiske tastaturverdenen har bestemt seg for å klare seg uten, så da kan jo ikke jeg være noe dårligere.

De siste turene har jeg takket være reisefølge stort sett bodd på overdådige luksushoteller med både speil på badet og til dels rene laken på sengene. Nåer jeg på egen haand og tilbake der jeg skal være. Første natta torde jeg ikke bruke sengetøyet som fulgte med rommet. Det rørte for mye på seg. Jeg kunne fått et billigere rom, men da hadde i så fall dusjen vært på den andre siden av veien enn rommet var. Etter å ha sett trafikken her har jeg konkludert med at for sikkerhetens skyld bør minst mulig av det jeg trenger være på den andre siden av veien. Det gikk uansett bra.

Inntrykket så langt er at marokkanere er snille og vennlige mennesker som gjerne vil hjelpe. De er bare ikke så flinke til å holde ting ved like, og heller ikke til å vaske seg noe særlig annet enn rett før de skal i moskeen. Fortauene er fulle av juggel som er til salgs, og av søppel, og ofte er det ikke mulig å si hva som er hva. Spisestedene ser stort sett ut til å være en del av et nasjonalt program for aktiv dødshjelp, og det er som sagt trafikkreglene også. Jeg stortrives.

De har milliarder av appelsiner her, så alt jeg visste om Marokko på forhånd var altså riktig. Trenger man noen tusen kattunger, så skal det ikke ta Marokko særlig lang tid å skrape sammen det heller.

Bussturene sørover i landet blir stadig mer anstrengende. Jo nærmere vi kommer "landsdelen" VestSahara, som egentlig er et land som Marokko har okkupert, jo strengere blir politiet. De vinker som regel bussene forbi, med mindre de ser det bleke ansiktet mitt i vinduet. I så fall blåser de i fløyta si, og sjåføren må stoppe, og inn løper det to politisoldater og tar passet mitt og spør om ditt og datt, og da snakker jeg enda mindre fransk enn vanlig, i håp om å slippe billigere unna. De spør om jeg er journalist eller forfatter, for i så fall får jeg ikke reise lenger sør. Så da er jeg så klart ikke det. Foreløpig har jeg hatt minst fem forskjellige yrker. Håper bare de ikke begynner å kikke i bagasjen min og ser at jeg har en bok skrevet av en fyr som heter det samme som meg. Hm.

Jeg har nå kommet meg akkurat så vidt inn i VestSahara likevel. Skal bare ti mil til, til Laayoune, så lover jeg å snu. Der har FN utplassert våpenhvilestyrker, så det er sikkert fint og trygt og kanskje er det til og med mulig å få noe annet å spise enn geitehode og sand også.

Har ikke sett ett eneste hvitt menneske siden jeg forlot flyplassen utenfor Agadir. Enten er jeg på feil sted, eller så satser ikke Marokko så veldig paa utkant-turisme. Eller kanskje de bare ikke satser på okkupasjonsturisme. Det nærmeste jeg kommer hvitinger er når folk trekker på seg Ku Klux Klandraktene sine for å gå ut i den kalde natta og henge på gata og snakke skit med de andre i klanen. Jeg skvatt litt da jeg så dem første gangen, men det er visst sånn det skal være.

De slipper å rydde snø av veiene om vinteren her, men til gjengjeld må de kolonnekjøre med sandskrape flere ganger daglig. Rare greier. Dromedarfareskilt er også litt rart å se, men siden jeg har sett flere dromedarer uten tilsyn i veikantene her enn skilt som advarer mot dem, så er det nok på sin plass.

Sånn. har jeg mistet forstanden av arabisk tastatur. I Tarfaya, av alle steder.

Jaja. Takk for nå, men ikke for alt.

Bjørn
Legg inn en kommentar