tirsdag, oktober 30, 2007

Svett

Herrejeminiforetland!

Dette gaar baade India og Swaziland en hoey gang, om ikke to. De har en bitteliten, smal, konsentrert stripe av nesten-sivilisasjon, befolket av britiske og tyske turister, helt ute ved kysten. Resten er akkurat saann som man har en mistanke om etter aa ha lest Mungo Parks beretning fra 1795.

Stod opp tidlig for aa gaa paa museum. Selveste nasjonalmuseet i Gambia. Som var fullt av bongotrommer og forherligende propaganda om presidentens fortreffeligheter. Og om to av de viktigste familiene i landet; familien Fatty og familien Savage. Mistenker at britene hadde problemer med aa holde seg alvorlig i samtaler med familiene. Men pytt.

Og saa var det en utstilling av baatmodeller, med foelgende perle av et oppslag: "Early boats were probably dugout canoes made from a single log, much like those being used today". Historisk museum og samtidsbrukskunst paa en gang, altsaa.

Jeg laerte ogsaa at av de 67 dyreartene i Gambia som har vaert her i moderne tid, saa har 13 blitt utryddet. Og i den anledning hadde de stilt ut en kjole som i 1984 ble baaret av Miss Gambia, Mirabelle Carayol. "Beauty queens helped to market Gambian tourism and symbolized Gambian beauty and dignity. Now, however, beauty contests are almost extinct, due to pressure from feminists." Jajaja, saa saann har de det her.

Etterpaa tok jeg bush-taxi til Serekunda, for der skulle det visstnok gaa an aa finne seg enda en bush-taxi til aa dra inn i landet, til Tendaba Camp, som visstnok skal vaere fin jungel aa besoeke. Jeg fant bussen. Den hadde staatt i to dager og ventet paa nok folk. Inni satt damene og ventet taalmodig. Utenfor satt mennene og drakk te og diskuterte damene inni bussen. I TO DAGER HADDE DE SITTET DER! Jeg delte hverdagen deres med dem i tre timer foer jeg gav opp. Hadde det kommet nok folk saa hadde vi uansett kommet saa sent frem at det hadde vaert moerkt, og jeg liker ikke aa komme frem naar det er moerkt. Saerlig naar jeg skal til midt i jungelen. Dessuten saa satt sjaafoeren og roeyket marihuana, og ble i verre og verre kjoereform, saa det var ikke helt tilraadelig, tror jeg. Og saa er jeg rimelig sikker paa at to av damene i bussen hadde tuberkulose, som de villig delte med omverdenen via kraftige og dype host. Saa jeg flyktet til et hotell som har vifte i taket, CNN paa TV-en og myke madrasser. Men ikke vann i dusjen. Saa jeg holder en viss lav-standard, da. Badet i havet i stedet, og det var ganske deilig.

Proever meg paa buss igjen imorgen tidlig, skulle visstnok vaere bedre muligheter jo tidligere jeg kommer. Mangler de fire-fem passasjerer saa kjoeper jeg fire-fem billetter, saa kan vi forhaapentligvis dra. Hvis ikke saa sitter jeg vel og ser dem sloeves i noen timer, foer jeg drar til Senegal i stedet. Til Ziguinchor, i saa fall. Der har de forhaapentligvis litt mer ryddige forhold, fransk-inspirerte som de er (Haha!)

Vel. Nettet eller stroemmen doer hvert oeyeblikk, saa takk for meg i denne omgang.

mandag, oktober 29, 2007

Banjulestria

Hoi! Naa er jeg midt i ikke akkurat smoeroeyet, mer midt i doskaala eller noe, men det foeles merkelig godt etter en lang periode i reisedvale hjemme.

Banjul er en skikkelig skummel by etter moerkets frembrudd. Ikke fordi det er slemme folk her, men fordi byen har mer enn nok av aapen kloakk, for aa si det saann. Dette er et utmerket sted aa ikke ta med kjaeresten paa overraskelsestur! Hele hovedstaden er slumland, det er 35 grader og lufta lukter rart. Det ligger bokstavelig talt i lufta at her kan man bli syk.

Bor paa Hotel Carlton, som ikke maa forveksles med Hotel Carlton i noen annen by. Jeg tok det beste rommet de hadde, til cirka hundre kroner. Bor sentralt, med hoeyttaleren til bymoskeen bare to meter fra vinduet mitt, som er knust. Fint for myggen. Det er hverken vifte eller air-condition paa rommet, saa jeg slipper aa fryse.

Paa flyplassen kom jeg aldri ned under 500 dalasi for taxi inn til byen, som er absurd, siden buss til den andre siden av landet, 300 kilometer oest, koster rundt 200. Saa jeg begynte aa gaa. Etter fire liter svette, eller fem hundre meter om du vil, fikk jeg haik med en kamikazemotorsyklist. Han tok meg halvt til byen for 30 dalasi, og saa tok jeg bush-taxi resten av veien for 8 dalasi til. Gikk veldig bra, bortsett fra damen som ble veldig irritert da hun ba meg flytte meg saa hun kunne faa gaa av, mens jeg trodde hun forsoekte aa selge meg datteren sin, saa jeg avslo selvfoelgelig, gang paa gang.

Jaja. Dette er et hoel, og jeg skal bort fort. Nettet er limtregt, og s, d og e finnes ikke paa tastaturet, saa dette innlegget krevde MYE klipp og lim. Spoers naar jeg gidder dette igjen.

Men alt gaar altsaa, eh, som forventet saa langt!

Bjoern, som drakk banjulebrus i sted.

søndag, oktober 28, 2007

Travels in the Interior of Africa

Det heter en bok fra 1799, skrevet av Mungo Park. Etter å ha overlevd sikkert mye mobbing for navnet sitt opp gjennom barndommen, og en reise noen hundre kilometer opp Gambia-floden, trodde han nok at han var udødelig. Så etter å ha skrevet boken dro han tilbake til Gambia for å reise lenger inn i landet. Og det var i grunnen det siste verden hørte fra ham. Den boken kan jeg godt anbefale. (Kan lastes ned gratis fra www.gutenberg.org)

Jeg vil tro at min reise blir mindre preget av døende reisefeller (siden jeg drar alene), langvarige tilfangetagelser (siden jeg tar med mange dollarsedler til å blidgjøre politifolk med) og kanoforlis (siden det nå finnes noe som ligner på veier der). Men det blir sikkert litt spennende likevel. "Planen" er å reise fra hovedstaden Banjul og inn i landet, til en by som heter Jangjang-bureh(!), for å se om det virkelig er sant at det tar 12 timer å kjøre 20 mil. Og for å se på fugler, som visstnok er det man gjør i jungelen der.

Så vil jeg reise sørover, inn i Senegal, til Casamance-provinsen. De som har lest at der er det bare krig og elendighet kan sikkert godt oppdatere seg litt på senegalesisk innenrikspolitikk, for nå har de vært vel forlikte i flere år. Problemet er bare at de snakker fransk, så det spørs hvor lenge freden varer når jeg kommer på besøk.


Jeg er relativt godt forberedt, tror jeg. Har plukket opp de beste tipsene fra Mungo Park ("Bring lots of guns and ammunition", og "Do NOT camp near the natives!") Og så har jeg lagt på meg 3-4 kilo de siste par ukene, så jeg har litt å gå på når jeg blir syk. Skal følge godt med luftrommet rundt meg de første dagene, sånn at hvis jeg får malaria, så er jeg hjemme igjen før de verste symptomene slår ut i full blomst.

Litt usikker på nett-tilgangen deromkring, men jeg skal prøve å blogge litt underveis. Skulle det gå dårlig så får dere nøye dere med disse essensielle opplysningene om landene:

  • Spisesteder holder visstnok oppe til gjestene går, eller til stedet slipper opp for mat.

  • Fant en restaurant i Senegal som faktisk hadde en bra nettside; "Come and mostly enjoy our edible foods!", stod det der.

  • Begge landene har et brutto nasjonalprodukt på cirka 2000 dollar pr innbygger. Som gjør dem styggrike sett i forhold til naboen i sør, Guinea-Bissau (cirka 400 dollar) og i øst, Mali (cirka 1200 dollar). Det er mest takket være sånne som meg, dvs turister.

  • Sjokkerte utbrudd ved middagsbordet av typen "Nei, og nei, ta mer! Du har jo ikke spist noenting!" betyr egentlig "Jepp, nå har du spist oss ut av huset, tar du en bit til nå så spiser vi DEG til kvelds!"

  • 80 prosent av Gambias eksportinntekter kommer fra peanøtter.

  • Gambia heter ikke Gambia, det heter The Gambia. Så det ikke skal forveksles med, eh, ja, ikke vet jeg.

  • Statistisk sett er det farligste yrket i Gambia å være journalist. Det har selvfølgelig ingenting med eventuell kritikk av presidenten i landet å gjøre.

  • Det største innenrikspolitiske problemet er for tiden en bande på 9 flodhester som tasser rundt om nettene og spiser opp åkrene til bøndene langs Gambia-elven.


Jeg gleder meg, stort sett. #8D)