lørdag, desember 30, 2006

Indigo Vertigo


Da er jeg plutselig hjemme igjen, etter å ha sittet på et fly nesten like lenge som jeg satt på tog og buss før det. Av turen har jeg lært følgende:

* At det faktisk går an å reise helt til India for bare to uker, selv om det er en hel del kortere tid enn bare selve transporten dit typisk tok i kolonitiden.

* At det antagelig ikke er lenge før Ryanair begynner å selge ekstra billige billetter, liggeplass i hattehylla på flyene sine. For det gjør de i hvert fall på bussen fra Goa til Hampi, og det gikk faktisk fint an å sove der.

* At indere som har råd til å reise på ferie gjør det rundt jul, og at selv om de utgjør en ganske liten andel av de totalt 1,3 milliarder inderne som finnes, så har den gjengen i 2006 tatt langt flere bilder av meg enn jeg har gjort selv.

* At i mangel av snø og is kan man fint lage seg en akebakke av en halvbratt granittvegg, bare man er villig til å bruke flere generasjoner av unger og ganske mange år på å fure på steinen med plastflasker under rumpa.

* At det er kaldt i Norge i jula, selv når avisene skriver at det er uvanlig varmt i Norge i jula.

Men nå må dere ha meg unnskyldt. Jeg har MANGE marsipangriser å se til.

Godt nytt år!

Bjørn
(Bildene kommer en vakker dag)

torsdag, desember 28, 2006

Goa - going - gone

Sånn. Da har jeg vært borti Hampi. Det var artig.

Først tar man bussen fra Candolim til Panjim, og så finner man nattbussen som går til Hospet og Hampi i Karnataka. Det er så flotte stedsnavn her! Nattbussen kan være litt skummel. For det første fordi den går om natta, når det er vanskelig for sjåføren å se hindringer på veien. For eksempel den telefonledningen vi rev ned med den altfor store kofferten noen hadde tatt med seg opp på taket på bussen. For det andre fordi hvis man velger sovesete, så må man dele det sovesetet med en eller annen annen tilfeldig nattreisende. Og de sovesetene er ikke brede, altså. Kanskje nitti centimeter på deling. Så det er best man ikke må dele med en slangetemmer med alle kurvene sine med lange dyr i, for eksempel.

Og så kommer man til Hampi, en by som hadde en halv million innbyggere i 1350. I dag har den 1800 innbyggere, men til gjengjeld har den minst en halv million enorme kampesteiner strødd rundt om blant og av og til inni husene i landsbyen. Innbyggerne i 1350 knuste så mange steiner de orket og bygde templer av dem, og det ble det ganske mange fine byggverk av. Dessverre kom det noen muslimer og drepte nesten alle innbyggerne og ødela veldig mange av templene, men det er nokså flott å gå rundt der likevel og late som om man er en maur, eller noe. Bilder kommer.

I dag har jeg stått opp klokka fem for å ta taxi halvannen mil. (Kostet nesten 30 kroner og livet til sjåføren. Det var under femten grader i lufta, og han holdt på å fryse i hjel.) Så ventet man en time eller to på at toget skulle bli forsinket, og så satt man i indisk tog i en sånn der ti timer og kikket på alle inderne som satt ved togsporet og gjorde fra seg. Aldri før har jeg sett så mange bare rumper på én og samme dag.

Nå er alt klart for avreise i morgen ettermiddag, skal bare bli enda litt mer solbrent først. Så neste gang det postes her er jeg antagelig hjemme.

Habra!

Bjørn

lørdag, desember 23, 2006

Borti Hampi!

Ikke at det er så mye nytt å melde herfra, bortsett fra at nå har jeg ligget en dag ved bassenget, iført badebukse og et litt anstrengt, konsentrert ansiktsuttrykk. Men nå er jeg frisk igjen. Feirer begivenheten kommende tirsdag med å ta tog i ti timer hver vei til Hampi, som er en gammel by inni landet her, full av tempelruiner. Og av spedalske tiggere og innpåslitne selgere av tigerbalsam og sjakkbrett i sandeltre, antar jeg. Det blir bra.

God jul til alle der hjemme!

Bjørn

torsdag, desember 21, 2006

Babu-Bjoern

Fremdeles i Goa. Det har ikke vært så mye å skrive hjem om foreløpig, men nå begynner det å hjelpe. Har ligget på strand og gått i by og spist og drukket og sånn. Ganske kjedelig å høre om, selv om det har vært deilig nok å bedrive.

I går var det markedsdag i nærheten her, så jeg dro med reisefølge dit for å handle og se på hvordan hippiene der har det. De har det bare bra, så det ut til. Og enda bedre hadde han fyren som solgte et svært teppe til reisefølget. Moren hans hadde brukt halvannen måned på å lage det (sklæsje sammen masse gull og glitter og speil og silke til en enorm tekstilpizza), og hun stod bak og ristet av spenning over hvor mange penger teppet ville innbringe. Det innbragte nok til at vi spontant ble bedt hjem til landsbyen deres på middag på lille julaften. Får se om vi tør.

Men i hvert fall, etter den pruterunden var vi så utmattede at vi gikk og la oss på stranda for å hvile, og før vi visste ordet av det hadde det blitt mørkt, og det var ikke bare-bare å komme seg hjem til hotellet igjen.

Til slutt fant vi bussholdeplassen, hvor landsbyens samlede stand av rickshaw-sjåfører mente at siste buss for dagen hadde kjørt sin vei, så det var nok best at vi tok en rickshaw i stedet. Den objektive gjengen må man jo stole på, så vi leide en rickshaw. Sånn halvveis fremme (det var litt over en mil å reise i alt) var det bråstopp, for en strømledning hadde falt ned på veien og på en annen rickshaw og spontan-antent hele stasen. Så kom brannbilen, og vi satt der en stund og ventet. Til slutt gadd vi ikke mer, betalte for turen så langt og gikk videre til fots.

Selvfølgelig var brannen slukket da vi kom frem til den, så vi fikk bare se en forkullet rickshaw (og muligens ditto sjåfør) før køen løste seg opp igjen. Tilfeldigvis ble vi gående bak brannbilen litt, og bakerst på den var det et sånt veldig fint brett man kunne stå og holde seg fast i en stige på. Akkurat som i Donald-bladene. Med den farten køen holdt så kunne vi like godt stille oss oppå der, mente jeg. Trodde jo aldri i verden at reisefølget kom til å gå med på det, men gjett hva?

Plutselig stod vi oppå der, ute av syne for brannbilsjåføren, og så skrudde brannbilen på fulle sirener og utrykningslys og suste avgårde forbi alle køer og kuer på veien den kvelden. Som var helt greit, for vi holdt oss jo godt fast. Men det føltes litt feil å vaere en del av det ufrivillige brannkorpset i India. Særlig da brannbilen fant på å kjøre en helt annen vei enn dit vi hadde tenkt oss.

Til alt hell kom en hellig ku og blokkerte veien ett øyeblikk, så brannbilen måtte slakke ned nok til at vi kunne hoppe av. Gikk nesten bra. Reisefølget gikk bare litt på trynet i asfalten, men ikke verre enn at en halvflaske Pyrisept fikset problemet. Verre var det med de to stakkars inderne i veikanten som ikke skjønte noenting. Først var det ingen der, og så var det en brannbil der, og så var det plutselig to turister der som kom fra ingensteds. Antagelig ble vi bare sett på som to nye guder i det vellet av dem de har her.

Så jeg kan altså bare anbefale å IKKE gå opp på brannbiler som er under utrykning, selv om det virker fristende langs en mørk landevei i Langtvekkistan. De kan nemlig kjøre ganske fort, sånne brannbiler.

Og ellers har jeg det bare bra.

God jul,

Bjørn

søndag, desember 17, 2006

Goa-gaga

Hoi!

Alt går helt fint i Goa, det er bare at de ikke er noe flinke til å koble seg til Internet her. Det eneste jeg foreløpig har oppdaget at de er flinke til er faktisk å bruke 10 personer til å gjøre 1 manns jobb. Så sånn sett må jo Internet med sine mange selvbetjeningsmuligheter være et mareritt for dem, og dermed noe de bare motvillig og med tungt hjerte innfører på hvert gatehjørne.

Men altså, India er helt fint å besøke. Kroppens avfallsstoffer forlater meg fremdeles i form av svette og ellers ganske fast form. I går hadde jeg reisefølge på en gåtur oppover kysten her, som selvfølgelig endte i at vedkommende ble helt utmattet og måtte pumpes opp igjen. Men først var et dobesøk nødvendig, som i utgangspunktet er greit nok. I et land med 1,3 milliarder mennesker er det en god del doer plassert ut rundtomkring. Det var bare det at sola hadde gått ned og vi var midt ute paa mørke landsbygda og det var egentlig alt vi visste. Etter å ha gaatt i mørket en stund fant vi et hus som vi antok var en restaurant som sikkert hadde en do å låne bort. Det viste seg å være en høyst privat do vi tiltvang oss adgang til. Den stakkars indignerte og motvillige husverten var nok redd for hva vi ville tenke om froskene de oppbevarte i doen sin. Med god grunn! Stakkars liten frosk som plutselig måtte kjempe for livet mot alskens nordisk skit, bokstavelig talt. Og dobbelt stakkars frosken som ble fotografert mens den forsøkte å komme seg igjen etter opplevelsen.

Jaja. Og i dag har jeg gått enda lenger, inn til byen Panjim, hvor jeg plutselig var i et katolsk bryllup, og det var en littmerkelig miks av seremonier. Men det gikk bra. Sparte 1,30 kroner på å gå hele veien i stedet for å ta buss. De pengene brukte jeg på å ta buss hjem igjen.

I morgen må jeg nok ligge på stranda og ha vondt i kneet, men det var det verdt.

Fortsatt god juleforberedelsings!

Bjørn

torsdag, desember 14, 2006

Goang Ho!

Sånn. Nå har jeg pakket på tjue minutter, og sitter som vanlig her og lurer på hva jeg har glemt. Og mens jeg gjør det kan jeg fortelle dere alt jeg vet om Goa, for ennå har jeg fjorten minutter før jeg må løpe til flybussen.

Det jeg vet om Goa er ikke stort. Men jeg har skjønt hvorfor det er så mange vegetarianere der. I forbindelse med at jeg faktisk har bestilt uspesifisert reise med hotell, så kan jeg jo ende opp på litt rare steder. Så derfor har jeg undersøkt nøyaktig hvor rare de stedene kan bli. For eksempel med tanke på toalettforhold.

Og da viser det seg at et ordentlig, tradisjonelt goansk toalett, det ligner ganske mye på vanlige toaletter uten noe å sitte på. Man står altså på huk og gjør fra seg mot en vegg, og under en renner det vann forbi, sånn at, øh, DET, renner bort når det har kommet ut av en.

Men mens det å gå på do vanligvis er noe man foretar seg i fred og ro og stillhet, så kan det i Goa godt hende at mens man sitter der, så hører man plutselig litt fornøyd grynting. Og det kommer fra en gris, som ikke er en gammel gris som sitter og ser på en, men en ordentlig gris som fornøyd skjønner at nå er det mat i vente. For den der renna som, øh, DET renner bort i, den leder rett ned i matfatet til grisen.

Blir ikke juleribbe på meg i år, i hvert fall ikke med goansk gris på menyen.

Men ellers tror jeg det blir veldig, veldig bra. #8D)

Vi "sees"!

Bjørn

onsdag, desember 06, 2006

Goa-Goa Bear



I neste uke drar jeg til India. Det blir nok spennende, i hvert fall var det rare greier sist jeg var der. På en mellomlanding i New Delhi på vei til Nepal satt jeg i ganske så mange timer og observerte Asia for første gang i mitt liv. Jeg ble litt sjokkert.

* Det var bare meg der, på en ganske så stor internasjonal flyplass. To-tre hundre mann gikk rundt og feiet gulvet som allerede var skinnende rent, og alle visste navnet mitt.

* Etter noen timer kom en fyr bort og sa at jeg skulle følge etter ham, og det gjorde jeg, og ti minutter senere hadde jeg fulgt ham ut av flyplassen og bort til bussen han skulle ta hjem, og da kremtet jeg for å spørre ham om hvor vi skulle hen, og da fikk han panikk og sa at jeg skulle da ikke være der, jeg hadde jo ikke visum til India. Så måtte han smugle meg inn igjen.

* Av de 2-300 som holdt flyplassen ren jobbet 3 med å holde vasken på toalettene skinnende ren, mens nøyaktig ingen hadde jobben med å rengjøre selve toalettene. De så ikke så bra ut. Og ikke var det dopapir der heller, eller dører. Bra det ikke var dører, for da kunne man vifte til seg en dopapirselger når man trengte det. En rupi pr riv.

* I stedet for muzak over høyttalerne var det plassert ut sånne artige gavekort som spiller en melodi når man åpner den. Kortversjonen (i dobbelt forstand) av Lambada rakk nesten å sende meg på sanatorium i løpet av min tid i New Delhi.

Før jeg forlot New Delhi hadde jeg levert flere bind med forslag til forbedringer av flyplassen og landet generelt i en forslagskasse som hang der. Skal bli interessant å se hvilke forslag de har fulgt opp.

Denne gangen skal jeg fly til Goa for et par uker, og foreløpig vet jeg ikke mer enn det. Følg med her, så finner vi nok ut hva det blir.



Bjørn

lørdag, desember 02, 2006

Passgang

Det gamle passet mitt var fullt, så da jeg plutselig ville dra til India måtte jeg skaffe meg et nytt. Mindre enn ett døgn etter at jeg forlot Sentrum Politistasjon lå det i postkassa mi! Så det var bra jobbet, Onkel Politi.



Vi feirer begivenheten med denne filmsnutten fra forrige ukes tur opp til snørike Sjusjøen.

Bjørn