tirsdag, juni 29, 2010

Kort epos fra Kypros

Nå har jeg vært en tur i Syden, men det gikk bra likevel. Timingen var det ingenting å si på. Akkurat da en utgave av Dagbladet hvor jeg ble fremstilt som en slask av en livsnyter i denne artikkelen ble lagt ut for salg, satte jeg meg på flyet til Larnaca, og der ble jeg frem til godt etter at den saken var ute av verden igjen.

Ikke at det var en så veldig pinlig sak, altså. Når det eneste som er feil med artikkelen er at jeg er mye mindre bleik i virkeligheten enn på bildet i avisen, da skal man ikke klage.

Jeg klager ikke på Kypros heller. Det går fint an å bruke en uke der til å se på et litt rart land.

Det rareste er selvfølgelig at øya på sett og vis er et krigsområde. Tyrkia okkuperer den nordlige tredelen av øya, og det er mange kontrollposter og soldater å se nesten hvor man enn beveger seg.

Som turist er det ikke noe stort problem. Det er bare litt rart når man går opp en gate i hovedstaden på øya. Plutselig kommer man til en uniform som vil se pass og som sier "Ja, du vet vel at Tyrkia okkuperer deler av øya vår?" før man får gå videre. Hundre meter med piggtråd og minelagte skjeletter av hus bortenfor er det tyrkisk grensekontroll med stempel og skjema og greier, og vips er ingenting av skilter og samtaler på gresk lenger.

Utenom det var det stort sett umulig å tro noe annet enn at jeg var i Hellas. Det var gamle kirker, hvitt og blått, oliventrær, hvithårede gamle koner i svarte klær, matematiske tegn og gamle og nye ruiner hvor enn jeg snudde meg.


Det ble ganske mange mil gåing av det også. Med GPS i hånden fant jeg mer enn tyve skjulte skatter på øya, uten å overrumple altfor mange slanger og edderkopper mens jeg følte meg rundt med hånden i mørke hulrom i naturen. Det var en svett opplevelse, heldigvis mest fordi det var så varmt.

Blant gledelige overraskelser kan jeg nevne det at jeg ikke som fryktet havnet i syndens pøl (Ayia Napa), at det var en saltsjø med flamingoer i gangavstand fra hotellet i Larnaca, at det var basseng på taket og at jeg ikke ble det minste solbrent.

Men vil jeg anbefale noen å reise dit?


Næh. Ikke egentlig. Men kanskje det kommer noen bilder derfra etter hvert. Vi får se. Først skal jeg jobbe i hele juli med både Storebrand og bilder fra India.

Habra!

Bjørn

lørdag, juni 19, 2010

Petra og Petra dag for dag

Ojojoj! Nå er jeg snart ajour med bildene mine! Bunken fra Jordan er i hvert fall ferdig, så den kan du kikke på så mye du vil.


Turen til Jordan ble nesten bare Petra. Jeg var der i februar, og det viste seg at det er en spesielt fin måned å besøke Jordan for dem som liker å lage snømann. Planen var å kikke mye på sanddyner og skorpioner, men på grunn av snø og uvær var veiene til der de befinner seg stengte. Så i stedet ble det et dypdykk i Petra og et par ikke-akkurat-drømmedager i Aqaba. Altså like øst for minefeltet langs grensen mot Israel. Alt i alt ble det en fin tur likevel.

Det tar bare drøyt 10 timer å komme seg fra kjøkkenbenken i Oslo til Petras porter. Flytiden er 5-6 timer, og vel fremme er det bare to taxitimer til herligheten. Timene på flyet kan riktig nok føles som mange fler, særlig hvis man som jeg kommer i skade for å dele fly med nitti middelaldrende, overparfymerte sminkeselgere med to-fem vin innabords på firmatur. Det går nok bra, men det kan være en fordel å ha på susp.

Selv om Saudi-Arabia er like i nærheten kan man vel ikke si at Jordan er noe Mekka for noe som helst, og da aller minst for turisme. Hverken ved ankomst eller avgang så jeg så mye som ett eneste annet fly på Aqaba International Airport enn SAS-maskinene jeg reiste med. Turistene de får kommer stort sett som turgrupper i buss på dagstur fra badebyene i Egypt. Det er en lang tur, så de rekker stort sett bare å komme frem godt utpå dagen, raskt se et par templer, og så må de kjøre hjemover igjen. Det var deilig å ha mye bedre tid enn det.

Det som ikke var så deilig var hotellfrokostene. I mangel på gjester og forståelse av hva og hvordan man bør spise, og sikkert på grunn av et overskudd av arbeidskraft til oppvask-oppgaver, kom morgenmaten typisk på bordet i form av mystiske gjenstander dandert utover 15-20 små tallerkener, uten at det gjorde noe av det spesielt spiselig. Redningen kan fort bli frokostblanding, men vit at melka du får til å helle på corn flakes-en din antagelig er kokvarm. Jaja.

Heldigvis var det ikke maten jeg dro til Jordan for å oppleve, men fjellene som gjemmer skatten Petra. For beretningen om det får jeg bare henvise til bildetekstene i galleriet jeg herved legger ut. Kortversjonen er at det var fint der, og man bør absolutt bruke i hvert fall 2-3 dager på opplevelsen.

Og ellers, da? Jo, nå har museet på Hå Gamle kirkegård kommet i gang med utstillingen Samlaren. De inviterte meg til åpningen, og det var jo hyggelig. Litt rart at de åpnet 12. juni, mens invitasjonen dumpet ned i min postkasse først den 15. juni, men det var sikkert godt ment. #8D)

Ved et kosmisk sammentreff ble samtidig resultatet av kåringen av årets Wikipedia-bilde klart. Jeg vant ikke! Men iguanen min kom på en delt tiendeplass, og det er jeg godt fornøyd med. Tusen takk til Charlie, som jeg ikke kunne klart dette uten. Håper du har det bra i Dyreparken/forbedringsanstalten i Kristiansand.


Nå sitter jeg og lurer på om jeg skal dra på restplasstur et sted, eller om jeg skal lære meg noe nytt og jobbe med Indiabilder frem til neste tøffe jobbmåned, nærmere bestemt juli. Vi får se.

Bjørn