fredag, juli 31, 2009

Og på den syvende dagen hvilte han

Det er jammen mye fint å se oppe i fjellene i Kappadokia. Såpass at jeg nesten ikke orker å skrive noe her nå. Må hvile, men her er et livstegn, i hvert fall.

Jeg reiser videre østover i morgen, til en by jeg aldri har hørt om før, men som likevel er på størrelse med Oslo; Malatya. Da er jeg plutselig utenfor turistland igjen, men derimot absolutt innenfor do-uten-sitteplass-land, og det har allerede begynt å ligne litt på Borat-land her og der. Så det blir moro!

På veien bortover her kommer jeg til å touche helt innpå grensen til Syria, Irak og Iran, men det blir med det. De har sånne billige "svenskehandel-bussturer" her også, men jeg tror ikke jeg rekker det. Dessuten er opplegget her at man får turen billig mot å ta med seg noen poser som man ikke får vite hva inneholder på veien tilbake. I beste fall er det billige sigaretter. I verste fall er det noe verre. Tror jeg står over for denne gang.

Jeg skal prøve å få sett Nemruth Dagi, som visstnok er et fjellområde med en masse rare steinhoder, urgamle skulpturer, litt sånn Påskeøy-aktig, bare uten øy og uten noen sammenheng med påske. Og så kanskje jeg drar innom Batman, bare for å ha gjort det. Og så er det Van, da, som egentlig burde hete Vann, for det er en innsjø, tror jeg. Så bærer det nordover, langs Armenia og Georgia, til noen flere fjell, og så er det vel rett og slett på tide å komme seg fort tilbake til Istanbul, så jeg får stemt ved valget i høst.

Men alt jeg egentlig skulle si er at Göreme er vel verdt et besøk. Det eneste som er litt slitsomt her er at det er koreanere overalt, og de gjør så mye rart. At det er så mange av dem her er et merkelig resultat av at Tyrkia spilte en viktig fotballkamp mot Korea i VM for noen år siden. Rare greier. De ser ikke ut som om de trives noe særlig, heller.

Jaja. Men da går jeg og legger meg. Habra.

tirsdag, juli 28, 2009

Ankaratappen

Tjohopp! Nå begynner jeg å få dreısen paa Tyrkıa, har til og med funnet komma.

Språket går det så som så med, men "salg" blir i hvert fall "det e rimele", sagt på trøndersk, og jeg tror ikke jeg tuller engang! Men det går fremover, altså. Jeg er glad jeg ikke er amerikaner. De sier jo typisk "So, uhm, is this building the, uhm, Topkapi palace?". Og det er jo greit nok, i de fleste land. Men ikke i Tyrkia. Her er nemlig "Uhm", sagt på amerikansk, den aller, aller styggeste måten å omtale det kvinnelige kjønnsorgan på. Ikke nok med at amerikanerne her blir sett på som like uvitende og ignorante som i resten av verden, her tror lokalbefolkningen at alle amerikanere lider av Tourettes syndrom i tillegg. Jaja.

Jeg sier ikke noe stygt, såklart, men jeg klarte ikke å la være å sverge ved Profetens skjegg! For da jeg var i Topkapi-palasset i Istanbul så hadde de jammenmeg Profetens skjegg på utstilling. Det var ganske morkent, kan du si. Hvis jeg skulle velge mellom å forby tegning av Muhammed eller å forby å vise frem det morkne skjegget hans, da hadde valget vært veldig lett. Det skjegget kommer aldri til å se gode dager igjen.

I tillegg til Profetens skjegg hadde de Profetens tann også. Og et fotavtrykk, så det var nesten som å være på dinosaurmuseum. De kristne ble ikke helt avspist, heller. I palassets samlinger fant jeg også døperen Johannes sin arm, og deler av kraniet hans også. Tenke seg, noen synes at JEG er rar fordi jeg samler på spyposer. Hva skal man da si om tyrkerne?!

En stor gruppe koreanere som jeg prøvde å snylte litt guidet omvisning av virket veldig fornøyde. I mangel av noe bedre hadde de fått engelskspråklig guide. Koreanerne skjønte ikke stort, tror jeg, unntatt når guiden sa at det og det kom fra Quran, altså Koranen. "Korea Number One!", sa koreanerne da. Hoho.

Men moroa kunne ikke vare evig. Jeg dro videre til Ankara, og det er ikke akkurat en by laget for turister. Tvert imot, vil jeg nok si. Litt sånn som det stedet midt i ødemarka hvor bussen fra Istanbul stoppet, halvveis til Ankara. Der hadde de matservering og bensinstasjon, og bak bensinstasjonen var det et skilt som sa BAY / BAYAN, som jo betyr MENN / KVINNER. Hurra!, tenkte jeg, for nå kunne jeg endelig få pisse. Og så var det ikke toaletter, men en minimoske hvor reisende kunne få dekket sine bønnebehov. Var ikke helt det jeg kom for, men jeg burde kanskje skjønt at det var noe muffens da jeg måtte ta av meg skoene for å få slippe inn. Normalt er ikke bensinstasjondasser gode steder å gå barbeint, for å si det saann.

Jaja, men altså, Ankara. Jeg gikk opp på en høyde i gamlebyen. Og når jeg sier gamleby, saa mener jeg gamleby. Der hadde det bodd folk i 5000 år, og gatenettet hadde i praksis vært uforandret siden en gang på 900-tallet. Der var det jammenmeg lett å gå seg bort. Men det gjorde ingenting, for det var mye rart å se. Veggene var fulle av allslags rare stein fra riktig gamle dager. I en og samme vegg fant jeg romerske inskripsjoner, greske tegn, klassiske søylebiter, et statuehode og graffiti fra 2006. Fin miks!

Den andre tingen man kan gjøre i Ankara, annet enn å innånde eksos, er å gå i Kemal Ataturks mausoleum. Så det gjorde jeg såklart. Det var rene pilegrimsferden, omgitt som jeg var av hundrevis av tyrkere i ærefryktige ærend. Først fikk vi et langt foredrag om hvordan han enehendig sørget for at Tyrkia vant første verdenskrig, og premien de fikk var at Tyrkia ble kvitt en masse landområder som landet bare hadde hatt trøbbel med i flere hundre år. Så fikk vi se bilen hans, båten hans, en stokk han kunne skyte folk med, den utstoppede favoritthunden hans, Fox, og så fikk vi gå gjennom souvenirshopen, hvor de hadde så mye rart til så lave priser at jeg tipper det hele er statssubsidiert. Så nå har jeg et Ataturk-prisme!

Til slutt fikk vi så klart se en førti tonn tung steinkiste hvor det muligens ligger en Ataturk inni. Ikke vet jeg. Men tyrkerne var i hvert fall fornøyde med det de fikk se.

Ellers er Ankara bare busy-busy. Jeg bodde billig (så klart) på et artig, gammelt hotell. Det var lett å se at Angoragarn kommer fra Ankara, for under senga på hotellet var det noen imponerende langhårede hybelkaniner. (Strengt tatt er det angoraGEIT som kommer fra Ankara, ikke kanin, men pytt. Dette er MIN blogg.)

I dag har jeg tatt bussen til Goreme, og dermed er jeg innom lysløypa til turistene igjen. Ikke skjønner jeg hvor de kommer fra alle sammen, for dette er MANGE timer unna neste høydepunkt. Men det er fint her, da. Masse steintårn som det har bodd folk i veldig, veldig lenge. En gjeng kristne lagde seg underjordiske byer og kirker her i flere hundre år før muslimene kom og overtok showet. Fint landskap, og rare ting som bare dukker opp overalt hvor man går ute i ødemarken.

Nå er jeg midt i et område som ikke er så kjent for det som er kjent for mange. Det var her kong Midas tasset rundt og tok på ting så de ble til gull. Det var her Cæsar sa "Veni, Vidi, Vici!". Det var her Aleksander den store fikk "løst opp" den gordiske knuten. Og det er her jeg er stappmett. Ikke gjør den tabben å bestille "ekstra stor ishkender-kebab" hvis du noensinne kommer hit. Et velment råd fra meg til deg.

Jaja. Her er jeg, og dette blir "Matchless Times!", som et fint hotell borti gata her reklamerer med. Reiser enda mer østover etter noen dager her, har jeg tenkt. Men vi får nå se.

Habra!

Bjørn

fredag, juli 24, 2009

Ikke pasja på leggen

Da er jeg her på grensen mellom Europa og Asıa - på et sted så langt hjemmefra at de ikke engang har komma på tastaturet, og det er en ç der det skulle vært punktum. Beklager det på det sterkeste! (Innlegget er redigert i ettertid fra norsk tastatur.)

Flyturen hit gikk helt fint. (Nå ser jeg at det er en ı der det skulle vært i også. For et land!) Turkısh Aırlınes har fremdeles bare 13 fatale flykræsj i moderne tid. Til og med maten var ganske ok. Selv om jeg ble litt skeptısk av kortet som fulgte med måltidet: "We hope that taste in your mouth will last after your journey". Jeg var spent på hvordan de ville gjøre ende på smaksløkene mıne. Men det gjorde de altså ikke engang et forsøk på.

Språket begynner også å komme seg - oppdager stadig mer åpenbar arv fra norsk. "Liten båt" heter "sjarkı" som i Nordland og "Hvem?" er "kim?" som i Haugesund eller noe. Så får det heller være at de misforstod da vikingene sa "gyselig!" når de fıkk se de persıske teppene. "Gysel" betyr nemlıg "fint".

Vikingene har vært her ja. Man kan fremdeles se det i Agia Sofia - et gammelt rottereir av en massiv katedral midt i gamlebyen. "Halvdan ett eller annet ett eller annet" står det i runeskrift. Står mye annet rart av graffiti i dıverse tegnsett også. "Partysvensker - go home!" står det kanskje. Også det tusen år gammelt - selv om det er like aktuelt den dag i dag.

Vı har alle våre problemer. I tax-free-en på Gardermoen overhørte jeg et ungt par:

- Hæ? Kjøper du snus?!
- Ja - eh - altså - for jeg gidder ikke å bomme priser av andre der nede.
- Jammen, du snuser ikke. Du har sluttet!
- Eh ja - Men nei - Men vi er jo enıge om at du røyker i fylla og jeg snuser i fylla.
- Nei, det gjør vi ikke. Sett den tilbake!
- Jammen, kosemosen min da...
- Sånn blir det!

Veldig bra start på turen. For meg, i hvert fall. #8D)

Da gıkk det bedre med en far som åpenbart ikke hadde studert fysikk - men som likevel måtte forklare for sin håpefulle hvordan fly egentlıg kommer seg opp i lufta. "Jo, ser du - Først kjører de så fort de kan, og i enden av rullebanen er det en hump som de kjører rett på, og så farer vi til værs! Når de vil ned igjen bare bremser de." Nesten like bra som teorıen om at trekkfugler flyr i formasjon for å unngå å drıte på hverandre. (Alle vet jo at de gjør det fordi de husker hver sin del av den lange ruta de følger, og derfor skifter de på å lıgge fremst.)

Uansett, jeg tror at av alle byer jeg har vært i med mer enn 10 millioner innbyggere, må Istanbul være den triveligste og minst overfylte. Det eneste utrıvelıge jeg har vært borti var ikke det likevel. På en nattevandring her kom jeg over en politimann som skulle skyte en katt. Men så viste det seg at han bare kjedet seg på jobben og derfor lekte med katten ved å virre rundt dyret med lasersiktet på geværet sitt!

Skopusserne her er kanskje litt slitsomme. Jeg går med oppdagerhatten mın på her, og ser dermed ut som den verste nybegynnerturisten. Så når skopussere møter meg så mister de liksom børsten sin når de passerer meg. Og en troskyldıg turist plukker den såklart opp og leverer den tilbake. Så sier skopusseren "Åh, så snilt! Du skal jammen få en gratis skopuss", som etterpå antagelıg ikke er gratis likevel. Så nå har jeg begynt å kaste børsten opp på nærmeste tak i stedet når det skjer. Da blir skopusseren sınt! Eller, jeg gjør ikke det. Jeg bare skynder meg å gjemme børsten under skjorta eller i sekken. Så blır de veldig forundret, helt til jeg ikke klarer å holde meg lenger, og må levere børsten tilbake. Da ler de også, så jeg tror det er greit.

Nuvel. Jeg holder nok ut en dag til i byen - men snart prøver jeg nok å finne litt mindre steder, helst i nærheten av natur og sånn.

Vi snakkes. #8D)

onsdag, juli 22, 2009

Superhelt i Tyrkia

Som vi sier på tyrkisk: Merhaba!

Jeg oppdaget plutselig at jeg var i ferd med å få ikke noe å gjøre, samtidig som utsiktene til godvær i Jotunheimen de neste ti dagene var dårlige. Da var det bare én ting å gjøre, og det gjorde jeg.

Torsdag reiser jeg til Istanbul, den største byen (men ikke hovedstaden) i julenissens hjemland (bare slå opp Sankt Nikolas i Wikipedia). Hva jeg skal der å gjøre vet jeg ikke helt, men det jeg ikke vet har jeg antagelig bare godt av. Kanskje skal jeg reise til stedene som høres morsomst ut å besøke. Dermed ligger for eksempel Batman i sørøst-Tyrkia veldig godt an til å få besøk!

Det er ganske varmt og godt i Turist-Tyrkia nå, så for å få relativt levelige forhold kommer jeg nok til å reise til steder som ligger høyt til værs. De har fjell i alle størrelser opp til godt over 5000 meter, så det er nok bare å finne sin egen trivselshøyde.

Som forberedelser til reisen har jeg ikke lært meg å tegne, og så har jeg prøvd å lære meg litt tyrkisk. Det er ikke lett. Det eneste ordet jeg så langt har funnet på tyrkisk som ligner på noe som helst annet av språk er "greyfurt". Og selv det ligner ikke imponerende mye på grapefrukt, når jeg tenker meg om. Ikke er det særlig godt heller.

Men det går nok bra likevel. Og i så fall er jeg tilbake i Norge rundt 20. august.

Güle güle!

onsdag, juli 15, 2009

Sommeren nordpå

Etter en drøy uke med temperaturer rundt 30-tallet, ytterligere forsterket av at en gjeng polske bygningsarbeidere hadde pakket huset jeg bor i inn i stekefolie eller noe sånt, dro jeg rett og slett nordover helt til det ble nødvendig å ta på en genser.

Tilfeldigvis var det akkurat så langt nord som til Brønnøysund, hvor jeg heldigvis har foreldre som kan besøkes. Så det gjorde jeg. For å holde dem i form og i live så lenge som mulig (selv om de muligens mistenker det motsatte) så dro vi på tur nesten hver dag.

Resultatet ble mange bilder, mest fra fjellheimen på Sør-Helgeland. Fjellene er ikke så fryktelig høye, siden tregrensa der går omtrent ved toppen av trærne som står nede ved havet. Men det er uansett finfine omgivelser.

Jeg har fri en måneds tid til, men vet ennå ikke hva jeg skal bruke den til. Tyrkia står fremdeles høyt på prioriteringslisten, men både temperaturer der og flypriser dit tilsier at det kan være lurt å vente litt. Og er det noe jeg har mer enn nok av, i tillegg til sjokolade, navlelo, kattehår under sofaen, god samvittighet, penger og vaksiner, så er det heldigvis tid. Finner nok på noe annet nyttig og/eller morsomt i mellomtiden.