Tjohopp! Nå begynner jeg å få dreısen paa Tyrkıa, har til og med funnet komma.
Språket går det så som så med, men "salg" blir i hvert fall "det e rimele", sagt på trøndersk, og jeg tror ikke jeg tuller engang! Men det går fremover, altså. Jeg er glad jeg ikke er amerikaner. De sier jo typisk "So, uhm, is this building the, uhm, Topkapi palace?". Og det er jo greit nok, i de fleste land. Men ikke i Tyrkia. Her er nemlig "Uhm", sagt på amerikansk, den aller, aller styggeste måten å omtale det kvinnelige kjønnsorgan på. Ikke nok med at amerikanerne her blir sett på som like uvitende og ignorante som i resten av verden, her tror lokalbefolkningen at alle amerikanere lider av Tourettes syndrom i tillegg. Jaja.
Jeg sier ikke noe stygt, såklart, men jeg klarte ikke å la være å sverge ved Profetens skjegg! For da jeg var i Topkapi-palasset i Istanbul så hadde de jammenmeg Profetens skjegg på utstilling. Det var ganske morkent, kan du si. Hvis jeg skulle velge mellom å forby tegning av Muhammed eller å forby å vise frem det morkne skjegget hans, da hadde valget vært veldig lett. Det skjegget kommer aldri til å se gode dager igjen.
I tillegg til Profetens skjegg hadde de Profetens tann også. Og et fotavtrykk, så det var nesten som å være på dinosaurmuseum. De kristne ble ikke helt avspist, heller. I palassets samlinger fant jeg også døperen Johannes sin arm, og deler av kraniet hans også. Tenke seg, noen synes at JEG er rar fordi jeg samler på spyposer. Hva skal man da si om tyrkerne?!
En stor gruppe koreanere som jeg prøvde å snylte litt guidet omvisning av virket veldig fornøyde. I mangel av noe bedre hadde de fått engelskspråklig guide. Koreanerne skjønte ikke stort, tror jeg, unntatt når guiden sa at det og det kom fra Quran, altså Koranen. "Korea Number One!", sa koreanerne da. Hoho.
Men moroa kunne ikke vare evig. Jeg dro videre til Ankara, og det er ikke akkurat en by laget for turister. Tvert imot, vil jeg nok si. Litt sånn som det stedet midt i ødemarka hvor bussen fra Istanbul stoppet, halvveis til Ankara. Der hadde de matservering og bensinstasjon, og bak bensinstasjonen var det et skilt som sa BAY / BAYAN, som jo betyr MENN / KVINNER. Hurra!, tenkte jeg, for nå kunne jeg endelig få pisse. Og så var det ikke toaletter, men en minimoske hvor reisende kunne få dekket sine bønnebehov. Var ikke helt det jeg kom for, men jeg burde kanskje skjønt at det var noe muffens da jeg måtte ta av meg skoene for å få slippe inn. Normalt er ikke bensinstasjondasser gode steder å gå barbeint, for å si det saann.
Jaja, men altså, Ankara. Jeg gikk opp på en høyde i gamlebyen. Og når jeg sier gamleby, saa mener jeg gamleby. Der hadde det bodd folk i 5000 år, og gatenettet hadde i praksis vært uforandret siden en gang på 900-tallet. Der var det jammenmeg lett å gå seg bort. Men det gjorde ingenting, for det var mye rart å se. Veggene var fulle av allslags rare stein fra riktig gamle dager. I en og samme vegg fant jeg romerske inskripsjoner, greske tegn, klassiske søylebiter, et statuehode og graffiti fra 2006. Fin miks!
Den andre tingen man kan gjøre i Ankara, annet enn å innånde eksos, er å gå i Kemal Ataturks mausoleum. Så det gjorde jeg såklart. Det var rene pilegrimsferden, omgitt som jeg var av hundrevis av tyrkere i ærefryktige ærend. Først fikk vi et langt foredrag om hvordan han enehendig sørget for at Tyrkia vant første verdenskrig, og premien de fikk var at Tyrkia ble kvitt en masse landområder som landet bare hadde hatt trøbbel med i flere hundre år. Så fikk vi se bilen hans, båten hans, en stokk han kunne skyte folk med, den utstoppede favoritthunden hans, Fox, og så fikk vi gå gjennom souvenirshopen, hvor de hadde så mye rart til så lave priser at jeg tipper det hele er statssubsidiert. Så nå har jeg et Ataturk-prisme!
Til slutt fikk vi så klart se en førti tonn tung steinkiste hvor det muligens ligger en Ataturk inni. Ikke vet jeg. Men tyrkerne var i hvert fall fornøyde med det de fikk se.
Ellers er Ankara bare busy-busy. Jeg bodde billig (så klart) på et artig, gammelt hotell. Det var lett å se at Angoragarn kommer fra Ankara, for under senga på hotellet var det noen imponerende langhårede hybelkaniner. (Strengt tatt er det angoraGEIT som kommer fra Ankara, ikke kanin, men pytt. Dette er MIN blogg.)
I dag har jeg tatt bussen til Goreme, og dermed er jeg innom lysløypa til turistene igjen. Ikke skjønner jeg hvor de kommer fra alle sammen, for dette er MANGE timer unna neste høydepunkt. Men det er fint her, da. Masse steintårn som det har bodd folk i veldig, veldig lenge. En gjeng kristne lagde seg underjordiske byer og kirker her i flere hundre år før muslimene kom og overtok showet. Fint landskap, og rare ting som bare dukker opp overalt hvor man går ute i ødemarken.
Nå er jeg midt i et område som ikke er så kjent for det som er kjent for mange. Det var her kong Midas tasset rundt og tok på ting så de ble til gull. Det var her Cæsar sa "Veni, Vidi, Vici!". Det var her Aleksander den store fikk "løst opp" den gordiske knuten. Og det er her jeg er stappmett. Ikke gjør den tabben å bestille "ekstra stor ishkender-kebab" hvis du noensinne kommer hit. Et velment råd fra meg til deg.
Jaja. Her er jeg, og dette blir "Matchless Times!", som et fint hotell borti gata her reklamerer med. Reiser enda mer østover etter noen dager her, har jeg tenkt. Men vi får nå se.
Habra!
Bjørn
