Skygger og mordere i Madrid

Tidligere har jeg bare gjort noen korte sprett innom Madrid, via flyplasser og togstasjoner. Sist helg fikk jeg en sjanse til å se litt nærmere på byen, og dermed får du det også! Litt, i hvert fall.


Jeg likte meg godt i byen, og det *er* mye fint å se der. Likevel, følelsen den utgaven av byen som foreligger høsten 2009 gir meg er mest av alt en slags tristhet. Arbeidsledigheten i Spania ligger rundt 20 prosent, og i Madrid er den visstnok enda høyere. Selv den mest schizofrene person kan umulig gå rundt i byen og tenke seg at noen er ute etter ham. Det er ingen der! Kanskje overdriver jeg litt, men jeg har aldri før gått rundt en fredag ettermiddag i sentrum av en millionby og sett så få mennesker og så mange stengte butikker. Folk har ikke penger å handle for, så de går ikke i butikken. Dermed går butikken konkurs, og så blir det enda færre som har penger å handle for. Spania har hatt høyere arbeidsledighet før enn de har nå, men de har aldri mistet jobber i det tempoet de har gjort det siste året.

Tomme bygater blir fort stusselig. Da er det godt man kan gå en tur i parken og sanke litt stemning i stedet. Retiroparken, rett øst for sentrum, er verdt en time eller to med tusling. Velg deg en solfylt morgen etter en natt med regn, og du kan fort ende opp med et bilde som det over.


Blir det ikke nedslående nok for deg i byen, så er det bare å ta bussen ut til Chinchon. Landsbyen sørøst for Madrid er tradisjonell så det holder, og i sommerhalvåret bruker de torget i byen til oksekamp på søndager. Noen hundre lokale, dusinvis av Madridboere og et par dusin turister som forviller seg ut dit benker seg rundt en sandkasse av et slakteri utpå ettermiddagen. På slaget klokka 18 spiller et amatørkorps opp en marsj, og snart etter fylles torget av plagede okser som løper rundt etter menn kledd i trange, glorete og altfor korte joggedresser.

Alle blomster er gjemt vekk, sånn at ikke de feminine mennene skal få Ferdinand over på pasifistiske tanker mot slutten av livet sitt. En okse varer i cirka 15-20 minutter. De første fem minuttene utfolder den seg såpass ivrig at man nesten kan tro at den liker seg. Men så dukker det opp to fælinger som stikker to grillspidd hver inn i ryggen på oksen. Blodet begynner å renne, tunga stikker mer og mer ut av munnen på dyret, og det er lett å se at oksekreftene renner ut, sakte, men sikkert.


Et langt sverd finner til slutt veien inn i okserygg, -hjerte og -lunger, og så er "kampen" snart over. Oksen står gjerne et par minutter og hoster blod og ser ut som om den skjønner lite av hva som skjer. For å fremskynde prosessen blir oksen tirret til å bevege kroppen frem og tilbake, så sverdet inne i kroppen dens skader indre organer stadig mer. Til slutt går den i kne og faller over på siden. Og så er det slutt.

Jeg ville ikke dratt for å se denne forestillingen på et sted hvor det finner sted bare for å gi turister noe å se på. Men i en landsby hvor folk gjør det fordi folk gjør det folket der gjør og alltid har gjort, så er det ikke så ille. Eller, det er ille, men det er i det minste ikke på grunn av meg at det skjer. Jeg tror jeg har et poeng. Det er mulig okser flest vil være uenige med meg.


Får man ikke nok Disney-assosiasjoner av Mikke Mus-hatten til toreadoren, kan man for eksempel dra til Segovia. Slottet der gav Walt Disney inspirasjon til å bygge slottet i hans Magic Kingdom. Men jeg liker innsiden av stedet enda bedre. Et dusin rustninger i mer og mindre fryktinngytende design. Tak med utrolig utførlige mønstre. Glitter, stas og gamle konger og dronninger. Og utsikt mot et bondeland som sikkert har ligget som det gjør nå i århundrer, og mot en enorm akvedukt som har stått der og fraktet vann inn til byen enda lenger. Romerne kunne sine ting. Helt til de glemte dem.

Det får holde av Madridminner for nå. Kanskje kommer det flere senere, men jeg mener alvor med at jeg skal få ferdig Tyrkiabildene mine før jul, så nå vender jeg tilbake til dem.

Vi sees snart!