Tilbake til virkeligheten

Jepp, det ble stille, gitt. Det skjedde mye på reisen som jeg kunne fortalt om, men det lot seg rett og slett ikke gjøre. Litt fordi jeg var mye på farten, men mest fordi Internet i en noenlunde brukbar variant rett og slett ikke var å oppdrive langs ruta jeg fulgte. Noen ganger og noen steder er det bare sånn det er.

Nå er jeg tilbake i Norge, og her er jeg i full gang med å oversette en haug av notater og et fjell av bilder til noe som det kan være verdt å vise frem. I et Oslo som egner seg best til å sitte inne og se ut på, koser jeg meg med den jobben.


Her er en kjapp oppsummering av hvordan jeg har tilbragt de fire siste ukene eller så:

Jeg fløy til Johannesburg og rømte umiddelbart videre til Pretoria. Der oppdaget jeg at byen nå heter Tshwane. Eller kanskje ikke. De har visst ikke helt bestemt seg, men debatten om det er het. Uansett, der gikk jeg cirka samme tur som jeg gjorde sist jeg var der. Det føltes sikrere denne gangen. Jeg tisset ikke på meg en eneste gang. Det nærmeste jeg kom å bli fysisk angrepet av noen var på turistinformasjonen, se forrige bloggposting.

Videre hadde jeg noen gode dager i Drakensberg og i Lesotho. Bortsett fra det der med at jeg gikk meg vill i tåka så holdt jeg ikke på å dø en eneste gang, nesten. Snøværet i fjellet der var en god del kraftigere enn jeg var forberedt på, men jeg koste meg virkelig i det rare, lille landet som er helt omsluttet av Sør-Afrika.

Så dro jeg tilbake til Johannesburg, for å bli med på en rundtur i Mozambique. Det er også et rart land, men lite er det ikke. Og veistandarden der gjør at hver gang man må flytte på seg så føles landet enda større enn det er.

Et sted sov jeg i telt ute i villmarken. Der hadde de ikke elektrisitet engang, til tross for at beskyttelsen jeg hadde mot løver, elefanter og sånt om natta var et visstnok elektrisk gjerde. Jeg lurer fremdeles litt på det der, men det gikk nå bra.


Jeg reiste videre opp kysten. Strendene ble stadig vakrere og mer snorklevennlige jo lenger nord jeg kom. I Vilanculo brukte jeg store deler av en dag på å få sendt noen postkort. Da jeg fikk det til feiret jeg det med en seiltur rundt i Basaruto-øyene. Det var fine greier. For meg var det litt overraskende at det bor fæle krokodiller der ute. Noen innfødte reddet meg fra beistene, og jeg belønnet dem rikelig for jobben. Jeg vedder på at de nå har ballonger nok for et tiår, minst.

På vei tilbake til virkeligheten stoppet jeg i den berømte Krugerparken i Sør-Afrika, for noen dager med safari. Denne gangen oppdaget jeg dessverre ingen nye dyrearter. Derimot oppdaget jeg et par nye elver. De rant i strie strømmer gjennom teltet mitt under en uvanlig intens tordenstorm.

Dett var dett, selv om jeg nå ser at jeg har hoppet over noen høydepunkter. Dem kommer jeg tilbake til senere, for jeg lever altså fremdeles.

Mens jeg var borte dukket forresten noen av bildene mine opp i årsrapporten til Gumala-stammen i Australia, her. Det er jo litt stas. Og ting tyder på at iguanbildet mitt blir CD-cover på Island i løpet av ikke altfor lang tid. Moro!