1001 fnatt

Hah! Nå ble det andre veikro-boller, ja. Mens dens viktige handelsveien til Iran og Teheran er under full oppgradering til motorveistatus, er grensen mot Armenia helt stengt, så her er det bare humpete og hullete lappeteppe-vei. Unntatt den siste biten fra en stor militærbase i Kars til forsvarsstillingene ved grensen. Den strekningen er i god stand, klar til å bli trafikkert av massevis av tanks og det som verre er, om det skulle trengs.

Det trengs nok ikke på en stund. Grensen mot Armenia har vært stengt i 80 år, helt siden Tyrkia og Armenia begynte å krangle om hvem som var verst til å drive med etnisk rensing i området. Ting tyder på at de var omtrent like gode, men det har du ikke fra meg, altså. Området her har vært på mange forskjellige hender opp gjennom årene, med det resultat at deler av byen Kars består av åpenbart russiske bygninger. Så det er litt Sibirstemning her, 1800 meter over havet er det både goldt og litt kjølig.

I dag kom jeg meg forresten nesten inn i Armenia. Var bare hundre meter eller så om å gjøre. Da begynte det å rasle i geværer borte på en grensepost, så jeg fant ut at det antagelig var like greit å snu og gå tilbake. Grunnen til at jeg var der er ruinbyen Ani. I riktig gamle dager var det hovedstaden i Armenia, en kjempeby som konkurrerte med Istanbul om å vaere flottest i verden. Så kom mongolene. Og så kom det et stort jordskjelv. Da sa mongolene "Bah! By meg her og by meg der. Alle burde bo i telt, så dette skal ikke gjenoppbygges, nei." Så da måtte alle flytte, og byen ble bare stående der og forfalle i en 700 år eller så. Og så kom jeg dit og syntes at det var ganske fint der, tross alt. Gamle kirker og stilige steindekorasjoner overalt. Bare bittelitt arkeologiske utgravinger på gang. Det meste fra jordskjelvets dager bare ligger der og venter, og det er antagelig veldig mye rart skjult under steinhaugene.

Jaja. Og så skulle jeg kanskje ønske at jeg så litt skumlere ut. Uansett hvor jeg går får jeg lang hale av unger og tenåringer etter meg, som spør om alt mulig som jeg ikke aner hva er. Jeg skjønner dem for så vidt godt. Klart de får lyst til å klenge på meg. Absolutt alle andre her ser jo ut som de verste skurkene fra en hvilken som helst film fra det jødisk-dominerte Hollywood, eller Borat, og alle barn vet sikkert at sånne bør man jo holde seg unna.

Nå skulle jeg helst reist videre opp i Kaçkarfjellene, men jeg tror jeg har for lite tid igjen til å gjøre det ordentlig. Dårlig med offentlig transport, så det innebærer mye haiking, og det kan være litt langt mellom bilene der oppe. Litt tettere mellom traktorene, muligens, men det hjelper ikke stort. Derfor tar jeg antagelig toget til Erzurum i stedet, og så tråkler jeg meg tilbake mot Istanbul i loepet av den drøye uka jeg har igjen.

I går kveld var det bryllupsfest på hotellet hvor jeg bor. Artig, helt til noen ble så overstadig glade at de begynte å skyte i lufta med ett eller annet som smalt godt. Da skvatt jeg godt, ja. Det gikk visst bra. Hørte ikke noen sykebil, i hvert fall.

Jeg har det fremdeles bra, men har så smått begynt å glede meg til mitt neste Norgesbesøk. #8D)