Non-op i Sinop

Nå er det bare få dager før flyet mitt går fra Istanbul, og jeg prøver å rekke det. Ikke så lett, for jeg er i badebyen Sinop (den eneste med sydvendt havn langs hele den tyrkiske Svartehavskysten). Hit var det ganske lett å komme seg, men det er tydeligvis ikke så fint her, for det er fullt på alle busser bort fra stedet?! Men det ordner seg nok.

For å komme hit tok jeg bussen fra Trabzon via Samsun. Det er langt, men det gikk ganske fort, for tyrkerne har bygd motorvei langs Svartehavet. Og når jeg sier "langs Svartehavet", så er det akkurat det jeg mener. To felt i begge retninger hele veien fra Samsun til Georgia, med masse tungtrafıkk. Og denne veien lıgger altså klint opptil vannkanten, til stor fortvilelse for titusenvis av pensjonateiere bortetter kysten. Det er ikke akkurat med på å gjøre det lett for dem å trekke til seg besøkende badeturister, nei.

Tyrkerne gjør mange rare ting, altså. For å finne badbar strand måtte jeg reise hit, til østenfor der motorveien begynner. Politikerne ønsker tydeligvis å konsentrere turismen til Middelhavet og Egeerhavet, for her hvor det faktisk er mulig å finne litt strand planlegger de nå å legge et stort atomkraftverk!

Er det nå jeg skal benytte anledningen til å paapeke alle feilvurderinger jeg ser at Tyrkia gjør? Hm. Nei, det er nok best å vente til jeg er hjemme igjen. Det er straffbart å "kraftig" kritisere såvel tidligere som nålevende politikere her. Men jeg kan i hvert fall, på norsk, råde dem til å slutte å bygge så uendelig mange moskeer overalt. De bare pådrar seg et enormt vedlikeholdsproblem, når tyrkerne om en generasjon eller to slutter å tro på annet enn reality-TV og slankekurer, akkurat som resten av den opplyste verden. Og etterbruksverdien for de nye masseproduserte moskeene tror jeg er omtrent på nivå med oljeplattformer og bob-baner. De burde i stedet brukt penger på nye, ikke-sprengte høyttalere til bønneropene sine, og kanskje brukt noen kroner på å kjøpe sittedoer også. Synes nå jeg.

Tyrkias største øy langs Svartehavet tar det bare cirka ti minutter å gå rundt! Det visste du ıkke, tenker jeg. Så da var det verdt å lese denne bloggpostingen også.

Neste gang jeg skriver noe her er jeg forhåpentligvis i İstanbul eller hjemme. Med litt bussflaks...

God høstsommer videre!

Bjørn