Jeg trekker sørover

Ja! I morgen tidlig flyr jeg avgårde. Jeg er klar for å oppleve Sør-Afrika på godt og vondt, fjellene i Lesotho og hvalhaiene som svever gjennom havet langs kysten av Mosambik. Og sikkert se og gjøre noen andre ting også. Men jeg skal ikke fly til Matekane lufthavn, det har jeg bestemt meg for...

Photo from Wikipedia.
Foreløpig er ingenting i boks, men jeg kommer antagelig til å bli med på en eller annen form for gruppeturer, for å få med meg mest mulig i løpet av de fire ukene jeg har denne gangen. Delvis er det for å føle meg trygg. Afrikanske rovdyr av alle slag foretrekker å velge sine ofre blant individer heller enn i flokker. Jeg skal passe på at samme hvilken gjeng jeg slutter meg til, så skal jeg hverken være det letteste byttet eller den mest langsomme sprinteren.

Selv om jeg ofte heller velger krevende enn lett når jeg reiser, så gjelder ikke den regelen for reiser i Afrika. Å reise der er et helt annet spill enn det å reise hvor som helst ellers. Du har krevende, og så har du afrikansk krevende. Å krysse en grense er ikke nødvendigvis bare en enkel prosess der. Offentlig transport finnes alltid, men den har neppe noen rutetabell. Du kan måtte sitte lenge og vente på at bussen kommer. Og så må du vente enda lenger på at den skal fortsette.

Til sist så er det sånn at Afrika er svært, og høydepunktene har gjerne enorme områder med ikkeno mellom seg. Til å komme gjennom transportetappene kan du enten reise direkte i en gruppe med en farkost som antagelig ikke bryter sammen underveis, eller du kan bruke en kombinasjon av et utall minibusser som kanskje går den veien du hadde tenkt, og som kanskje eller kanskje ikke bærer med seg nye og spennende varianter av ett eller annet virus.

Denne gangen kommer jeg derfor antagelig til å velge lett. Men da snakker vi altså om afrikansk lett, ikke vanlig lett.

Forhåpentligvis får jeg snart muligheten til å beskrive nærmere her i bloggen hva jeg mener med det.

Sala kahle!