I Drageberget!

Hoho! Jeg er fremdeles i live og på tur, ja! Men jeg har vært nære på å dø mange ganger i det siste, kan dere tro. For eksempel da jeg var innom turistinformasjonen i Pretoria, og damen spurte "Can you tell me what is your country, please?", hvorpå jeg tydeligvis svarte "No way!" i stedet for å si navnet på et land hun hadde hørt om. Hun ble sinna, gitt.

Det gikk likevel bra til slutt, i motsetning til hvordan det har gått med gjengen på æreskirkegården i Pretoria. For det første så døde de, og for det andre er de godt i gang med å bli helt glemt. Hero's Acre, heter det, men de nedgravde beboerne er ganske falmede helter nå. Ikke så rart at de som vant boer-krigen ikke minnes med glede av det nye herrefolket, kanskje, men det var i hvert fall bare jeg som var innom der den dagen. Jeg måtte klatre over en murvegg og finne en port som ikke var låst for å komme meg inn, så akkurat det var kanskje ikke så rart. Vel inne møtte jeg Kruger, Pretorius, Verwoerd og andre skjeletter, med utrolig forfalne gravsteiner og beplantning generelt. Rare greier.

De har forresten Pan-Galactic Gargle Blaster på menyen på Eastwoods Bar i Pretoria. Greit å vite for fans av Douglas Adams.

Men jeg dro jo ikke til Sør-Afrika for å dra til Sør-Afrika, så jeg reiste fort videre til Lesotho. Via Sani-passet, et sted som ikke passer inn i Afrika i det hele tatt. Fjell-lufta der oppe (2-3000 meters høyde) fremkalte rare drømmer. Dit kom jeg etter at det hadde blitt mørkt, og så brukte jeg en hel natt på å gå rundt i drømme i fjell som så ut som forsteinede gigant-bavianer, befolket av de der firkantfolkene fra en gammel Donald Duck-historie. Da jeg endelig våknet til virkligheten var det bare tåke overalt. Men jeg gikk på tur, ja.

Jeg så meg ut Ndlovini, en ganske heftig topp med super utsikt. Når det faktisk er utsikt, vel må merke. Jeg satset på at det ville det bli, men i stedet ble tåka bare tjukkere og tjukkere etter hvert som jeg gikk høyere. Det var bra at jeg ikke gikk sammen med noen, for de hadde sikkert fått panikk i så fall. Alt gikk fint, for jeg har jo stedsans. I hvert fall helt til det kom en utrolig flott gresshoppe i intense røde og blå farger. Den måtte jeg jo kravle rundt i mosen og kikke på en god stund. Da jeg var ferdig med det og reiste meg opp ante jeg ikke hvor jeg var lenger, for det var bare ti meter sikt, og alt så likt ut i alle retninger.

Så da gikk jeg i alle retninger i noen timer, etter hvert mens jeg øvde på hva jeg skulle si til redningsfolkene når de kom. Men på en eller annen måte kom jeg meg ned igjen. Dessverre ikke før en time eller så etter at jeg hadde mistet følelsen i lillefingrene, men likevel en god halvtime før det ble stupmørkt. Alt kan fikses av en varm dusj, og så var den dagen ferdig.

Så det var jo artig, men det flotteste siden sist er likevel uansett Lesotho. Det er for mye å fortelle om derfraher, men det kan fint oppsummeres sånn: JØSSEBALL!!!

70 år gamle Matthew guidet meg rundt og kjørte Land Rover som en gud. Det må man for å komme gjennom Sani-passet. Sjekk YouTube for Sani Pass-filmer, så finner du sikkert mye moro. Fyren viste seg å ha blitt laget program om av National Geographic, så ting tyder på at han kan sine ting. Han snakker språket i Lesotho, han vet hvor marihuanaåkrene befinner seg, han vet hvor de sjeldneste fuglene hekker, og han fant bra steder for meg å bo og besøke.

Jeg ble så glad i Lesotho-folkene, som bor så høyt oppe at det kan bli snøstorm der når som helst, for eksempel mens jeg var der, at jeg la igjen alle varme og vindtette klær jeg tok med meg på denne reisen der. Så nå er jeg i Sør-Afrika, fremdeles i Drakensberg, og jeg fryser litt. Men snart skal jeg til Mosambik.

Bjørn, for I pose og sekk, Dragefjellene, Sør-Afrika.