Kurdistan kaller

Det var vel typisk. Når jeg endelig kommer meg ut av fjellheimen og til et sted med varmt dusj, så ble det et sted med mangeogførti grader, og alt jeg vil ha er en kald dusj, men en eller annen fæling har brukt opp alt kaldtvannet!

Jeg er i Diyarbakır, og her er folk stort sett opptatt av å fortelle meg at dette er hovedstaden i Kurdistan, et land som riktignok ikke finnes. Hvis jeg skal sammenligne stedet med noe i Norge så må det være Setesdal. Alle damer her går nemlig med skaut, og det gjør de i Setesdal også, for alt jeg vet. Der har jeg aldri vært. Men jeg er i Diyarbakır, og bortsett fra det med skautene så er det absolutt ingenting her som minner om Norge. Det skal vi i større grad enn de som bor her være glade for, tror jeg.

Har ikke rukket å se stort av stedet ennå, men det ser litt, eh, fattigslig ut. En halv million innbyggere eller så bor inne i en borg, bak en superhøy mur som visstnok er den lengste i verden nest etter den kinesiske. Til å være urgammel ser den uforskammet sprek ut. I motsetning til folkene her. De har en moske som heter "Den nye moskeen" her, Yeni Camii. Den er 450 år gammel. Og akkurat nå sitter jeg på en internettkafe som heter Yeni Internet Cafe. Den er sikkert fra 1946 eller noe sånt. Jeg skal sjekke litt rundt her de neste dagene, så får jeg komme med eventuelle korrigeringer da.

Jaja. I hvert fall. Da vi forlot sist forlot helten vår var han i Kappadokia og gikk seg vill i fjellene. Ved en kosmisk tilfeldighet fant han likevel plutselig bussen til Malatya. Det er en by som ikke mottar særlig mange turister, så når det først dukker opp en, så må vedkommende gå fra dør til dør gjennom hele byen og bli servert aprikos i alle mulige former, fra fersk til tørket til kake. For den som måtte lure på hvilken effekt sånt kan ha på funksjonen til en mage, så kan jeg avsløre at det neppe finnes så hard mage at ikke tilstrekkelig mye aprikos i alle mulige varianter kan få fortgang på sakene. Ojameg...

Før jeg kom så langt som til aprikosen hadde jeg gått på feil buss, for motoren eksploderte, og dermed ble jeg kastet over på en annen buss, som antagelig via et ormehull i universet presterte å komme frem til Malatya tre timer før den egentlig skulle. Altså klokka 04:20. Så i stedet for å finne sted å bo, måtte jeg jo bare legge meg på en benk i en paviljong i en park der. Der sov jeg søtt i tjue minutter før en innfødt prikket meg på skulderen og mente at jeg måtte jo ikke ligge der og fryse, jeg burde heller drikke den varme teen han hadde laget til meg. Så da måtte jeg jo det, og det var ikke snakk om å få betale for teen. Eller å få sove igjen. Det var rett og slett en barmhjertig samaritan, tror jeg. Eller malatian, muligens.

Og det var altså bare begynnelsen. Hele Malatya er full av folk som lar seg begeistre av å få møte en ekte utlending, samme hvor rart han måtte lukte. Jeg ble dratt inn i aprikosbutikker, jernvarehandler, skobutikker, frisørsalonger og det som verre er, bare for at jeg skulle ta bilde av dem og de skulle få ønske meg varmt velkommen til byen. Til og med kassadamen på et supermarked der forhørte meg omhyggelig og ønsket velkommen fra et sted inne i burkaen sin, mens køen av smilende medborgere bak meg bare vokste og vokste. Utrolig hyggelig, og ellers noe jeg trodde bare blondiner fikk oppleve. Så sånn sett kan jeg trygt anbefale Malatya.

Bare synd det er så lite å se og gjøre der. Så jeg dro ganske raskt videre til et fjell som heter Nemrut. Der fikk en gal konge bygget et mektig gudealter oppe på cirka 2200 meters høyde, en gang for så lenge siden at alle hadde glemt at de stod der helt til det kom en tysker dit i 1880 for å lete etter et sted å bygge jernbane eller noe sånt. Det var litt imponerende, og særlig flott i det spesielle lyset ved dagens start og slutt, men aller best var det å bare gå rundt i fjellene rundt der og se på utsikter. Jeg bare gir opp å skrive noe fornuftig om det. Vent på bildene, sier jeg bare!

Så der har jeg vært, uten Nett, de siste dagene, men nå er jeg altså i lavlandet igjen, i Svettistan. Det østlige Tyrkia kan ikke anbefales for folk med parfymeallergi, eller for så vidt folk med luktesans. Her svetter alle så alvorlig at jeg slipper å tenke på hvor mye jeg stinker. Summen av lukter de andre smører seg inn med gjør at jeg bare kan snylte på dem, tror jeg. Det er rart hvordan de ikke liker griser her, men å se på at en stakkar går rundt og svetter som en gris, det synes de er morsomt. Så lenge dunsten av meg ikke trenger gjennom deres egne parfymesfære, vel å merke. Kall meg bare Infidel Castro, sier jeg til dem.

Unntatt i morgen. Da maa jeg prøve å ta meg sammen. Inkludert i prisen for rommet på hotellet jeg bor på var tydeligvis det å bli dratt med til ett eller annet universitet og holde foredrag om noe på engelsk. Før jeg rakk å levere fra meg passet og sjekke inn ordentlig hadde de ringt opp en engelsktalende gubbe som straks avtalte at i morgen skal jeg heve det faglige nivået til en gjeng engelskstuderende her. Så det blir vel artig, tenker jeg. Håper bare ikke uggabugga-tyrkisk-engelsken jeg har brukt for å gjøre meg forstått de par siste ukene helt har tatt overhånd oppe i hodet mitt. Hm. Det tror jeg kanskje at den har. Men pytt, det merker sikkert ikke de!

I dag er første gang i mitt liv at jeg har vært på en bussterminal der det går an å ta bussen til Bagdad. Og til Batman, som bare er en bitteliten lokalbuss unna. Her gjelder det å ikke gå på feil buss, ja. Ordner seg sikkert.

Jeg har så smått begynt å glede meg til jul og minusgrader. Det begynte da jeg så et termometer her hvor det stod at nå var det 47 grader, og fortsatte litt senere da bussjåføren ikke klarte å kjøre klimaanlegget hardere enn at det fikk innibussen-temperaturen ned til smaasvette 35 grader. Herreminhatt.

Man får trøste seg med at særlig varmere blir det vel neppe. Og herfra må jeg stort sett bevege meg nærmere Istanbul igjen. Tror jeg, da.

Lykke til. Takk.