Phuh!

Saann. Da var den aller farligste dagen paa hele reisen unnagjort. Alt er relativt, saa det var ikke saa veldig farlig, men det var mye som kunne gaa galt, og en god del som nesten gjorde det.

Hovedaktiviteten i dag var aa dra til et land som ikke finnes. Det er aldri lett, heller ikke her, men det er i hvert fall mulig. Landet heter noe saannt som den transdnietriske republikk, og er en gjeng gaerne russere som har forskanset seg paa 4000 kvadratmeter oest i Moldova. De sier at de er et eget land, selv om ingen andre sier det. For aa virke overbevisende har de laget seg egen haer, grensevakt, penger, frimerker og saa videre, og det er tildels det som gjoer det litt vanskelig aa besoeke landet.

Jeg har faatt engangsvisa til Moldova, saa det var litt spennende hvordan det ville fungere naar jeg skulle inn i den delen av Moldova som ikke er Moldova, og ogsaa naar jeg skulle tilbake fra ikke-Moldova til Moldova igjen. Teknikken min ble aa forsoeke aa forkle meg som oest-europeer. Jeg droppet ryggsekken, tok en plastpose i stedet, ifoerte meg graa, skitten t-skjorte og jeans i stedet for sommerferie-klaer. Litt av en prestasjon i nesten 40 graders varme bare det. Og saa tok jeg minibuss, tolvseter med atten personer i, og satset paa at grensevaktene skulle vaere litt slakke med sjekken.

Men det var de ikke, paa vei inn i landet. Ble dratt ut av bussen og maatte inn paa et kontor og forklare meg om hva i all verden jeg ville i landet deres aa gjoere. Det endte med at jeg maatte betale ny inngangsbillett. Ikke 60 dollar denne gangen, men tre kroner. Til aa leve med.

Saa var jeg inne i landet, med beskjed om aa vaere ut av det igjen foer det ble moerkt. Det var en oppfordring det ble lett aa foelge.

Gikk av bussen i det som lignet paa sentrum i Tiraspol, og tuslet rundt der. Tok bilder og saa meg om, og hver gang jeg tok bilde av et hus med flagg paa toppen saa kom det en liten bataljon og skulle arrestere meg. Etter tredje bygning hadde jeg laert. Loesningen ble aa snakke absolutt ingenting annet enn engelsk, for da ble de litt forlegne, virket det som. Og saa skyndet jeg meg aa ta en kopi av bildet jeg hadde tatt, og saa viste jeg dem at jeg slettet kopien av bildet, og saa var alle fornoeyde, og jeg fikk gaa. Men makan til mas, da!

Det var litt uoversiktlig i byen, og GPS var det forbudt aa ta med inn i landet, saa jeg droppet aa bruke den. For ikke aa gaa meg vill maatte jeg finne paa noe annet. Det ordnet jeg ved aa dunke en fot inn i en betongblokk saa jeg saa stjerner. Etter det la jeg igjen en fin stripe av blod, som jeg kunne bruke til aa finne tilbake til steder jeg hadde vaert. Vondt. Anbefales ikke. I ettertid tror jeg at jeg burde brukt GPSen likevel.

Men altsaa, den trans-dnietriske republikk er ingenting aa skrive hjem om, bare et land aa ha paa lista si. De er klin gaerne, har fremdeles hammer og sigd i flagget sitt og paa annethvert gatehjoerne, og midt i byparken staar en forgylt Stalin. Parken er ellers selvsagt fullstendig gjengrodd og sammenrast. I et hjoerne av den, hvor jeg sikkert heller ikke burde ha vaert, fant jeg faktisk en rull mikrofilm! Hvor spionfilm er ikke det?! Sneik den ned i lomma og har den med hjem. Ser ut som kretstegninger for ett eller annet.

Returen til Moldova gikk akkurat som planlagt. Grensevakta gadd bare saann halvveis aa stikke hodet inn i minibussen og si at naa maatte alle vifte med passet sitt saa han kunne si at han hadde sjekket oss. Og saa var jeg tilbake i den relativt trygge delen av verden.

Varmt og faelt her fremdeles, men i morgen tror jeg at jeg har en loesning paa det ogsaa. Planen er aa dra ut av byen, kanskje finner jeg en solsikkeaaker aa fotografere, men det jeg skal mest er aa gaa i kloster. Et kloster som er inni et fjell, gravd ut gjennom relativt lang tid, og kanskje litt flott. Der maa de vel klare aa holde en jevn og kjoelig temperatur, i motsetning til paa hotellet mitt.

Bjoern