søndag, juli 06, 2008

Den lange marsjen

Jeg skal love det er langt å gå fra Oslo til Jotunheimen, ja. I hvert fall brukte jeg fem dager på å gå bare en drøy tredjedel av distansen, og kilometrene ble ikke akkurat kortere etter hvert. "Normal fart" viste seg å ligge i underkant av stusselige tre kilometer i timen.

Da jeg kom ned fra fjellet Kvitingen, litt sør for Raufoss, var togstasjonen Eina bare fem kilometer unna. Jeg var ikke i så verst stand, men det så ut som om det holdt på å svartne helt for himmelen. Med torden i lufta, lite strøm igjen i kameraet og litt vondt i føttene attpå, var det lett å bestemme seg for å dra hjem og lade både de ene og de andre batteriene litt.


Men altså, det har vært en super tur så langt. Og en superslitsom tur. Pakkingen gikk litt fort, og ble dermed ikke helt optimal. Jeg er ikke fullt så ekstrem at jeg sparer inn noen gram ved å kutte skaftet av tannbørsten, kjøpe sovepose uten glidelås i siden eller å operere ut blindtarmen før jeg går tur, men jeg skal innrømme at jeg burde pakket smartere.

For eksempel hadde jeg ikke trengt å ta med to mursteiner av noen bøker. Intensjonen var god nok. Jeg skulle lese i ro og mak om kveldene ved idylliske vann i skogen. Men i praksis så vet jeg jo godt at jeg bare går til jeg nesten stuper, og så setter jeg opp teltet, og så kryper jeg ned i soveposen, og så sovner jeg utmattet midt i kveldsmaten.

I de bortimot tretti varmegradene som jeg visste godt at kom, så trengte jeg vel egentlig ikke raggsokker, strikka-votter, langt ullundertøy eller vindjakke heller. Og selv om det i teorien var en mulighet for at jeg skulle gå hele veien i ett strekk, så trengte jeg vel ikke å bære på mat for to uker heller. Skogen er jo full av dyr som kan spises. Jeg så i hvert fall både elg og røyskatt og mus og grevling, og de så ganske gode ut alle sammen.

Det var verre med tilgang på drikkevann. Snøen i fjellene har stort sett smeltet ferdig, og det har vært en ganske tørr sommer. Dermed var det lite fart i bekkene rundtom. Det endte med at jeg _virkelig_ måtte bunkre opp med mye vann når jeg først fant noe som kunne drikkes, og vips ble sekken enda tyngre. Et par ganger gikk jeg bare helt tom for vann likevel. Du vet at du er ganske dehydrert når du lett spytter ti meter og det sier "ploink!" når spyttklysa treffer en stein. Så da var det bare å kose seg med litt Chateaux de Lemenlik og Eau de Shit de Sau. Myrvann altså. Blæurgh! Er antagelig høygravid med et betydelig antall rumpetroll. Men jeg lever!

Jaja. Så det har vært en fin, men litt tøff tur for en bybjørn som meg. Det ble litt lettere da jeg etter et par dager skjønte at det ikke var isbilen som kom, men lyden av bjeller fra sauer på sommerbeite jeg hørte. Og at ritsjelyden ved ørene mine når liggeunderlaget på toppen av sekken min raspet borti greiner ikke nødvendigvis var en rabiat vampyrflaggermus som gikk til angrep på meg. Det er en god erfaring å ha med seg når jeg en vakker dag om ikke lenge tar toget tilbake til Eina og fortsetter turen!

Væme? Det er god plass til flere på Jotunheimstien!

Bjørn

Ingen kommentarer: