Haisommer 8

Nå er jeg helt oppe i det nordvestlige hjørnet av Australia, i Exmouth. Det er mulig det er varmt og deilig her, men det er likevel ingen tvil om at dette er den sydlige halvkules svar på Finnmark. Jorda er skrinn og steinete, det er frakttillegg på absolutt alt i butikken, folk går rundt med svære kniver og rare hatter, og det er mengder av militære anlegg og lyttestasjoner rundtom.

Her lever de av militaeret og av de stakkars turistene som gidder å kjoere de 170 milene som kreves fra nærmeste by, eller mye mer. Det er relativt få av oss. Særlig nå som resten av Australia, som er litt mer tilgjengelig, også begynner å få sommer. Og enda mer særlig nå som syklonen Anika nettopp har feid over regionen, og senket temperaturene fra de normale noenogtredve til noenogtyve. Men det ER ganske fint her.

Australske strender, hvorav mange av dem som ligger i dette området, er de fineste i verden. På papiret. I virkeligheten trekkes helhetsinntrykket bittelitt ned av alle brennmanetene, haiene, saltvannskrokodillene, de blå blekksprutene, steinfiskene og surfeinstruktørene de har her. Alle disse kan drepe deg på en ytterst smertefull måte, ofte bare i løpet av brøkdelen av et sekund.

I går var jeg på snorkletur til Turquoise Bay i en marin nasjonalpark her. Fikk på meg snorkel og maske, og så fikk jeg instruksjoner fra en parkvakt. "Gå nøyaktig hit, svøm noeyaktig så langt ut, og så lar du deg drive med den utrolig sterke strømmen akkurat hit, og så kommer du deg i land så fort som mulig, ellers er det best at du tar med deg pass, for det kommer du til å trenge når du kommer i land igjen, et sted i Indonesia!"

Jaha. Greit nok. Men akkurat når man møysommelig har kommet seg vel ut i vannet uten å tråkke på noe giftig, så hoier og skriker parkvakten noe om at jeg må komme meg på land igjen, for akkurat der han hadde bedt meg svømme hadde det dukket opp noen store tigerhaifinner. Fine greier. Jommen sa jeg parkvakt! Det som trengs her er ikke parkvakter, men livvakter!

Jaja. Haiene dro sin vei, jeg fikk snorklet til slutt, og det var fint og flott.

Det skumleste jeg ellers har gjort siden sist fant sted på forrige vandrerhjem. Det var bare jeg og ei fransk jente igjen der. Likevel var kjøleskapet helt fullt, mystisk nok, og det var et stort kjøleskap. Jeg tok ut sjokoladen min, og hun tok ut vinen sin, og så satte vi i gang med å kaste alt som de tusen eller så forrige gjestene hadde satt igjen. Folk glemmer mye rart! Det flotteste var en svær Supermann-figur som noen tydeligvis hadde prøvd å koke. Det ikke fullt så flotte var mange liter muggen melk og massevis av fisk som det var overraskende mye liv i, tatt i betraktning at de jo egentlig var døde. Tre store søplesekker med vestlig overflod ble det.

Lauren, bussjåføren fra Denham til Coral Bay hadde hatt førerkort siden hun var 12. Likevel hadde hun aldri laert aa sjekke at det må være vann nok i radiatoren. Og det enda hun nå var blitt 14! Neida. Hun var godt over 20. Uansett, midt i ingensteds begynte det å ryke av motoren, og det luktet ikke noe godt. Når en buss full av backpackere reagerer på vond lukt, da er det ganske alvorlige greier! Vi stoppet med en gang.

I den hete ørkenen begynte en italiener å skrive avskjedsbrev til familien, jeg begynte å lese bruksanvisningen som lå i hanskerommet, og en praktisk anlagt spanjol krøp under bussen. Først trodde vi han bare ville ha skygge, men snart kom det lyder som tydet på at han faktisk var i gang med å fikse motoren.

Siden italieneren likevel hadde skrevet et så fint siste brev til verden, kakket vi ham i hodet og spiste ham til lunsj. Utpå ettermiddagen fikk vi orden på bussen, og så kjørte vi videre, stolte over å ha fikset biffen. Og bussen.

Nå blir det antagelig stille herfra i noen dager, for jeg skal til Karijini, en nasjonalpark med god plass til å sette opp telt i. Der skal det visstnok være fint, og påkrevet å sjekke skoene sine for nye beboere først hver gang man skal ta dem på. Gjør et bildesøk på "Karijini" på Google, så ser dere hvorfor jeg drar dit.

Lykke til. Takk.